Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, V

Skitne penger

Holberg understreker at danskene ikke må betale for importert luksus slik at pengene (til betaling av arbeidslønn) føres ut av landet, og anbefaler på det sterkeste at innbyggerne hengir seg til landets egenproduserte vellystartikler. Her mangler en viktig forutsetning, så fremt det hollandske mirakel er forbilde (jfr. innlegg IV): Hollandsk klede og kniplinger var beregnet på utlendinger, i tillegg til landets egne innbyggere. Det betyr at produksjonen av finere tekstiler resulterte i innførsel av edelmynt. Når man ikke tar sikte på eksport av de nasjonalt produserte varer; de vil formodentlig være uselgelige i utlandet som flyter over av hollandske høykvalitetsvarer, må de edle mynter til betaling av arbeidslønnen rullere, nær sagte rulle, fra den ene til den andre gaten, la oss si i København; Holberg har hele tiden Danmark i tankene. Den prosjekterte økonomiske snuoperasjon tar sikte på stans eller reduksjon av myntutførselen fra Danmark, men har ingen planer for innførsel av mynt, fra utlandet. Forfatteren gir en megetsigende beskrivelse av den hjemlige danske myntrulling.  

Det er ikke bare omtalen av flittige lediggjengere og fattige piker som knipler seg rike, som påkaller skepsis overfor Holbergs entusiastiske forsvar for et utstrakt dansk luksusforbruk. Forfatteren skriver at et kostbart skilderi like mye pryder et hus når det er gjort i landet, som det defigurerer en manns vegg hvis det er gjort i utlandet. Det første har ingen annen ond følge for landet enn at det transporteres ett tusen daler fra én gate til en annen, fra en rik borger til en fattig skildrer eller tapetmaker. Det kan kalles sjenerøsitet eller almisse overfor en fattig kunstner. Holbergs fremstilling er åpenbart satirisk.

Man skal lete lenger etter en «fattig skildrer» i behov av almisser, som leverer skilderier til en stykkpris av tusen riksdaler. En slik maler, en håndverker ifølge datidens oppfatning, finnes knapt hverken i det nordlige eller sørlige Nederlandene, Europa for øvrig eller hjemme i Danmark. Eksemplet er surrealistisk; undertekstlig er det harselas med Christian 4s tro på at fattige; lediggjengere og landstrykere skulle kunne produsere konkurransedyktige luksusvarer og slik stanse utførselen av edelmynt fra riket.

I passasjen omtaler Holberg «tapetmager» ved siden av «skildrer»; begge er fattige, men likevel i stand til å levere et «skilderie» til tusen riksdaler. Skilderi betyr bilde; i konkret betydning ofte maleri eller trykk. Så fremt det ikke er en skrivefeil, sikter altså forfatteren både til et maleri og til et vevet billedteppe. En fattig tapetmaker får angivelig tusen riksdaler for et billedteppe. Påstanden fremtrer som en parallell til den fattige kniplepiken som får 99 av 100 riksdaler for kniplinger. I forrige innlegg har jeg vist at kniplepiken befinner seg på bunnen av lønnshierarkiet. Kjøpmannen, som har utgifter til garn og mønster, får mest; noen ganger inngår betaling til en handelsreisende; også skatt til kongen er innbaket i prisen.

Et tilsvarende regnestykke gjelder for tapetmakeren. Tapetmakeren er gjerne ansatt hos en annen tapetmaker som driver et verksted. Eieren er kanskje samtidig maler og kan gjøre sine egne billedkartonger, som det veves etter. Han handler farvet garn, holder verksted med vever etc., fører regnskap og mottar betalingen. Den ansatte tapetmakerens arbeidslønn er ganske sikkert avhengig av vedkommendes dyktighet og hvem som har bestilt tapeten. Når det er kongen, er nok lønnen til den ansatte tapetmaker bra. I 1684 betalte Christian 5 reisepenger til tapetmakeren Bernt van der Eichen i Hannover for å dra til Brabant og hente svenner i anledning oppdraget på Rosenborgtapetene, som skulle forestille kongens seire i Skånske krig. van Eichen tilhørte trolig en gammel flamsk veverslekt. Året etter ankom tapetveverne København, og de mottok store beløp frem til avregningen i 1693, da tapetene skulle være ferdigstilt. Dette skriver Katia Johansen og Peter Kristiansen i Rosenborgtapeterne – Christian Vs sejre i Skånske krig 1675–79. Hvorvidt pengene er blitt utbetalt til van Eichen som sjef eller om hver enkelt tapetmaker har mottatt utbetalinger, er jeg ukjent med.

Parallelt til tilfellet med skildreren; det sitter ingen fattig tapetmaker for seg selv og fremtryller kostbare billedtepper. Jo dyrere teppe, desto større er sjansen for at flere tapetmakere arbeider sammen i et verksted, under eieren og sjefen. Å lage et maleri eller en billedtapet krever lang erfaring og opplæring. Utøvelsen av håndverk eller husflid innen luksussegmentet, som billedvevning, maleri, finere stoffer, egner seg ikke for nykommere uten tradisjonens ballast. Christian 4s ambisiøse sosioøkonomiske prosjekt, Tugt- og Børnehuset, strandet, liksom resten av kongens merkantilistiske etableringer.

Ingenting kan bedre avsløre Holbergs satire bedre enn sammenlignelsen mellom påholdenhet i forbruk og forstoppelse. Passasjen følger rett etter beskrivelsen av forskjellen mellom Lakedaimon (Sparta) og Athen, som jeg vil gjennomgå i neste innlegg. Det betyr at «stad» snarere har betydningen bystat eller stat enn by. Metaforbruken er like merkelig som omtalen av de store hull som utførselen av myntstykkene fra Danmark forårsaker (innlegg I).

 

«Thi, naar et land er frugtbart paa konste og handverke, og det haver en hurtig og arbeidsom almue, da er en rig gnier ligesaa skadelig udi en stad, som obstruction i et menneskes legeme; Thi, saa snart der kommer hull paa gnieren, aabnes ligesom aarene paa den syge stad, og blodet, som er de skimlede penge, begynder at circulere og vederqvæge fattige folk ved at skaffe dem arbeid og næring.»

 

Jeg har omtalt passasjen i tidligere innlegg og oversatt den til moderne norsk i innlegget 27.05.2022.

 

«For når et land har høy ekspertise på fremstilling av finere varer (eksempelvis kniplinger, silke, billedtepper, malerier, møbler, smykker) og har en rask og arbeidsom allmue, vil en rik gnier være like skadelig for en bystat (les stat) som forstoppelse i en menneskekropp. For med en gang det kommer hull på gnieren, åpnes liksom årene på den syke bystaten/staten, og blodet, som er de tilsmussede pengene, begynner å sirkulere og bli til glede for fattige folk ved å skaffe dem arbeid og inntekt.»

 

Her gjentas påstanden om at fattige folk, allmuen, kan forvandles til raske og arbeidsomme lønnstagere med høy kompetanse på fremstilling av luksusvarer. I en slik situasjon, åpenbart en utopi, vil en rik mann som er påholden med pengene, kniper igjen på myntene, ha samme skadelige innvirkning på en stat som forstoppelse i en menneskekropp. Metaforen er uttalt fekal, et stilgrep Holberg ofte anvender uten at dette er blitt vektlagt i forskningstradisjonen (jfr. bl.a. innleggene 31.7.2020, «Den grove Holberg», og 28.8.2018, «Niels Klim – En hybringsfortelling av rang»). Midt i metaforen slipper forfatteren forstoppelsen i gnierens tarm og går over til stadens (les landets) blodomløp i stedet, en langt penere metafor enn tarmen. I samme øyeblikk som gnieren gir fra seg mynter, går det hull på ham, forstoppelsen opphører idet lortene strømmer ut. At det er slik metaforen skal forstås, myntene er lik lorter, understøttes av beskrivelsen av pengene som har samlet seg opp inni mannen; «de skimlede penge» vitner om at myntene har samlet seg opp et sted hvor de er blitt grisete. Når forstoppelsen i gnieren opphører, åpnes liksom samtidig årene i den syke staden/landet, hvor det altså må ha vært en blodpropp, parallelt til forstoppelsen i gnierens kropp. Det er naturlig at leseren stiller seg spørsmålet: Er det stadens blod eller gnierens skimlede mynter som sirkulerer fra gnieren til de fattige? Her faller tanken uvegerlig på omtalen av riksdalerne, som rullerer fra en petit maitre til en fattig kniplepike.

På veggen til en bank i Düsseldorf: "Dies Märchen wird wohl niemals Wahr, / das Leben lehrt sei klug und spar."