Gloria
regis – beskårne og ubeskårne bøker
«The king doth wake to-night and takes his rouse, / Keeps wassail, and the swaggering up-spring reels; / And, as he drains his draughts of Rhenish down, / The kettle-drum and trumpet thus bray out / The triumph of his pledge.»
Hamlet
Peder
Paars gav uttrykk for stor fryd da han så at Dorotheas portrett var uskadd. Han
trykket det mot brystet, gråt av glede og kysset det tusen ganger. Dette virker
unektelig komisk dersom helten bare er en havarert kremmer og festemøen husjomfru
hos byfogden. Hvis karakteren på et dypere plan sikter til oldenborgeren
Christian 4, hvis merkantilistiske prosjekter også havarerte, og oldenborgernes
stammor, Dorothea av Brandenburg, får det en annen valør.
Ingen
gudinne har voktet over innholdet i skipskisten til Peder Ruus, og alt er blitt
skadet. Da kremmersvennen oppdaget at hans bøker var så ynkelig tilredt, «gaf
han et heftig Skrig». Her har Just Justesen føyd til en note: «Vid: Ruuses
Klagemaal in fragmentis Diarii.» Mikkelsen må forholde seg til en kilde, en
journal, der enkelte deler er blitt borte. Han er ikke den eneste historicus
som, av ulike grunner, kun har gjengitt brokker av en kilde.
Gråten
hindrer Hans Mikkelsen i å beskrive «den store Ynck». Dersom det ikke hadde
hendt, ville eposdikteren kunnet ha gitt:
«En
stor Oplysning om Per Paars og om hans Tog
Samt
heele Levnet, som var tegnet i en Bog
Med
stor Omstændighed; man deraf kunde lære,
End
og hvad han hver Dag, hver Maaltid pleide tære.
[†]
Hvor mange Potter Øll min Helt om Dagen drack,
Hvad
bruget blev i Snus, hvad udi Røg-toback,
Saa
at man finder faa end ogsaa tydske Skrifter,
Der
meer omstændelig beskrifver eens Bedrifter.»
Mikkelsen
omtaler her én bok og ikke flere. Den er skrevet av Ruus og handler altså om
Paarses tog, det vil si seilasen, og heltens liv for øvrig. Den er trolig identisk
med Paarses journal som omtales i Fjerde sang og fremdeles oppbevares i en sal
på rådhuset. Journalen er altså blitt arkivert. Den er skrevet av Ruus, en del
er blitt forandret av Paars. Det er ganske sikkert denne Justesen refererer til
slik: «Vid: Ruuses Klagemaal in fragmentis Diarii.», Mikkelsens kilde.
Mikkelsens
oppgave som poet fremgår av eposets innledende linjer; å skildre reisen til
Peder Paars. Dette samsvarer med Vergils epos, Æneiden, som er forelegg
for Peder Paars. Hensikten har neppe vært å skrive hele Paarses historie
eller biografi, men dersom ikke Ruuses bøker var blitt skadet, ville Mikkelsen
kunne ha gitt en fyldigere skildring av helten. Det kan tolkes slik at Ruuses
dagbok, som handler om Paars og er tykk som en postill, er blitt ført hver dag
fra den datoen kremmersvennen ble ansatt hos kremmeren. Det er således ikke en
ren reisejournal.
Når
det gjelder opplysningene om hva helten spiste til hvert måltid, hvor mange
potter øl han drakk hver dag etc., vil nok leseren tenke at disse er nedtegnet
under reisen, da kremmer og svenn oppholdt seg på en liten skute og man spiste
og drakk sammen. Rammen er da også helten Paarses seilas. Samtidig gir opplysningene
om type mat, kvantum øl og snus assosiasjoner til arbeidsoppgavene til en
kremmersvenn, som daglig befatter seg med utregning av diverse varekvanta. Under
en seilas er det spesielt viktig å ha oversikt over provianten i spiskammerset.
Det er sannsynlig at denne oppgaven har hvilt på Ruus. I Fjerde bok, Første
sang roper kremmersvennen:
«[…]
hvis vi Land kand see, hvis det er sant,
Vi
maa ej gnie meer paa vores Proviant.
Hvis
vi nu sparer meer, da maa vi kaldes Gæcke,
Tog
derpaa Skinken fat, aad saa hand maatte sprecke:
Mand
Spiise-Kammeret i hast da giorde tom»
Ruuses nedtegnelse i
journalen av «Hvor mange Potter Øll min Helt om Dagen drack,» etc. kan trolig overtekstlig
forklares med at skriveren har hatt ansvaret for rasjoneringen av proviant
under seilasen. Til denne linjen har Justesen følgende note:
«Poeten
synes her at raillere med dem, som tegne op alt hvad dem vederfares. Der ere
fundne adskillige saadanne Journaler efter en og anden, hvormed de haver villet
give tilkiende, at de have icke haft meget at bestille.»
Noten
er uklar. Det kan være bevisst fra forfatteren, som ønsker å tildekke satire om
øvrigheten. Justesen mener Mikkelsen med uttalelsen om at han dypt beklager
ikke å kunne fortelle hvor mange potter (liter) øl helten drakk daglig, muligens
raljerer over de (journalskrivere) som nedtegner alt som skjer med dem. Her må
det skytes inn at Ruuses hovedoppgave synes å være nedtegning av det som skjer med
principalen, ikke med ham selv. Sitatets siste setning kan derfor leses slik:
Det er funnet adskillige journaler etter en og annen, X, med opplysninger om uviktige
ting, for eksempel hvor mye X drikker daglig. På bakgrunn av at det er Ruus som
har skrevet Paarses journal, er det altså mulig at «en og anden» ikke er
identisk med journalskriveren. Det åpner for at det ikke er drikkingen til
journalskriveren som er det sentrale, men drikkingen til X. Ved å skrive om
drikking, samt spising og snusing, har journalskriverne ønsket å formidle at de
ikke har hatt mye å gjøre; underforstått har det ikke vært så mye å nedtegne om
X utover drikkingen etc. Dersom man motsatt mener at «en og anden» sikter til
journalskriveren selv, blir utsagnet nærmest uforståelig. Det er neppe noen som
vil nedtegne hvor mye han drikker i journalen sin, fordi han ønsker å vise at
han ikke har hatt noe å bestille. Et slikt utsagn har heller ingen synlig
komisk virkning, som kunne ha forsvart det.
Justesen foreslår at
hensikten til poeten, Mikkelsen, som ville omtale hvor mange liter øl Paars
drikker daglig, var å raljere. Mikkelsen er Holbergs pseudonym, og det er mulig
å tolke passasjen slik at det er Holberg selv som raljerer, eller satiriserer, over
de journalskrivere som ikke har noe annet å skrive om enn drikkingen til X. I
så fall rammer satiren uvegerlig også X.
Når det gjelder journalført
drukkenskap under sjøreiser, er det ingenting som overgår adelsmannen Sivert
Grubbes dagbok fra Christian 4s tokt til Finnmark og Kola i 1599. Det er trolig
denne Holberg sikter til, i så fall er X identisk med Christian 4.
Det er flere paralleller
mellom Peder Paarses og Christian 4s sjøreise. I en rekke blogginnlegg har jeg omtalt
Christian 4s betydning for Peder Paars, og jeg har argumentert for at
helten på ett plan sikter til denne kongen. Kremmerens dristige seilas foregår
under Christian 4s regime og berører merkantilistiske temaer, som handel med
egne skip og danskenes forbruk av importerte luksusvarer. Dristige sjøreiser er
noe man gjerne forbinder med Christian 4, det være seg hans egen ekspedisjon
1599, eller når han sendte ut oppdagere for å finne passasjer til fjerne
markeder eller for å opprette handelsforbindelser og kolonier. Christian 4 var
den som introduserte merkantilismen i Danmark, omtrent på den tiden da
kremmeren, som har kisten full av importert luksus, seiler med varer over
Kattegat fra Kalundborg til Aarhus.
Både Peder Paarses og Christian
4s tog stod i merkantilismens tegn, noe jeg kommer tilbake under gjennomgangen
av eposet. Christian 4, eller kaptein Christian Frederiksen, slik han krevde å bli
titulert under reisen, hadde lagt ut på ekspedisjonen i kjølvannet til
hollenderen Willem Barentsz’ ekspedisjon (1596–97), som hadde oppdagelsen av
Nordøstpassasjen som mål. Handel var den viktigste motivasjonen bak
hollendernes forsøk på å finne en nordlig vei til Ostindia. Holberg skriver i Dannemarks
og Norges Beskrivelse følgende om Christian 4 (min kursivering):
«Det er u-beskriveligt hvad
u-mage og bekostning Hans Majt. anvendte paa at forfremme handelen, og anrette
Colonier baade udi Indien og Grønland, item at oplede passager giennem Norden
til China og Jappan.»
Barentsz og mennene hans
oppdaget Spitsbergen og Bjørnøya og rundet deretter spissen av Novaja Semlja,
der skipet satte seg fast og ble siden ødelagt. Etter en umenneskelig
overvintring klarte tolv overlevende av et opprinnelig mannskap på 17; Barentsz
var blant de døde, å ta seg frem til handelsposten Kola. Her fikk de leilighet med
et hollandsk handelsskip. I Amsterdam vekket skipsfølget stor oppmerksomhet ettersom
alle trodde de var døde. Skipstømmermannen Gerrit de Veer førte dagbok, og han
forteller:
«Nyheten spredte seg over byen og nådde også frem til Prinsenhof, der Arnoldus Witfeldius, kansler og ambassdør til Kongen av Danmark og Norge, Gøtene og Vendene, satt med til bords. Derfor ble vi straks ført dit og har overfor nevnte herr ambassadør og herrene borgermestrene berettet om vår reise og våre opplevelser.»
I november 1597 har altså
rikskansler Arild Huitfeldt fått rapport om Willem Barentsz’ tog for å finne Nordøstpassasjen,
som ulykkeligvis endte på Novaja Semlja. Ett og et halvt år senere, i april
1599, stevner en fyrig ung konge ut fra København med en flåte på syv skip mot rikets
nordligste utposter, og med tre av skipene seiler Christian videre helt frem
til Kola.
Det kan vel utelukkes at Huitfeldt har unnlatt å bringe de overlevendes beretning fra Barentsz’ ekspedisjon videre til den ærgjerrige kongen. Christian har neppe tenkt at han skulle finne en passasje til Ostindia under ekspedisjonen i 1599, som var et marinetokt. Men tanken om en gang å gjøre en slik oppdagelse har kanskje ikke vært så fjern for den ærgjerrige monarken. Den 19. juni nedtegnet Grubbe i journalen at han drakk dyktig av en søt vin i Kapteinens kahytt, som denne kalte «vin du mont Esperance». Det dreier seg således om et kallenavn. Skipet, som nå befant seg utenfor Trondhjem, hadde seilt helt til Kola, og kongen kan ha siktet til et nordlig Kapp gode håp. Oppdagelse av passasjer og nye handelsveier, grunnleggelse av handelskompanier og kolonier var som nevnt viktige mål for merkantilisten Christian 4.
Rune Blix Hagen skriver at
formålet med toktet var å rense «Hans Kongelige Majestes Strømme» for sjørøvere,
fribyttere og andre, som seilte øst og nord for Vardø uten å ha betalt toll
eller innløst seilingspass. Danskekongen ville straffe fremmede handelsskip som
trodde de kunne seile tollfritt på det han oppfattet som sitt hav. Videre gjaldt
det å markere seg overfor svenskekongen som hadde begynt å kreve skatt av
samene, og den russiske tsar som også hadde meldt sin interesse for
nordområdene, der det var en livlig handel med pels og fisk, jakt på hval og nye
handelsveier.
