Danmark, øylandet som anholdt skip i Øresund
Hans Mikkelsen
sliter med å finne den poetiske åre da han skal skildre synet av de ulykkelige
skibbrudne på Anholt i 1608. Eposdikteren fra Kalundborg makter ikke følge Vergils
og Homers tempo; hans muse er doven. Dette kommenterer han slik: «De ey Poeter
ere / Som ickun dricke Vand», noe som understreker sammenhengen mellom
eposdikteren Mikkelsen og forfatteren Holberg. Det virker underlig at en ølbrygger
bare drikker vann. Holberg selv derimot avstod fra alkohol av helsemessige
årsaker. I Fjerde bog dukker det opp en annen person som bare drikker vann,
stadssatyrikus Hieronymus. Det er vanlig å oppfatte Hieronymus som Holbergs
talerør, noe jeg kommer tilbake til. Både Holberg, Mikkelsen og Hieronymus er forfattere,
som tematiserer sin egen skrivegjerning.
Etter at skipsfølget
hadde ligget svimeslått på land en time, dukker det opp en mann som er så «mild»
mot dem at han tenner opp lys på klinten. Mannen har altså gått opp en bratt
skråning og tent ild på toppen. Ilden har vært kraftig nok til å opplyse
vrakstedet, så det må ha ligget en anselig mengde brenne klart. Sannsynligheten
taler for at Holberg sikter til et fyr.
I 1560 bestemte
Frederik 2 at det skulle oppføres fyr på Skagen, Anholt og Kullen (i Skåne). Danmarks
første fyr var av typen vippefyr med bålkurv festet til en vektstang. De skulle
være tent i døgnets mørke tider; unntatt var vintermånedene da skipsfarten var liten.
Paars seiler på en tid da man kan frykte vinterstormer. Det kan bety at det
ikke var noe krav at det skulle være «ild på klinten». Likevel er det mulig at forfatteren
med denne opplysningen antyder at folkene på Anholt har unnlatt å tenne fyret
som skal varsle skip om øya, slik at de skal gå på grunn. Anholtingene lever
av å utnytte fremmede, som nødvendigvis ankommer øya per skip, vanligvis lastet
med varer. Hvorvidt denne noe utradisjonelle næringsveien kun baserer seg på havarerte
skip, er usikkert. Dette kommer jeg tilbake til.
Oppføringen av fyr
på spesielt farlige steder langs leia skjedde etter sterkt påtrykk fra England
og Holland. De hadde mange handelsskip som seilte på Østersjøen og ble avkrevet
Sundtoll i Helsingør. De to sjøfartsnasjonene krevde at Danmark skulle trygge
skipsfarten i Skagerrak som gjenytelse for Sundtollen. Fyrene kom på plass i 1562.
Danmarks beliggenhet på begge sider av den trangeste del av Øresund gjorde det mulig å anholde skip, et sentralt tema i Peder Paars, for å innkreve toll. Den første kjente befestning på det strategisk viktige stedet er Krogen, som ble oppført av Erik av Pommern rundt 1420 med det formål å innkreve avgift av skipene som passerte. Kronborg ble bygget av Frederik 2 1574–85 på restene av Krogen.
Kronborg
Etter at Peder
Oxe hadde tiltrådt som rikshovmester i 1567, ble tollgrunnlaget endret. Tidligere
ble tollen innkrevet av de fremmede skipene uavhengig av hvilken last de førte;
nå ble tollen, den såkalte leste- eller lastetoll, utregnet på bakgrunn av varelastens
verdi. Skjønt allerede i 1548 hadde man begynt å kreve en hundrededel av varenes
verdi, i tillegg til en rosenobel for skipet. Reformen førte til et kraftig oppsving
i kongens inntekter og bidrog i vesentlig grad til at Danmark klarte å redde
seg ut av den økonomiske krisen landet havnet i etter Syvårskrigen. Under
Christian 4 ble lastetollen flere ganger kraftig øket. Erik Gøbel skriver:
«Således blev med ét slag i 1638 skibstolden forhøjet med en tredjedel og lastetolden på mange varer firedoblet, på salpeter blev der endda lagt en afgift på hele 80 procent! Det årlige provenu voksede fra 233.000 rigsdaler i 1635 til 499.000 rigsdaler i 1641.»
De fremmede
nasjoners forbitrelse steg i takt med forhøyelsene. En ofte sitert kommentar i
den anledning er Palle Laurings i Danmark i Skåne – en usentimental rejse:
«Øresund, dejlige
Øresund, strømmen fuld af sild, skibe, penge og blod. I fem hundrede år persede
vi penge ud af alverdens skippere her. I bytte gav vi Skåne, Halland, Blekinge,
Gotland og Øsel. Plus hvad vi gavmildt udleverede af norsk land. Hvor meget man
så vil beregne de fem hundrede års toldindtægter til, var det en dårlig handel.»
Christian 4s ublu
innkreving av toll under Kronborgs kanoner, som best kan sammenlignes med ran
av fremmede, skrinla den siste rest av kongens stormaktsdrøm. Christian var
etter tapet i Keiserkrigen stadig i pengemangel og økte skatter og tollen i
Øresund og på Elben. Forhøyelsene hadde lenge vært en torn i øyet på Europas
sjøfartsnasjoner, og i 1643 hadde svenskene fått nok av Christian 4s maktutfoldelse. Uten forvarsel angrep de
Danmark, som nå stod uten allierte. Nederlenderne, som nødtvungent hadde etterlatt
seg store pengesummer i Helsingør, støttet Sverige. Christian tapte, og ved
fredsslutningen måtte han avstå en rekke landområder til den «onde nabo»; nederlenderne sørget for at danskekongen ble tvunget til å senke Sundtollen.
De grådige
forhøyelsene av Sundtollen rangerer sammen med deltagelsen i Trettiårskrigen på
toppen av listen over Christian 4s mest fatale feiltrinn. Kongens synderegister
er langt. De merkantilistiske prosjektene, som alle havarerte, har jeg omtalt i
«Helten som hadde skuten full av handelsvarer». Christian 4, kongen som la ut
på sin livsgjerning som håpefull helt, endte som havarist. Det samme gjorde kremmerhelten,
Peder Paars, som kommer frem til Dorothea, Mor Danmark, naken inn til skjorten
og blakk (jfr. «Helten som hadde skuten full av handelsvarer). Det minner om Christian
4, hvis valgspråk Regna firmat pietas (RFP), «Fromhet styrker rikene», kom
til å lyde slik på folkemunne: «Riget Fattes Penge».
Peder Paars stiller
spørsmål til den angivelig hjelpsomme mannen om «Hvad Land vi ere i […]. Mannen
svarer:
«Det Eyland Anholt
heder, †
Indbyggerne hver
Dag for Søe-Folck stedse beder
At see dem her paa
Land; De ofte blir bønhørt;
Thi et og andet
Skib blir lyckelig hidført,
[…]»
Paars omtaler stedet
de er kommet til som et land, en betegnelse han fastholder og som samsvarer
med eposets forståelsesramme. I virkeligheten er øya Anholt en del av Danmark
og tilhørte i 1608 kronen, Christian 4. I 1668 ble øya solgt og overgikk i 1674
til Hans Rostgaard. Da Peder Paars utkom, var det sønnen, Frederik
Rostgaard, som eide Anholt.
Mannens betegnelse «det Eyland» er et direkte svar på Paars’ spørsmål om hvilket land de er i. Øyland betyr et land som utgjøres av én eller flere øyer. «Land» kan også betegne et helhetlig, gjerne større geografisk område som ikke utgjør en nasjon. Det er neppe en vanlig betegnelse om Anholt. Derimot er ordet ofte blitt brukt om Danmark. Benevnelsen åpner for at Holberg med «det Eyland Anholt» på et underliggende plan sikter til det øyland Danmark. Opplysningen om innbyggerne som daglig ber om at sjøfolk må stige i land, og skipene som lykkelig blir hitført, fremtrer som en satirisk hentydning til Danmark, kanskje spesielt Helsingør, der skipene var nødt til å passere for å komme videre til markedene ved Østersjøen. Her ble de anholdt og avkrevet skyhøy toll, nær sagt ranet.
Justesen forklarer
navnet «Anholt» med at «det», øylandet, holder skip an eller anholder skip. Dette
er altså en opplysning som i aller høyeste grad passer på Danmark. Dersom noen
prøvde å snike seg unna, kunne de oppbringes av vaktskipet som lå i Øresund, som
oftest en 30- eller 40-kanoners fregatt.
Noten har to
anførsler. Den første lyder: «Saa kaldet, fordi det holder Skibe an. vid: Ped:
Syvs Ordsprog.» Den neste er et sitat fra Plautus’ komedie Menaechmi: «Derfor
har man givet denne by navnet Epidamnus, / fordi ingen tager herfra uden tab
[lat.: damnum]”» (Ludvig Holbergs skrifter).
Justesens
forklaring på «Anholt» er åpenbart feil. Like fullt kan Holberg vise til en
referanse i Peder Syvs Almindelige Danske Ord-Sproge og korte Lærdomme,
i registeret til annenutgaven: «Anholt, en Øe i Vesterhavet, som anholder mangt
et Skib, der støder, paa en ond Maade.» Det finnes for øvrig flere eksempler på
at Holberg siterer påstander fra kilder, som åpenbart er feilaktige. Det er
uvisst om forklaringen gjelder ordets etymologi, eller om det er et munnhell. Betydningen
er heller ikke enkel. Den mest nærliggende tolkningen er slik: Anholt anholder
skip som grunnstøter på en ond måte. Det kan være tvil om «ond Maade» viser til
måten Anholt anholder skip på, eller til selve grunnstøtingen. Dersom setningen
skal forstås som en etymologisk forklaring, er den i begge tilfeller feil. Det
opprinnelige navnet på Anholt er «Anund», trolig av «ana», ånde eller puste, og
«-und», karakterisert ved, med den helhetlige betydning stormblåst (øy). Det
andre leddet i Anholt er holt, skog.
Den andre delen av
fotnoten til «Anholt», Plautus-sitatet, sikter til at Anholt er et sted der fremmede
lider tap. Det knytter seg til at fremmede skip blir anholdt og i den anledning
må gi fra seg noe av verdi. I den romerske komedien møter vi en herre, Menaechmus,
som leter etter tvillingbroren sin sammen med slaven Messenio. Slaven forteller
herren at de har for lite penger til å bli for lenge i Epidamnos, en gresk havneby
i Illyria, og at Menaechmus vil gremme seg når han ikke har mer igjen. For slik
er dette folket; blant innbyggerne i Epidamnos finnes det sybaritter og store
drukkenbolter, svindlere og bondefangere, og skjøgene er de mest forføreriske
du kan tenke deg. Byen fikk navnet Epidamnos nettopp av den grunn. Det
finnes knapt noen som har oppholdt seg her uten at de er blitt rammet av en forbannet
ulykke (Plautus: «sine damno»). Man skal altså være forsiktig med å bli for
lenge i Epidamnos, for da blir man svindlet for pengene sine.
Justesen trekker
altså en linje fra den yrende handelsbyen Epidamnos (dagens Durrës, Albania) med
den syndige storbyens typiske trekk til grisgrendte Anholt som knapt hadde en
by engang. Angivelig skal fremmede, hvis skip anholdes på Anholt, lide tap
liksom besøkende i Epidamnos. Den eneste likheten mellom eposet og Plautus’
komedie er at Paars og følge lider tap på Anholt. Dette skjer etter et
narrespill regissert av mannen som er en fremmed, men likevel en insider hva
regjeringen på øya angår. Hverken «Eyland», den språklige forklaringen på
«Anholt» eller sammenligningen med Epidamnos passer særlig bra på den stormblåste
øya med et spinkelt næringsgrunnlag og en fåtallig fattig befolkning. Beskrivelsen
av Epidamnos kan derimot passe på flere havnebyer i Danmark. I «Epistel 83»,
der Holberg diskuterer om Guds straff rammer rettferdig, skriver han følgende:
«Videre, GUD lod
til Straf engang Sodoma og Gomorra fortære ved Ild; men deraf flyder ikke, at
hver Ildebrand skeer af samme Motif. Thi, da denne Hovedstad for nogle Aar
siden blev lagt i Aske, kunde man derfor ikke just sige, at GUD var meere vreed
paa Kiøbenhavn, end paa Helsingøer, Kiøge eller Holbek; Thi Synd og Ondskab var
efter Stædernes Størrelse og Indbyggernes Proportion allevegne lige stor […]»
Holberg knytter
her an til den bibelske arketyp om den syndige storby med florerende handel,
overflod, vellyst og synd, Babel. Hvorvidt han med noten om den forbannede Epidamnos
kan sikte til Helsingør, er usikkert. Parallellen passer ikke i noe tilfelle på
virkelighetens Anholt.
Litteratur:
Erik Gøbel, "Øresundstolden og dens regnskaber 1497-1857".
Forts.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar