De sparsommelige spaniere og sølvskutene fra Amerika
Holberg
hevder at mange nasjoner har tatt feil og trodd at nøysomhet (i forbruk) har
befordret landets styrke. Men «tidens længde har viset» at det finnes intet
større «bizarrerie» enn å tenke at landet kan styrkes ved sparsommelighet, når
den er akkompagnert av ørkesløshet. Holberg fortsetter her langs de samme
tankebaner som i linjene over. Dersom det er ledige hender i et land, i praksis
dagdrivere, halv- og helkriminelle løsgjengere, vil det lønne seg å sysselsette
dem med fabrikasjon av varer som kreves til et overdådig levevis. Man kan vanskelig
se for seg at de som dyrket jorden, som var den vanligste jobben for mannens
del i Danmark på Holbergs tid, skulle legge fra seg hakke og spade for å veve
sars og kalemank. I tidligere innlegg har jeg vist at påstanden både er ille
grunnet, for å bruke et typisk Holberg-uttrykk, òg satirisk.
De
som får æren av å illustrere det bisarre ved en feilslått moderasjonspolitikk,
er Spania, tatarene og Lakedaimon eller Sparta. Spanierne er et særdeles sparsommelig
folk, hevder Holberg, men fordi de samtidig er makelige, «saa kand man sige, at
de ere ligesaa fattige som de ere sparsommelige». Motsatt kan det hevdes at jo mindre
sparsommelige spanierne er, desto mindre fattige blir de. Det vil si: Jo
mer penger spanierne bruker på luksus, desto rikere blir de. Dette sammenfaller
med Holbergs budskap i teksten, uten at han formulerer det så klart. Med denne formulereringen,
som er helt i tråd med Holbergs argumentasjon, fremtrer det paradoksale ved en
merkantilistisk økonomi. Dette har jeg omtalt i innlegg III:
«Skal
man få penger, må man bruke penger; i praksis: Skal kongen få penger, må folket
bruke penger, vel å merke på luksus. Det gjelder altså ikke bare utlendinger,
men også landets egen befolkning.»
Holbergs
oppfatning av merkantilismens kjerneidé, som sammenfaller med ettertidens beskrivelse
av den historiske økonomien, understøttes av omtalen i Første levnedsbrev
av de prektigkledde pariserne som er døden nær av sult. De har handlet dyre
klær; kjempeparykkene drysser av mel, selv dufter de kardemommebalsam, men har
altså ikke råd til å kjøpe mat. Ved sin sløsing på pomp og prakt, som
produseres på franske manufakturer initiert av finansministeren Colbert, har pariserne
gjort ære på nasjonen. Den som får pengene, er Ludvig 14, som sørger for å
bruke dem opp på krig og hoffliv, jfr. innlegg III, «Faire honneur à la
nation».
Påstanden
om at spanierne er et særdeles sparsommelig folk, kan ha noe for seg så fremt «folk»
vektlegges. Den jevne alminnelige spanier var vel for det meste en fattig bonde
eller fisker, som ikke har hatt penger å bruke på luksus. Men de som tilhørte
den spanske overklasse, som adelen og kjøpmannsklassen, var ikke
særdeles sparsommelige. Spania var etter koloniseringen av store deler av Amerika
imperiet der solen aldri gikk ned. Fra Mellom- og Sør-Amerika seilte de såkalte
skatte- eller sølvskipene hjem til Spania fullastet med merkantilismens trumfkort,
gull og sølv. Spania var på 1500-tallet Europas mektigste rike. Men allerede i århundrets
siste del begynte nedturen, og en av årsakene antydes i «Om handelen».
I
Holbergs eksempler om alenprisen på henholdsvis hollandsk- og danskprodusert klede
er Spania i begge tilfeller leverandør av råstoff, ullen, trolig fra
merinosauen. Forfatteren understreker hvor liten del av prisen råstoffet utgjør;
arbeidslønnen utgjør langt den største del (jfr. innlegg IV). Opplysningen kan
kobles til påstanden om at spanierne er makelige. I Holland er en stor
befolkningsgruppe sysselsatt ved rokker og vever. Ut fra merkantilistisk
tankegang burde foredlingen av ullen vært utført av spaniere. Holberg trekker det
enda lenger; de makelige, i praksis løsgjengere og tiggere, skulle tjores til
rokker og vever. Det er dette forfatteren fremstiller som et ideal, uaktet han
vet at prosjektet havarerte under Christian 4, en av Europas første merkantilister.
I
Spania var man altså makelige, idet man unnlot å etablere manufakturer som
kunne demme opp for utførselen av edelmynten; betaling for importerte
luksusvarer. Dette stemmer med forholdene i landet i den senere del av 1500-tallet,
men er neppe eneste årsak til at Spania mistet hegemoniet i Europa, som ble
overtatt av de flittige hollenderne; De forente Nederlandene. De store mengder
edelmetall som strømmet inn i skattkammeret til spanskekongen, førte nemlig til
en voldsom inflasjon; verdien på gull og sølv sank, noe som spredte seg til
resten av Europa. Dette inngår i belæringen til stadssatyrikus Hieronymus,
Holbergs talerør, i Peder Paars, som er behandlet i flere tidligere
innlegg, bl.a. i innlegg II.
En
tredje, og langt den viktigste, grunn til at Spania ble fattig, var at kongen, Filip
2, var fanatisk katolikk og ødte landets rikdom på krig mot protestantene; deriblant
Holland (jfr. innlegg IV) og England. Filip 2s ruinerende kriger, hvori inngår tapet
til Den spanske armada, kan bringe Holbergs satire frem i lyset. Kongen var nok
langt mer opptatt av å utstyre ledige hender med armbrøst og arkebuse enn med skyttel.
Mange tusen spaniere deltok i Filips armeer. Dersom en spanier hadde forbrutt
seg, kom han nok snarere på galeien enn i «spinneriet». De neste eksemplene på folk
som både er sparsommelige og makelige, tatarene og spartanerne, er kjent som
store krigere. Det kan understøtte en tolkning der Filip 2s kriger, som underminerte
spansk økonomi og førte til at landet mistet lederposisjonen i Europa, inngår i
bakgrunnen for Holbergs omtale.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar