Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? I

 

Mange snakker om Ludvig Holbergs komedier, men få om hans komiske hovedverk, det ruvende helteeposet Peder Paars (1719-20). Verket innleder den «poetiske raptus» og danner plattform for Holbergs komiske forfatterskap.

     

Bryggeren Hans Mikkelsen, som har dårlig fortjeneste av bryggeriet i Kalundborg, bestemmer seg for å prøve lykken som poet. Bryggerens karriereskifte resulterer i eposet om helten, den store Peder Paars, som planla en reise fra Kalundborg til Århus. Navnet har Holberg trolig hentet fra folkevisetradisjonen om Marsk Stig, som sammen med andre adelsmenn, deriblant Peder Paars, stod bak drapet på Erik Glipping i 1286. Peder Paars figurerer også i en gammel komedie som var kjent på Holbergs tid, Adonia og Salomon, der han er en narraktig, litt vulgær person.

Hans Mikkelsen sekunderes med lærde noter av bakkalaureusen (bacheloren) Just Justesen. I fortalen til Tredie Edition, der eposet er fullført med «Den Fierde Bog», forsvarer Justesen Mikkelsens epos, som åpenbart er blitt møtt med mye kritikk. Det har vært maktpåliggende for Holbergs lærde alias å motbevise at satiren gjelder kjente danske personer eller institusjoner som kirke og rettsvesen; eposet er harmløs skjemt. Dersom det rammer noen, er det hvem som helst, i hvilket som helst land. Kongen er ikke nevnt. 

Det ville ha vært utenkelig å harselere med kongen, hverken den nåværende eller tidligere konger av oldernborgerstammen. Det viktigste nye i Christian 5s Danske Lov (1683; Norske Lov 1687) var bestemmelsene om majestetsforbrytelse, ofte omtalt som majestetsfornærmelse. Bestemmelsene står i 6. bok, 4. kapittel, under overskriften «Om Forgribelse imod Kongens Højhed, eller Crimine Majestatis». Artikkel 1–2:

 

«Hvo som laster Kongen, eller Dronningen, til Beskæmmelse, eller deris og deris Børns Liv eftertragter, have forbrut Ære, Liv og Gods, den højre Haand af hannem levendis afhuggis, Kroppen parteris og leggis paa Stægle og Hiul, og Hovedet med Haanden settis paa een Stage. […] Hvo som enten med Raad, eller Daad, lader sig finde at ville bringe nogen Forandring i Kongens absolut Arve-Regæring, straffis paa lige Maade.»

Personen til venstre er blitt plassert levende på steile og hjul, de to andre er først blitt halshugget (København, 1727). Ved majestetsforbrytelse skulle i henhold til Christian 5s Danske Lov også kroppen parteres.

 

Holberg har skrevet om to personer med navnet Hans Mikkelsen. Den ene er altså bryggeren og poeten Mikkelsen, som forteller Peder Paars’ historie, den andre er Christian 2s trofaste rådgiver, storkjøpmann og borgermester i Malmø (død 1532). Borgermesteren Hans Mikkelsen står som sinnbildet på den lojale kongetjener. Holberg skriver i Dannemarks Riges Historie at dersom Mikkelsen skulle ha skrevet historien til Christian 2, som ble kalt for Nordens Nero, ville den blitt en motsats til Arild Huitfelds negative historie. Underforstått ville rådgiveren ha skrevet en panegyrisk historie. Det samme kan sies om poeten Hans Mikkelsen som har skrevet eposet om Peder Paars, der en perifer dansk folkevisefigur forvandles til en Aeneas eller Odyssevs.

Felles for Holbergs beskrivelse av de to blad Hans Mikkelsen er understrekningen av at deres borgerlige profesjon ikke er til hinder for at de tar på seg akademiske oppgaver, som inkluderer oversettelse av klassiske språk. Borgermesteren av Malmø hadde ansvaret for den første oversettelsen av Det nye testamente til dansk. Utgivelsen av Nøye Testamenth i 1524, der Christian 2 ble fremstilt som den fromme fyrste, var ledd i Christians forsøk på å gjenvinne tronen etter å ha blitt fordrevet fra Danmark året før. Holberg omtaler også et brev fra Christian 2 til borgermesteren av Danzig i anledning utbredelsen av protestantismen, som Mikkelsen lot trykke med sin egen fortale. I brevet «bekiender han [Christian 2] sine Synder, som han i sin  Velmagt  har bedrevet, og tilstaar at det er Guds Straf, som ham er vederfaret. Han tilstaar deri offentligen at have antaget den Evangeliske Lærdom […]» Av den videre historie fremgår det at Holberg hverken fester lit til Christian 2s syndsbekjennelse eller omvendelse til protestantismen. Men som alltid, Hans Mikkelsen arbeider iherdig med å fremstille sin herre i et godt lys. I fortalen bekrefter Mikkelsen Christians ord og forklarer at brevet skal offentliggjøres for at verden skal få øynene opp for kongens uskyldighet og mildhet.

Holberg gjør et poeng av at poeten Hans Mikkelsen bruker sitt danske navn og mener at det kunne vært en fordel i stedet å bruke den latinske formen. Også borgermester Mikkelsen, som har utvidet den hellige skrift med et brev han selv forfattet, bruker sitt danske navn i bibeloversettelsen. Her ville man forventet den latinske formen i tråd med akademisk sedvane. Dette åpner for at Holbergs valg av eposdikterens pseudonym sikter til en borger som ville vært en servil kongebiograf. I så fall er det en mulighet for at Peder Paars er skalkeskjul for en konge, det samme gjelder eposets andre hovedperson, øvrigheten på Anholt, fogd Woldemar.

 

I sine lærde verker fremstår Holberg som oldenborgerkongenes og eneveldets sanne forsvarer, selv om det finnes passasjer der en undertekst er ganske tydelig. Jeg skal vise et eksempel før jeg fortsetter med Peder Paars, skildringen i Dannemarks Riges Historie av Det store bilager, den utvalgte prins Christians bryllup med Magdalena Sibylla i 1634. Det finnes en øyenvitneskildring av den franske forfatteren Charles Ogier, som var med i følget til den franske ambassadøren, og som gir en detaljert skildring av Christian 4s påkostede feiring av den danske kongemakt. For en mann som Holberg – moderasjonens talsmann – må den gigantiske festen til ære for prinsen, som døde året før sin far grunnet drikk og vellevnet, ha fremstått i et grelt lys. Ogiers beskrivelse av det «prægtige Bilager» må ha vært et funn for Holberg, som skrev under sensur. Historikeren kommenterer da også i en fotnote at boken «formedelst sin Rarhed er saa kostbar, at den vejes op med Guld”. Ved å gjenfortelle utvalgte deler av franskmannens entusiastiske skildring har Holberg klart å formidle til ettertiden den vanvittige ødselhet som preget festlighetene, uten å stikke forfatterjeget frem med en hevet finger. Det er nesten umulig at leseren av disse linjer ikke blir slått av det overdimensjonerte ved bryllupet, få år etter at kongen hadde lidd et forsmedelig tap i en stor krig og finansene var på bunnen. Jo flere ganger Holberg gjentar alle superlativene til Ogier om hvor magnifikt, prektig og makeløst bilageret var, desto mer vil inntrykket av sløseri festne seg. For å fri seg fra en slik anklage resonnerer forfatteren som følger:

 

«Man skulde vel heraf dømme, at Høistbemeldte Konge var en Ødsel Herre; Men, saa prægtig som han var naar Rigets Ære det udfordrede, saa oeconomisk og borgerlig derimod var han i andre Maader.»

   

Dette er så nær Holberg kan komme en erklæring om at Christian 4 er ødsel – uten å si det. Forfatteren unnlater å gi noe eksempel på kongens sparsomhet «i andre Maader» – det ville også ha krevet en nidkjær gnienhet å oppveie utskeielser som Det store bilager. I stedet hevder han «at Dannemark under ingen Konge havde meer floreret”. Holbergs «logikk» er som følger: Ødslingen kunne legitimeres ved landets blomstring, som skyldtes kongens innsats. Det er interessant å se hvilke særlige grunner Holberg anfører for å forklare «Denne Rigets Velstand»:

 

«[…] den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad.»

 

I denne passasjen er det knapt snakk om noen over- og undertekst. Det Holberg faktisk gjør, er å legitimere Christian 4s kjente pengesluk, Det store bilager, med et annet pengesluk: dannelsen av kompanier og manufakturer, som samtlige endte med fallitt eller nedleggelse.

 

Just Justesens forsikring om at Hans Mikkelsen ikke satiriserer over danske forhold eller kjente personer, har sin naturlige forklaring i Danske Lov. Her var også sensuren hjemlet, en videreføring fra Kirkeordinansen (1537). I 2. bok, kapittel 21, 1–5 står følgende:

 

«Ingen, i hvo det og være kand, maa noget lade trykke, før end det tilforn i Kongens Universitet i Kiøbenhavn er igiennemseet og paakient af Decano i den Facultet, som Materien hører hen til, eller af een anden Professore, som Decanus formedelst andet lovligt Forfald det tilskikker […] Ingen maa lade trykke i Riget, eller andenstæds, noget Skrift Kongens Højhed,

Regæringen, eller Politien angaaende, med mindre det af dennem bliver igiennemseet, som Kongen dertil forordner. Hvo herimod giør, straffis efter Sagens Beskaffenhed. Ingen Danske Bøger, som uden

Kongens Riger ere trykte, maa af nogen Ind- eller Ud-lændisk i Riget indføris, eller forhandlis; Ej heller maa nogle Bøger i Tysk Sprog, som handle om fremmet Religion, eller andet, som nogen Tvistighed, eller Scrupel, i den Uforandrede Augsburgiske Confessions

Troe og Religion kunde eragtis at foraarsage, uden Kongens sær Tilladelse, i Kongens Riger og Lande indføris, sælgis, eller fal holdis. Hvo herimod giør, have forbrut samme Bøger, saa vel som hvis hand haver med at fare, og derforuden straffis som den, der Kongens Lov ikke tilbørligen haver villet have i Agt.

4. [2-21-4]

Skulle og nogle Bøger i Kongens Riger og Lande trykkis, eller der trykte indføris, som kunde have Udseende til noget Oprør, eller imod Kongens Højhed,

eller anden Ulempe foraarsage, da bør ikke alleeniste Personerne, som saadanne trykke, eller indføre, i højeste Maader at straffis, men og Bøgerne ved Bødelen offentlig paa Ilden kastis og opbrændis.»

 

Under det danske enevelde var forfattergjerningen forbundet med stor fare, og Holberg måtte veie sine ord nøye. Dersom han ønsket ansettelse som professor og mulighet til å få utgitt bøker, måtte han avstå fra kritikk av konge, øvrighet og regime. Alternativt kunne kritikken skjules så godt at den ikke ble oppdaget. Er det sannsynlig at en lærd historiker som Holberg har smidd en hop verselinjer med harmløs skjemt? I en serie innlegg vil jeg undersøke helteeposet med tanke på en satirisk undertekst.

Jeronimus’ avslutningsdikt i "Jean de France eller Hans Frandsen", I

 

Danske krumspring i Det tysk-romerske rike 

 

«Mig synes, Naboe, at det er

Herefter meere sicker,

Vi gifter tilig Sønner her,

End dem af Landet skicker,

 

Af eders Søns Historie

Exempel mand kand tage,

Hvad nytter fremmet Land at see

Før mand faar Skæg paa Hage,

 

See andre Nationer an,

Hvor Ungdom bliver hiemme,

Her eene strax af Landet man

Skal ud for Dansk at glemme,

 

At sætte Arv og Middel til,

Og lære galne Sæder,

Galanterie og Abe-Spil,

En Hoben Nymods Eeder.

 

Hvis endelig der reises maa,

Det kand ej være andet

Lad Reisen kun til Elben gaa,

Saa Arven blir i Landet.

 

Hvad nytter os saa store Spring

I andre Land at giøre?

Paa Scaven vi kand bedre Ting

Om Rigets Tilstand høre.»

 

 

Det siste linjeparet i Jeronimus’ dikt, som utgjør avslutningen i Jean de France eller Hans Frandsen, passer ikke inn i Jørgens Magnus Sejersteds tolkning («Holbergske kjønnsforhandlinger - homososialitet i Jean de France og restaurasjonskomedien»). Sejersted forklarer det manglende samsvar mellom Jeronimus’ moral og sin egen tolkning med «mock moral». «I sin urimelige forenkling sier mock-moralen egentlig at teksten ikke kan reduseres til en endelig moralsk setning og at den overlater til leseren – eller tilskueren – å felle sine egne dommer om hva stykket egentlig har å fortelle oss.»

 

Mot Sejersteds påstand kan det innvendes at det knapt finnes noen komedie av Holberg, der moralen er tydeligere uttalt enn i Jean de France. Det er også viktig å fastholde at hvis folk på 1600-, 1700-tallet forkastet den rådende moral, kunne det få fatale følger; sultedød, gjeldsfengsel, tvangsarbeid eller dødsstraff. Frihet til å velge «sin egen moral» er eksklusiv for vår egen tid, der støtteapparat og helsevesen trår til, dersom menneskets valg får uønskede konsekvenser.

 

Sejersteds essay er et illustrerende eksempel på samtidens interesse for det aktuelle ved eldre kunst; det er ved sin antatte likhet med vår egen tid kunsten har verdi. Dersom Holberg, òg Jean de France, var skeive, er de interessante, i hvert fall under Skeivt kulturår. Motsatt er det liten eller ingen interesse for hvilken betydning kunsten hadde i sin samtid. Jean de France er skrevet for Holbergs samtidige, og vi må prøve å forstå stykket ut fra en bred historisk kontekst. Holberg var historiker, og det Jean de France forteller da han dukker opp i Hexerie eller Blind Allarm, plasserer ham i 1600-tallets andre halvdel, se under. Først når den litterære analyse basert på dette grunnlaget er ferdig, kan man se om det finnes aktuelle motiver.

 

Hans Frandsen er vokst opp i en jevn borgerfamilie, der konen, Magdelone, er sjefen. Det er brudd på den bibelske familieorden, som sier at kvinnen skal underkaste seg mannens vilje. Bestemmelsen er innskjerpet i Luthers Lille katekisme. Etter press fra Magdelone tillater Frands at eldstesønnen Hans sendes på utenlandsreise til Paris, bekostet av faren. Videre er Frands nøye med å komme presis til middag, selv om han er opptatt med noe annet. Sannsynligvis er det også Frands som handler middagen. Han forteller nemlig til Jeronimus da han treffer denne tidlig om morgen, at han har vært et ærend på Gammeltorv. På Holbergs tid var Gammeltorv Københavns kjøttorv. Frands lar seg presse av konen til å si at han gleder seg over den hjemvendte sønnens fine manerer og bidra med musikk (Vektersangen) under Jeans og Magdelones danseopptrinn. Konens øvrighet baserer seg på at hun nekter å ha sex med ektemannen, hvis han ikke lyder hennes vilje.

 

Etter dagens standard er det bare rett og rimelig at mannen kommer hjem til middag, når konen har bedt ham om det, men på 1600-, 1700-tallet råder andre hensyn. Dette gjelder spesielt i Jean de France, der øvrighetsaspektet er så sterkt understreket at man nesten kunne omdøpe komedien til «Forbrytelse og straff». Det er Jeronimus som representerer øvrigheten, og det er neppe tilfeldig at det er under en samtale med ham Frands forteller at han må hjem til middag.

 

Jeronimus utøver sin myndighet over den særdeles lydige datteren Elsebet, som om hun var en forfløyen tøyte. Den sterke vektlegging av øvrighet og straff-motivet i Jean de France vitner om en underliggende agenda. Komediens tittel peker mot en konge; Jean eller Hans av Frankrike. Det er verdt å minne om at i Danmark rådet eneveldet, der kongen stod over loven. Det var ingen som kunne nekte Christian 5 å ape etter Ludvig 14 og omplante fornøyelser ved det franske hoff som hadde begeistret ham som 16-åring, i Danmark, jfr. under. Jeg kommer tilbake til tekstlige detaljer som peker mot en regimediskurs i Jean de France.

 

Hans er blitt skjemt bort av moren under oppveksten og fremtrer som Elsebets motsetning hva oppdragelse og vesen angår. Elsebet misliker Hans, som hun beskriver slik:

 

«Jeg havde Afskye for hans Person, førend hand reisede, saasom jeg merckede, at hand var af en forfængelig og vanskabt Natur, og let kunde spaae, at hand vilde blive reent forstyrret, naar hand kom udi fremmede Lande.»

 

«vanskabt Natur» kan bare oppfattes som vanskapt karakter, ettersom Jean også har en «forfængelig» natur, der natur åpenbart må bety karakter. Ludvig Holbergs skrifter forklarer «vanskapt» slik: «vanartet, forkvaklet», som er den eneste mulige forklaringen. Jean var altså et vanskabt eller vanartet barn, høyst sannsynlig på grunn av at Magdelone skjemte ham bort. Sejersted har en annen oppfatning:

 

«Betegnelsen «vanskabt Natur» peker mot noe Elsebet oppfatter som en medfødt misdannelse, noe som faller utenfor menneskelige og naturlige kategorier.»

 

Dette er en språklig feillesning. Elsebet vet godt hvilken kategori Jean tilhører, nemlig de som er blitt forgudet av mamma og alltid har fått viljen sin. Frands som oppdragende farsfigur har glimret med sitt fravær. Sejersted opptrer som allvitende fortolker.

 

I Jeronimus’ tilfelle er farsautoriteten skrevet med store bokstaver. Navnet Jeronimus er en fordanskning av Hieronymus, som har spredd seg på grunn av kirkefaderen Sophronius Eusebius Hieronymus. Jeronimus pyntet seg med nye klær til Jubelfesten, jubileet til feiring av at Luther slo opp de 95 tesene på slottskirkedøren i Wittenberg i 1517. Det som forener Hieronimus og Luther, er at begge oversatte Bibelen fra originalteksten til folkespråket, henholdsvis latin og tysk. Det var Luther som sørget for at Guds sannhet eller lys igjen fikk stråle fritt etter middelalderen. For opplysningsideologen Holberg var Guds lys synonymt med naturens lys, som Guds skapning, mennesket, kunne oppdage med sin fornuft.

 

Med kirkens opphøyelse av kongen og eneveldet har uvitenhets tåke igjen senket seg over Det danske rike. Folket i Danmark er uten bibel og har derfor ikke oppdaget den nye formørkelsen. Christian 4s bibel, som var skrevet på et forståelig dansk, var en illustrert foliobibel og derfor for dyr. Den Resen-Svaningske bibel hadde en mer overkommelig pris, men var vanskelig å forstå for legfolk. Jeronimus’ rolle i komedien er å formidle Guds ord, å bringe opplysning i dobbelt forstand. I Peder Paars opptrer en viss Hieronimus, stadssatyrikusen, som Holbergs talerør.

 

Jeronimus’ konkluderer i diktet med at det ikke har noen hensikt at danskene gjør store spring i utlandet. I stedet bør de lytte til det som skjer på Skagen, som bedre kan fortelle om rikets tilstand. «Spring» har flere betydninger. Grunnbetydningen er et konkret fysisk sprang, men ordet kan også brukes i overført betydning, om et vågestykke, krumspring eller en bragd. I vers 4 omtaler Jeronimus de aktiviteter Jean har fylt tiden med i Paris, apespillet. Det omfatter dans eller ballett, som Holberg mener ikke har noen plass i den folkelige danske komedie. I utskjellingsscenen i Tredje akt ramser Pierre opp en rekke kallenavn, blant annet følgende:

 

«[…] Hans Rumpevricker. Hans Styldteganger. Hans Capriolskiærer. […] Hans Petit Maitre. Hans Dantzer […]»

 

«Capriolskærer» forklares i LHS slik:

 

«badutspringer. Egentlig et udtryk fra skoleridning, hvor capriol betegner et spring med strakte bagben og bøjede forben. Anvendt om mennesker betegner det et grinagtigt krumspring.»

 

I Hexerie eller Blind Allarm  dukker Jean de France opp i portechaise og veksler noen replikker med skuespillerinnen Apelone, som sammenligner ham med en hest:

 

«Saa merker jeg da efter denne Beskrivelse, at en Hæst med en guldbroderet Skabrak kand ogsaa kaldes honnete Home, besynderlig, naar leRoi de France, Monseignieur og Madame siger laisses passer og repasser ce cheval.»

 

Apelone erstatter her «Cavallier» fra Jeans foregående replikk med «ce cheval».

 

Det er naturlig at Holberg med «store Spring» viser tilbake til sprang innenfor ballett og muligens kunstridning som hadde et høyt nivå ved det franske hoff, og som også ble dyrket av det danske kongehus. Men i vers 6 har uttrykket fått en utvidet betydning; hva nytter det danskene å gjøre så store krumspring i andre land! Jeronimus sikter trolig til krumspring danskene allerede har gjort, og han advarer mot å gjenta dette. Han oppfordrer folk, kanskje i ånden, til å forflytte seg til Skagen og lytte. På Skagen vil man høre ting som tilsier at danskene ikke bør krysse landets grense og kaste seg ut i hasardiøse eventyr i andre land.

 

At Elben angis som grensen dansker ikke bør overskride, utpeker på den ene siden Tyskland som forbudt område og på den andre som tumleplass for danskers store spring. Så kan man spørre: Hvor store krumspring kan egentlig sønner av «fattige» eller jevne borgere gjøre i Tyskland, og hvor skadelige er i så fall disse for Det danske rike? Svaret gir seg selv: Det er bare den danske kongen som er i stand til å gjøre så store krumspring eller vågestykker i utlandet at de får konsekvenser for riket. Med dette er vi inne på min grunnhypotese: Når Holberg harsellerer med vanlige mennesker, er kongen aldri langt unna.

 

Det åpner for at Jeronimus med sønner som sendes ut av landet før de får skjegg på haken, sikter til kongssønner eller prinser. Her er det én som peker seg ut; Frederik 3s eldste sønn, kronprins Christian. Han ble sendt ut av landet 16 år gammel og tilbrakte nesten hele tiden i Paris. Oppholdet skulle brukes til studier, men gikk med til lutter fornøyelser, blant annet ved Ludvig 14s hoff. Da Christian ble konge, skaffet han seg maitresse, offentlig elskerinne, liksom Ludvig 14, jfr. Jean som kaller Elsebet for «sin Matrasse». Videre arrangerte kongen kostbare fornøyelser som parforcejakt og hestekaruseller av samme slag som han hadde opplevd ved det franske hoff. Jeg vil senere trekke frem flere tekstlige detaljer i Jean de France som peker mot det danske kongehus.

 

Den skjeggløse ynglingen som vender hjem til Danmark medbringende galne sæder, apespill etc., sikter altså til Christian 5. Når det gjelder fruktesløse krumspring i Tyskland, er det også én konge som peker seg ut, Christian 4. I 1625 erklærte Christian 4 Ferdinand 2 krig. Christian hadde latt seg velge til tysk kretsoberst, og det var i kraft av denne posisjonen han hadde anledning til å utfordre keiseren i Det tysk-romerske rike. Riksrådet nektet å godkjenne et slikt vågestykke. Det endte med et forsmedelig tap for Christian og stor ulykke for Jylland, som året etter Slaget ved Lutter am Barenberg (1626) ble oversvømmet av leiehærer som myrdet, brente og plyndret der de for frem. Og det var ikke bare general Wallenbergs soldater som gjorde seg skyldig i slike misgjerninger, men Christian 4s egne hvervede soldater. Kongen betjente seg i hovedsak av tyske leietropper, som oppførte seg som den verste fiende da de trakk seg tilbake gjennom Jylland, og for øvrig for en stor del sluttet seg til den inntrengende hæren.

 

Dersom en liste over de ti mest fatale beslutninger av danske statsoverhoder skulle skrives, ville Christians deltagelse i Trettiårskrigen, den såkalte Keiserkrigen, stå øverst. Ved Freden i Lübeck i 1629 fikk Christian 4 beskjed om aldri mer å blande seg i tyske anliggender. Kongens felttog mot Ferdinand skulle bli det første og siste store danske springet syd for Elben.

 

Jeronimus oppfordrer altså danskene til å avstå fra vågestykker i utlandet og heller vende seg mot Skagen, kanskje i ånden, og lytte til det som gir bedre opplysning om rikets tilstand, underforstått: enn det man kan få i utlandet. Ludvig Holbergs skrifter kommenterer som følger:

 

«Tanken er at selv i den yderste afkrog af Danmark kan man få bedre besked om danske forhold end i udlandet.»

 

Dette er en tolkning som naturlig fremtrer ved første gangs lesning, men den er upresis. «paa Scaven» tyder på at Jeronimus ikke sikter til byen, men odden Skagen, som byen er oppkalt etter. Og da er det snarere spissen av odden enn hele området det gjelder. Det fremgår ikke klart av kommentaren om den gjelder byen eller odden. «den ytterste afkrog» er et uvanlig uttrykk. En «afkrog» ligger gjerne bortgjemt, men hvis kommentaren med «yderste» sikter til Skagens, spesielt spissens, beliggenhet, harmonerer ikke dette med «afkrog».

 

Preposisjonsbruken taler for at Jeronimus mener odden, snarest spissen på, Skagen. Det minsker sjansen for at det er menneskestemmer man kan høre fortelle om ting som bidrar til kunnskap om rikets tilstand. Det kunne vært en mulighet, dersom «Scaven» var byen. Så hva hører man på Skagens ytterste spiss? Svaret finner vi i Peder Paars, der et kongelig opptog danner rammen.

                                            Skagen (M.P. Ancher)

 

                                          Forts.