Kortreist tarvelighet eller langreist luksus - Holberg og handelen, VIII

Styrkeprøven mellom den sparsomme og den vellystige byen

 

Holberg skriver at to greske byer tidligere hadde to «differente stats principia», forskjellige samfunnsideologier. Den ene, Lakedaimon (Sparta), tvang borgerne til ussel føde og ringe klær, den andre lot borgerne flotte seg og gjøre seg til gode. Den første byen fortsatte å være sparsom og fattig, og den siste var alltid vellystig og rik. Årsaken er at i Lakedaimon hersket ørkesløsheten samtidig med sparsommeligheten, og i Athen var det hurtighet i handel og kunster samtidig med vellysten, et overdådig levnet. Så mye som forfatteren derfor gleder seg over å høre om en manufakturs stiftelse, med så stor koldsindighet hører han tale om innskrenkning i klær og føde. Årsaken er at han har lært av historien hvor lite innskrenkning bidrar til et lands styrke i forhold til hurtighet og arbeid.

 

Her bringes historien igjen inn som bevis for viktigheten av å sysselsette ledige hender med produksjon av luksusvarer, i manufakturer. I begynnelsen av passasjen med eksemplene om spanierne, tatarene, spartanerne og athenerne, står det at «tidens længde», altså historien, har vist at det ikke finnes større bisarreri enn å tenke at man styrker et land ved sparsommelighet, sammen med ørkesløshet. Holbergs påstand, som er satirisk, faller nettopp på, historien.

 

Peloponneskrigen (431-404 f.Kr.) var en krig mellom Sparta, som leder for Det peloponnesiske forbund, og Athen, som leder for Det deliske sjøforbund. Årsaken var ifølge den greske historiker Thykudid spartanernes misnøye med Athens voksende makt. Under Slaget ved Aigospotamoi i 405 ble den athenske flåte utslettet av den spartanske under Lysander. Holberg skriver følgende:

 

«da de vare udi deris største Desperation og Forvirrelse, komme de tvende Spartanske Konger Agis og Pausanias, og belægrede Staden. Lysander lagde sig ogsaa med 300 Skibe for den nafnkundige Hafn Pyræum. […] Dette altsammen nødde de Athenienser ydmygeligen at bede om Fred, hvilken med stor Nød blev dem given paa saadan haarde Conditioner, at de skulle nedrive Athenen indtagis een Part af deris Muure, og lade sig regiære af 30 Mænd, som bleve kaldte de 30 Tyranner. Saaledis blev den herlige Stad Athenen, som tilforn overgick alle andre Stæder i Græcken-land udi Rigdom, Magt og Herlighed, bragt udi een meget elendig Tilstand, og maatte lade sig regiære af sine Naboer, som den før hafde foragtet.»

                                       Slaget ved Aigospotamoi.

 

Athen, som var kommet lengst i kulturutviklingen av de greske byer, der det rådet «hurtighed udi handel og kunster», ble knust av Sparta, nøysomhetens høyborg.

 

Holbergs påstand om at det rådet ørkesløshet i Sparta, slik det angivelig gjorde hos spanierne og tatarene, står i skarp kontrast til det historien forteller. Spartanerne var særdeles dyktige krigere. Alle spartanske menn fikk grundig soldatopplæring. Syv år gamle ble de tatt fra hjemmet og plassert i en offentlig skole-/oppdragelsesinstitusjon, der siktemålet var å utdanne gode soldater som var lojale overfor Sparta. Mennene tilbrakte tiden i ulike institusjoner eller leire der militæropplæring, styrke og utholdenhet stod sentralt, frem til fylte 30 år. Enkelte militære forpliktelser fulgte mennene til de ble 60.

Spartanske krigere.

Husholdningene i Sparta var nøysomme, og kvinnene har så vidt meg bekjent arbeidet hjemme uten hjelp av husslaver. Slavene, helotene, dyrket jorden rundt Sparta og leverte en viss andel av grøden til eierne i byen. Ørkesløs er et adjektiv som synes malplassert i en karakteristikk av spartanerne. Da passer det langt bedre på athenerne.

 

I Athen arbeidet slavene både i husholdningene og i manufakturene. I sistnevnte var det også mange metoikere med håndverkskompetanse sysselsatt, noe som frigjorde athenerne fra en del arbeid. Metoikerne var opprinnelig fremmede, for eksempel fra andre greske byer, som hadde bosatt seg i Athen, dels på oppfordring. De fantes i alle de greske byene unntatt i Sparta. Flest metoikere var det altså i Athen, der de utgjorde en viktig del av arbeidskraften, eksempelvis innenfor finere håndverk og kunst. Mens man (les Christian 4) i Danmark satset på løsgjengere, tiggere og forldreløse barn i produksjonen av finere varer, lente man seg i Athen til kompetente fremmede håndverkere.

 

Dersom man skal tegne et satirisk bilde av Athen, kan man se for seg en rekke hurtige ikke-athenere som produserer luksusvarer som silkestoffer, marmorskulpturer og malte terrakottakanner, mens athenerne selv vandrer makelig rundt på agoraen og diskuterer filosofi og retorikk, akademiske disipliner som Holberg omtaler med stor forakt.