Skipene som var ladet med krydder, gull og … syfilis
Hans Mikkelsen påkaller musen,
slik at han kan skildre det som fløt på vannet under bergingen, cargo og
løsøre, på en poetisk måte. Han er i stand til å angi et fullt register over hele
cargoen, men det er ikke høyverdig nok for eposets stil (jfr. Innlegg VIII).
Den fremmede personen finner
stor glede i å se fat, tønner, kister, kleskufferter og putehynder velte seg i
vannet. Skipsfolket derimot begynner å gråte og roper høyt: «[…] O! Ulyksalig
Nat / Der har berøvet os i hast vor heele Skat.» De bestemmer seg for først å
redde Paars’ kiste. Enhver av folkene som noenlunde visste hvilken skatt som lå
skjult i den, tenkte lite på å redde sine egne ting. Den fremmede person gikk til
beltet ut i vannet og hjalp til slik at størsteparten ble reddet. Man ønsket å
betale ham for dette, men han svarte:
«At redde fremmet Gods jeg
pleyer mig umage,
Som det mit eget var. Hand
sagde: Nu I seer
Hvad Mand jeg er, for Tyv I
skielder mig ey meer.»
Mannen har i ånden allerede
tilranet seg cargoen, men overtagelsen vil formodentlig skje på en måte som
ikke rammes av loven på Anholt.
Da kisten ble åpnet, så man
en jomfru sveve der inne og med hast heve seg mot himmelen. Hun hadde
rosenfarvet hals og et skinnende ansikt; fra håret hennes kom det en yndig
duft. Det var Jupiters datter og kjærlighetsgudinnen som hadde stengt seg inne
i kisten for å passe på at vannet ikke skulle forderve Dortheas kontrafei. Dette
skal omtales i sin fulle bredde når jeg kommer til passasjen der Paars finner Dortheas
portrett på bunnen av kisten. Her ligger også heltens stam- eller stammebok. Foreløpig
skal jeg ta for meg det veneriske eller kjønnslige aspektet ved gudinnens
plutselige tilsynekomst.
Justesen skriver i noten til
det himmelske opptrinnet:
«Dette er det, som
Frantzoserne kalde le Merveilleux og er ligesom Siælen i Poësie. Det hos
Homerum og Virgilium saa tit forekommende θαῦμα ἰδέσθαι eller mirabile visu.»
Spørsmålet er hvorfor
Justesen har tatt med en fransk referanse i tillegg til de klassiske (for
oversettelsen, se Ludvig Holbergs skrifter).
«Frantzoser» har to
betydninger hos Holberg, franskmenn og syfilis, idet «franskmenn» er kallenavn
for syfilis. I sitatet skal det leses «franskmennene», men tekstlige forhold tyder
på at det undertekstlig sikter til syfilis. Bakgrunnen for ordets betydning av
syfilis er Karl 8s felttog i Italia 1494-95, da han en stund var herre i Napoli.
Samme år ble kongen tvunget til å trekke seg tilbake til Frankrike. Holberg
skriver i Almindelig Kirkehistorie (min kursivering):
«Frugten af dette Tog var, at
de Franske bragte med sig den saa kaldede Napolitanske Sygdom, som siden
udspreedede sig fra Frankrig til meere Nordlige Lande, hvor den kaldes Frantzoser.»
Napoli var som havneby ekstra
utsatt for seksuelt overførbare sykdommer, og det var ikke her syfilis først oppstod.
Helt siden de første tilfellene dukket opp i Sør-Europa på tampen av 1400-tallet,
har man diskutert hvor sykdommen kom fra og når. I «Epistel 101» refererer
Holberg til en tidligere skrivelse, der han åpenbart har hevdet at den svakhet
som i Norden kalles «Pokker eller Frantzoser», ikke var kjent i Europa før
oppdagelsen av Vestindia. «Frantzoser» er altså ifølge forfatteren brakt til
Europa med sjøfolkene som deltok under Columbus’ oppdagelse av Amerika i 1492. Dette
er den teorien som har størst oppslutning blant fagfolk i dag (jfr. Litteratur).
Ekspedisjonen kom tilbake til Spania i 1493. Karl 8s italienske felttog ble
innledet i 1494; i 1495 var den franske kongen herre i Napoli; samme år ble han
tvunget på retrett.
I «Epistel 101» omtaler
Holberg også syfilis slik: «Veneriske Svagheder eller Frantzoser». «Frantzoser»
er altså en venerisk svakhet, og dette er interessant for betydningen av
«Frantzoserne» i sitatet ovenfor. «Jovis Datter og Kierligheds Gudinde» er jo
Venus. Gudinnen er så visst ingen jomfru slik Mikkelsen beskriver henne, men
selve sinnbildet på den fysiske kjærligheten eller kjønnslivet. Vi må ikke
glemme at Paars’ reise er kommet så brått på, fordi helten lengter etter å ta
Dorothea i sin favn. Det åpner for at Venus’ opphold i skipskisten til Paars på
ett plan sikter til at sjømenn bringer med seg sine veneriske drifter om bord,
som de tilfredsstiller når de går i land og slik utsetter seg for å smittes med
kjønnssykdom. Siden bringer de med seg den veneriske svakheten til en ny sexpartner
i neste havn.
Noen av mannskapet på skipene
til Columbus, «Santa María», «Pinta», «Niña», har hatt samleie med kvinner fra
urbefolkningen; syfilis var en kjent sykdom i Den nye verden. Da sjømennene siden
gikk i land i Spania, har de gått på bordeller, og deretter har kjønnssykdommen
spredt seg til andre havnebyer, som Napoli. Karl 8s soldater har også besøkt Napolis
prostituerte og siden tatt med seg den veneriske svakhet hjem til Frankrike.
«Frantzoserne»s «Le
Merveilleux» inntreffer når noe overnaturlig griper inn i handlingen i et
litterært verk. I Peder Paars gjelder det altså Venus’ tilsynekomst i
Paars’ skipskiste. Mikkelsen lener seg her tungt til Æneiden, og
Justesen siterer da også fra Vergils verk. Sitatet oversettes slik i Ludvig
Holbergs skrifter:
«’Hendes [dvs.
Venus’/Afrodites] rosenfarvede hals strålede, / og hendes anbrosia-duftende hår
udbredte en hvirvel af guddommelig vellugt’.»
Mikkelsen varierer Vergils
tekst slik: «Man Rosen-farvet Hals et skinnend Ansigt saae», idet han omtaler
halsen og ansiktet hver for seg. Den rosenfarvede halsen kan peke mot et av
syfilisens vanligste og mest synlige symptomer, roseola, et rødt utslett som
ofte opptrer på overkroppen. Vi får anta at Venus ikke er naken og at draperiet
skjuler resten av utslettet. Når Vergil bare skildrer den skinnende rosenrøde
huden på halsen og ansiktet til Venus, tyder det på at resten av torsoen er
tildekket.
Tolkningen har sin støtte i
at «Frantzoser» omtales enda en gang i eposet, og da i den uttalte betydning
syfilis. I hvervescenen, Fjerde bog, Tredje sang, ramser Peder Ruus opp en
rekke argumenter mot å bli soldat. Blant disse er skriverens frykt for at en
kule skal ta nesen hans, slik at folk vil tro at han lider av «Frantzoser». Tap
eller deformering av nesen er ikke et symptom ved syfilis, men derimot
ved spedalskhet. Det betyr at Ruus forveksler et symptom ved spedalskhet med
ditto ved syfilis. Dermed gjør han seg skyldig i det samme som de som mener at
syfilisen har eksistert i Europa før de store oppdagelser; de mistar
spedalskhet for syfilis. Det fremgår av «Epistel 101» at mottageren av
epistelen, «min Herre», deler denne feilaktige oppfatning. Den grunner seg ifølge
Holberg på noen skrifter av den engelske kirurgen Becket, nemlig William Becket
(1684–1738); «Iligemaade paa andres Gisninger, som holde for, at Svagheden er
langt ældere, skiønt den tilforn haver haft andet Navn, og haver været det
samme som Spedalskhed.»
Justesen påstår at «le
Merveilleux» er sjelen eller livskraften i poesien. Det får unektelig en
satirisk virkning når det er Venus, kjønnslivets gudinne, som dukker opp med
rødflammet hals fra en havarert skipskiste. «Frantzoserne»s betegnelse på at en
gud eller gudinne, her Venus, gjør sin entré i et poetisk verk, sikter på et
underliggende plan til den veneriske svakhet som på mirakuløst vis popper opp ettersom
«Frantzoserne» marsjerer hjemover fra Napoli. «Frantzoserne», syfilis, vandrer
altså sammen med «Frantzoserne», de franske soldatene. Navnet har sykdommen
utvilsomt fått av folk i landene nord for Frankrike, da de ble rammet av
sykdommen.
Syfilisens oversjøiske opphavshistorie
bringer oss tilbake til helteeposets begynnelse, der det fortelles at Peder
Paars’ kombinerte handels- og kjærlighetsreise inntreffer samtidig med at den
gode gamle tiden da danskene nøyde seg med landets egne produkter, tok slutt. Årene
etter Paars’ reise, som endte med havari, er preget av et stadig jag etter
fremmed luksus, som krydder, te og kaffe, fra Ostindia og Den nye verden som
Columbus oppdaget i 1492. Danskene legger seg til fremmede, utvilsomt franske,
vaner. Dette er gjennomgangstemaer i Holbergs forfatterskap, som jeg har
behandlet i en rekke blogginnlegg under samlebegrepet merkantilismen. Det
gjelder blant annet «Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og
handelen» I–VIII, «Holberg og den franske vellyst – ’Jean de France’ og
Molières ‘Le bourgeois gentilhomme’», «Jørgen von Skomagers historie
(Peter Schumacher Griffenfelds) historie, IV – Jan Baptist og Jean de Frances
brev fra Rouen eller Røven».
Peder Paars’ havari sikter
til den merkantilistiske politikken som ble innledet under Christian 4. Synet
av den rødhalsede Venus i heltens skipskiste vitner om spredning av farlige
sykdommer og er nok et argument mot langveis handel med fjerne strøk. Da Paars gav
uttrykk for sin bunnløse sorg over tapet av de tolv riksdalerne, kommenterte
Peder Ruus: «Det Fandens Elskovs Baand, / Som dig hid trecket har, maa heller
heede Strikke.» Her har Justesen en note til en komedie av Plautus, Tre drakmer:
«Den, som i kærlighed/ har kastet sig ud, går værre til grunde end han, som
kaster sig ud fra en klippe.» Noten kan virke i overkant fatalistisk, men
dersom man betenker at Venus, gudinnen som nettopp knytter elskovs bånd,
befinner seg inne i kisten til Paars for å beskytte hans elskedes portrett, blir
den mer forståelig. Da sykdommen traff sine første kjente ofre, de franske
soldatene, i 1495, slo den til med voldsom kraft. Over tid ble symptomene noe
svekket, som er typisk for infeksjonssykdommer; europeerne var «virgin soil»
for den vestindiske svakhet. Det sies at historiens verste epidemi,
Svartedauden, kom til Bergen med et engelsk handelsskip i 1349. Pesten har
trolig spredt seg fra Asia til Europa via handelsveiene.
Litteratur:
American Society for
Microbiology, «Revisiting the Great Imitator: The Origin and History of
Syphilis»
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar