Den allvitende fortolker og forfatteren som ikke skjønte sitt eget stykke - Sejersted og "Jean de France"

 

Jørgen Magnus Sejersted skriver i «Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien» at Jeronimus’ avslutningsdikt «må tas med diverse klyper salt». Holberg-forskeren stiller med denne sleivete formuleringen spørsmål ved forfatterens moralske budskap, som vanligvis fremgår av de siste linjene. I tillegg har Sejersted snudd opp ned på Holbergs definisjon av stykket som komedie, idet han beskriver det som tragedie. Med dette har Holberg-forskeren oppkastet seg til allvitende fortolker, mens forfatteren selv er tilsvarende redusert.  

      Diktet siteres i sin helhet her:

 

«Mig synes, Naboe, at det er

Herefter meere sicker,

Vi gifter tilig Sønner her,

End dem af Landet skicker,

 

Af eders Søns Historie

Exempel mand kand tage,

Hvad nytter fremmet Land at see

Før mand faar Skæg paa Hage,

 

See andre Nationer an,

Hvor Ungdom bliver hiemme,

Her eene strax af Landet man

Skal ud for Dansk at glemme,

 

At sætte Arv og Middel til,

Og lære galne Sæder,

Galanterie og Abe-Spil,

En Hoben Nymods Eeder.

 

Hvis endelig der reises maa,

Det kand ej være andet

Lad Reisen kun til Elben gaa,

Saa Arven blir i Landet.

 

Hvad nytter os saa store Spring

I andre Land at giøre?

Paa Scaven vi kand bedre Ting

Om Rigets Tilstand høre.»

 

Sejersted mener at diktets moral både strider mot Holbergs biografi og hans vedvarende formidling av europeiske ideer i dansk offentlighet. Men diktet sier ikke noe om europeiske opplysningsideer, som var dét Holberg brakte med seg til Danmark fra utlandet. Problemet er altså at sønnene vender hjem med gærne vaner; jåleri; herming, som tillærte franske eder.

Hans/Jean har brukt 1500 riksdaler i «den galanteste stad i Europa», og i Hexerie eller Blind Allarm dukker the big spender opp i portechaise og henvender seg til skuespillerinnen Apelone med følgende replikk:

 

«Ovis Madame pour faire honeur a la nation;le  Roi next hit de France Monseignieur & Madame saae mig aldrig, at de jo strax sagde Laisse passer & repasser ce cavellier la; thi han bringer os Penge i Landet. Jeg veed nok, hvad mine Klæder kostede mig, som jeg lod allene giøre mig til Geburts-Dagene allene pour faire honeur a la nation. Ovis par di si fait Madame, jeg passerede til Versailles, Fontaineblau og Marli ikke allene for en honnete Home men endogsaa for en honete Cavallier.»

 

Dette fremstår i direkte motsetning til Holbergs biografi. Uttrykket faire honneur à la nation er benyttet i Første Levnedsbrev (overs. fra latin) fra Holbergs opphold i Paris 1725-26:

 

«Jeg var jo ikke kommet til Paris for at gøre mig bekendt ved ødselhed i klædedragt eller for at fortære min fædrenearv ved eet eneste maaltid (det er det, værtshusholderne i Faubourg St. Germain kalder: faire honneur à la nation, naar de frister gæsterne til ødselhed), men for at have et sted at være, indtil aarstiden tillod mig at rejse hjem igen.»

Holberg brakte hverken med seg «galne Sæder»; «Galanteri» eller «Abe-Spil», herming etter adelen, som ballett, hjem til Danmark. Jean derimot har gått hos dansemesteren Blondis, som sikter til den berømte ballettdanseren og koreografen Blondy, som ble ballettmester ved Pariseroperaen i 1729. Da Hans Frandsen vender hjem som Jean de France, fortsetter han med dårlig innlærte dansetrinn og prøver å spre ballettentusiasme med tvang. Magdelone, en av Holbergs gjennomgangsfigurer, faller pladask igjennom som prima ballerina. 

                       Jean instruerer Magdelone i menuett; Frands er motvillig bivåner.

Holberg er erklært motstander av den franske, fornemme, komedie, der ballettinnslag var vanlig. Det gjelder for eksempel Le bourgeois gentilhomme, forelegg for Jean de France, noe som er omtalt i en rekke blogginnlegg (bl.a. 15.3.2023). «En Hoben Nymods Eeder» viser direkte til utskjellingsscenen mellom Jean og Pierre, som igjen hentyder til Molières komedie. For hver av de ting Jeronimus advarer mot, finnes en rekke Holberg-tekster, blant annet essayer, som viser at forfatteren deler spissborgerens skepsis.

                              Jean de France; "Hans Rumpevricker. Hans Styldteganger"

                                 Monsieur Jourdain
 

Jeronimus moraliserer over narren; apekatten og ballettdanseren Jean de France. Det er ikke Jeronimus’ moral det er noe galt med, men Sejersteds tolkning.