Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? VII

 

Christian 4, kongen som var redd for å miste penger i et fremmed land (Peder Paars)

 

Mannen på Anholt forteller Paars og følge at folket på Anholt ber for sjøfolkene. Det kan sjøfolkene så visst trenge, som befinner seg i et så farlig farvann. Men mannen fortsetter: å se dem her på land. Anholtingene ber altså til Gud om at sjøfolkene skal komme i land på øya. De aller fleste skipene i dette området er handelsskip enten på vei til eller fra Østersjølandene. Dersom de er på veien til, vil de seile forbi Anholt og ikke stanse før de blir anholdt i Helsingør for å betale toll. Ved å vise til Peder Syvs anførsel om at Anholt er stedet der skip anholdes, har Holberg innført et ekstra «anholdssted» for skip på vei til Østersjøen før Helsingør. Det er umulig å lese Justesens note om anholdelsen av skip og Mikkelsens beskrivelse av Anholt uten å trekke linjen til anholdelsen av skip i Helsingør og regimet i Danmark (jfr. «Danmark, landet som anholdt skip i Øresund»). Sammenfallet mellom Mikkelsens beskrivelse av Anholt og Danmark vil fremgå av den videre gjennomgang av eposet.

 

Lykkeligvis hører Gud ofte på anholtingenes bønn, for et og annet skip blir ifølge mannen lykkelig ditført. Det kan tolkes slik at Gud fører skip til øya. Senere gir mannen en kristen begrunnelse for anholtingenes forhold til øyas viktigste næringsvei; utnyttelsen av fremmede skip og sjøfolk. Mannen forteller ikke om det er vrak, slik han heller ikke presiserer om sjøfolkene som anholtingene ønsker å se på land, er druknede som har skylt i land eller levende, alternativt overlevende. Dette vil i alle tilfeller være en naturlig assosiasjon hos leseren. Få linjer lenger ned fremkommer det at alle på øya nærer seg av vrak. Vi skal likevel ha i minne Justesens note som forteller at det anholdes skip på Anholt; man anholder hverken vrak eller druknede sjøfolk. Dette er farlig farvann, også for skribentene Mikkelsen og Justesen, som grumser det til slik at sammenhengen med tollinnkrevingen i Øresund ikke blir for tydelig.

 

Mannen beskriver anholtingene som gode folk, men innrømmer at de i gamle dager var «slemme Knegte». Dette slutter han seg til fordi den gang ble nesten alle hengt. Det er naturlig å tolke opplysningen slik at anholtingenes utnyttelse av skip og sjøfolk i gamle dager ble straffet, men at det nå regnes som god kristelig oppførsel. Vi får også vite at presten i gamle dager var opptatt av hvor mye han kan ta betalt for sine tjenester. Det fremkommer etter hvert at dette gjelder fremdeles. Prestene på Anholts fokus på sin egen lønn avviker fra Luthers formaning til prestene i Lille katekisme, der det står at prestene får lite av verdens lønn, og at Kristus skal lønne dem.

 

Mannen gjentar at folket på Anholt tidligere var slemme. Dette bryr han seg ikke om, for han er en fremmed. Ettersom mannen likevel er så godt orientert om styre og stell på øya, er det mulig at han representerer Holberg, som var nordmann og slik sett en fremmed i Danmark, men like fullt visste mer om landet enn de fleste danskene. I Fjerde bog understreker Hans Mikkelsen sin upartiskhet som biograf, idet han viser til at han er født i Norge og derfor ikke er landsmannen til Peder Paars. Dette adskiller Mikkelsen fra den romerske dikteren Vergil, hevder han, som med Aeneiden leverte et hyllestdikt til keiser Augustus fullt av fantasifulle hendelser, som dikteren ble belønnet for. Mikkelsen (Holbergs pseudonym) er altså en fremmed i Danmark, og bryr seg derfor ikke om å pynte på sannheten om Peder Paars. Likheten mellom Mikkelsen (les Holberg) og den fremmede mannen på Anholt understrekes ved at han på forespørsel gir en presentasjon av Anholt etter mønster av datidens statsbeskrivelse. Nettopp i denne genren har Holberg selv skrevet, f.eks. Dannemarks og Norges Beskrivelse (1729). Det kommer jeg tilbake til.

 

Deretter sier mannen at man nå ser at folket bedres dag for dag. Videre: «Hver lever Christelig og nærer sig af Vrag.» Den anholtske vraknæring lar seg altså forene med øyas kristentro. Paars gleder seg over at han tross alt er kommet blant respektable folk, men da han stikker hånden i lommen, savner han sin pung og utbryter:

 

«[…] O væ mig arme Mand!

Han raabte: Ingen ting mig meere trøste kand.

Det er jo ingen skiemt at miste tolv Rixdaler,

[…]»

 

Paars utpeker umiddelbart mannen som synderen, og leseren vil være tilbøyelig til å være enig med ham. Det forsterker inntrykket av at det er noe muffens med folkets kristelige utnyttelse av vrak. Paars gråter over tapet av de tolv riksdalerne, og her trer Mikkelsen inn som kommentator. Kremmerens biograf sier at fordi han helst vil følge den rene sannhet, skal han ikke skjule at Paars hadde noen feil. Han oppfordrer enhver poet til å følge ham i dette og omtale feilen som finnes hos den de priser. Alt hva Mikkelsen kan si, er følgende (min kursivering):

 

«For denne store Helt, er, at i fremmed Land

Er ingen større Sorg end miste sine Penge, 

For slig Ulycke sig en anden skulde henge,

Det var den ene gang han lod sin Svaghed see,

Han ellers pleyede mod all Ulycke lee.»

 

Å miste pengene sine i et fremmed land, underforstått at noen i det fremmede landet får tak i dine penger, er det verste som kan skje en som sverger til en merkantilistisk økonomi. Vi noterer oss for øvrig at Mikkelsen, som refererer til kremmeren, stadig omtaler stedet som et land, fremmed sådan. I «Helten som hadde skuten full av handelsvarer» drøfter jeg eposets innledende linjer, der Mikkelsen utpeker 1608, året Paars legger ut på sin seilas, som et skjell mellom den gamle nøysomme tiden i Danmark og den nye med høyt forbruk av importerte luksusvarer. Under Mikkelsens detaljerte gjennomgang av reisekisten til Paars viser det seg at den er fylt med klær og artikler som enten baserer seg på importerte tekstiler eller råstoffer eller også er produsert i utlandet, alternativt av en utenlandsk håndverker i Danmark. Danskenes forbruk av finere importerte varer, spesielt tekstiler, representerte et alvorlig problem ut fra en merkantilistisk synsvinkel, og var noe av det første Christian 4 prøvde å råde bot på ved opprettelse av flere manufakturer i Danmark og handelskompanier. Skipet, en jakt, er formodentlig danskeid og kan peke mot varehandel med egne, danske, skip, et viktig merkantilistisk dogme. I Christian 4s historie i Dannemarks Riges Historie skriver Holberg om kongen:

«[…] den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad.»  

Holberg omtaler anvendelsen av merkantilistisk økonomi på danske forhold i «Om Handelen», Dannemarks og Norges beskrivelse (jfr. innleggene «Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og handelen»).

I 1605 grunnla Christian 4 Tugt- og børnehuset i København, hvor løsgjengere, tiggere og foreldreløse barn ble samlet. Institusjonen tjente som et viktig ledd i kongens bestrebelser på å skape en produksjon av tekstiler, som kunne konkurrere med de importerte. Det lyktes ikke.

 

Paars’ handelsreise i 1608 peker utvilsomt mot de merkantilistiske tiltakene, manufakturer og oversjøiske handelskompanier, Christian 4 satte i gang. De første kom allerede på begynnelsen av 1600-tallet. Mikkelsen røper ikke hva varelasten om bord består av, men vi får vite at den har kostet reisefølget mye. Den bunnløse sorg som den «store Mand» og «store Helt», kremmeren Peder Paars, legger for dagen ved tapet av tolv sølvdalere i et fremmed land, viser til merkantilisten Christian 4, som gjorde alt han kunne for at danskene ikke skulle betale for fremmede varer, fraktet til Danmark på fremmede skip, med sølv- eller gullmynter som endte i fremmede land. Det ville være ugunstig for handelsbalansen. Merkantilismens grunnidé er at mest mulig edelmetall skal dynge seg opp i hjemlandet og minst mulig i fremmede land, et klart konfliktskapende dogme. Det er denne ideen Hieronymus, Holbergs alter ego, imøtegår i vertshusscenen i «Fjerde bog» med lignelsen om alle sølvmyntene som faller fra himmelen, som vil føre til en inflasjon uten sidestykke (jfr. bl.a. «Holberg og den franske vellyst – ‘Jean de France’ og Molières ‘Le bourgeois gentilhomme’»).

 

                                   Forts.