Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? I

 

Mange snakker om Ludvig Holbergs komedier, men få om hans komiske hovedverk, det ruvende helteeposet Peder Paars (1719-20). Verket innleder den «poetiske raptus» og danner plattform for Holbergs komiske forfatterskap.

     

Bryggeren Hans Mikkelsen, som har dårlig fortjeneste av bryggeriet i Kalundborg, bestemmer seg for å prøve lykken som poet. Bryggerens karriereskifte resulterer i eposet om helten, den store Peder Paars, som planla en reise fra Kalundborg til Århus. Navnet har Holberg trolig hentet fra folkevisetradisjonen om Marsk Stig, som sammen med andre adelsmenn, deriblant Peder Paars, stod bak drapet på Erik Glipping i 1286. Peder Paars figurerer også i en gammel komedie som var kjent på Holbergs tid, Adonia og Salomon, der han er en narraktig, litt vulgær person.

Hans Mikkelsen sekunderes med lærde noter av bakkalaureusen (bacheloren) Just Justesen. I fortalen til Tredie Edition, der eposet er fullført med «Den Fierde Bog», forsvarer Justesen Mikkelsens epos, som åpenbart er blitt møtt med mye kritikk. Det har vært maktpåliggende for Holbergs lærde alias å motbevise at satiren gjelder kjente danske personer eller institusjoner som kirke og rettsvesen; eposet er harmløs skjemt. Dersom det rammer noen, er det hvem som helst, i hvilket som helst land. Kongen er ikke nevnt. 

Det ville ha vært utenkelig å harselere med kongen, hverken den nåværende eller tidligere konger av oldernborgerstammen. Det viktigste nye i Christian 5s Danske Lov (1683; Norske Lov 1687) var bestemmelsene om majestetsforbrytelse, ofte omtalt som majestetsfornærmelse. Bestemmelsene står i 6. bok, 4. kapittel, under overskriften «Om Forgribelse imod Kongens Højhed, eller Crimine Majestatis». Artikkel 1–2:

 

«Hvo som laster Kongen, eller Dronningen, til Beskæmmelse, eller deris og deris Børns Liv eftertragter, have forbrut Ære, Liv og Gods, den højre Haand af hannem levendis afhuggis, Kroppen parteris og leggis paa Stægle og Hiul, og Hovedet med Haanden settis paa een Stage. […] Hvo som enten med Raad, eller Daad, lader sig finde at ville bringe nogen Forandring i Kongens absolut Arve-Regæring, straffis paa lige Maade.»

Personen til venstre er blitt plassert levende på steile og hjul, de to andre er først blitt halshugget (København, 1727). Ved majestetsforbrytelse skulle i henhold til Christian 5s Danske Lov også kroppen parteres.

 

Holberg har skrevet om to personer med navnet Hans Mikkelsen. Den ene er altså bryggeren og poeten Mikkelsen, som forteller Peder Paars’ historie, den andre er Christian 2s trofaste rådgiver, storkjøpmann og borgermester i Malmø (død 1532). Borgermesteren Hans Mikkelsen står som sinnbildet på den lojale kongetjener. Holberg skriver i Dannemarks Riges Historie at dersom Mikkelsen skulle ha skrevet historien til Christian 2, som ble kalt for Nordens Nero, ville den blitt en motsats til Arild Huitfelds negative historie. Underforstått ville rådgiveren ha skrevet en panegyrisk historie. Det samme kan sies om poeten Hans Mikkelsen som har skrevet eposet om Peder Paars, der en perifer dansk folkevisefigur forvandles til en Aeneas eller Odyssevs.

Felles for Holbergs beskrivelse av de to blad Hans Mikkelsen er understrekningen av at deres borgerlige profesjon ikke er til hinder for at de tar på seg akademiske oppgaver, som inkluderer oversettelse av klassiske språk. Borgermesteren av Malmø hadde ansvaret for den første oversettelsen av Det nye testamente til dansk. Utgivelsen av Nøye Testamenth i 1524, der Christian 2 ble fremstilt som den fromme fyrste, var ledd i Christians forsøk på å gjenvinne tronen etter å ha blitt fordrevet fra Danmark året før. Holberg omtaler også et brev fra Christian 2 til borgermesteren av Danzig i anledning utbredelsen av protestantismen, som Mikkelsen lot trykke med sin egen fortale. I brevet «bekiender han [Christian 2] sine Synder, som han i sin  Velmagt  har bedrevet, og tilstaar at det er Guds Straf, som ham er vederfaret. Han tilstaar deri offentligen at have antaget den Evangeliske Lærdom […]» Av den videre historie fremgår det at Holberg hverken fester lit til Christian 2s syndsbekjennelse eller omvendelse til protestantismen. Men som alltid, Hans Mikkelsen arbeider iherdig med å fremstille sin herre i et godt lys. I fortalen bekrefter Mikkelsen Christians ord og forklarer at brevet skal offentliggjøres for at verden skal få øynene opp for kongens uskyldighet og mildhet.

Holberg gjør et poeng av at poeten Hans Mikkelsen bruker sitt danske navn og mener at det kunne vært en fordel i stedet å bruke den latinske formen. Også borgermester Mikkelsen, som har utvidet den hellige skrift med et brev han selv forfattet, bruker sitt danske navn i bibeloversettelsen. Her ville man forventet den latinske formen i tråd med akademisk sedvane. Dette åpner for at Holbergs valg av eposdikterens pseudonym sikter til en borger som ville vært en servil kongebiograf. I så fall er det en mulighet for at Peder Paars er skalkeskjul for en konge, det samme gjelder eposets andre hovedperson, øvrigheten på Anholt, fogd Woldemar.

 

I sine lærde verker fremstår Holberg som oldenborgerkongenes og eneveldets sanne forsvarer, selv om det finnes passasjer der en undertekst er ganske tydelig. Jeg skal vise et eksempel før jeg fortsetter med Peder Paars, skildringen i Dannemarks Riges Historie av Det store bilager, den utvalgte prins Christians bryllup med Magdalena Sibylla i 1634. Det finnes en øyenvitneskildring av den franske forfatteren Charles Ogier, som var med i følget til den franske ambassadøren, og som gir en detaljert skildring av Christian 4s påkostede feiring av den danske kongemakt. For en mann som Holberg – moderasjonens talsmann – må den gigantiske festen til ære for prinsen, som døde året før sin far grunnet drikk og vellevnet, ha fremstått i et grelt lys. Ogiers beskrivelse av det «prægtige Bilager» må ha vært et funn for Holberg, som skrev under sensur. Historikeren kommenterer da også i en fotnote at boken «formedelst sin Rarhed er saa kostbar, at den vejes op med Guld”. Ved å gjenfortelle utvalgte deler av franskmannens entusiastiske skildring har Holberg klart å formidle til ettertiden den vanvittige ødselhet som preget festlighetene, uten å stikke forfatterjeget frem med en hevet finger. Det er nesten umulig at leseren av disse linjer ikke blir slått av det overdimensjonerte ved bryllupet, få år etter at kongen hadde lidd et forsmedelig tap i en stor krig og finansene var på bunnen. Jo flere ganger Holberg gjentar alle superlativene til Ogier om hvor magnifikt, prektig og makeløst bilageret var, desto mer vil inntrykket av sløseri festne seg. For å fri seg fra en slik anklage resonnerer forfatteren som følger:

 

«Man skulde vel heraf dømme, at Høistbemeldte Konge var en Ødsel Herre; Men, saa prægtig som han var naar Rigets Ære det udfordrede, saa oeconomisk og borgerlig derimod var han i andre Maader.»

   

Dette er så nær Holberg kan komme en erklæring om at Christian 4 er ødsel – uten å si det. Forfatteren unnlater å gi noe eksempel på kongens sparsomhet «i andre Maader» – det ville også ha krevet en nidkjær gnienhet å oppveie utskeielser som Det store bilager. I stedet hevder han «at Dannemark under ingen Konge havde meer floreret”. Holbergs «logikk» er som følger: Ødslingen kunne legitimeres ved landets blomstring, som skyldtes kongens innsats. Det er interessant å se hvilke særlige grunner Holberg anfører for å forklare «Denne Rigets Velstand»:

 

«[…] den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad.»

 

I denne passasjen er det knapt snakk om noen over- og undertekst. Det Holberg faktisk gjør, er å legitimere Christian 4s kjente pengesluk, Det store bilager, med et annet pengesluk: dannelsen av kompanier og manufakturer, som samtlige endte med fallitt eller nedleggelse.

 

Just Justesens forsikring om at Hans Mikkelsen ikke satiriserer over danske forhold eller kjente personer, har sin naturlige forklaring i Danske Lov. Her var også sensuren hjemlet, en videreføring fra Kirkeordinansen (1537). I 2. bok, kapittel 21, 1–5 står følgende:

 

«Ingen, i hvo det og være kand, maa noget lade trykke, før end det tilforn i Kongens Universitet i Kiøbenhavn er igiennemseet og paakient af Decano i den Facultet, som Materien hører hen til, eller af een anden Professore, som Decanus formedelst andet lovligt Forfald det tilskikker […] Ingen maa lade trykke i Riget, eller andenstæds, noget Skrift Kongens Højhed,

Regæringen, eller Politien angaaende, med mindre det af dennem bliver igiennemseet, som Kongen dertil forordner. Hvo herimod giør, straffis efter Sagens Beskaffenhed. Ingen Danske Bøger, som uden

Kongens Riger ere trykte, maa af nogen Ind- eller Ud-lændisk i Riget indføris, eller forhandlis; Ej heller maa nogle Bøger i Tysk Sprog, som handle om fremmet Religion, eller andet, som nogen Tvistighed, eller Scrupel, i den Uforandrede Augsburgiske Confessions

Troe og Religion kunde eragtis at foraarsage, uden Kongens sær Tilladelse, i Kongens Riger og Lande indføris, sælgis, eller fal holdis. Hvo herimod giør, have forbrut samme Bøger, saa vel som hvis hand haver med at fare, og derforuden straffis som den, der Kongens Lov ikke tilbørligen haver villet have i Agt.

4. [2-21-4]

Skulle og nogle Bøger i Kongens Riger og Lande trykkis, eller der trykte indføris, som kunde have Udseende til noget Oprør, eller imod Kongens Højhed,

eller anden Ulempe foraarsage, da bør ikke alleeniste Personerne, som saadanne trykke, eller indføre, i højeste Maader at straffis, men og Bøgerne ved Bødelen offentlig paa Ilden kastis og opbrændis.»

 

Under det danske enevelde var forfattergjerningen forbundet med stor fare, og Holberg måtte veie sine ord nøye. Dersom han ønsket ansettelse som professor og mulighet til å få utgitt bøker, måtte han avstå fra kritikk av konge, øvrighet og regime. Alternativt kunne kritikken skjules så godt at den ikke ble oppdaget. Er det sannsynlig at en lærd historiker som Holberg har smidd en hop verselinjer med harmløs skjemt? I en serie innlegg vil jeg undersøke helteeposet med tanke på en satirisk undertekst.