Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? X

 

«Kramkisten» til Peder Paars

 

Peder Paars er en rik og mektig kremmer i den gamle kjøpstaden Kalundborg. Han har en kremmersvenn, Peder Ruus, hvis regne- og skriveferdigheter fremheves. Svennen har tjent tre år i den store handelsbyen Flensburg og hatt fullmakt på mange kjøpmenns vegne. Prinsipalen får man anta har enda bedre kompetanse. Han kan regne opp fast «Sexten Kremmer Ahner», fører en stor korrespondanse med Stege, Randers og Thy, og har sendt brev til Amsterdam og fått svar fra «Scheper Sibrandt», utvilsomt om frakt av varer med skip.

 

Ruus omtaler stedet der salget foregår som «Bod». Ettersom Paars er kremmer, kan den gjerne kalles krambod, et ord Holberg benytter i flere tekster. Krambod betegner opprinnelig trolig en provisorisk bod eller en stand med et tak av teltduk. NAOB har følgende etymologiske forklaring på «kram»: «fra middelnedertysk krām, krāme, grunnbetydning 'utspent duk til beskyttelse mot vær'; beslektet med ‘kremmer’».

 

I 1608, da Peder Paars setter kursen mot Aarhus med et skip ladet med handelsvarer, er bykremmeren blitt bofast og flyttet inn i et hus for mange år siden. Her er det både kjeller og loft og god plass til å lagre varer, og sortimentet er ganske sikkert blitt betydelig utvidet. Navnet krambod har fulgt med handelen inn under tak. Dagens lesere vil gjerne oppfatte krambod som en bod eller kiosk der man kan kjøpe litt knask, men dette er feil i vår sammenheng. Mitt inntrykk er at denne misforståelsen har ført at handels- og varetemaet, som er sentralt i Peder Paars, har fått liten oppmerksomhet i Holberg-resepsjonen.   

 

Peder Ruus forteller at han kan spekke seg med rosiner, sukker, mandler. Det er ikke hele sortimentet. Boden er «fast» Kalundborgs beste, noe som betyr at den kan skilte med flere ettertraktede varer. Den mektige kremmeren Paars driver utvilsomt en større detaljhandel med en velassortert krambod. Kremmersvennen forteller at den gamle student Per Iversen, en slikkmunn, ofte går forbi boden og bukker dypt. En gang kalte han studenten inn til seg for å diskutere noen ark eller boksider som skulle brukes til kremmerhus. Ruus og Iversen befinner seg altså inne i boden under denne samtalen. For å hjelpe den lærde som skal oversette noen linjer med «Krage-Tæer», går svennen inn i skriverstuen og henter briller. Skriverstuen eller kontoret ligger trolig like ved eller vegg i vegg med kramboden; vi befinner oss utvilsomt inne i et hus. I Den berømmelige Norske Handel-Stad Bergens Beskrivelse (1737) står følgende:

 

«Den store Strand-Gade med Smuer og Ovre-Gader giør meer end den halve Deel af Staden, saa vel udi Størrelse som udi Vigtighed; thi den største Deel af Huusene ere Kiøbmænds-Huuse og Kram-Boder, og ere de fleeste bygde af Steen med muurede Brandfrie Kieldere.»

 

Krambodene er solide hus. Byhistorikeren Svein Solhjell, som har undersøkt levevilkårene i gamle Christiania, har på basis av skifte- og auksjonsprotokoller fra slutten av 1600-tallet og 1700-tallet dannet seg et bilde av byens kremmervirksomhet, detaljhandelen. Det ser ut til at kramboden eller butikklokalet har vært i gården der kremmeren bodde, jfr. ordet «kjøpmannsgård». Sortimentet omfatter gjerne fødevarer, som for eksempel sukker, òg klede og andre varer. Tekstiler er en av de viktigste handelsvarene i Danmark-Norge på 1600- og 1700-tallet.

 

Hans Mikkelsen opplyser ikke hvilke varer Paars fører i kramboden utover nevnte godsaker. Men det er noe annet eposdikteren skildrer i detalj: innholdet i kremmerens skipskiste. Klær og annen bagasje ramses opp, og alt utover noen bøker og Dortheas kontrafei har et felles trekk: Det er enten kramvarer eller bearbeidet av kramvarer som er importert til Danmark. I 1608 har Christian 4, slik jeg har omtalt i flere blogginnlegg, innledet kampen mot den betydelige vareimporten til Danmark, som skulle prege kongens økonomiske politikk til langt ut på 1620-tallet. Christian 4 trengte penger til krigføring og ville stanse strømmen av edelmynt ut av landet. Innholdet i kremmerens kiste kan tolkes som et forvarsel om de tiltak kongen, som Holberg kalte «det store Hiul», satte i gang for at pengene skulle havne i hans egen lomme.

