Kongen som innbilte
folket at samene kunne lage vind
Det er tanken på
at Peder Paars skal komme frem til Aarhus og ta Dorthe i sin favn,
tilsynelatende en ubetydelig privatsak, som gjør Avind så forbitret. Men scenen
der Venus, de romerske keiseres stammor, stiger opp fra Paars’ reisekiste etter
å ha beskyttet Dortheas kontrafei, der også heltens stamme- eller stambok
befinner seg, bringer tanken på oldenborgernes stammor, Dorothea (jfr. forrige
innlegg), og en oldenborger. En tenkt oldenborgisk formæling med håp om nye
skudd på oldenborgerstammen, òg nye navn i stamboken, ville ha stor nasjonal
betydning.
Dersom en konge
ikke klarer å produsere en arving, vil fyrstestammen dø ut, så fremt det ikke
finnes nærstående slektninger. I den senere del av 1500-tallet var det en konge
som fryktet å bli den siste av sin ætt på tronen, den skotske kongen Jakob 6
(som engelsk konge fra 1603, Jakob 1). Skottekongens dristige seilas i 1589 for
å møte sin festemø prinsesse Anna av Danmark er en sannsynlig inspirasjonskilde
for innledningen til Peder Paars’ bedrøvelige reise til Dorthea i Aarhus.
Jakob 6 (1566-1625)
var sønn av Maria Stuart og lord Darnley og overtok tronen allerede i 1567
etter morens abdikasjon. Jakob møtte kritikk da han drøyde med å inngå ekteskap,
og det gikk både rykter om at han var homofil og impotent. Kongen forsvarte seg
i en erklæring, der han blant annet skrev følgende:
«the ressonis
[reasons] wer, that I wes allane, without fader or moder, bruthir or sister,
King of this realme and air appeirand [heir apparent] of England; this mu
naikatnes maid me to be waik [nakedness made me weak] and my Inemyis stark
[enemies strong], ane man wes as na man, and the want of hoip [hope] of
successioun bread disdayne; yea my lang delay bred in the breistis of mony a
grite jealosie of my hinhabilitie [great suspicion of my impotence], as gif I
wer a barrane stok.»
Skottene hadde altså
begynt å tvile på Jakobs evne til å produsere avkom, som om han var en gold
eller ufruktbar stamme («barrane stok»). Da Maria Stuart nedkom med James, uttalte
Elizabeth 1 til sine hoffdamer:
«The queen of Scots
is this day leichter of a fair son, and I am but a barren stock.»
Den engelske
dronningen bruker her samme uttrykk som James senere, «barren stock». Den
barnløse Elizabeth ble den siste Tudor på Englands trone, og James, som var
oldebarn av Margaret Tudor, Henrik 8s søster, visste at han stod nærmest til å
arve den engelske trone. Hvorvidt det er en direkte sammenheng mellom Jakobs og
Elizabeths bruk av «barren stock», er jeg ukjent med. Uttrykket betyr i begge
tilfeller ufruktbar stamme eller ætt.
Jakob og Anna
Jakob skjønte at
han måtte handle raskt. Valget falt på Anna av Danmark, Christian 4s søster. Ekteskapskontrakten
ble underskrevet i august 1589, og allerede neste måned stevnet «Gideon» ut fra
København med prinsessen om bord. Tolv andre skip dannet sammen med «Gideon» en
hel flåte. Det var sjødyktige orlogsskip, godt bestykket, under ledelse av
riksadmiral Peder Munk. Men det skulle vise seg at det var uoverstigelige hindringer
på veien; gjentatte ganger ble flåten rammet av fryktelige stormer og måtte
søke nødhavn på Flekkerøy (nå del av Kristiansand). Det ble besluttet at prinsessen
skulle føres til Oslo, der hun tok inn på Akershus. Overfarten skulle utsettes
til våren, da man håpet på gunstigere værforhold.
Jakobs festemø var
blitt forhindret i å komme frem til Edinburgh og bli formælet med skottekongen.
Etter hvert skjønte Jakob hvem synderne var; satan ville forhindre at
Stuartstammen ble belivet ved hjelp av Oldenborgerstammen. Den onde hadde kalt
sammen heksene og vinddjevlene sine og befalt dem å lage vind og storm. I
Danmark var øvrigheten raskt ute med å legge skylden for den mislykkede prinsesseferden
på kvinner som ble beskyldt for å være hekser. De ble brent, 13 i alt. Også i
Skottland måtte angivelige hekser bøte med livet på bålet.
I historien om oldenborgerprinsessen
som skulle seile til giftermål i Skottland, men strandet i Oslo på grunn av hekser
som laget vind, er det elementer som minner om Paars’ mislykkede seilas til
festemøen i Aarhus. Dersom vi forutsetter at Dorthe/Dorthea/Dorothea sikter
til Dorothea av Brandenburg, vil hennes navn stå oppført i Annas stam- eller
stammebok.
Da Avind oppdager
at helten allerede har satt seil, haster hun til vindguden og ber ham om å slippe
en vind, med utvetydig fekal undertone, som kan skape et opprørt hav. Æolus
nekter, fordi han frykter Neptuns reaksjon. Avind skifter taktikk; hun gjør
narr av Æolus som ikke hersker enerådig over vindene, men lar seg underkue av havguden.
Sagt med andre ord, Avind skaper et konkurranseforhold mellom vind- og havguden.
Resultatet lar ikke vente på seg. Æolus slipper vindene løs, og det blir en
forrykende storm. Jakten lar seg ikke styre, og det ender med havari ved Anholt.
Likheten mellom de
stormherjede sjøreisene forsterkes ved kong Jakobs resolutte handling da han fikk vite at festemøen var værfast
i Norge. I oktober mottok kongen et brev fra danskene med beskjed om at reisen
var blitt oppgitt. Han fikk også et brev fra Anna, der hun fortalte sin kjære
om sjøens raseri. Jakob foretok da en uventet beslutning som ble ansett som uttrykk
for stort vågemot; han ville trosse uvær og hekser, krysse Nordsjøen og hente
festemøen selv. Tiden for seilasen var ikke gunstig, det var midt i oktober, og
været var utrygt. Det drøyde før Jakob kom av sted, for heksene skapte slik
storm at det var umulig å våge seg ut på havet. Men etter at flåten på fem skip
først hadde begynt på reisen, gikk det greit, og Jakob kunne stige i land i
Norge.
Stuartkongens vågestykke
bringer tanken på Paars’ sjøreise, som synes å ha kommet brått på. Mikkelsen
skriver om heltens tanker i den anledning:
«[…] men for en
Fæstemøe
Man vove maa sit
Liv, man maa ey være bange,
Skiønt udi
Callundborg ey skulde findes mange,
Der udaf
Kierlighed slig Fare og Fortred
Ja haarde
Vinters-stød at udstaa var bereed.»
Paars’ seilas
foregår altså på en tid på året da man kan risikere «haarde Vinters-Stød». Det
er kjærligheten til Dorthea som driver ham til den farefulle reisen over Kattegat.
Det kan også peke mot historien om skottekongen og den danske prinsessen, som begge
gav uttrykk for lengsel etter å møtes. De hadde aldri sett hverandre, men begge
hadde mottatt malte portretter av ekteskapskandidaten. James ble straks forelsket
da han fikk se portrettet av Anna, og han begynte å knele og be foran bildet.
Det knytter seg også stor oppmerksomhet til Dortheas kontrafei. Som nevnt i
tidligere innlegg har Venus skjult seg i Paars’ reisekiste for at Dortheas
kontrafei ikke skulle forderves. Mikkelsen forteller om Paars’ reaksjon da han
fant bildet:
[…] Den Fryd jeg
glemmer ey,
Hand lood derover
see. Hand det mod Brystet kryste,
Hand græd af
Glæde, og det tusind gange kyste,
[…]»
En viktig likhet
mellom sjøreisene forut for møtet mellom kjæresteparene Jakob og Anna og Peder
Paars og Dorthe er at overnaturlige illesinnede vesener sørger for storm på
havet. Dersom det i begge tilfeller hadde vært hekser som hadde skapt storm for
å forhindre at de forlovede fikk hverandre, er det sannsynlig at i hvert fall
historikerne blant leserne ville ane en sammenheng mellom de to, eller tre,
omtumlede seilasene. Ved å variere motivet heks skaper vind med motivet Avind
ber Æolus slippe vindene løs, tåkelegges den satiriske hentydningen til
skottekongen og øvrigheten i Danmark (dette skjedde under Christian 4s formynderstyre),
som brant kvinner fordi de mente de var hekser som hadde skapt storm. For øvrig
skulle Christian 4 bli en nidkjær heksebrenner da han kom på tronen. Nå er det
riktignok ikke så stor forskjell på en heks og Avind/Invidia. Gudinnen har et frastøtende
utseende og magiske krefter til å forvolde ødeleggelse. Skjønt hierarkiske
forhold i gudeverdenen gjør at hun må tigge vindguden om hjelp når offeret
hennes dupper på havet. Avind/Invidia er jo også en passelig figur å gripe til,
ettersom det litterære forelegg for Peder Paars er de klassiske epos,
spesielt Vergils Æneiden.
For
opplysningsmannen Holberg må demonologien på 1500- og 1600-tallet, som inngikk
i kongenes ideologiske ballast og var sanksjonert av kirken, ha fremstått som det
rene tøv. Dette kunne han ikke skrive under eneveldet, men vi kan i ettertid
avsløre de grep forfatteren har benyttet for å dekke til sin egentlige mening. I
tillegg til at han har endret identiteten til den eller de som står bak fremkallingen
av vind, er det også andre tekstlige forhold å bemerke. I Anden bog, Anden sang,
der handlingen er blitt forflyttet til Anholt, omtales den kloke konen Gunnild,
som har en rekke talenter til felles med heksene eller trollfolket. Hun kan spå
folk, omskape seg til bjørn eller ulv, ri i luften på kosteskaft, kurere brudd med
spytt, seile på havet med den største mølestein osv. Uaktet disse utvilsomt
diabolske evnene nyter Gunnild stor anseelse på øya. Hans Mikkelsen skriver at
man ikke engang i Finnmark kan finne noen som forstår sin «Physica», fysikken
(læren om naturen og dens beherskelse), slik som denne kvinnen, «Skiønt mand
paa Ermed os vil binde, bilde ind, / At de kand skabe sig til Dyr, og giøre
Vind.» Her har Mikkelsen introdusert et element som ikke er nevnt under
oppramsingen av Gunnilds talenter: gjøre vind, men som tidligere er tillagt
Æolus, som gjør vind på grunn av Avinds egging. Når leserne skal identifisere den
eller de, «mand», som innbiller folk at finnene eller samene kan omskape seg
til dyr og gjøre vind, vil de neppe tenke på noen spesielle. Snarere vil de blande
utsagnet om finnene sammen med det fantasifulle som fortelles om Gunnild, og skylde
på enfoldige mennesker som viderebringer gammel overtro, helst slike som bodde
på Anholt for hundre år siden. Det er nettopp dét Just Justesen vil få folk til
å tro (jfr. hans innledning til eposet), nemlig at alt det dumme og
kritikkverdige som skjer i Peder Paars, ikke peker mot øvrigheten, men
mot folk som levde på Anholt for hundre år siden.
Vi skal fastholde
det som faktisk står i passasjen, nemlig at noen vil innbille «os», det vil si slike
som Hans Mikkelsen og leserne, at finnene kan omskape seg til dyr og skape
vind. Det er lite sannsynlig at denne gruppen, som kan skrive og lese et epos,
er særlig utsatt for påtrykk fra enfoldige mennesker, helst analfabeter, som
vil lure dem til å tro på finnenes magiske krefter. De som derimot øvde et
slikt påtrykk, var øvrigheten, nemlig konge og kirke, spesielt da handlingen i
eposet foregår, 1600-tallets første halvdel, demonologiens og heksebrenningens tidsalder.
I bresjen stod nettopp Jakob 1(6) og svogeren Christian 4, Annas bror. Som
forfatter av Daemonologie, in forme of a dialogue (1597), var skottekongen tungt
inne i heksespørsmålets ideologiske side. I boken stiller studenten Philomathes
spørsmål til den lærde Epistemon, som: Hvorfor er det flere kvinner enn menn
blant trollfolket? Hvor omfattende er Satans naturinnsikt? Hvorfor er
djevelskapen mer utbredt jo lenger nord man kommer i Europa? Kan man avsløre en
kvinne som heks ved å kaste henne på vannet? (Jfr. Blix-Hagen)
Holberg visste utmerket
godt at det var konge og kirke som innbilte folk at det fantes mennesker som
var hekser eller trollfolk med magiske evner. Demoniseringen av de kloke koner på
1400-, 1500-tallet skjedde i de lærde kretser. At overtro var utbredt blant såkalte
enkle mennesker i de lavere klasser både på 1600- og 1700-tallet er, er uomtvistelig.
Men dette hadde knapt noen betydning for Hans Mikkelsen og leserne av eposet
hans.
Det er naturlig å
trekke en linje fra Mikkelsens påstand om at noen (les kongen/øvrigheten) lurer
folk til å tro at samene kan gjøre vind, til omtalen av Avind som får Æolus til
å slippe vinder. Samenes eller finnenes magiske evner er tema i flere av
Holbergs tekster. Det er også tema senere i Peder Paars, i Anden sang,
Tredje bog, der gamle Gunnild «hitstevner» Find troll for å finne ut hva
eller hvem som har skylden for at fogdens datter, Nille, er blitt syk. I to av
tilfellene der finnenes magiske evner er tema, nevnes «Wardehuus», Vardøhus,
som er en utvetydig henvisning til hekse- eller trolldomsprosessene på Vardøhus
på 1600-tallet.
Hekseprosessene på
Vardøhus er en direkte følge av Christian 4s «Frdg (forordning) om troldfolk og
deris medvidere» i 1617, der ulike typer magi ble kriminalisert. For svart
magi, det vil si den som hadde til hensikt å forvolde skade, var det
dødsstraff. Forordningen kan sees i forlengelsen av Christian 4s befaling til
lensherren til Vardøhus, Claus Gagge, i 1609. Her skriver kongen at erfaringen
viser at finske og lappiske folk hadde en naturlig tilbøyelighet til å bruke
trolldom. Lensherren skulle derfor holde et strengt og alvorlig oppsyn med dem.
De som ble funnet skyldig, skulle avlives uten nåde. Også i Danmark fulgte en
rekke hekseprosesser etter 1617, og Christian 4, som er kjent som en stor
heksejeger, involverte seg personlig i flere av sakene. Mest kjent er saken om
Maren Splids, som først ble frikjent for trolldom, men siden dømt og brent på
grunn av kongens innblanding. I 1619 ble skotten John Cunningham lensmann i
Finnmark med sete på Vardøhus. I en beretning fra 1600-tallet blir det hevdet
at Christian 4 hadde sendt Cunningham til Vardøhus for å bekjempe hekseplagen i
regionen. Mens Cunningham var lensherre, ble 52 personer stilt for retten
anklaget for trolldom. De fleste av disse ble funnet skyldige og brent. Under
amtmann Christopher Orning (betegnelse på lensherre etter 1660) kom en ny bølge
med hekseprosesser, i 1662–1663).
Kart fra 1594, der Vardøhus festning er inntegnet.
Vardøhus festning
var altså et episenter for heksebrenning i Danmark-Norge, og det var Christian
4 som tente den første gnisten. Når Holberg harselerer med dem som tror fanden
har sin bolig på Vardøhus, er det i siste instans kritikk av Christian 4. Første
gang motivet omtales, er i komedien Uden Hoved og Hale (1725), der temaet
er vantro versus overtro. Ovidius representerer den gylne middelvei. I Første Akt,
scene 5 uttrykker han sin skepsis når det gjelder historier om spøkelser og
fandens kunster overfor den overtroiske Roland. Ovidius mener 99 av 100 slike historier
er oppdiktet, og at man undertiden gjør fanden urett ved å beskylde ham for ting
som han ikke engang vet om:
«[…] Det er jo
underligt, at Fanden, som gaaer om at forføre Siæle, skulde vælge Wardehuus til
sin Residentz, hvor foruden Amptmanden der er kun een Corporal med 8 a 9
Soldater, og skulle gaae forbi London og Paris, hvor hand kunde faae saa meget
at bestille. […]»
Ovidius stiller
seg kritisk til at fanden har valgt seg Vardøhus til residens, når hans
viktigste oppgave er å forføre menneskenes sjel. Ovidius hevder altså at noe av
det som sies om fanden er løgn; for eksempel at fandens residens skulle være på
Vardøhus. Så kan man stille spørsmålet: Hvem er det som påstår at fandens
residens er på Vardøhus? Selvfølgelig er det ingen som påstår dette; Ovidius er
satirisk, liksom Holbergs yndlingsforfatter Ovid. Dersom fandens residens hadde
vært på Vardøhus, ville det vært to residenser på festningen; den ene
tilhørende fanden, den andre amtmannen. Bakgrunnen for påstanden er altså de
mange hekseprosessene som ble holdt på Vardøhus, som sprang ut av Christian 4s
befaling til lensherren til Vardøhus (både navn på festningen og på lenet,
senere Finnmarken) i 1609 og trolldomsforordningen av 1617.