Justesens note om journalskrivere som tyr til nedtegnelse av en og annens drikking av mangel på viktige hendelser, er plassert ved linjen der Paarses daglige ølinntak oppgitt i et ubestemt antall liter er omtalt. Det er derfor rom for å anta at det er X’ inntak av større mengder alkohol som er det sentrale. Journalskriverens navn, Ruus, sikter utvilsomt til alkoholrus. Substantivet «Ruus» viser hos Holberg i de fleste tilfeller til rus fremkalt av alkohol. Kort etter at Peder Ruus er blitt introdusert – nærmere bestemt fem linjer senere – uttaler skriveren: «Det meget bedre er en ærlig Ruus at drikke, / End at forlove sig […]» Dette gir en ekstra vekt til Ruuses nedtegnelse av alle de potter øl som Paars drakk under seilasen. Man får tro journalskriveren noen ganger drakk sammen med principalen.
Justesens note om at det
finnes flere sådanne journalskrivere som Peder Ruus, sikter altså trolig til
Sivert Grubbe (1566-1636) og hans håndskrevne dagbok fra Christian 4s seilas i
1599. Boken, som er på latin, finnes i en avskrift fra Grubbes siste leveår,
forsynt med hans egne rettelser eller tilføyelser. Skriftet finnes også i flere
avskrifter og har vært en viktig kilde for historikerne. Christians dristige ekspedisjon
gav gjenlyd over hele Europa, og det er sannsynlig at Holberg har kjent til Grubbes
dagbok. Til grunn for denne oppfatningen legger jeg nettopp Justesens note. Også
Jonas Charisius (1570-1619), sekretær i Tyske Kancelli, førte dagbok under
reisen, med en rekke detaljerte observasjoner av kultur, natur og dyreliv. Den
som mest nidkjært har journalført Kapteinens drikking er Grubbe, som fulgte med
på toktet i kraft av stillingen som øverstesekretær i Danske kancelli. Grubbe
har også nedtegnet en kongelig fyllekule fra 4. mai, 1598, der han selv deltok.
Den kan tjene som opptakt til dagbokinnførslene om Kapteinens drikking under
toktet.
Christian 4 hadde vært hos
rentemester Enevold Kruse sammen med noen venner, deriblant altså Grubbe, og
selskapet hadde drukket dyktig til langt på natt. På vei tilbake til slottet
spør kongen øverstesekretæren, som losjerte i et herberge i nærheten, om det
var noen «smukke Piger» hos ham. I så fall ville han gjerne bli med. Grubbe
svarer bekreftende og kan dessuten fortelle at han har en engelsk drikk som ble
kalt «Rose du Sole».
«Da Kongen havde smagt denne
Rose de Sole, sagde han: ‘den er fortræffelig og det er ikke Brændevin, men den
er destilleret ved Solen, det skader ikke, om vi drikke lidt friere af den».
Han drak mig da et lille Glas til paa min Hilleborgs Velgaaende, og jeg drak
saa min Nabo til, og saaledes gik Glasset rundt mellem os fire. Jeg tog da et
andet lille Glas og drak Kongen til, idet jeg udtalte min underdanige
Taknemlighed. Men
straks, som jeg havde drukket
det ud, blev jeg saa beruset, at jeg ikke kunde staa paa mine Ben. Da Joakim
Bylov saa det, vilde han lede mig hen til Sengen, men Enden blev, at vi begge
to faldt om paa Gulvet.»
For å unngå ytterligere
eksesser griper Børge Trolle – som var med på evenementet – flasken og tømmer
ut innholdet:
«Da Kongen mærkede, at der
ikke var mere i Flasken, slog han alle Vinduerne i Stykker med den. Da han saa
gik bort fra mig, vilde han se ind til Kristian Barnekov, hvis Herberg var i
Nærheden, men eftersom Døren var lukket, vilde han krybe ind igennem Vinduet,
men da han uheldigvis faldt paa Heftet af sin egen Kaarde, fik han et Saar over
det højre Øje. Den næste Dag vilde Kongen se Kronborg, men han kom ikke længer
end til Vartov, hvor han blev om Natten.»
