Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? VIII

 

Vareregisteret som ikke passet til eposets høye stil

 

Mannen på Anholt, som er en fremmed, men likevel godt orientert om regimet på øya, mener tapet av tolv riksdaler ikke er noe å bry seg om for en mann som Peder Paars. Han sier at hvis det stod til ham, skulle Peder Paars og svennen, Peder Ruus, snart få angre på at de mistenkte ham. Han er nemlig aldri blitt anklaget for tyveri før. Dette tyder på at mannens handlinger i forbindelse med Paars’ havari ikke strider mot den «kristne» loven på Anholt (jfr. Innlegg VII).

 

Mannen går rett over til det temaet som interesserer ham mest; hva slags varer fører jakten? Han frykter noe kan bli ødelagt i det salte vannet, hvis de ikke berger det med en gang. På hans oppfordring stormer skipsfolket ut til den sønderbrudte skuten og henter ut alt de kan få tak i. Mikkelsen vil ikke tale om varene, fordi det bryter mot eposets skjønne stil:

 

«[…] endskiønt jeg paa en Prick

|Altsammen kunde læt opregne og beskrive,

Et fuldt Register paa den heele Cargo give,

Men min Heroisk Sang tilstæder icke her,

At tegne andet op end hvad som kostbar er.»

 

Det finnes altså et fullstendig register over jaktens samlede cargo. Dette rimer ikke med at mannen kommer tilbake med en bevæpnet gruppe som angriper skipsfølget. Partene inngår fred nesten før slaget har begynt. De skibbrudne må betale dyrt til «røverne»; i krigsskadeerstatningen inngår blant annet hele cargoen. Dersom fienden har lurt til seg cargoen, er det merkelig at det finnes et register. Det er ikke vanlig at man, formodentlig øvrighetens representanter, tollerne, registrerer varer som noen har skaffet seg på urettmessig vis. Spørsmålet er om også ileggingen av krigsskadeerstatning inngår i den «kristne» loven på øylandet Anholt. Jeg vil fortløpende notere alt som fortelles om håndteringen av fremmedes varelast på Anholt for å se om det er mulig å fravriste øyas innbringende vraknæring en forklaring. Foreløpig skal nevnes at fogd Woldemar, øyas øvrighet, har den største part av vraket, presten har også sin del. Som eksempel på hva det dreier seg om, kan nevnes tønner med korinter.

 

I Innlegg VII har jeg bemerket at anholdelse av handelsskip på Anholt, som nødvendigvis er på vei til eller fra Østersjølandene og må passere gjennom Øresund, fremtrer som en parallell til den faktiske anholdelse av fremmede skip som fant sted i Helsingør. Her ble nettopp skipets hele cargo nedtegnet i et fullt register. 

                      Helsingør 1588

Øresundstoldregnskaberne er bevart og viser hvilke opplysninger som var nødvendige for at tollen, som var avhengig av de enkelte varegruppers verdi og mengde eller vekt, kunne utregnes. Her er en innførsel fra et av de mange nederlandske skipene på vei ut av Østersjøen 9. oktober 1689, lastet med korn, boghvete og vedaske. I dette tilfelle betaltes 108½ daler 12 skilling.

 

«Jacob Clasen Brandaris af Vliel[and] kom fra Dantzig med

82 Lester Huede a 1 Dr. 82 [daler]

18 Lester Biug a ½ Dr. 9

45 Lester Boghuede a 1 Ort 11 12 [skilling]

10 Lester Vedaske a 1 Ort 2½

vil til Amsterd[am]

Fyrpenge 4

Lastpenge 104½ 12

Summa 108½ 12»

 

 

Det er lett å forstå Mikkelsens motvilje mot å innlemme en så prosaisk innførsel i et epos i den høye, «kostbare» stil, jfr. sitatet over fra Peder Paars. Poeten påkaller musen og gir en beskrivelse av den havarerte cargoen, som innledes med en naturskildring etter Æneiden. Det er altså stadig varene, som er lagret i tønner, fat, muligens også skrin, det gjelder, men skildringen er poetisk (noten til Æneiden utelatt):

«Da man paa Vandet saae at svemme Fade, Tønder,

Samt Skriine, Kufferter med Klæder, Pudehynder,

Som kaade Marsviin man da saae dem velte sig,

Og som smaa Drenge, der paa Vandet føre Kriig

I Julii Maaned, naar de mange heede Dage

Paa Vandet locker dem Forfriskning der at tage, 

Man seer dem skiule sig, man seer dem ducke op.

(...)»

Detaljen om registeret over jaktens cargo viser, sammen med en rekke andre tilsvarende likheter mellom eposets Anholt og virkelighetens Danmark som vil fremgå av den videre gjennomgang, at «øylandet Anholt» er et satirisk bilde av landet eller øylandet Danmark.

Litteratur:

Erik Gøbel, "Øresundstoldregnskaberne 1497-1857"