Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? V

 

Når vindguden fiser på Pater Nosterskärene

 

Avind skjønner at hun må oppsøke Æolus, vindguden, dersom hun skal forhindre at Peder Paars får Dorothea i sin favn. På et øyeblikk har misunnelsens gudinne forflyttet seg til «Pater Noster Skiær». Hans Mikkelsen sikter til Pater Nosterskären utenfor Marstrand, der det er sterke havstrømmer og lumske grunner, et turbulent farvann. Navnet forteller at sjøfolkene bad Pater noster eller Fadervår når de seilte forbi. Men det er ikke bare skjærene i området som representerer fare; Marstrand befinner seg i et gammelt konfliktområde i kampen mellom dansker, nordmenn og svensker. Dette er det historiske skjæringspunktet mellom de tre nabolandene. Sørøst for Marstrand er utløpet til Göta älv (her ligger siden 1619 Göteborg), som er Norges gamle riksgrense mot Sverige. I tidligere perioder da danskekongen rådde i Viken og under unionen mellom Norge og Danmark, var det dansk-norsk grense. Området ble trukket inn både under Kalmarkrigen, da striden stod om Älvsborg festning ved utløpet av Göta Älv, Skånske krig og Store nordiske krig. Sistnevnte krig var ennå ikke avsluttet da Holberg skrev om Avinds besøk på Pater Nosterskärene, noe som understreker den aktuelle betydning av eposets krigsmotiv.  

                                               Pater Nosterskären

 

Plasseringen av Æolus’ hule på Pater Nosterskärene viser til kampen mellom danske- og svenskekongen om makten i Norden; det er ikke tilfeldig at det er til denne klippen Avind piler da hun vil lage bråk. I Innlegg III har jeg skrevet om Avinds taktikk for å få Æolus til å lage eller gjøre vind (med den dobbelte betydning fise); hun håner vindguden for hans manglende autoritet overfor Neptun og påstår at havguden ler av ham (jfr. sitatet under).

 

Under overtalelsen på Pater Nosterskären benytter gudinnen en retorikk som ellers er kjent fra omtale av kongedømmet, og vi skal ha i minnet at Mikkelsen få linjer over har rapportert om daglige observasjoner av Avind ved hoffet; misunnelsen har altså begynt å bygge seg opp hos kongen, formodentlig mot en annen konge. Eposdikteren skriver at Jupiter har gitt vindene en konge, som med makt kan drive dem tilbake til sine huler. Avinds manende tale understreker maktmotivet:

 

«Hør Vindenes Monarck! Hvo har dig underlagt

Neptuno Havets Gud? har Jupiter vel sagt,

At hand har over dig at byde og befale,

Hvo haver nogen Tid ham hørt saaledes tale?

Du har fra Arilds Tid haft Magt at skabe Vind,

Nu sidder du forsagt med Haanden under Kind,

Og venter paa Forlov, tør ingen Ordre give,

Neptunus Magten har, du maa kun underskrive

Hvad hand besluttet har, hand i sit Hierte leer,

At du med hannem saa igiennem Fingre seer.»

 

Talen utvirker en momentan reaksjon hos Æolus, som gir et mektig skrik:

 

«[…] Hør I Synden-Norden-Vinde,

Gaar ud af eders Hul, I skal herefter finde,  

At jeg jer Herre er, at jeg har eene Magt

At sige blæser op, at sige, stille, sagt!»

Vi skal hele tiden ha i minne at disse ordene uttales i det lett antennelige grenseområdet mellom Danmark-Norge og Sverige. Året er 1608, «Tre Aar for Calmar-Krieg», som jeg i Innlegg IV har knyttet til dannelsen av Den protestantiske union. Det var som protestantismens forsvarer Christian 4 gikk inn i Trettiårskrigen. Men protestantenes organisering har også betydning i den evinnelige rivaliseringen mellom danske- og svenskekongen. Christian 4 mente at dersom han gikk inn i krigen, ville kongehusets interesser i Nordtyskland styrkes, noe som ville forhindre at svenskekongen ble protestantenes leder. Frykten for at Gustav 2 Adolf skulle bli leder for de tyske protestantene, var avgjørende for Christian 4s beslutning om å gå inn i Trettiårskrigen.

 

Året etter Christian 4s underskrivelse av Freden i Lübeck (1629), der han måtte love aldri mer å blande seg i de tyske anliggender, steg Gustav 2 Adolf i land i Pommern. Snart ble svenskekongen mottatt av de protestantiske befolkningsgrupper som en frelser. Christian 4s prestisjetap var enormt.

 

Avinds besøk på Pater Nosterskären utenfor Marstrand i 1608, «Tre Aar for Calmar-Krieg», der hun sår splid mellom vindenes konge og havets, peker mot den evinnelige rivaliseringen mellom danske- og svenskekongen. Det er verdt å merke seg at Æolus med frislippet av vinder utfordrer Neptun. Etter seieren i Kalmarkrigen, som var en halv seier ettersom Christian ikke vant den svenske trone, bestilte kongen to kostbare kunstverk der han ble fremstilt som seierherre. Det ene var Karel van Mander 2s veggtapeter fra Kalmarkrigen til Riddersalen på Frederiksborg slott, det andre Adrien de Vries’ fontenegruppe (1619), også denne til Frederiksborg slott, der hovedfiguren var Neptun. Havguden symboliserte Christian 4 som havets behersker, et kunstnerisk uttrykk for kongens politiske program, Dominium Maris Balitici, herredømme over Østersjøen (Steffen Heiberg). Under den svenske besettelsen av Nord-Sjælland i 1658 (Annen Karl Gustav-krig) var maktforholdet mellom danske- og svenskekongen snudd på hodet. Dronning Hedevig Eleonora etablerte seg med sitt hoff på Frederiksborg. Da fienden endelig forlot Christian 4s gamle reputasjonsslott, plukket de med seg en rekke kostbarheter, deriblant statuen av Neptun og resten av fontenegruppen, Christian 4s «identitetskunst». Den ble plassert på Drottningholm slott et stykke utenfor Stockholm.

Over: Adriaen de Vries' originale Neptun i De Vries-museet på Drottningholm

Under: Kopi av Neptun-fontenen på Frederiksborg

Når vi i dag leser Peder Paars, er rivaliseringen mellom danske- og svenskekongen knapt et fjernt minne engang. Men da Holberg skriver om Avinds besøk på Pater Nosterskären, er det blodig alvor. Det kan nærmest utelukkes at historikeren har utpekt skjærene ved Marstrand som vindgudens bopæl uten at det sikter til konkurransen eller misunnelsen mellom de to nabokongene. I 1719 nærmet det seg slutten på den hundre år gamle striden, da danskene måtte innse at landområdene som Sverige hadde vunnet, var tapt for alltid. Et fattig trøst var det at Karl XIIs død på Fredriksten festning i 1718 signaliserte slutten på Sveriges tid som stormakt i Europa.

 

Mikkelsen hevder at Vergil har identifisert «Pater Noster Skiær» som hjemstavnen til Æolus. I en fotnote skriver Just Justesen følgende: «Det er ingen Tvifl paa, at det som Virgilius kalder Nimborum Patriam jo er Pater Noster Klippe.» Og i «Epistel 193» går Holberg enda lenger, idet han hevder å ha vist i Peder Paars at «Olavum» er blitt endret til «Æoelum» og «af de tvende første Bogstave P. og N. udi Pater Noster [har] giort sin Patriam Nimborum» (jfr. kommentarer i Ludvig Holbergs skrifter). Det korrekte er ifølge epistelskriveren at den gamle norske sjøkongen Olaus, «der haver regieret over det District af Norge, kaldet Wigen,» har hatt sin residens på «Pater-Noster Skiær». Hvilken «Olaus» eller Olav Holberg sikter til, er usikkert; trolig tenker han på Olav Tryggvason. Rammen er i alle fall satirisk. En sjøkonge er hos Holberg en vikingkonge som nærer seg ved å røve til sjøs, trolig kan også plyndring ved ilandstigning inkluderes. At en norsk vikingkonge med residens på Pater Nosterskären skal ha styrt i Viken, er satire. I vikingtiden var det danske konger som hersket i Viken. I alle tilfeller må vi anta at norske Olaus, i henhold til fiksjonen, må ha kjempet både mot danske og svenske sjø- eller vikingkonger, ettersom han bodde på Pater Noster-skären og hersket i Viken.

 

At Pater Nosterskären er valgt som residensen til den klassiske vindskaperen, «fiseren», kan skyldes det som skjedde i Marstrand i juli 1719, da Tordenskiold, hvis adelsnavn refererer til kanontorden, dundret løs mot Marstrand og Karlsten festning. Dato for innlevering av Peder Paars, Første bog til sensur og trykking er ikke kjent. De første to kjente eksemplarene av boken ble innkjøpt i november 1719, så det er en mulighet for at Første bok var under utarbeidelse da Tordenskiolds salver var rykende ferske.

 

Peter Wessel ble beæret med adelsskjold fordi han slapp uværet løs mot svenskene. Kanonaden ved Marstrand inngikk i det danske felttoget mot Bohuslän denne sommeren. Tordenskiolds plan var å blokkere Göteborg, og i det øyemed ville han først prøve å erobre Marstrand, der en betydelig del av den svenske flåten lå, noe sjøhelten lyktes med.

Det kan synes å råde en likhet mellom Æolus som skaper vind / fiser på Pater Nosterskären, og Tordenskiold som skaper torden ved Marstrand, i et landskap som må betegnes som ytterst eksplosivt i nordisk sammenheng. Det er lite som skal til før uværet – krigen – braker løs. En liten gnist, så fenger kruttet. Og hvilke små «gnister» snakker vi om her? Jo, at noen, danskekongen, blir misunnelig fordi en annen, svenskekongen, har mer makt. En viktig årsak til at Christian 4 erklærte Karl 9 krig i 1611, var at svenskekongen hadde begynt å hevde territoriale krav i Finnmark og innkreve skatt av samene.

 

Motivet fis = kanontorden eller krigslarm har sin særlige utforming i Anden bog, Første sang. Etter at Peder Paars har måttet gi tapt for overmakten til fogden på Anholt, blir han ført til fogdegården som fange sammen med resten av følget. Neste morgen ligger den hårdt prøvede helt og snorker, mens han drømmer at han er til felts og ser en krigshær komme mot seg. Akkurat idet Paars gjør seg klar til å gyve løs på fienden, slipper kremmersvennen Ruus en durabel fis, som prinsipalen mistar for krigstrommen. Kalundborgs Hektor reiser seg i full krigsbrynde og gyver løs på vinduer og inventaret i rommet, som han smadrer. Særlig ille medfart får hueblokken til fogdens datter, Nille. Hueblokken er laget av «Carduus-Papiir», det vil si samme materiale som en kruttpose, «kardus», noe som kan vise til kanontorden.

 

Heltens høylytte krigsinnsats går ikke ubemerket hen på Anholt, ettersom øyas kloke kone, gamle Gunnild, tilfeldigvis kommer forbi i samme stund. Gunnild har som de fleste kloke koner en livlig fantasi og maler sporenstreks både tyrken og paven på veggen for øyas øvrighet, fogd Woldemar. Denne blir så redd at han besvimer. Etter at ryktet har spredd seg, strømmer forsterkninger til fogdegården, og man rådslår om hva som skal gjøres. Da det kommer for dagen at rabalderet skyldes Ruuses fjert, synes fogden det er så skammelig at han vil dømme Paars til døden. Hans fullmektig, Christen Storck, mener derimot at det er tjenligst for landet at «den skidne Sag» – fisen til Ruus og de påfølgende konsekvenser – begraves i glemsomhet. Hvorpå Woldemar befaler at ingen mer skal tale om saken.

 

Litteratur

 

Steffen Heiberg, Christian 4 – en europæisk statsmand (2006)

 

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (2017)