I Grubbes dagbok fra
sjøreisen finnes flere innførsler om drikking i Kapteinens kahytt:
5. mai: «Vinden blev i det
samme Hjørne og vi fortsatte uforandret vor kurs. Himlen var klar og ren, men
det blæste lidt stærkere end igaar. Kl. 3 om Eftermiddagen saa vi Land; nogle
formodede, at vi vare ud for Trondhjems Fjord, andre at vi vare 6 Mile fra Øen
Røst. Vi satte da etter Kursen i Vest. Henning Gøje kom meget beskjænket op af
Kaptejnens Kahyt. Idag var Gideon nær tørnet sammen med vort Skib Victor.
Endelig saa vi Torrehatten.»
Den 17. mai seilte de forbi
Kildinøya og la siden til havn i Olenja etter å ha gått på et skjær i
innseilingen. Her brakte en russisk befalingsmann, «Gylvanisch», som var i
følge med ti andre russere, Kapteinen en god
skinke og et smakfullt brød.
Samtidig tilbød «Gylvanisch» den skibbrudne Kapteinen all den hjelp han kunne
trenge. Christian Frederiksen takket ved å beverte russerne slik på skipet, «at
de kom fra Borde som Svin og Bæster». Samme episode beskrives slik av Charisius:
«de trateridis med Alicante Viin till dend eene slebte den anden bort.»
4. juni: «Eftermiddagen
blæste en stærk Nordnordost op; henimod Natte mødte vi et Skib fra Haderslev;
vi vare da ud for Sirøen. Vi drak muntert i Kaptejnens Kahyt.»
Det eneste Grubbe noterer for
11. juni er følgende:
«Luften var klar og skyfri; stormen
stillede lidt af, og vi drak noget i Kaptejnens Kahyt.»
19. juni: «Vinden var gunstig ligesom igaar, men det var noget koldere. Ved Middagstid vare vi paa Højden af Trondhjemsfjord. Vi saa idag endel smaa Hvaler, som kaldes Springhval, Rørhval og Sildehval. Med alle Sejl til skjød vi nu en stærk Fart for en strygende Medbør. Ingen av vore Skibe kunde følge os uden Hector og Neptunus, dog i lang Afstand. Ligesom Vinden begunstigede vor Rejse, saaledes føjede Lykken mig meget i Kapteinens Kahyt; thi jeg vandt i Schakspil nogle Rosenobler, og ovenikjøbet drak jeg dygtig af en sød Vin, som Kaptejnen kaldte ‘vin du mont Esperance’.»
Da følget omsider ankommer Bergen 21. juni, innleder danskene en heidundrende svir som skal vare ut måneden. Sivert Grubbe har gjort følgende innførsel for 23. juni: «Kaptejnen indbød alle Adelsmend, der havde været med paa Rejsen til et Gilde i Apothekerens, Nicolaus de Freuncks, Hus, og der blev vi svært beværtede. De smukkeste Piger fra Bergen vare tilstede og vi dandsede ordentlig med dem, glade over, at vi endelig vare komne til et Sted, der var efter vor Smag. Tilsidst, da vi havde drukket tæt og dandset nok, slog vi Apothekerens Vinduer i Stykker, og drog Omsorg for, at Kaptejn Christian Frederiksens og alle vores Vaabenmærker bleve indsatte i dem til Erindring.»
30. juni: «Hvilede vi en
Smule ud efter vore Drikkelag, da vi havde gaaet i en stadig Rus, saa Naturen
tilsidst nægtede sin Tjeneste, og det ikke var os muligt atdrikke mere; vi
maatte saaledes gjøre en Dyd af Nødvendigheden.»
De danske kongene var
beryktet for uhemmet drikking; jo mer man drakk uten å falle under bordet,
desto større kar var man. Det er knapt noen konge på 1500-1600-tallet hvis inntak
av alkohol er nedtegnet i flere journaler, enn Christian 4. Det gjelder spesielt
under store begivenheter, som Christians besøk hos svogeren Jakob 1 i London i
1606 og Det store bilager, bryllupet til Den utvalgte prins Christian og
Magdalena Sibylla, i 1634. Holberg henviser i «Christianus 4.» (Dannemarks
Riges Historie) flere ganger til den franske ambassadøren Charles
Ogiers øyenvitneskildring fra bilageret (jfr. bl.a. Innlegg I), der den
tøylesløse drikkingen omtales. Forfatteren kommenterer i en fotnote at boken
«formedelst sin Rarhed er saa kostbar, at den vejes op med Guld», det vil si at
den er verdt sin vekt i gull.
Man finner ingen opplysninger
i helteeposet om hvor mange liter øl kremmerhelten drakk under seilasen. Man søker
også forgjeves etter opplysninger om kongens fyllekalaser under toktet i 1599 i
Holbergs historier om Christian 4 (Dannemarks og Norges Beskrivelse, Dannemarks
Riges Historie, Tomus II). Dette har sin naturlige forklaring; toktet er
ikke nevnt med et ord. Det er det derimot i den andre historien om Christian 4 omtrent
fra samme tid; Niels Pedersen Slanges og Hans Grams Den Stormægtigstes Konges
Christian den Fierde, Konges til Danmark og Norges … Historie. Boken kom ut
posthumt, i 1749, men innsamlingen av materiale hadde spesielt for Slanges del
begynt tidligere på 1700-tallet.
Det er utenkelig at Holberg
ikke har kjent til kaptein Christian Frederiksens legendariske sjøreise. Spørsmålet
er om han har lest Grubbes og Charisius’ dagbøker. Flere hendelser som omtales
i Slanges/Grams historie, gjenfinnes i de to dagbøkene, for eksempel Christians
ordre om at han skulle tituleres kaptein og «Victor»s havari. Sannsynligheten
taler for at Slange/Gram har benyttet disse dagbøkene, i avskrift. Ett eksempel
kan belyse sammenfallet mellom Slanges/Grams historie og de to dagbøkene
(oversatt til moderne norsk, jfr. Litteratur)
Slange/Gram:
«Paa hinside Wardøhuus var
Kongen udi stor Fare, thi det Skib som hand selv førte, og kaldtes Victor, løb
paa en blind Klippe, og støtte et stort Stykke af Kølen: Dog gaf GUD Lykke til
at det blef reddet og kom løs […]»
Grubbe:
«Omtrent Kl. 8 om Aftenen stødte vi ved Indsejlingen til Havnen Olenia paa et skjult Skjær, paa hvilket Skibet blev staaende og Kjølen led Skade i en Strækning af ni Alen. Ved Bølgeslagets stærke Tilbagegang blev vi imidlertid atter flot og frelstes saaledes ved Guds Beskjærmelse fra den overhængende Fare.»
Charisius:
«[…] og stødte paa en blind
Klippe med Victor ad der gik om kuld huer anden Mand der paa war, och opflød
strax et temmelig Støkke af Stafnen, og mange Splinder, saa adt der bleff stor
Raaben och Skrigen, och ingen andet vidste eller troede end wi der strax
schulde siunken till Grund, løbe hid og did som wsindige Folk och fortvifled,
huerken regnet eet eller andet, och de som schulle befalle nogit, kunde for
meegen Raab icke blive hørt. Strax løb mand til Pompen, og befandt at wi war læck,
dog Gud allermegtigste huilken ewuindelig were ærit. Hialp saaleedes ad wi
kunde raade Wandet med idelig pompen […]»
Alt tyder på at Slange eller
Gram har lest den ene eller begge de to dagbøkene fra Christian 4s tokt. Det
kan understøtte oppfatningen om at også Holberg hadde anledning til å lese disse
kildene. Slange/Gram nevner overhodet ikke kongens drikking under sjøreisen. Dersom
Holberg hadde inntatt toktet i sin historie, ville heller ikke han kunnet ha fortalt
om Kapteinens journalførte drikking, den utagerende sviren. Så kanskje aner man
Holbergs egen sorg i skildringen av eposdikteren, som for gråt ikke kunne beskrive
den store ynk over at innførslene om heltens daglige inntak av øl i litervis var
umulig å lese.
Liksom Paarses søndagskjol er
stammeboken til Paars «ubeskaart» (jfr. Innlegg XI). «Ubeskaart» betyr her uskadd.
Det er ikke et ord Holberg bruker ofte i denne betydning, men her opptrer det
altså to ganger. Det motsatte er tilfelle med Ruuses journal om Paars, som er
blitt skadet. Det kan uttrykkes slik at boken er blitt beskåret. Den opprinnelige
betydning av «ubeskaart» («ubeskaaren») er ifølge Holbergordbog: «som
ikke har været udsat for beskæring, afskæring o.l.» Det kan undertekstlig oppfattes
slik at heltens stamme- eller stambok, som inneholder hans stamtavle, kanskje enkelte
historier om hans prektige aner, er ubeskåret eller usensurert, mens boken om
hans faktiske levnet, hans drikking etc., er beskåret eller sensurert.
Dersom vi vender oss til
Holbergs og Slanges/Grams historie eller biografi om Christian 4, kan det raskt
fastslås at det ikke er lagt skjul på hans fyrstelige avstamning, men at
passasjene fra journalene der drikkingen hans er nedtegnet, er skåret bort;
sensurert. I 1632 leverte Slange et stort manus om Christian 4 til Christian 6
med anmodning om kongelig tillatelse til trykking og finansiell støtte i den
anledning. Etter at kongen hadde sett på verket, befalte han Hans Gram å lese
gjennom Slanges arbeid og å sørge for at det ikke inneholdt noe som stred mot
den historiske sannhet eller kunne være til vanære for den konge, hvis levnet
og regjering ble fremstilt. Hvorvidt Slange kan ha tatt med Grubbes (eller
Charisius’) nedtegnelser om kaptein Christian Frederiksens drikking, er jeg
ikke kjent med. På grunn av Christian 6s befaling om retting og sensur av
Slanges manus var det Holbergs historie om Christian 4 som utkom først, i 1733.
Holberg har som nevnt utelatt hele seilasen til Christian i 1599, til tross for
at historikeren må ha kjent til den legendariske reisen.
I sin «Forberedelse» i «Christianus
4. Den Syvende Konge af den Oldenborgske Stamme» skriver Holberg at Christian 4
er den mest navnkundige konge, såvel på grunn av regimets lange varighet, som i
henseende til de mange merkverdige ting som da skjedde. Men det er å beklage at
akkurat der den merkverdigste historie begynner, der savnes historieskriverne. Det
er altså ingen som føler seg kallet til å skrive om de merkverdigste tingene
som skjedde under Christian 4s regime. En åpenbar forklaring er at de merkverdigste
hendelsene kan ha vært av en slik karakter at en omtale ville blitt stoppet i
sensuren. Det kunne også ha skapt alvorlige
problemer, for eksempel stillingsmessig, for historieskriveren. Kapteinens
drikkekalaser, deriblant ruteknusingen i Bergen, tilhører definitivt kategorien
merkverdigste historier fra Christians levnet, som nok enhver historieskriver burde
holde seg unna. Det skjedde også andre ting under toktet i 1599 som var enda
mer merkverdig, blant annet utsetting på havet av en trollkatt i et kar med
proviant. Det var Kapteinens idé, noe jeg kommer tilbake til under den videre
gjennomgang av eposet.
Holberg beklager også at der planen
var å opprette det prektigste og anseligste monument (skrift fra en svunnen
tid), der savnes materialier. Klagen har dobbelt bunn: Det finnes ingen kilder
som viser at Christian 4 var en prektig og anselig konge. Frem til denne kongens
regime har man hatt så vel trykte som skrevne historier, «men her forsvinder
saavel det eene som det andet.» Holberg synes
det virker som om kongen er blitt glemt (har ikke fått sin egen historie eller biografi)
nettopp fordi han mest fortjener å bli omtalt. Det forklarer han med at
bedriftenes storhet (som det ikke finnes kilder til) og regimets langvarighet
har hindret skribentene i å legge hånd på et verk, som de har tvilt på at de
kunne fullføre. Samtidig har de altså måttet holde seg unna de merkverdigste
hendelsene.
Holbergs historie om Christian
4 utkommer altså i 1733, året etter at Slange leverte sitt omfangsrike manus
til Christian 6, som gav det videre til Gram for at han skulle sørge for at ting
som kunne være den biograferte til vanære, skulle fjernes. Ingenting taler for
at Slange opplevde noen mangel på materialier. Det er sannsynlig at Holberg
kjente til at utgivelsen av Christian 4s historie trakk i langdrag. Etter å ha
pekt på problemene med å skrive historien til Danmarks mest bekjente konge, ber
Holberg leserne ha dette for øye. Hvis historien ikke ble så fullkommen som ønskelig,
håper han leserne ikke skylder på forfatterens forsømmelighet, men mangelen på nødvendige
og bekvemme materialier. Bekveme materialier betyr her kilder som passer til en
kongehistorie, og det er åpenbart at en del av de journalførte hendelsene under
Christians regime var upassende i alle betydninger av ordet. Videre skriver
Holberg at på grunn av denne mangel går det ham som den som faller i vannet og
griper til det som han har for hånden, for å redde seg. Det er verdt å merke seg at med denne lignelsen sår Holberg tvil
om troverdigheten av sin kongehistorie. Det er da også åpenbart at forfatteren en rekke ganger griper
til historier som ikke holder vann, for å si det slik. Det gjelder for eksempel
under beskrivelsen av Christian 4s angivelig heroiske innsats på «Trefoldigheden»s
dekk under Slaget på Kolberger Heide i 1644. Majesteten stilte da i natthue og
tøfler, og var trolig bukseløs, muligens beruset. I voldsomt raseri fektet han rundt seg med
sverdet mot fienden, men det var ingen svensker om bord på kongens skip.
Formuleringen om at så vel det
ene som det annet, formodentlig trykte som skrevne historier, forsvinner når
man kommer til Christian 4s regime, kan undertekstlig tolkes helt konkret. Historiene
eller materialierne finnes, men de blir beskåret eller sensurert, slik som Grubbes
og Charisius’ journaler. Christian 4 fortjener mest å bli omtalt fordi det
skjedde så mye merkverdig under hans regime, men det bør man helst glemme av hensyn til hans reputasjon,
gloria regis.
I Anden bog, Første sang,
kommer Justesen igjen inn på det fragmentariske ved Mikkelsens kilde. Teksten
innledes med tre stjerner. Til disse står følgende note:
«Saadanne Stierner, naar de
kommer udi Bøger, betyder de icke meget got. Her give de tilkiende en Defect udi
Historien, thi Historicus har fundet nogle Blader, som ere gandske bleven
fordervede, saa det icke har været ham mueligt at kunde læse dem; Hand kand
alleene nogenledis slutte, at de handler om hvorledis Paars, da Fogden var
gaaet bort, fortsatte sin Tale, og derpaa med sin Skriver gik til Sengs. Saa
dette Verck haver det tilfelles med de beste gamle Skrifter, som haver saadan
Defect, og ere fulde af saadanne onde Stierner.»
Litteratur
Willem Barentsz’ siste reise. Etter Gerrit de Veers beskrivelse fra 1598. Oversatt og med innledning, kommentarer og noter av Inez Boon Ulfsby.
Oluf Nielsen (1877–92), Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse II
Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe (red.): Kongens reise til det ytterste nord. Dagbøker fra Christian IVs tokt til Finnmark og Kola i 1599.
Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar