Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? IV

Krigerske danskekonger, en engelsk fredsfyrste og Pax romana

 

Peder Paars’ reise, som springer ut av heltens lengsel etter festemøen Dorthea eller Dorothea, er samtidig en handelsreise. Den foregår i 1608 under den tidlige del av Christian 4s regime og signaliserer ifølge Hans Mikkelsen slutten på den gode gamle nøysomme tiden og begynnelsen på den nye, da danskene begynte å trakte etter et liv i overdådighet. Det innebar økt forbruk av luksusvarer, som opprinnelig ble importert på fremmede skip (jfr. «Helten som hadde skuten full av handelsvarer»). Årstallet 1608 kan ikke knyttes til noen av kongens kjente merkantilistiske tiltak. Det finnes likevel en klar forbindelse mellom det som skjedde dette året og Christian 4s merkantilistiske storsatsning i den første halvdelen av sin regjeringstid.

 

I 1608 dannet de protestantiske fyrster i Det tysk-romerske rike Den protestantiske union under ledelse av kurfyrst Frederik 4 av Pfalz, som en motvekt til de katolske fyrstene som var i flertall. Året etter svarte de katolske fyrstene med dannelsen av «Den katolske liga». Etter dette ble forholdet mellom katolikker og protestanter stadig mer tilspisset. 23. mai 1618 flammet det opp, da representanter for det bøhmiske folk troppet opp på slottet i Praha og pælmet to keiserlige stattholdere ut av vinduet. Bøhmerne ville ikke ha Ferdinand 2 til konge; året etter ble Ferdinand valgt til keiser. I stedet valgte bøhmerne Frederik 5 av Pfalz til konge. Dette var begynnelsen på Trettiårskrigen, den mest grusomme krigen i Europas historie frem til Holbergs tid.

 

Christian 4, som oppfattet seg som protestantismens forkjemper, gikk inn i krigen i 1625, som tysk kretsoberst. Denne delen av Trettiårskrigen, som bestod av flere enkeltkriger i Mellom-Europa, har fått navnet Keiserkrigen. Året etter led danskekongen et forsmedelig tap ved Lutter am Barenberg, og i 1627 strømmet general Wallensteins soldater inn over Jylland, plyndret og brant. Hele halvøya ble erobret. Med fredsslutningen i Lübeck i 1629 var det ute med Danmark som maktfaktor i Europa, et stort personlig nederlag for Christian 4.

 

Vi skal gå litt tilbake i tid. Historien om finnekonens trollkatt, som Grubbe har nedtegnet i journalen fra Christian 4s reise til Vardø og Kola, gir et gemyttlig inntrykk. Hvor annerledes lyder ikke forordningen kongen sender til lensherren på Vardøhus ti år senere; søk etter finner som driver med trolldom og henrett dem (jfr. «Kongen som innbilte folket at samene kunne lage vind»).

 

I en konges liv kan mye skje på ti år, og det er mulig at besøket hos Jakob 1 (6), som hadde utviklet en hel demonologi om hekser, virket i skjerpende retning når det gjaldt Christian 4s forhold til samisk trolldom. Skjønt under samværet med svogeren har det sikkert vært en annen trussel enn heksene som har fått større oppmerksomhet, katolikkene. De danske gjestene ble underholdt med jakt, ridderspill, ringridning og fester, alt betalt med midler Parlamentet hadde bevilget Jakob etter avsløringen av den katolske Kruttsammensvergelsen (The Gunpowder Plot) i 1605. Stemningen var sterkt antikatolsk. Det verserte rykter om at den danske kongen hadde ambisjoner om å bli valgt til tysk-romersk keiser, og at besøket gjaldt ønsket om å sikre seg svogerens støtte. Man vet ikke om slike forhandlinger faktisk fant sted, men det har ikke vært mulig å finne andre politiske motiver for det storslåtte besøket.