Andre gang Vardøhus
bringes på banen, er i «Epistel 379» (1749), der temaet er syn eller hildringer:
«Forestil dig,
kiære Broder, at du var en Dievel, og at din største Attraae var at plage eller
at forføre Mennesker, mon du heller søgte øde end Folke-riige Stæder? Mon du
heller vilde fæste dit Sæde udi Wardehuus, hvor der er ikkun et Corporalskab,
end udi London eller Paris, hvor du paa een Dag kunde giøre fleere Proselyter,
end udi en Tiid af 100 Aar paa det første Sted? Hvis du saadant giorde, maatte
jo alle sige, at du var en dum Dievel.»
Holberg presiserer
«Syn» som følger: «Spøgelser, og det, som man kalder Giengangere». Det kan
forstås slik at «Spøgelser» har en utvidet betydning, overnaturlige vesener
eller personer som er mektige til å bedrive spøkeri, som forhekselse, skape
blendverk etc. «Spøgeri» hadde tidligere også den generelle betydning trolldom.
(jfr. Ordbog over det danske Sprog). Ved en slik generalisering
av spøkelse blir forbindelsen til hekseprosessene på Vardøhus, som øvrigheten (Christian
4, lensherren eller amtmannen) stod bak, mindre tydelig. Men omtalen av
Vardøhus levner ingen tvil om Holbergs rette målskive, øvrigheten.
Holberg utdyper
sin oppfatning: «Ikke desmindre drister jeg mig ikke at forkaste alle saadanne
Historier [om spøkelser], helst naar mange troeværdige Mennesker vidne at have
tillige paa eengang hørt og seet Ting, som de ved intet Middel kand henføre til
naturlige Aarsager.»
Her kan man igjen lese
en utvidet betydning av «Spøgelser»: gjenferd eller personer som gjør ting som
ikke kan henføres til naturlige årsaker. Vardøhus er kjent som stedet hvorfra
jakten på levende mennesker under satans innflytelse er blitt styrt, en
typisk demonologisk oppfatning. Disse menneskene har angivelig spøkt på ulikt
vis; skapt storm, sett med onde øyne på kua til naboen etc. Dersom de ble
funnet skyldig, ofte etter tortur, ble de brent. Man henretter ikke gjenferd.
Passasjen kan omskrives
slik: De som «tror fandens residens er på Vardøhus» ettersom stedet huser så
mange kvinner som er blitt forført til spøkeri, er dumme. Det er utenkelig at
ikke opplysningsmannen Holberg syntes det var dumt av Christian 4 å beordre
jakt på finner som angivelig stod i fandens tjeneste. Epistelen kan også
understøtte min oppfatning av Mikkelsens påstand i Peder Paars; det er
øvrigheten som innbiller Mikkelsen og leserne hans at finnene kan gjøre vind og
omskape seg til dyr.
«Hvis du nu vil
spørge: Hvad er da Spøgelse? Efterdi det ikke er Fanden, som spøger: Da svarer
jeg dertil, at det vil jeg give dig selv at betænke. Jeg siger alleene,
grundende mig paa ovenanførte Argumenter, at det ikke kand være Fanden; og
igientager, hvad jeg forhen i mine andre Skrifter haver sagt, at de Lærdes
Meening herom er u-riimeligere, end den gemeene Almues, som holde Spøgelser for
at være afdøde Menneskers Skygger eller Gienganger […]»
Holbergs påstand
om at noen tror fandens residens er på Vardøhus, sikter høyst sannsynlig til
Christian 4, lens-, amtmennene på Vardøhus og lærd demonologi. Vardøhus opptrer
alt tidlig i kongens biografi. Under den unge konges dristige sjøreise til
Norges ytterste grense i nord i 1599 la flåten til havn i Vardø. Flere detaljer
i Peder Paars peker mot den berømmelige seilasen, noe jeg skal komme
tilbake til under den videre gjennomgang. Kongens skip «Victor» seilte sammen
med to andre skip videre til Kola. Her skjedde det noe som skulle få Christian
til å sanne at finnene kunne gjøre vind. Det er oversekretæren i Danske kanselli,
Sivert Grubbe, en av ekspedisjonens to journalførere, som forteller historien.
En av kongens hornblåsere
på «Victor» hadde stjålet den sorte katten til en finnekone da de var i land i
Kildin. Hun hadde løpt etter ham, ropt og skreket. Hornblåseren kastet en halv
daler til henne, men hun bare fortsatte å rope på katten. En stund etter at de
hadde forlatt Kildin, begynte det blåse opp til en fryktelig storm. Den gamle
skipperen Anund, som var født i Trondhjemsområdet og hadde vokst opp i Finnmark,
visste godt hva finnene var i stand til. Han var overbevist om at katten var
årsaken til stormen og den sterke motvinden. Anund fortalte om sin bekymring til
noen i kretsen rundt Christian. De anmodet kongen på det sterkeste om å hive
katten over bord. Christian satte pris på katten, som var til stor muntrasjon,
der den svingte seg i tauverket og fanget fugler. Han ville nødig gi slipp på katten,
som var større enn vanlige danske katter. Etter hvert avfant kongen seg med å kvitte
seg med den, men befalte at den skulle bindes fast i et kar med fisk og brød
for en måned. Håpet var at den skulle komme tilbake til sin herskerinne.
Skipperen ville stadig at katten skulle dø, og her har Grubbe en interessant
kommentar: «formodentlig for at forsone de vrede Guder Æolus og Neptun; ellers
kunde den vende tilbage til sin Herskerinde; hvad dog ikke var umuligt.»
Med denne
kommentaren bringer Grubbe inn nettopp de guder som opptrer eller omtales under
Avinds forsøk på å fremkalle storm for å stanse Paars’ skip. For øvrig var det kaptein
Christian Frederiksen, slik skulle han tituleres under reisen, som fikk det som
han ville. Kort etter at finnekatten ble firet ned i baljen, løyet vinden.
Dette er en ganske gemyttlig historie om kongens møte med samisk trolldom. Vi
skal senere se på en annen kattehistorie. Den fortelles om Gunnild, Anholts
kloke kone og heks, som har en katt som spiller en viktig rolle under hennes utøvelse
av trolldomskunsten. Ti år etter besøket i Vardø sender altså Christian en
befaling til lensmannen på Vardøhus om å jakte på finner som driver med
trolldom, og henrette dem. Noe har åpenbart skjedd i mellomtiden. Endringen i
forholdet til finnene kan muligens ha sammenheng med Christian 4s besøk hos
svogeren, demonologen Jakob 1 (6), i 1606.
Når det gjelder de
formentlige årsaker til Christian 4s aktive rolle i hekseprosessene, er det
vanlig å trekke frem stormene under og forut for seilasene til henholdsvis
søsteren Anna og skottekongen Jakob. Beskrivelsen av bakgrunnen for Paars’
reise og stormen som fører skipet hans på avveie, kan på ett plan tolkes som en
satirisk hentydning til historien om Annas og Jakobs forheksede sjøreiser. Det skulle
være en passelig innledning til et epos som harselerer med Danmarks store kongeikon,
prosjektmakeren Christian 4. Samme hva kongen satte i gang, så gikk det galt,
liksom med Holbergs komiske helt, Peder Paars.
Litteratur: Rune Blix-Hagen:
https://www.skepsis.no/james-1-konge-i-takeland-en-rystende-fortelling-om-uts%C3%B8kt-djevelskap-rundt-et-fyrstebryllup-i-oslo-1589/
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar