Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XI

 

Skipskisten, den dynastiske stammor og stammeboken

 

I skipskisten til Peder Paars er også fire bøker, Christiern Pedersens Jærtegnspostil (1515), to spennebøker, den ene av hans svoger Tøger, den andre av hr. Jens i Holbæk, og hans egen stammebok. Jærtegnspostil inneholder tekstene til hver søndag og helligdag i kirkeåret fra første søndag i advent til 25. søndag etter Trinitatis. Til sist kommer et jærtegn, en fortelling om et tegn fra Gud, som bekrefter forkynnelsen. Som regel er det et mirakel, men også ganske dagligdagse hendelser. Postillen er fra katolsk tid og kan tyde på at Paars tror på mirakler. Den samme boken er sentral under prestens forkynnelse på Anholt, der alle er svært overtroiske.

Boken av Tøger kan være en hentydning til forfatteren Tøger Reenberg (1656-1742), den litterære satires far i Danmark, for eksempel hovedverket Ars poëtica (ca. 1701). Holberg omtaler flere ganger Reenbergs poetikk. Boken som skal være skrevet av en prest i Holbæk, har jeg ingen forklaring på. Den fjerde boken er Paarses stammebok:

 

«Hans Stammebog hand saae og ubeskaart var bleven,

Hand efter Tydsk Maner derudi havde skreven

En hoben Navne, ja Dortheæ Contrafey

Hand og omsider fandt. […]»

 

Ifølge Holbergordbog kan «Stammebog», også skrevet «Stam(m)bog» og med bindestrek, bety to ting: slektsbok, stamtavle og en bok der studenter og andre unge reisende samlet autografer o.lign. Ludvig Holbergs skrifter oppfatter ordet i Peder Paars i sistnevnte betydning. Flere forhold tilsier at det er den første betydningen som gjelder. Det er uklart om stambok er identisk med stamtavle eller slektsregister. Muligens er det slik at stamboken kan omfatte mer enn selve stamtavlen. I Don Ranudo de Colibrados Eller Fattigdom og Hoffærdighed, Anden akt, scene 1 (publisert 1745) sier don Ranudo: «Naar jeg læser udi denne Bog, og seer mine Forfædres Bedrifter, kand jeg blive saa mætt, som jeg havde været til det største Giæstebud.» Her sikter granden til stammeboken, som åpenbart må omfatte historier om enkelte av slektningene i tillegg til selve slektsregisteret eller stamtavlen.

Utover eksemplet i Peder Paars bruker Holberg stammebok fire ganger til: i «Epistel 121»; «Epistel 126», Dannemarks og Norges Beskrivelse og altså i Don Ranudo de Colibrados. Det er kun i «Epistel 126» stammebok, «Stam-bøger», betyr autografbok.

«Stammebog» omtales i samme setning som «Dorthæa Contrafey», muligens en medaljong med miniatyrportrett, som Venus ser det som sin oppgave å beskytte (jfr. Innlegg II). Venus opptrer i Aeneiden, det litterære forelegg for Peder Paars, som beskytterinne for Aeneas, hennes sønn. Aeneas er en trojansk helt av fyrsteætt som seiler vestover etter Trojas fall. Hans hellige mål er å grunnlegge Roma, som skulle bli et mektig verdensrike. Ifølge legenden var altså Aeneas sønn av gudinnen Venus. Caesar tilhørte selv den juliske slekt, oppkalt etter Julus (Julius) eller Ascanius, sønn av Aeneas. Venus ble derfor regnet som stammor til den juliske slekt; den dynastiske stammor. I keisertiden ble hun dyrket som Venus Genetrix (mor eller stammor). Dette inngår i bakgrunnen for at Caesar kunne hevde at han hadde et guddommelig opphav. I Aeneiden er Venus’ oppgang på himmelen gudinnens tegn på at hun beskytter sønnen Aeneas under hans ferd mot Italia; hun er hans skytsgudinne. Vergil gjør alt han kan for å understreke at Venus er de romerske keiseres stammor. Eposet om Aeneas hadde en viktig nasjonsbyggende funksjon og var indirekte en legitimering av Augustus’ keiserdømme.

Paarses festemø, Dorthea eller Dorothea, som også omtales med kortformen «Dorthe», er «stadsmø» («selskapsdame» eller «husjomfru») hos byfogden i Aarhus. Ordet kan også brukes om skjøge. Hvorvidt en husjomfru ansatt hos en byfogd på 1600-tallet rådde over midler til å få sitt kontrafei malt, er vel tvilsomt. Videre holder Dorothea skjødehund, Fidelle, som spiller en rolle på slutten av eposet idet den varsler om en ulykke. På fyrstelige portretter fra begynnelsen av 1600-tallet var hunden en vanlig figur, og ofte dreier det seg om en skjødehund. Navnet «Fidelle», en variant av «Fido», vitner om at Dorotheas hund inkarnerer «trofasthet», slik som hundefiguren på datidens portretter.

Blant fyrster var utveksling av kontrafeier vanlig praksis, både i forbindelse med valg av ektemake, som i Jakob 6s og prinsesse Annas tilfelle, og som diplomatisk gest. I Innlegg III påpeker jeg likheten mellom oldenborgerprinsessen som strandet i Norge på grunn av hekser som laget storm, og Peder Paars som havarerte på Anholt fordi Avind lurte Æolus til å slippe vindene løs. I begge tilfeller ville onde makter forhindre at to elskende møtte hverandre. Forholdet mellom skottekongen og den danske prinsessen baserte seg på én ting: stamme eller avstamning. Jakob måtte avle barn med en kvinne av fyrsteætt, ellers ville Stuartstammen dø ut.

De romerske keiseres stammor har ved sin guddommelige inngripen reddet Dorotheas kontrafei. Her er det ett forhold som springer en i øynene: «Dorothea» heter også oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg (1430–1495). At Dorotheas kontrafei nevnes i samme setning som Paarses stammebok, kan tale for en sammenheng mellom den dynastiske stammor og stammeboken. Slik jeg har omtalt i flere blogginnlegg, er Peder Paars på ett plan et satirisk portrett av oldenborgeren Christian 4, noe jeg stadig vil komme tilbake til under den videre gjennomgang av eposet.  

Dorothea av Brandenburg spilte på flere vis en viktig rolle, også utover den rent dynastiske, og er behørig omtalt i Dannemarks Riges Historie. Hun var datter av grev Johann av Brandenburg og ble først gift med den danske kongen Christoffer av Bayern. Etter hans tidlige bortgang ble tronen tilbudt grev Christian av Oldenburg, på den betingelse at han giftet seg med den unge enkedronningen. Christian aksepterte, og dermed hadde oldenborgerne inntatt den danske tronen, hvor ætten skulle sitte frem til 1863. Christian 1 og Dorothea fikk flere barn, deriblant Hans og Frederik, som begge ble konger. Ved giftermålet fikk Dorothea Kalundborg og Samsø samt Romerike i Norge som jordegods til underhold. Etter kongens død i 1481 oppholdt Dorothea seg for det meste på Kalundborg, hvor hun hadde sitt enkesete, og her døde hun 10. november 1495.

I Paarses stammebok finnes «en Hoben Navne» skrevet «efter Tydsk Maner». Det kan forklares ut fra en undertekst der stammeboken er en slektsbok med stamtavle. Det danske kongehus stammer fra tyske fyrsteslekter via Dorothea av Brandenburg og grev Christian av Oldenburg. Alle navnene etter tysk manér kan være en henspilling på de mangeleddete tyske fyrstenavn. For eksempel var dronning Dorotheas tyske benevnelse: «Markgräfin Dorothea Hohenzollern von Brandenburg-Kulmbach», mens kong Christians var «Graf Christian von Oldenburg und Delmenhorst». Deres sønner, sønnesønner og sønnesønns sønner giftet seg med kvinner av tysk fyrstestamme, og slik blir det raskt en «Hoben Navne» av i stammeboken, etter «Tydsk Maner».

Kremmeren er heller ikke noen typisk eier av en bok med latinske sentenser eller andre lærde hilsener, som var vanlige innførsler i en stam- eller stammebok. Videre kan Mikkelsen vanskelig forstås annerledes enn at det er Paars selv som har skrevet alle navnene inn i boken. Dette passer ikke med den tradisjonelle tolkningen, ettersom en stammebok skal bestå av autografer, ikke navn eieren selv har ført inn. På dette punktet er for øvrig eposdikteren språklig uklar. At Peder Paars i boken «havde skreven» en hop med navn, kan fremstå som en sammensmeltning av to setninger: PP hadde skrevet en hop med navn i boken og En hop med navn var skreven i boken. Formen «skreven» er brukt i alle utgaver, noe som kan tyde på at Holberg bevisst har skrevet feil for å tåkelegge betydningen: På bunnen av kremmerens kiste ligger stamtavlen eller slektsboken hans sammen med Dorotheas kontrafei.

 Det er aldri snakk om at Peder Paars og Dorothea skal inngå ekteskap. Helten er rik og mektig, åpenbart godt etablert og i stand til å gifte seg, så det er merkelig. Det åpner for at det avstamningsmessige forholdet er hovedsaken. Peder Paars sikter på ett plan til oldenborgeren Christian 4, som regjerte da kremmeren legger ut på sin ulykksalige reise i 1608; stadsmøen Dorothea til Dorothea av Brandenburg, oldenborgernes stammor. På et annet plan sikter helten til folkevisefiguren, adelsmannen Peder Paars, som var med i opprørerflokken til Stig Marsk, kongemorderne. De representerte adelens motstand mot Erik Glipping og eneveldig kongemakt, et tema med forgreninger til Holbergs samtid, da det var forbudt å kritisere enevoldskongen. Peder Paars er en sammensatt litterær figur; han er også en komisk kopi av Vergils Æneas òg en vellykket kremmer – frem til han havarerer på Anholt.

I Anden bog, 1. sang trekker Hans Mikkelsen frem en rekke av Peder Paarses fortrinn, blant annet kunne han «regne op fast Sexten Kremmer Ahner». Ludvig Holbergs skrifter kommenterer: «kriteriet for en persons tilhørsforhold til fødselsadelen var 16 adelige aner (forfædre), otte på fædrene og otte på mødrene side.» Tallkombinasjonen 8 + 8 = 16 gjenfinnes i oppramsingen av innholdet i Paarses skipskiste, der stammeboken ligger på bunnen sammen med Dortheas kontrafei. Det er naturlig å anta at rekkefølgen under oppramsingen gjengir den som har vært i kisten; «mand med Forundring saae, / At alle Sager i god Orden tørre laa.» Først fant man hans kjole og lær til åtte stoler, siden hans vest, trøye, hatter etc. Lærbetrekkene til stoler til åtte personer ligger mellom kjolen og vesten, som tilhører én person. Det kan tyde på at det er en forbindelse mellom Peder Paars og de åtte personene, som det altså er plass til på stolene. Formodentlig dreier seg om 16 lærbetrekk i alt, ettersom det er betrekk både til sete og rygg. Disse er trolig ferdig tilskåret. Det er betimelig å stille spørsmålet: Hvorfor har Peder Paars lagt 16 stolbetrekk mellom søndagskjolen og finvesten sin? 

Svaret kan trolig knyttes til opplysningen om at helten fast har seksten aner, som sikter til minimumskravet for å kunne regne seg til fødselsadelen: 8 adelige aner både på manns- og kvinnesiden. Tallkombinasjonen fremhever betydningen av Paarses stamme eller avstamning og understøtter tolkningen av «Stammebog» som slektsbok, stamtavle og festemøen Dorothea som en hentydning til dronning Dorothea.

I Don Ranudo de Colibrados, der stammeboken med slektsregisteret er en viktig brikke, opptrer tallet 16 i forbindelse med stammeboken. Komediens handling kretser rundt motsetningen mellom don Ranudo og donna Olympia, som tilhører den ypperste klasse av spansk høyadel, grandene, og Gonzalo de las Minas, som også tilhører adelen, men ikke er fullt så fornem. Datteren til Colibrados-paret, donna Maria, og Gonzalo, elsker hverandre, men Colibradosene vil ikke tillate giftermål, fordi han ikke er like fornem som dem.

Motsatt Colibradosene er de las Minas rike. «las Minas» kan ha to betydninger; flertall av spansk mina, mine, klassisk gresk mynt og flertall av spansk mina, mine, gruve. De to ordene er likelydende, men har forskjellig språklig bakgrunn, henholdsvis trolig keltisk og altså gresk. Det er likevel sannsynlig at Holberg sikter til både mynt og gruve. Mine, som mynten heter på dansk og norsk, er i edelt metall, vanligvis sølv, enkelte ganger gull. Spanske sølvmynter og deres verdi er tema i komedien. Etter Columbus’ oppdagelse av Amerika begynte Spania en storstilet gruvedrift etter edle metaller, særlig sølv. Den spanske Sølv- eller Skatteflåten seilte fast fra Spania til Mexico og Mellom-Amerika og tilbake til hjemlandet igjen ladet med tonnevis av sølv. Det edle metallet ble myntet ut i store mengder, noe som influerte sterkt på verdien; Spania ble rammet av en voldsom inflasjon, som spredte seg til andre land. Dette omtales under en diskusjon om de høye prisene i vertshusscenen i Peder Paars, Fjerde bog. Her opptrer en underlig person, Hieronymus, som fungerer som «Stads Satyricus». Det er tradisjon for å tolke Hieronymus, som er blek, mager og ikke drikker alkohol, som Holbergs talerør. Dette kommer jeg tilbake til.

Gonzalos søster, Isabella, prøver å hjelpe broren, hvis høyeste ønske er å gifte seg med donna Maria. «Isabella de las Minas», som kunne oversettes til Isabella av minene (les Sølv- og gullmyntene / Sølv- og gullgruvene), peker utvilsomt mot den spanske dronning Isabella av Castilla (1451-1504). Sammen med kongen, Ferdinand av Aragón (1452-1516), finansierte Isabella Columbus’ ekspedisjon i 1492-1493. Columbus vendte tilbake med gull, krydder og urfolksfanger. Dyre importerte tekstiler og sølvmynter med lav verdi er sentrale motiver i komedien, der en merkantilistisk tematikk kan leses mellom linjene.  

Don Ranudo og donna Olympia har bedt en bonde som satt utenfor og spiste nisten sin, inn til seg. Etter hvert klarer de, som nesten ikke har spist annet enn erter i flere dager, å spise opp bondens niste. Til gjengjeld vil don Ranudo gi bonden et avtrykk av familiens våpen, og han skryter av alle anene som er oppført på listen i stammboken, som han viser til bonden. Granden omtaler våpenet; i det første skillerommet er det en blå falk; i det andre en leopard; i tredje fire liljer. Bonden sier: «Jeg var tilfreds, at der stode sexten.»

Det er en rekke paralleller mellom tematikken i Don Ranudo de Colibrados og Peder Paars, som kommer til uttrykk ved kremmerheltens dristige seilas og skipskisten hans. Disse bygger opp under hypotesen om at stammeboken på bunnen av kisten er en slektsbok med stamtavle. Stammeboken er don Ranudos største klenodium, liksom avstamningen, som stamfarens identitet, er det viktigste i Colibradosenes liv. Etter at alle eiendeler av verdi er inndratt og ekteparet er avkledd helt inn til undertøyet av rettsbetjenter, sier don Ranudo: «Udi all denne Ulykke beholdt jeg dog min Stam-Bog.» Stamboken er helt verdiløs, det er selvfølgelig årsaken til at granden får beholde den. I henhold til «fredsslutningen» mellom Paars og følge og den fremmede mannen og banden hans skal havaristenes kjole og trøye og alt berget gods inndras. Kobbermynter og annet grovt metall skal de få beholde. Det er sannsynlig at Paars også får beholde stamboken, som neppe kan regnes med blant berget «Gods» og er fullstendig verdiløs for andre enn eieren.