Under Skeivt kulturår var
Holbergs seksuelle legning tema ved Universitetet i Bergen. Jørgen Magnus
Sejersted spilte en sentral rolle, og på tampen av året publiserte han «Holbergske
kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og
restaurasjonskomedien» i Norsk Shakespearetidsskrift, nr. 4. Sejersted
mener Jean de France muligens er påvirket av den engelske
restaurasjonskomedie, der det finnes en karakter med flytende kjønnsidentitet
som kan grense mot homofili. Han finner trekk ved tittelfiguren som synes å
peke mot Holberg selv.
Blant forklaringene på at
Holberg aldri giftet seg, er at han var homofil. Det finnes ikke kildemateriale
som understøtter dette, men i fjor dukket påstanden igjen opp. Til dette er å
si at Holberg var dobbeltsidig kryptorkist; han manglet baller og kunne ikke
lage barn. Produksjon av arvinger var et viktig poeng ved ekteskapsinngåelse på
1700-tallet, ikke minst innenfor Holbergs klasse som gjerne var eiendomsbesittere.
Den mangelfulle utrustning kan også ha vært forbundet med skam.
Jean
de France er skrevet i dialog med Molières Le bourgeois
gentilhomme, som ble urfremført for Ludvig 14 og hoffet i 1670. «Den
borgerlige adelsmann», m. Jourdain, bor i Paris og har arvet en formue etter
faren som var kledeshandler. Pengene bruker han i et forsøk på å bli adelsmann.
Hans Frandsen, hvis selverklærte navn Jean de France peker mot kongstittel,
bruker penger som han har fått av faren, Frands, en jevn borgermann, inntil denne
begynner å frykte ruin. Viktige hjelpere på m. Jourdains klassereise er ulike maître;
maître de musique, - á danser, - d’armes (fektemester), - de
philosophie (språkmester), og - tailleur (skreddermester). Også Jean
betaler for maître i Paris, som ballettmester og maitre de langue.
M. Jourdain lar seg føre bak lyset av skreddermesteren og gjør hele tiden en
komisk figur, akkurat som Jean. Pariseren beiler til en fornem dame, slik Jean
innbiller seg at han gjør. Til slutt blir m. Jourdain utsatt for et narrespill
av Cléonte, beileren til Lucille, m. Jourdains datter, dennes tjener Covielle
og mme. Jourdain som synes mannen er en narr. De lurer m. Jourdain til å tro at
han deltar i et bryllup, der Lucille gifter seg med sønnen til den tyrkiske
sultan (Cléonte i forkledning), samtidig som han selv adles. Også Jean utsettes
for et narrespill, der tjenestepiken Marthe kler seg ut som en fornem fransk
dame.
Holberg omtaler Molières komedie i
«Epistel 293», der han hevder at enhver praler med sin profesjon; «Det er med
slige Folk Moliere skiemter udi den Borgerlige Ædelmand, naar han forestiller
en Philosophum, en Musicant og en Dandsemester, hvoraf enhver holder sit
Videnskab for det vigtigste og ædelste.» Det er flere eksempler på
tekstlig parallellitet mellom den danske og den franske komedien; her skal ett
nevnes, der også epistelen inngår.
Språkmesteren (maître de philosophie),
som underviser m. Jourdain, irettesetter i Annen akt, scene 3 danse-, musikk-
og fektemesteren som alle er kommet i ens ærend. De tre krangler om hvem som
har det viktigste yrket. «Mine herrer; hva slags oppførsel er dette! Har dere
ikke lest Senecas lærde avhandling om vrede? […]» Nettopp Senecas
moralfilosofiske verker refereres det til i Jean de France, òg i
«Epistel 293». Holberg hevder i epistelen at en skomaker trenger moralfilosofi.
Aller viktigst er Senecas De ira (Om vrede), som viser hvordan man kan
bevæpne seg med tålmodighet. Eksemplet er en skomaker som arbeider for en
petitmaitre, som «udøser sin galde» over den minste fold på skoen. Passasjen
leder direkte over i Lbg, der m. Jourdain skjeller ut skreddermesteren fordi
han har laget skoene for små.