 

Dette bringer tanken på Christians andre besøk hos Jakob, i 1614, der man heller ikke kjenner årsaken, men antar at det skyldtes Christians bekymring for at svogerens antikatolske kampvilje var blitt svekket. Dette stemte riktig nok, ettersom Jakob, som hadde sluttet seg til Den protestantiske union, etter hvert hadde tatt mål av seg til å bli protestantenes og katolikkenes store fredsfyrste. Holberg omtaler det uanmeldte besøket i Dannemarks Riges Historie, der han skriver at det alltid var et godt forhold mellom de to svogerne:

 

«Og gaves derpaa efterfølgende Aar en stor Prøve, da Kong Christian paa ny uden anden Aarsag end af Affection, giorde en Rejse til Engeland igien.»

 

Det er klart at dette ikke medfører riktighet, og at historikeren Holberg er kjent med bakgrunnen for Christians reise, der både kansler Christian Friis og riksadmiral Mogens Ulfeldt var med. Flere steder skriver forfatteren at Jakob søkte fred, der Christian forsvarte troens, protestantismens, sak.

 

Christian 4 hadde nær tilknytning til Den protestantiske union, som altså ble dannet i 1608 med kurfyrst Frederik 4 av Pfalz som leder, samme år som Peder Paars legger ut på sin ulykksalige reise. Christian arbeidet aktivt for å få i stand ekteskap mellom niesen, den engelske prinsesse Elisabeth, og kurfyrst Frederik 5 av Pfalz. De politiske følger av dette ekteskapet skulle få stor innvirkning på Christian 4s eget liv. Da han valgte å gå inn i Trettiårskrigen, var det dels på grunn av det som hadde skjedd med Frederik 5 av Pfalz. 1608 er et skjebneår for Christian 4 og Danmarksriket.

             Frederik av Pfalz, "Vinterkongen"

Elisabeth Stuart, "Vinterdronningen", datter av Jakob 1 (6) og Anna av Danmark.

 

Benevnelsen «Tre Aar for Calmar-Krieg» bringer inn Kalmarkrigen, som Christian 4 innledet i 1611. Fredsslutningen i 1613 innebar noen seire for danskekongen, der en av de viktigste var bekreftelse av herredømmet over Finnmark. Men det store målet, å fortrenge Vasaætten fra Sveriges trone, måtte han gi tapt. Christian 4 hadde ambisjoner om å bli Nordens hersker, en maktfaktor i Europa. Selv om resultatene på slagmarken fortalte kongen at han siktet for høyt, fortsatte drømmen om å bli en stor hersker i europeisk målestokk. Og her er vi ved krysningspunktet mellom Christian 4s herskerambisjoner og hans merkantilistiske storsatsning. For å bli protestantenes leder i Europa, kanskje keiser, måtte kongen være forberedt på å føre krig, noe som krevde mye penger. Det var for å finansiere innkjøp av krigsutstyr og leie soldater Christian 4 satte i gang en rekke merkantilistiske tiltak. Et av kongens tidligste prosjekter var Tugt- og Børnehuset i København i 1605, hvor omstreifere og hjemløse barn skulle få opplæring innenfor ulike håndverk. Her ble det etter hvert satset på tekstilproduksjon for å utkonkurrere utenlandske tekstiler, som ble importert i store kvanta. Både de merkantilistiske prosjektene, der Silkeverket og Ostindisk kompagni var de mest ambisiøse, òg krigføringen endte med tap. Etter tapene under og etter Keiserkrigen, som i tid falt sammen med oppdagelsen av Kirsten Munks utroskap, gikk kongen inn i en periode preget av religiøs grubling og en sterk identifikasjon med den lidende Kristus.

 

Den siste ulykken som rammer Peder Paars på veien mot total bankerott, er at han lures til å ta imot en hververmynt av Niels Korporal. Niels og Peder har sittet og drukket sammen på et vertshus, og hververen påtar seg å betale. Paars unnser seg for dette, og Niels foreslår at de skal slå krone og mynt, noe Peder aksepterer. Niels gir ham en daler i hånden og sier: «Kronen jeg vil tage, tag I Manden.» Daleren er å betrakte som håndpenger på at Paars har inngått en soldatkontrakt. Holberg forteller ikke direkte hvilken mynt hververen bruker, men angir altså hvilket stempel som finnes på hver av sidene. Disse opplysningene er tilstrekkelig til at den danske numismatikeren Georg Galster har kunnet identifisere hververmynten som Christian 4s berømmelige Corona danica, dansk krone, fra 1618. «Manden» er altså selveste Christian 4, det vil si hans portrett i helfigur, mens «Kronen» forestiller kongekronen hans på reversen. Mynten faller ned med «Manden» opp, og med dette knepet har Niels hvervet Paars til soldat. Hververmynten kan peke mot Trettiårskrigen, som begynte i 1618. Slik sett kan scenen hentyde til Christian 4s hverving av soldater til sin deltagelse i denne fryktelige krigen. Peder Paars må betale en klekkelig sum med løsepenger, og da han endelig begir seg på vei til Års, er han «fast som nøgen».

 

Hans Mikkelsen, som refererer til «Tydske Jochums Skrift», forteller at akkurat i samme stund som Paars ble hvervet – da daleren falt med «Manden», helfiguren av Christian 4, opp – la Dorthe merke til at hunden hennes stod og skrapte med bena på en usedvanlig måte. Paars’ festemø får også mange andre onde varsler denne dagen. Slik lyder eposets siste linjer:

 

«Af saadant iisnet blev skiøn Dorotheæ Blod,

Hun merckede, at en Ulycke forestoed.»

 

Her bruker Mikkelsen Dorothea, festemøens døpenavn, som peker mot Dorothea av Brandenburg, oldenborgernes stammor, «mor Danmark». Den varslede ulykke er invasjonen av Jylland etter Christian 4s tap ved Lutter am Barenberg, da keiser Ferdinands soldater stormet over Danmarks grenser. Sammen med de fiendtlige tropper fulgte mange av danskekongens egne leiesoldater, som sluttet seg til inntrengerne og deltok i plyndringen og herjingen.

 

Strid er noe som gjerne følger av Avinds virksomhet, og det er verdt å merke seg Mikkelsens kommentar om at hun nå stadig er på farten og kan sees ved hoffet og alle andre steder. Dette avviker fra Nasos eller Ovids omtale av gudinnen, Invidia; den romerske dikteren beskriver henne som lat. Mikkelsen sikter utvilsomt til freden under Augustus, Pax romana. I nåtiden derimot egger misunnelsens gudinne daglig kongen, eller konger, slik hun egger vindguden til å markere sin makt overfor havets gud. Utgangspunktet for eposhandlingen er altså 1608, da striden mellom katolikker og protestanter (les fyrster) tilspisser seg, noe som leder til Trettiårskrigen. Tre år senere innleder kongen i Danmark Kalmarkrigen, samtidig som han ruster seg til intervenering i Tyskland på vegne av protestantismens sak.

 

Det er naturlig at Mikkelsen med «nu» inkluderer tiden for Paars’ reise. Samtidig sikter han utvilsomt til den aktuelle samtid. Den første boken av Peder Paars er skrevet i 1719, før den endelige avslutning av Store nordiske krig, og det finnes flere hentydninger til Tordenskiold og hans kanoner i eposet, noe jeg kommer tilbake til. Det er naturlig å tolke «nu» som Holbergs nåtid omfattende 1600-tallet, da danske konger kriget nærmest uavbrutt, og Europa opplevde sin frykteligste krig noensinne. Dette fremtrer som en kontrast til Ovids dager og Pax Romanum, som regnes fra Augustus ble keiser i 27. f.Kr. og til Marcus Aurelius’ død i 180 e.Kr.

 

Litteratur

 

Steffen Heiberg, Christian 4. – en europeisk statsmand, 2006

 

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, 2017