Holbergs komiske helteepos Peder Paars – harmløs skjemt eller hvass satire? II

 

Helten som hadde skuten full av handelsvarer

  

«JEg taler om en Mand, hvis Skæbne og Bedrifter

Bør billig tegnes an blant alle Folkes Skrifter,

Jeg siunger om en Helt den store Peder Paars,

Som tog en Rejse for fra Callundborg til Aars.»

Etter åpningslinjene påkaller Hans Mikkelsen gudinnen Avind og spør hvorfor hun har vært så fæl til å plage og forfølge Peder Paars. Mannen var ikke kjent i sitt eget land; han skulle hverken erobre nytt land eller skape seg et navn; ikke skulle han reise særlig langt heller. Hans eneste hensikt var å treffe festemøen Dorthea, som han ikke hadde sett på lenge. Mikkelsen understreker at Paars hverken er stor eller har planer om å gjøre storverk. Bakgrunnen for denne forsikringen er at Avind personifiserer misunnelsen; hennes ofre er personer som kan vekke misunnelse. Holbergs forelegg for gudinnen Avind er den romerske gudinnen Invidia, som igjen står i gjeld til den greske Nemesis. De klassiske gudinnene representerer i tillegg til misunnelsen gjengjeldelsen, og man aner at det dreier seg om gudenes misunnelse som våkner når menneskene vil gjøre noe stort eller blir overmodige. Bibelens fortelling om tårnet i Babel er et godt eksempel. Hvorvidt Peders Paars’ reise er uttrykk for overmot og derfor påkaller Avinds plaging, vil forhåpentlig vise seg under den videre gjennomgangen.

 

Så langt kan to forhold peke mot en undertekst, der Peder Paars ikke er en ukjent, nær sagt ubetydelig, mann, men et satirisk portrett av en konge. Det gjelder sammenfallet mellom historiefortelleren og poeten Hans Mikkelsen og borgermester og kongelig rådgiver Hans Mikkelsen, som Holberg maner frem som tenkt panegyrisk forteller av Christian 2s historie (jfr. forrige innlegg). Det andre forholdet gjelder Paars’ festemø Dorthea, som også kalles Dorthe og Dorothea, der sistnevnte utvilsomt er døpenavnet. Det samme heter også oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg (1430-1495), som først var gift med Christoffer av Bayern, siden med Christian 1. Hun var mor til kong Hans og Frederik 1. Dorothea hadde Kalundborg slott som sitt enkesete. Her levde hun sine siste år, og det var også her hun døde. Dorthea omtales flere ganger senere i eposet. Det fortelles blant annet at Venus, som var de romerske keiseres stammor, hadde skjult seg i Peder Paars’ reisekiste for å forhindre at vannet skulle ødelegge Dortheas portrett, som var oppbevart der inne sammen med stamme- eller stamboken til Paars. Denne og andre hendelser som involverer Dorthe, skal omtales nærmere under den videre gjennomgangen.

                     Dorothea av Brandenburg

 

Mikkelsen hoverer over Avind, for det er nettopp gudinnens forfølgelse og plaging som til slutt skaffer Paars beundring og ære. Folk er blitt forundret både over alle ulykkene som har rammet ham, men også over hvordan han har klart seg. Etter refselsen av Avind påkaller Mikkelsen musen og ber henne beflitte seg på å fortelle heltens historie uten å forskjønne den, slik hun så ofte har gjort med andre helter. Mikkelsen hevder at musen i disse tilfellene er blitt forført av poeten. Inspirert av musen eller vice versa setter Mikkelsen i gang med den sannferdige historien om Peder Paars:

           

 

«Tre Aar for Calmar-Krig, da Folk var meere riige,

Af Vellyst, Overdaad man vidste lit at siige,

Da man ey Midler sat paa Speceri, Caffee, 

Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee,

Da man kun vidste lit af fremmet Skick og Noder,

Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder

I Landet kommen var. At sige kortelig:

Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig.»

 

Handlingen i Peder Paars foregår i 1608 under Christian 4s regime, tre år før danskekongen innledet krig mot svenskekongen. Frem til dette året var folk godt fornøyd med et enkelt dansk liv med landets egne jordbruksprodukter. De brukte ikke penger på importert luksus fra Ost- og Vestindia, overdådighet og fransk mote, og hadde derfor god økonomi. Påstanden bringer tanken på noen linjer i Metamorphosis (1726). Blant de onde ting som gjorde slutt på den lykkelige tidsalder, er følgende (noter ikke medtatt):

 

«Før ranke Træer blev feldt om i grønne Skove

For Over Haved sig med Mennesker at vove:    

Hvert Lands Indbygger kun sin egen Strand-bred saae,

Og Reise Feber ej var Verden kommen paa.»

 

Peder Paars’ reise i 1608 signaliserer slutten på den gode tiden i Danmark. Hans Mikkelsen hevder at man i de påfølgende årene forlot den hjemlige nøysomhet til fordel for fremmed luksus. Med endringen følger en streben etter stadig mer overdådighet, òg pengemangel; mye vil ha mer.

I Jean de France eller Hans Frandsen (uroppført i 1722) representerer Jean de France det nye levevis med fransk gourmetmat, drikke fra Vest- og Ostindia, dyre moteklær og fornem opptreden. Jeronimus derimot er talsmann for den gamle danske nøysomhet, som sammenfaller med Mikkelsens oppfatning slik den fremgår av ovennevnte linjer i Peder Paars. I Christian 4s historie (Dannemarks Riges Historie) derimot synes Holberg å gjøre seg til talsmann for en økonomi som favoriserer Jean de Frances levevis. Her skriver han om:

 

««[…] den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad.»

 

I forrige innlegg viser jeg hvordan Holberg i denne passasjen legitimerer Christian 4s kjente pengesluk, Det store bilager, med et annet pengesluk: dannelsen av kompanier og manufakturer, som samtlige endte med fallitt eller nedleggelse. Det betyr at Holberg undertekstlig i historien om Christian 4 kritiserer både kongens ødselhet og hans økonomiske politikk, som var et tidlig utslag av merkantilistisk tankegang. Hans Mikkelsen presenterer samme kritikk åpent, men rammen med en komisk helt og en muse som lett lar seg forføre av poeten, virker til å tåkelegge kritikken av Christian 4. I «Om Handelen» (Dannemarks og Norges Beskrivelse) gjør Holberg seg til ekstatisk forsvarer av en merkantilistisk politikk; handel på egne skip, hjemlige manufakturer for produksjon av finere artikler og høyt forbruk av samme produkter. I en rekke blogginnlegg viser jeg at forsvarstalen er befengt med åpenlyse feil, og at et uttalt fekalt motiv har sneket seg inn i konklusjonen («Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og handelen»).

 

I Holbergs første komedie, Den politiske Kandstøber (uroppført 1722), møter vi flere håndverkere i Collegium politicum, som alle produserer varer i kategorien luksus, eller det Holberg kaller «varer der alleene tiene til vellyst («Om Handelen»). Det gjelder  parykkmaker, maler (dvs. en kontrafeier eller skildrer), tapetmaker, farver (som leverer garn til veggtapeter eller gobeliner) og en buntmaker. Herman von Bremen nevner også gullsmeder og skreddere som dem han mener kan være borgermestere i byen. Den eneste håndverkeren som leverer nyttige produkter, som omtales i komedien, er grovsmeden, eller for å være mer korrekt, hans kone. Arianke grovsmeds representerer den uønskede karakteren, som støtes ut av det «fornemme» selskap hos kannestøperen. Grovsmeden støpte eller smidde plogjern, verktøy og en rekke andre nytteartikler. Smedene organiserte seg alt tidlig i laug, og det er talende at mester Herman nevner gull- og ikke grovsmeden som kandidat til bormesterembetet. Kannestøperen selv representerer også et håndverk som leverer produkter tilpasset den nye tids etterspørsel, nemlig kaffe- og tekanner, jfr. innlegget «Te- og kaffebord hos kannestøpermesteren» (10.12.2018).

 

Den legendariske Christian 4 var barnebarnets, Christian 5s ideal, og under sistnevntes regjering fikk merkantilismen igjen vind i seilene. Christian 5 hadde dessuten ligget over et år i Paris og forlystet seg og brakte med seg ikke bare den franske varianten av merkantilismen, colbertismen, hjem til Danmark, men kostbare vaner og fornem livsstil. Merkantilismen med oversjøiske kolonier, handel med egne skip og hjemlige manufakturer spesielt innenfor luksussegmentet var også øvrighetens politikk i Holbergs samtid.

 

Det viser seg ganske raskt at Mikkelsen, eller musen, ikke er helt sannferdig når det gjelder det ubetydelige målet for Paars’ reise. Sjøhelten, som i det borgerlige liv er kremmer, har åpenbart dannet et handelskompani sammen med sitt reisefølge. De har så leiet en jakt og lastet den full med kostbare varer. 

Jakt var et mindre seilskip, som var mye brukt i Danmark (Den store Danske)

Da sjøheltens/kremmerens reisekiste åpnes etter havariet, avdekkes i tillegg til Dortheas kontrafei og Paars’ stammebok en rekke klær og andre artikler som peker mot import av varer. Klærne er i finere stoffer og med diverse besetninger som tradisjonelt er blitt fremstilt i utlandet. Til og med matvarene i kisten, «tolv skiønne Peberkager», har fremmed opprinnelse. Pepper betyr her krydder fra Ostindia; at kakene er skjønne, sikter trolig til formen. Fint pregede pepperkaker var en vanlig importvare fra Holland til Danmark-Norge. Dette kommer jeg nærmere tilbake til under tekstgjennomgangen.   

 

På bakgrunn av handelsreisens betydning i Peder Paars ville det ikke være unaturlig om årstallet 1608 viste til Christian 4s etablering av oversjøiske handelskompanier. Det stemmer ikke. Spørsmålet er: Skjedde det noe dette året som skulle få skjellsettende betydning for Danmark? Svaret er et ubetinget ja.

 

 

                                      Forts.