Scene 4, der m. Jourdain har mottatt
undervisning av språkmesteren, slutter med at eleven påkaller død og
fordervelse over skreddermesteren som lar vente på seg; det er heller ikke
alltid språkmesteren klarer å følge Senecas lære. Den iltre ordbruken har fått
en avlegger i JdF, Tredje akt, scene 1, der Jean og Pierre skjeller hverandre
ut etter franske noter. En rekke av skjellsordene og edene i JdF har sitt
motstykke i Lbg, som fripon, maraud, bourreau, la peste,
le diable. Jean forklarer utskjellingen slik: «jeg fik den sidste Maaned
en Liste af 40 Nymodens Eeder af min Maitre de Langue, som jeg icke kand
exercere uden paa dig.» Dette er en satirisk hentydning til språkmesteren i
Lbg, som maner til å følge Seneca, men som tyr til skjellsord selv.
Jean
er ikke en frihetssøkende ånd, slik Sejersted hevder, men en «Abe-Kat» som
hermer etter adelen i Paris. At menn danset ballett i strutteskjørt, slik
Ludvig 14 gjorde, betyr ikke at de var skeive. Cadence! roper Jean til faren
som er presset til å synge til dansen, akkurat slik dansemesteren innprenter m.
Jourdain. Når Jean synger «La, la la la la la», er ikke det uttrykk
forløssluppen glede, men i etterligning av dansemesteren i Paris. Samtidig
sikter det til replikken til maître à danser i Lgb, som angir takten for
den klossete m. Jourdain:
«La,
la, la; la, la, la, la, la, la; la, la, la, bis; la, la, la; la, la. En
cadence, s'il vous plaît. La, la, la, la. La jambe droite. La, la, la. […]»
Jean
bruker mye penger på fransk mat og drikke, fine klær, danse- og språklærere;
klassereisen blir betalt av den redelige borger Frands Hansen. Liksom Jeronimus
driver han trolig et håndverks- eller handelsfirma; kanskje har det vært i
familiens eie i generasjoner. Ved innsats, flid og nøkternhet har borgerne
skaffet et utkomme for seg og sine. Dersom Jean får ture frem slik han ønsker, vil
familien ende i gjeldsfengsel eller tvinges til å tigge; arresteres for
løsgjengeri; settes til festningsarbeid eller bures inn i spinnehus. Arv og
livsgrunnlag vil fordufte.
Jeronimus, Jeans kommende svigerfar, er innbitt
motstander både av fornem livsstil og franske «politiske Griller». Hans
bekymring om at en hop med fattige borgersønner skal true økonomien i Danmark
når de vender hjem fra Frankrike proppfulle av politiske griller, er satire. I
eneveldet Danmark-Norge var det hverken borgerne eller sønnene deres, men
kongen, som bestemte. Vinhandlersønnen Peder Schumacher, som en periode hadde
den reelle makt på grunn av Christian 5s manglende styringsevne, er et unntak.
Det danske kongehus dyrket det franske,
spesielt etter at Christian 5 overtok tronen. Som kronprins hadde han tilbrakt
15 måneder i Paris fylt av lutter fornøyelser, spesielt ved Ludvig 14s hoff. Christian
brakte fransk hoffkultur og politiske griller med seg til Danmark; sistnevnte
satte Schumacher, adlet til grev Griffenfeld, ut i livet. Holberg skriver i Dannemarks
og Norges Historie at kronprinsen fikk en kårde med diamantgeheng av Ludvig
14, og at kongens bror, hertugen av Orléans, stadig oppsøkte Christian.
Sejersted unnlater å nevne at Jean de
France også opptrer i Hexerie eller Blind Allarm (1730). Han ankommer i
portechaise og sier til Apelone: «Ovis Madame pour faire honeur a la
nation;le Roi de France Monseignieur
& Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser
ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. […]» Jean de
France har altså møtt kong Ludvig af Frankrige, Monsieur =
hertugen av Orléans, og Madame = hertuginnen av Orléans.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar