BØYLEKRONENS FORJETTELSE - Hovedtittelbladet i Christian 4s "Biblia", V

https://digitaltmuseum.no/021025810754/bok/media?slide=2

I 1631 er Christian 4 54 år og har neppe trodd at han snart ville dø og derfor måtte overlate styret raskest mulig til en arving, liksom gamle kong David. David hadde mange hustruer, og av sønner er 19 navngitt i Bibelen. Christian hadde i løpet av sin regjering én dronning, én hustru til venstre hånd og tre elskerinner eller friller, som alle fikk sønner. David valgte ikke sin eldste, men en yngre sønn, Salomo, til å etterfølge seg på tronen. Bibelutgiveren hadde da bestillingen på kobberstikk gikk ut til Simon de Pas, fem sønner som kunne kategoriseres som ynglinger og slik sett illudere som kong «Josjia» på det fordekte tittelkobberet. Her regnes den utvalgte prins på 28 år med, i den andre enden av skalaen er Hans Ulrik Gyldenløve på 16.

At et barn har overtatt riksskriverens oppgave med å lese lovboken, er et brudd både med skriftstedet og samtidige bibelillustrasjoner. I tråd med den overordnede tolkning av tittelbladet, der arvefølge innen Oldenborgerdynastiet er et grunnmotiv, kan barnet peke mot Christians eneste sønn med Kirsten Munk, Valdemar Christian på 9 år.

Det er også verdt å merke seg kjeruben på «David»s harpe. Christian 4, som interesserte seg for sine barn, hadde ganske sikkert en del kontakt med en rolling, Ulrik Christian på ett år, Vibeke Kruses sønn. Vibeke var tidligere kammerpike hos Kirsten Munk og ble kongens elskerinne i 1629. Forholdet varte frem til Christian 4s død i 1648.

Den nederste frisen kan forstås slik at Christian peker på alle sønnene sine som potensielle tronarvinger. Kongens eldste sønn med Anna Cathrine etter at den førstefødte, Frederik, døde kort etter fødselen, var allerede utvalgt til tronfølger og hyllet. Prins Christian står i 1631 i første rekke som tronarving, men det er en del usikkerhet knyttet til ham. Frisen kan derfor tolkes som et fremtidsscenario, der en av kongens sønner sønderriver sine klær idet han blir klar over hva som er den gamle lov i Danmark, og bestemmer seg for å gjeninnføre den, likesom Josjia fordum. Bøylekronen er et symbolsk uttrykk for den gamle lov, og identifikasjon av denne loven er et mål for tolkningen av hovedtittelbladet. Sønnemotivet kommer jeg tilbake til under jakten på davidssalmen, som det siktes til med "Psalterium Davidis".

Bøylekronen i «Samuel»s hånd er nær sagt identisk med kronen på bibelutgiverens portrett. Da Christian 2 utgav den første bibeloversettelsen til dansk i 1524, Thette ere thz Nøye testamenth paa danske ret effter latinen vdsatthe, ble hans portrett innsatt foran i boken. Utgivelsen, som var inspirert av Luthers oversettelse av Det nye testamente til tysk, fant riktignok sted etter at Christian var blitt avsatt som konge. Den kan sees som ledd i eksilkongens bestrebelser på å vinne tilbake den tapte tronen. Portrettet, av Lucas Cranach, ble raskt revet ut av flere av biblene på grunn av folks sterke motvilje mot kongen, men det skapte trolig en standard for senere bibelutgivelser: kongens portrett pranget foran.     

      

                           Christian 2, tresnitt i Nøye Testamenth.

Portrettet av Christian 4 står på siden etter hovedtittelkobberet med en blank side, baksiden av tittelsiden, imellom. 

           https://marcus.uib.no/instance/photograph/ubb-ms-utst-0074.html

Nærheten mellom tittel- og kongekobber kan forsterke inntrykket av en motivmessig sammenheng; en oppmerksom leser vil lett gjenkjenne bøylekronen på portrettet på side 3a fra bøylekronen på tittelkobberet på side 2a. Christian 4s portrett er omgitt av en medaljongramme, der seks andre mindre portrettmedaljonger med de foregående oldenborgerkongene er avbildet. Her er også Christian 2 tatt med, til tross for at han ble avsatt som konge og måtte flykte fra landet i 1523. Christian hadde opptrådt med hårdhet overfor adelen og satt håndfestningen til side. Etter Stockholms blodbad i 1520, da nærmere 100 motstandere, for det meste Sten Stures tilhengere, ble henrettet, pådrog kongen seg tilnavnet Christian den onde.   

Med portrettet som omfatter de seks tidligere konger understreker bibelutgiveren at han er et ledd i Oldenborgerdynastiets ættelinje. Når Christians tid en gang er omme, vil han, figurlig, ende i en mindre medaljong sammen med de andre høysalige konger; plassen i midten vil være overtatt av hans arving. Christian 4s bibelportrett visualiserer klart et dynastisk motiv.

Christian er fremstilt barhodet, likesom faren, Frederik 2, på den lille medaljongen. Frederik er også barhodet på portrettet i sin bibeloversettelse, som utkom posthumt, i 1589. Både Christian 2 og Christian 3 er avbildet med hatt på portrettet i sine respektive bibeloversettelser; det samme gjelder på medaljongene. Men dersom man løfter blikket over Christian 4s bare hode, sees kongevåpenet med en lukket bøylekrone på toppen. Kronen er like bred som våpenet og ca. halvparten av høyden; det er en ganske stor krone i forhold til våpenet. Plasseringen av våpenet med krone over kongeportrettet representerer et brudd med Christian 3s og Frederik 2s bibler. Med en slik plassering kommer bøylekronen relativt nær kongens hode; her er det jo også ledig plass, for å si det slik.

Den prektige kronen som ble bestilt til kroningen, skulle aldri bli noen «Kalmarkrone». Det er en vanlig oppfatning at Christian 4 valgte en åpen krone, på et tidspunkt da bøylekronen var kommet i bruk, for å knytte an til kronen som ble båret av kongen under Kalmarunionen; en posisjon Christian anså seg som den rette arvtager til. Kalmarkrigen torpederte planen, og der satt Christian tilbake med en utrangert middelalderkrone, som matchet kongens dynastiske ambisjoner dårlig. Den tyske keiserkronen som Viktoria rekker opp mot kongen i Frederiksborg slottskirke, skulle heller aldri materialisere seg.   

Christian har neppe tenkt at en ny kroning med lukket bøylekrone var realistisk, men heraldisk brukte han bøylekronen allerede fra 1624; da kommer de første myntene som er preget med bøylekrone. 

                             1/2 speciedaler fra 1647; Christian 4 med bøylekrone.

Men for arvingene stod muligheten til å bære bøylekrone åpen, og det er trolig denne forlokkelsen hovedtittelbladet illustrerer. Den åpne kronen skulle Christian pantsette hos en bankmann i Hamburg i 1643. Da Frederik 3 skulle krones i 1648, måtte han innløse farens gamle krone, som ble påskrudd en bøyleinnsats. 

                                        Et sjeldent bilde av Frederik 3 med krone.

Hvorvidt en bøyleinnsats ble påskrudd allerede under Christian 4, er usikkert. I 1670-71 fikk så Christian 5 fremstilt en lukket bøylekrone. Kronen satte han selv på hodet forut for salvingen i Frederiksborg slottskirke 7. juni, 1671. Jeg tolker bøylekronen som det visuelle uttrykk for at makten samler seg om kongen. Oppfatningene om dette er delt; enkelte forskere mener danskekongens overgang til bøylekrone kun speiler et motefenomen; dette kommer jeg tilbake til.

            

                                        Christian 5s krone.

Kongen er fremstilt ganske naturtro; rynker og poser under øynene er tydelige; man kan nesten telle hårstråene. På venstre side er håret klart lengre enn på høyre, og det er sannsynlig at kongen allerede på begynnelsen av 1630-tallet hadde bestemt seg for å anlegge flette. Rent faktisk er bakgrunnen den såkalte dårelokken, «lovelock», som var mote blant unge fyrster og adelsmenn fra slutten av 1500-tallet og frem til rundt 1650. En del av håret, en «lokk», fikk vokse lenger enn resten; ofte ble den flettet og pyntet med sløyfe. Dårelokken inngikk opprinnelig i kurtisen og skulle henge ned på venstre side, hjertesiden. Flere så med misbilligelse på moten, som de oppfattet som tant og fjas. Christian bar selv dårelokk som ung konge, slik det fremgår av flere portretter, for eksempel Pieter Isaacsz’ berømte maleri. 

Men den aldrende kongens pistrete flette er ikke pynt. Både den og kongen skiller seg markant ut fra portrettene av galante unge menn med skjelmske dårelokker. Hårpisken tolkes av Steffen Heiberg som uttrykk for Christians identifikasjon med den lidende Kristus, nærmere bestemt pisken til de romerske soldatene, som inngikk som viktig del av kongens selvforståelse i den senere del av regimet (Steffen Heiberg, Christian 4.- en europæisk statsmand).

Kongens høyre hånd når utenfor medaljongrammen; den har altså en fremskutt plass. Dette inntrykket forsterkes ved at hånden befinner seg ved portrettets midtakse. Hånden fatter om det som fremtrer som toppen av en stav utenfor rammen. Den kan gi assosiasjoner til en feltherrestav, men dette er usikkert. Kongen er også iført et feltherreskjerf over maven; det går på tidligere avbildninger av kongen over høyre skulder.

       

David ser unektelig tungsindig ut idet han lener hodet i hånden. Det er likevel noe håpefullt over den nederste frisen. Den unge mannen med en krone parallell til "David"s, "Josjia", løfter hodet, idet han ser med forventning opp på den lukkede bøylekronen som "Samuel" holder frem. Den gamle "David" skotter opp på "Samuel", til tross for at hodet er nedbøyd.