Polerte og grove historieskrivere
Holberg er ytterst
kortfattet i beskrivelsen av Retsuhcs’ yrkessliv, men om skomakerens endelikt
vil han være mer omstendelig, «efterdi intet tiener meere til Opbyggelse». Påstanden
bryter tvert mot den etterreformatoriske oppfatning av døden. Martin Luther
hadde avskrevet skjærsilden, og det var intet hverken den som ventet på å dø,
den døende eller de etterlevende kunne gjøre som bedret sjansene for
saliggjøring eller frelse. Alle foranstaltninger før, under og etter Retsuhcs’ død
er altså fullstendig bortkastet.
Akkurat som på
dåpsdagen tillegges onde varsler forut for Retsuhcs’ død stor betydning. Porthunden
Soldan hyler mer om natten enn han pleier; sengekammeret fylles opp med
sirisser, kjente farevarslere, og hver gang piken feier gulvet, finner hun knappenåler
uten hode. Faren som varsles er altså Retsuhcs’ tilstundende død. Det skal ikke
forstås slik at skomakeren frykter døden, men at han skal havne i djevelens
vold når den inntreffer. Det er her den antatte oppbyggelighet ved alle de praktiske
foranstaltningene kommer inn. Som omtalt i innlegget «Dåp i djevelens tegn» (8.1.023),
er det ifølge Luther dåpen og gudstroen som sikrer menneskets frelse; det betyr
likevel ikke at man slipper unna djevelens fristelser mens man lever. Når døden
nærmer seg, skal man søke trøst ved troen på Kristus, som har gitt menneskene
evig liv.
Noe av det første
Schuster gjør, er å sørge for likkiste, som skjedde allerede 6 måneder før han
dør. På kisten stod «Memento Mori», husk at du skal dø. Dette er smør på flesk
og satirisk. Uttrykket går tilbake til Romerriket. Da den seirende feltherre
red gjennom triumfbuen, hvisket en slave ham i øret: Memento te mortalem esse
(Husk at du er dødelig). Det antas at uttrykket ligger bak de kjente ordene sic
transit gloria mundis, slik forgår verdens herlighet, som ble fremsagt idet den
nye pave ble båret inn i Peterskirken. Samtidig ble det holdt et knippe
brennende stry foran ham. Det skal opprinnelig ha vært en barføtt munk som
uttalte varskoet. Memento mori er en påminnelse når man står på høyden, ikke
når døden nærmer.
En måned før han «falt
udi siste Svaghed», lot Retsuhcs holde lovsang morgen og aften i huset, noe som
ikke hadde skjedd før, fordi han var opptatt med arbeidet. Han lot også
prestens og klokkerens offer forbedre. «Ikke at tale om andet, som viiser Prøve
paa en retskaffen Andagt og alvorlig Beredelse til Døden.» De antatt
oppbyggelige foranstaltninger bringer tanken på forordningene og tiltakene som
ble iverksatt under Christian 4, da den lutherske ortodoksi, som var en
botskristendom, slo igjennom. Menneskene er syndige, men ved å be, holde andakt
og gjøre bot kan Guds vrede mildnes. Kongen selv var unndratt fra fordømmelsen;
når Christian 4 pøniterte, var det en imitatio Christi-handling (jfr. innlegget
3.6.2022).
Etter Christian 4s
ynkelige nederlag ved Lutter am Barenberg 17. august, 1626 ble det allerede
måneden etter sendt ut en forordning om ukentlige botsgudstjenester hver fredag
i kjøpstedene; på landet skulle det være bodsgudstjeneste første onsdag i
måneden. I 1629 kom forordningen om «Kirckens Embede oc Møndighed mod
ubodferdige sampt om atskillige Geistlighedens Forhold». Kongen hadde, mot
riksrådets ønske, foretatt den fatale beslutning å gå inn i Trettiårskrigen,
som tysk kretsoberst. Men de som endte i gapestokken, var folk som hadde bannet
på gaten. Det syndige folket skulle gjøre bot for kongens tap (jfr. innlegget
«Når velsignelsen igjen strømmer over Danmarksriket, 24.5.2022).
Da Retsuhcs merker
at hans siste time nærmer seg, tilkaller han sin sønn Jacob, som skulle etterfølge
ham som skomakernes oldermann som om det var et arvelaug. Den døende overrekker
etterfølgeren sin syl og målestokk. Han innprenter sønnen at hans arbeid må bli
trofast og forsvarlig, «helst for Stadens Høyviise Øvrighed; Thi, naar du har
Øvrigheden til Ven, kand du give de andre en god Dag.» Til slutt sa han at det
var noe han måtte åpenbare. På loftet lå det ti huder, som han hadde fått så
billig at selgeren umulig kunne ha fått tak i dem på en ærlig måte. Hudene er trolig
tyvegods, og Retsuchs har altså del i «synden». Men det finnes håp for syndere;
den døende ber Jacob forarbeide sko av to av hudene og gi dem til de fattige.
Her fungerer almissen som bot for synd, noe som føyer seg inn i den lutherske
ortodoksi som Retsuhcs er vokst opp med. Så rekker skomakeren bare si «Men de
øvrige – – –.» Det er ikke vanskelig å fylle ut «de sidste Ord, hvorpaa hand,
Eheu! opgav Aanden»: åtte kan du forarbeide til sko og selge til den høyvise
øvrighet.
Midt under beskrivelsen
av skomakeroldermannens død har biografen innføyd en kritisk passasje om samtidens
biografier. Her forteller han at han har unnlatt å tale om de feil som fantes
hos «Schuster», for man bør bare dømme vel om de døde. Sådant tas det også
hensyn til nå for tiden i alle nye gode historier, der man ser at avdødes feil
enten unnskyldes eller forbigås. Ettersom verden blir mer «poleret», dannet, så
begynner man å se med forakt på de gamle historieskrivere, som ikke har unnsett
seg for å skrive om avdødes feil, så vel som deres dyder «saa at Thucididis,
Salustii og andre saadanne grove Skribenteres Historier nu ikke ansees uden som
plompe Skandskrifter.»
Satiren ligger
tykt utenpå Holbergs beskrivelse av samtidens polerte biografier. Både Thukydid,
Sallust og de klassiske historieforfattere som følger i deres fotspor, bestreber
seg på en sannferdig underretning om historiske hendelser, noe som ellers har en
høy stjerne hos Holberg. Det er mulig at «poleret» skal forstås i den dobbelte
betydning av dannet og pusset opp, i den forstand at virkeligheten er blitt pusset
og gnidd for å få en skinnende overflate. Betydningen er ikke i noe tilfelle
til å ta feil av.
«Epistel 496» er
utgitt posthumt, og kanskje tenkte Holberg at tiden var kommet for å bekjenne
sine egne synder, liksom Retsuchs på dødsleiet. Forfatteren viser med de
polerte historiene til «alle nye gode Historier» som utgis «nu omstunder». Jeg
vet ikke om slutten av 1740-tallet var spesielt rikt på utgivelse av
biografier, men Holberg selv var som kjent en produktiv biograf. Dannemarks
Riges Historie, med biografiene til den samlede danske kongerekke, utkommer
1732–1735 og må absolutt kunne regnes til de nye gode historier. Biografien om
Schumacher Griffenfeld, som fremtrer som en parallell til Retsuchs’ biografi, er
innlemmet i biografien om Frederik 3, verkets siste biografi.
Holbergs historier
eller biografier, helst om oldenborgerne, kan klart karakteriseres som polert. Med
behendighet styrer biografen unna alt det kritikkverdige kongene kan lastes for,
i en periode preget av kongelig prosjektmakeri og krigsbrunst, invaderende fiender,
tap av gammelt dansk land og bunnskrapt statskasse. Biografiene kan tvert imot fremtre
som panegyrikker. Skjønt ved nærlesning oppdager man satiren bak den heroiske omtale.
Holberg skriver for eksempel at Christian 4 under det ikoniske sjøslaget på
Kolberger Heide i 1644 stod der røyken og dampen var tettest og fektet vilt med
sverdet. Én ting er at et sverd bør være i skjeden når sikten er dårlig; kongen
hadde dessuten mistet et øye. Men den helt store bløffen avsløres ved den historiske
kjensgjerning at fienden, svensken, ikke befant seg om bord på «Victor», flaggskipet
der kongen sloss heroisk, men på sine egne skip. Holberg har ikke unnlatt å
nevne at den tilårskomne konge stilte til dyst i natthue, noe som antyder at den
store kriger ble tatt på senga da den svenske flåte dukket opp.
Årsaken til at Holberg og de andre historieskriverne
«nu omstunder» må polere sine historier, er eneveldet og sensuren. Hverken
Thukydid eller Sallust skrev under slike begrensninger. Hensynet til det styresmaktene
mente, ble ikke aktualisert før innføringen av keiserdømmet. Ovid, som er svært
sentral for Holbergs forfatterskap, ble landsforvist av Augustus. Årsaken var
ifølge ham selv et dikt og en feil. Petronius skrev om Nero, fordekt, i
satirens form, i alle satirikeres mønsterroman, Satyricon. Holbergs
selvbiografi, Levnedsbrev, er gjennomsyret av referanser til Satyricon.
«Epistel 496» er også satire, slik det fremgår av innleggene «Skomakeroldermannens
død», I–III.
Etter passusen om de plumpe
skandskriftene til antikkens store historieskrivere fortsetter den polerte
omtale av skomakerens død. Retsuhcs’ oppbyggelige endelikt vil fullstendig
utslette de synder han har begått, selv om det skulle være mange av dem, noe historieskriveren
anser som usannsynlig. Her ser vi at Holberg i omtalen av en luthersk ortodoks
har utelatt Kristi korsdød, som i henhold til Luther er menneskets eneste
frelseshåp. Den døendes bekjennelse av sine synder, måten han holder hendene
på, han har forært to vokslys og ny alterduk til kirken; hva kan vel være
større prøver på kristendom, spør Holberg retorisk, spesielt når man betenker
alt det andre oppbyggelige som blir gjort. Skomakeren hadde befalt sin
etterlatte kone og sønn å iaktta «De hellige anstalter», blant annet skulle
alle byens klokker ringe i to stive timer. Dette siste punktet er helt
utenkelig i en oldermanns begravelse, og viser snarere til kongebegravelser
(jfr. under). Likprosesjonen var som følger:
«Liiget blev
baaret af Stadens Skoemager-Svenne alle udi Sørge-Kapper. Derpaa fuldte 16
Sørge-Par alle med langt Floer, som slæbede paa Jorden. Udi det første Par
ginge Sønnen Jacob Jörgensen og Enkens Broder Morten Mortensen. Udi det andet
Jens Paaschelillie og Peder Pedersen de ældste Skoemagere. Udi det 3die Hans
Jensen Timmermand og Hans Mickelsen Hvitølls-Brygger. Udi det 4de Frans
Troefast og Mickel Jensen. De andres Navne ere forglemte at antegnes, hvilket
er Skade. Thi saadant bør udi gode Historier ikke udelades. Af de Liig-Vers,
som da bleve giorte, og af Decano approberede, sees, hvilke høye Tanker man bør
have om den afdøde store Mand.»
Den «store Mand»s
endelikt føyer seg inn i beskrivelsen av Retsuchs’ liv for øvrig; det
alminnelige menneske opphøyes til et plan som ellers er forbeholdt øvrigheten, i
første rekke kongen. Den som nedskrev anstaltene for kongens begravelse etter
innføringen av eneveldet, var Schumacher Griffenfeld. De understreket kongens
hellighet, og det mest spektakulære var castrum doloris (jfr. bl.a. innleggene 4.7.2018
og 28.5.2020), utformet etter fransk forbilde, som ble innført da Frederik 3
ble begravet.
Likprosesjoner hadde det vært siden
reformasjonen, og i byene var de borgerlige prosesjoner påvirket av de pompøse
kongelige prosesjoner. Sebastian Olden-Jørgensen regner det som sannsynlig at
13 år gamle Schumacher har sett den kjempemessige prosesjonen da Christian 4s
kiste ble ført gjennom byen til Vor Frue kirke i 1648. Scocozza beskriver
opptoget. Mens kongens lik ble ført gjennom byen, ringte alle stadens
kirkeklokker. Aller forrest gikk 264 latinskoleelever to og to i sorte kapper.
Deretter fulgte studenter, prester, professorer, hofftjenere og bak disse to
trommeslagere og 18 trompetister. Siden gikk adelsmennene mellom 200 voksfakler,
og bak disse var fanene. Så fulgte riksembedsmennene rett foran kisten som ble
båret av 32 adelsmenn. Bak kisten gikk Frederik 3 og de fyrstelige gjester, riksrådene,
dronningen, enkearveprinsessen, fem av Christians døtre med Kirsten Munk, andre
adels- og hoffdamer. Københavns borgermestre og rådmenn sluttet prosesjonen.
Holberg går rett fra utsagnet om at i de
gode, formodentlig polerte, historier, bør navnene på alle dem som følger
likprosesjonen, antegnes, til å forsikre om at likversene om Retsuhcs er
approbert av dekanus. Det betyr at likversene er blitt godkjent av sensuren ved
Københavns universitet og forteller hvilke høye tanker man bør ha om den avdøde
store mann. Det er umulig å overse utsagnets dobbelte bunn. Likvers om en
oldermann i Kalundborg sendes ikke til København for approbering av dekanus. Likvers
er dessuten en genre der avdøde skal erindres på en positiv måte, på linje med
likpredikener. Men som Holberg skriver tidligere i epistelen, er historier nå
for tiden blitt som likpredikener; de er polert. Historier skal nemlig, motsatt
alskens likpanegyrikker, sendes til gjennomlesning av sensuren ved Københavns
universitet. Sensuren måtte Holberg selv underkaste seg, og hans biografier om
oldenborgerne må altså leses som polert historie.
Øverst Thukydid, forfatter av plumpe skandskrifter, nederst Holberg, forfatter av polerte historier,