 

Frakt av varer på fremmede skip, da man måtte betale til befrakteren, var også en torn i øyet på merkantilistkongen. Det er ingenting som tyder på at Peder Paars eier skip som frakter varer. Tvert imot tilsier brevvekslingen med «Scheper Sibrandt» at kremmeren har inngått en avtale med hollenderen om varefrakt. Da han sammen med de andre deltagerne på seilasen investerer i en kostbar varelast, må «kompagniet» leie et skip. Skildringen av handelsreisen, som er kommet i stand på grunn av Paars’ og Dortheas lengsel etter hverandre, gir inntrykk av at dette er noe nytt. Det handler om før og etter den ulykksalige handelsferden. I tiden før 1608 drev Peder Paars en krambod med importert kram fraktet på fremmede skip med god fortjeneste, en geskjeft som hadde bestått i generasjoner. Fra og med havariet samme år, da kremmeren skulle frakte varer på en liten, trolig dansk, jakt, gikk alt galt, og kremmeren lider total fallitt.

 

Hans Mikkelsen opplyser ikke om hva cargoen til Paars og kompagni består av. En gjetning er at den omfatter de samme varer som Paars selger i kramboden, i stort eller en gros, og at planen er å selge til kremmere i Århus. Så får man tro at kompagniet vil kjøpe andre varer i denne byen, som jakten så vil ta med tilbake til Kalundborg. Det er mulig denne merkelige trafikken skal oppfattes som satire over øvrighetens oppfordring til at kjøpmennene skal frakte varer på egne skip. Det er også naturlig å trekke linjen til de oppdagelsesekspedisjoner og kompanier Christian 4 satte i gang med det for øye at danske skip skulle frakte varer som pels, krydder, te etc. til hjemlandet. Disse merkantilistiske tiltakene, som alle slo feil, er det man prøver å ta opp igjen på Holbergs tid, da merkantilismen, eller colbertismen, igjen får vind i seilene.

 

Det er lite sannsynlig at Paars, som fast har den beste boden i byen, har handlet varene hos konkurrenter i Kalundborg. Slik sett kan Paars’ skipskiste minne om kramkisten eller -skreppen som hans omvandrende kollegaer fører med seg, med den forskjell at det i Paars’ kiste bare er prøver på sortimentet i kramboden.

 

Øverst i skipskisten ligger kremmerens «Sarses Søndags Kioele / Med støbte Knapper i», der under lær til åtte stoler, hans vest av kalemank med silkeknapper i, en blå trøye med ulveskinnsfôr og gullgramaner, to hatter av kastor og tre par rulærssko. «Sarges» betyr at kjolen eller frakken er fremstilt av serge, et finere klede eller ullstoff. Også kalemank er finere klede. Begge stoffer er typisk importvare. Det første tiltaket til Christian 4 for å redusere klædeimporten var Tugt- og Børnehuset i København i 1605, der løsgjengere, fanger og foreldreløse barn skulle læres opp og sysselsettes i tekstilproduksjon. I 1620 kom Klædekompaniet.

 

Finere knapper, som støpte metallknapper og silkeovertrukne knapper, er typisk kram. Den fremmede mannen på Anholt forteller folkene som skal frakte bort den bergede cargoen, at «Anførereren» for de skibrudne har en «sølvknappet Trøye». I Danmark er det ikke metallforekomster som egner seg for gruvedrift, og metall må importeres. Metallknappene kan vise til Christian 4s grunnleggelse av Sølvverket på Kongsberg i 1623 og kobbergruvene Selsverket, i 1624. Ingen av gruvene innfridde kongens drøm om stor fortjeneste.

 

Imellom kjolen og vesten, som begge er utstyrt med knapper, er lær til åtte stoler nevnt. Lær var Danmark rikelig forsynt med på grunn av husdyrholdet, men en del hadde gått til eksport for viderebehandling i utlandet. Siden fant dette læret veien tilbake til Danmark i bearbeidet form, noe som stred mot merkantilistiske prinsipper. I 1620 foreslo derfor kongen for Riksrådet å forby eksport av uberedte skinn. Riksrådet gikk kun med på å forby import av beredte skinn, men i denne som i så mange andre saker trumfet kongen sin vilje igjennom. Læret til de åtte stolene er utvilsomt beredt skinn. Det fremgår ikke hvor eksklusivt dette er, men dersom man skal dømme ut fra resten av kisteinnholdet, er det ganske sikkert god kvalitet. Siden antallet er nevnt; det må være 16 lærstykker i alt til rygg og sete, er det kanskje tilskåret på forhånd. Det kunne være gyldenlær, men dette er usikkert. Rulærskoene, som er laget av en tysk skomaker, hentyder også til import av beredt skinn.

 

Blant kistens kledningsstykker var det kalemankvesten med silkeknapper kremmeren var mest redd for. Silke var det mest ettertraktede stoffet og kostet svært mye. For å unngå at for mye edelmynt forsvant ut av landet, etablerte Christian 4 det ambisiøse Silkeværket i København i 1620. Tradisjonelt var det bare fyrstehuset og adelen som kledde seg i silke. Men på begynnelsen av 1600-tallet hadde det vokst frem en klasse av til dels svært velstående borgere, og disse lot seg også fascinere av det kostelige stoffet. Snart oppstod problemer med å skille borger fra adel, og i 1620 foreslo Riksrådet å forby ikke-adelige å gå i silkedrakter. Kongen klarte etter hvert å presse gjennom et unntak for drakter som var sydd av Silkeværkets egne stoffer. Selv om det fra 1621 ble tillatt for borgere å gå med silkedrakt, stod ikke Silkeværket til å redde. Bak kongens rygg fortsatte silkekremmerne å innføre fremmede stoffer, og det nasjonale silkeverk var i ferd med å drukne i sin egen produksjon. Regnestykket for det kostbare prosjektet er nedslående. 50 prosent av produksjonen nådde aldri lenger enn til Silkeværkets eget lager; 34 prosent hadde kongen selv måttet ta; kun de resterende 16 prosent var blitt solgt.

 

Mikkelsen opplyser ikke om hvilken type klede den blå trøyen er sydd av. Det er mulig blåfarven indikerer at stoffet er importert. I det minste vitner både fôr og besetning om fremmed opprinnelse. «Gramaner» er «besetning av snorer eller bånd», tekstiler som det krevet spesiell kompetanse for å produsere. Dette er typisk kramvare, som også kramkaren gjerne trakk frem fra kisten og viste bondekonene som ønsket seg pynt til søndagsklærne.

 

Skinn eller pels er også importvare. De få ulvene som fantes i Danmark, gav neppe grunnlag for lønnsom buntmakervirksomhet. Også på 1600-tallet var det Russland som var den store leverandør av pels, og

i 1619 ble Det petsoriske kompani grunnlagt, finansiert av Christian 4 og syv velstående kremmere i København. Planen var at kompaniet skulle utruste ekspedisjoner til Petsjora-området ved Barentshavet, som var senter for den russiske pelshandelen. Som ventelig syntes ikke tsaren om at danskene blandet seg i den russiske Petsora-handelen, og de utsendte kjøpmennene som fulgte med på ekspedisjonens første seilas, ble tatt til fange. Kompaniet ble nedlagt i 1622. Men det var ikke bare i Russland det var pels å få tak i; også på Grønland var det langt rikere bestander av pelsdyr enn i Danmark, og i 1636 ble Grønlandske kompani dannet. Nå var det riktignok ikke pelshandelen, men hvalfangsten som lokket mest på Grønland. Holberg var kjent med at også pelshandel hadde ansporet til dansk interesse for denne øya, der «de Vilde» gjerne byttet pels mot simpelt metallbestikk og speil. Holberg skriver i «Om Handelen» (Dannemarks og Norges Beskrivelse) at det var under Christian 2 interessen for å gjenoppdage Grønland dukket opp, men det kom ikke rev i seilene før Christian 4 overtok tronen: «Den store og muntre [‘kvikke’] Konge Christianus 4. greb dette Verk an med allerstørste Iver.» Etter fire mislykkede grønlandsekspedisjoner syntes tilmed Christian 4 det var nok. Det var ikke alle som tapte interessen: «Endskiønt Kongen forlod dette Verk, sloge dog adskillige Kiøbmænd sig tilsammen udi Kiøbenhavn, og oprettede et Grønlandsk Compagni». I 1636 sendte kompaniet ut to skip, og disse landet i Straat Davis. Grønlandske Compagni ble riktignok dannet uten Christian 4s direkte engasjement, men kan likevel sees som resultat av kongens aktive kompani- og manufakturpolitikk. Holberg skriver i Dannemarks Riges Historie at «disse mange kostbare og besværlige Tog viise, hvilken stor Curiositet der var hos denne Konge» Videre at «Undersaatterne, opmuntrede af hans Exempel, toge sig paa at forsøge det samme, og sparede ingen Omkostning derpaa […]». Det var kongens fire ekspedisjoner som hadde satt Grønland på kartet for investeringslystne københavnere.

 

Holbergs omtale i «Om Handelen» av en hendelse i Straat Davis (Davisstredet) mellom Grønland og Cananda har høyst sannsynlig adresse til Christian 4. Straks etter at skipene til Grønlandske Kompagni hadde kastet anker i Straat Davis, kom noen av innbyggerne mot dem i små båter:

 

«førende adskilligt af Landets Vahrer med sig, som Reve- og Kobbe-Skind, for hvilke de vilde tilhandle sig Speyle, Knive og Naale, som Skibs-Folkene visede dem. Men ret som de stode udi Handel sammen, løsede man en Canon, maaskee for en Sundhed, som blev drukken, hvilket jog saadan Skræk udi de Vilde, at de styrtede sig udi Søen, og reysede ikke Hovederne udi Veyret, førend de vare nogle 100. Skridt fra Skibet; Saa at man havde stor Møye med at lokke dem tilbage.»

 

Jeg kjenner ikke Holbergs kilde til denne historien, men det er verdt å merke seg at han skriver «maaskee» foran opplysningen om foranledningen til kanonskuddet. Det åpner muligheten for at dette er Holbergs eget påfunn, som kan skyldes et ønske om – i all hemmelighet – å peke på bakmannen for denne svindlingen av Grønlands egne innbyggere. Det var skikken å avfyre kanoner, når det ble skålt for Christian 4.

 

Kastor er filt av beverull og var svært ettertraktet som materiale til hatter. Beveren var blitt utryddet i

Danmark for mange hundre år siden, og kastor eller kastorfilt var typisk dyr importvare. Også i andre europeiske land, som Russland, gikk beverbestanden kraftig tilbake på grunn av overbeskatning. Kanin ble enkelte ganger brukt som erstatning. Om Holberg sikter til hatter av ekte eller imitert kastorfilt er usikkert.

 

Holberg omtaler pepperkaker to ganger i Peder Paars. Pepper- kommer ikke direkte fra krydderplanten pepper, men fra pepper i en videre betydning: krydder fra Ostindia. Pepper brukes historisk sjelden i pepperkaker. Pepperkaker er muligens et oversettelseslån fra tysk «Pfefferkuchen». Krydderet i pepperkakene ble etter oppdagelsen av Kapp gode håp fraktet sjøveien til Europa. I 1608, da kremmeren dannet et handelskompani sammen med andre partisipanter og leid en jakt, er det hollandske skip som bringer krydder og andre eksotiske varer til Danmark; Nederlandske ostindiske kompani (VOC) ble dannet i 1602.

 

Beskrivelsen av pepperkakene som skjønne sikter trolig til formen. Gamle utskårne pepperkakeformer, for eksempel tyske og hollandske, vitner om at kakene ble stanset ut med stor omhu. Det fremgår ikke om de tolv skjønne pepperkakene er importert, men det kan likevel fastslås med stor grad av sannsynlighet. Da skipsfølget en stund etter forliset klarer å rømme fra Anholt, besørger fogdens datter, Nille, proviant, deriblant:

 

«[…] sex skiønne Peber-Kager,

Som hun forgangen fick af Jørgen Handskemager,

Der nys fra Holland kom […]»

 

Linjene kan tolkes slik at pepperkakene er medbrakt fra Holland. Sannsynligvis har Nille bestilt hansker av Jørgen, som har kjøpt finere beredt skinn i Holland. Det fremtrer som en parallell til opplysningen om at det i Paars’ skipskiste finnes tre par rulærssko, som er gjort av en tysk skomaker i Kalundborg. Her kan man tenke seg at skomakeren arbeider med skinn som er beredt i Tyskland. Både de skjønne pepperkakene, rulærsskoene og resten av innholdet i kremmerens kiste òg Jørgen Hanskemakers handletur til Holland illustrerer den livlige handel som florerte mellom Danmark og andre land i 1608.

 

De skjønne pepperkakene, som trolig i begge tilfeller kommer fra Holland, viser til at Holland som sjøfartsnasjon har lett tilgang til «pepper» eller ostindisk krydderi, muligens også sirup eller sukker. De eksotiske råvarene ble brukt til fremstilling av pepperkaker med historie tilbake til middelalderen og eksportert til blant annet Danmark, òg Norge. Christian 4s botemiddel var å danne Dansk Ostindisk Kompagni i 1616 etter forbilde av det nederlandske eller hollandske. Planen var å få lettere tilgang til de eksotiske varene og frakte dem til Danmark på danske skip.

Tyske pepperkakeformer fra 1700-tallet.

 

Innholdet i «kramkisten» til Peder Paars kan tolkes som en katalog over alle de mislykkede merkantilistiske prosjektene til Christian 4. På bunnen ligger kontrafeiet til Dorthea, som sikter til Dorothea av Brandenburg, oldenborgerkongenes stammor (jfr. Innlegg II). Det bevoktes av Venus, de romerske keiseres stammor. Der ligger også stammeboken til Peder Paars, hvor heltens stamtavle er nedskrevet. Dette skal omtales i neste innlegg.