Holbergs komiske helteepos Peder Paars – harmløs skjemt eller hvass satire? III

Kongen som innbilte folket at samene kunne lage vind

 

Det er tanken på at Peder Paars skal komme frem til Aarhus og ta Dorthe i sin favn, tilsynelatende en ubetydelig privatsak, som gjør Avind så forbitret. Men scenen der Venus, de romerske keiseres stammor, stiger opp fra Paars’ reisekiste etter å ha beskyttet Dortheas kontrafei, der også heltens stamme- eller stambok befinner seg, bringer tanken på oldenborgernes stammor, Dorothea (jfr. forrige innlegg), og en oldenborger. En tenkt oldenborgisk formæling med håp om nye skudd på oldenborgerstammen, òg nye navn i stamboken, ville ha stor nasjonal betydning.

 

Dersom en konge ikke klarer å produsere en arving, vil fyrstestammen dø ut, så fremt det ikke finnes nærstående slektninger. I den senere del av 1500-tallet var det en konge som fryktet å bli den siste av sin ætt på tronen, den skotske kongen Jakob 6 (som engelsk konge fra 1603, Jakob 1). Skottekongens dristige seilas i 1589 for å møte sin festemø prinsesse Anna av Danmark er en sannsynlig inspirasjonskilde for innledningen til Peder Paars’ bedrøvelige reise til Dorthea i Aarhus.

 

Jakob 6 (1566-1625) var sønn av Maria Stuart og lord Darnley og overtok tronen allerede i 1567 etter morens abdikasjon. Jakob møtte kritikk da han drøyde med å inngå ekteskap, og det gikk både rykter om at han var homofil og impotent. Kongen forsvarte seg i en erklæring, der han blant annet skrev følgende:

 

«the ressonis [reasons] wer, that I wes allane, without fader or moder, bruthir or sister, King of this realme and air appeirand [heir apparent] of England; this mu naikatnes maid me to be waik [nakedness made me weak] and my Inemyis stark [enemies strong], ane man wes as na man, and the want of hoip [hope] of successioun bread disdayne; yea my lang delay bred in the breistis of mony a grite jealosie of my hinhabilitie [great suspicion of my impotence], as gif I wer a barrane stok.»

 

Skottene hadde altså begynt å tvile på Jakobs evne til å produsere avkom, som om han var en gold eller ufruktbar stamme («barrane stok»). Da Maria Stuart nedkom med James, uttalte Elizabeth 1 til sine hoffdamer:

 

«The queen of Scots is this day leichter of a fair son, and I am but a barren stock.»

 

Den engelske dronningen bruker her samme uttrykk som James senere, «barren stock». Den barnløse Elizabeth ble den siste Tudor på Englands trone, og James, som var oldebarn av Margaret Tudor, Henrik 8s søster, visste at han stod nærmest til å arve den engelske trone. Hvorvidt det er en direkte sammenheng mellom Jakobs og Elizabeths bruk av «barren stock», er jeg ukjent med. Uttrykket betyr i begge tilfeller ufruktbar stamme eller ætt.

                             Jakob og Anna

 

Jakob skjønte at han måtte handle raskt. Valget falt på Anna av Danmark, Christian 4s søster. Ekteskapskontrakten ble underskrevet i august 1589, og allerede neste måned stevnet «Gideon» ut fra København med prinsessen om bord. Tolv andre skip dannet sammen med «Gideon» en hel flåte. Det var sjødyktige orlogsskip, godt bestykket, under ledelse av riksadmiral Peder Munk. Men det skulle vise seg at det var uoverstigelige hindringer på veien; gjentatte ganger ble flåten rammet av fryktelige stormer og måtte søke nødhavn på Flekkerøy (nå del av Kristiansand). Det ble besluttet at prinsessen skulle føres til Oslo, der hun tok inn på Akershus. Overfarten skulle utsettes til våren, da man håpet på gunstigere værforhold.

 

Jakobs festemø var blitt forhindret i å komme frem til Edinburgh og bli formælet med skottekongen. Etter hvert skjønte Jakob hvem synderne var; satan ville forhindre at Stuartstammen ble belivet ved hjelp av Oldenborgerstammen. Den onde hadde kalt sammen heksene og vinddjevlene sine og befalt dem å lage vind og storm. I Danmark var øvrigheten raskt ute med å legge skylden for den mislykkede prinsesseferden på kvinner som ble beskyldt for å være hekser. De ble brent, 13 i alt. Også i Skottland måtte angivelige hekser bøte med livet på bålet.

 

I historien om oldenborgerprinsessen som skulle seile til giftermål i Skottland, men strandet i Oslo på grunn av hekser som laget vind, er det elementer som minner om Paars’ mislykkede seilas til festemøen i Aarhus. Dersom vi forutsetter at Dorthe/Dorthea/Dorothea sikter til Dorothea av Brandenburg, vil hennes navn stå oppført i Annas stam- eller stammebok.

 

Da Avind oppdager at helten allerede har satt seil, haster hun til vindguden og ber ham om å slippe en vind, med utvetydig fekal undertone, som kan skape et opprørt hav. Æolus nekter, fordi han frykter Neptuns reaksjon. Avind skifter taktikk; hun gjør narr av Æolus som ikke hersker enerådig over vindene, men lar seg underkue av havguden. Sagt med andre ord, Avind skaper et konkurranseforhold mellom vind- og havguden. Resultatet lar ikke vente på seg. Æolus slipper vindene løs, og det blir en forrykende storm. Jakten lar seg ikke styre, og det ender med havari ved Anholt.

 

Likheten mellom de stormherjede sjøreisene forsterkes ved kong Jakobs resolutte handling da han fikk vite at festemøen var værfast i Norge. I oktober mottok kongen et brev fra danskene med beskjed om at reisen var blitt oppgitt. Han fikk også et brev fra Anna, der hun fortalte sin kjære om sjøens raseri. Jakob foretok da en uventet beslutning som ble ansett som uttrykk for stort vågemot; han ville trosse uvær og hekser, krysse Nordsjøen og hente festemøen selv. Tiden for seilasen var ikke gunstig, det var midt i oktober, og været var utrygt. Det drøyde før Jakob kom av sted, for heksene skapte slik storm at det var umulig å våge seg ut på havet. Men etter at flåten på fem skip først hadde begynt på reisen, gikk det greit, og Jakob kunne stige i land i Norge.

 

Stuartkongens vågestykke bringer tanken på Paars’ sjøreise, som synes å ha kommet brått på. Mikkelsen skriver om heltens tanker i den anledning:

 

«[…] men for en Fæstemøe

Man vove maa sit Liv, man maa ey være bange,

Skiønt udi Callundborg ey skulde findes mange,

Der udaf Kierlighed slig Fare og Fortred

Ja haarde Vinters-stød at udstaa var bereed.»

 

Paars’ seilas foregår altså på en tid på året da man kan risikere «haarde Vinters-Stød». Det er kjærligheten til Dorthea som driver ham til den farefulle reisen over Kattegat. Det kan også peke mot historien om skottekongen og den danske prinsessen, som begge gav uttrykk for lengsel etter å møtes. De hadde aldri sett hverandre, men begge hadde mottatt malte portretter av ekteskapskandidaten. James ble straks forelsket da han fikk se portrettet av Anna, og han begynte å knele og be foran bildet. Det knytter seg også stor oppmerksomhet til Dortheas kontrafei. Som nevnt i tidligere innlegg har Venus skjult seg i Paars’ reisekiste for at Dortheas kontrafei ikke skulle forderves. Mikkelsen forteller om Paars’ reaksjon da han fant bildet:

 

[…] Den Fryd jeg glemmer ey,

Hand lood derover see. Hand det mod Brystet kryste,

Hand græd af Glæde, og det tusind gange kyste,

[…]»

 

En viktig likhet mellom sjøreisene forut for møtet mellom kjæresteparene Jakob og Anna og Peder Paars og Dorthe er at overnaturlige illesinnede vesener sørger for storm på havet. Dersom det i begge tilfeller hadde vært hekser som hadde skapt storm for å forhindre at de forlovede fikk hverandre, er det sannsynlig at i hvert fall historikerne blant leserne ville ane en sammenheng mellom de to, eller tre, omtumlede seilasene. Ved å variere motivet heks skaper vind med motivet Avind ber Æolus slippe vindene løs, tåkelegges den satiriske hentydningen til skottekongen og øvrigheten i Danmark (dette skjedde under Christian 4s formynderstyre), som brant kvinner fordi de mente de var hekser som hadde skapt storm. For øvrig skulle Christian 4 bli en nidkjær heksebrenner da han kom på tronen. Nå er det riktignok ikke så stor forskjell på en heks og Avind/Invidia. Gudinnen har et frastøtende utseende og magiske krefter til å forvolde ødeleggelse. Skjønt hierarkiske forhold i gudeverdenen gjør at hun må tigge vindguden om hjelp når offeret hennes dupper på havet. Avind/Invidia er jo også en passelig figur å gripe til, ettersom det litterære forelegg for Peder Paars er de klassiske epos, spesielt Vergils Æneiden.

 

For opplysningsmannen Holberg må demonologien på 1500- og 1600-tallet, som inngikk i kongenes ideologiske ballast og var sanksjonert av kirken, ha fremstått som det rene tøv. Dette kunne han ikke skrive under eneveldet, men vi kan i ettertid avsløre de grep forfatteren har benyttet for å dekke til sin egentlige mening. I tillegg til at han har endret identiteten til den eller de som står bak fremkallingen av vind, er det også andre tekstlige forhold å bemerke. I Anden bog, Anden sang, der handlingen er blitt forflyttet til Anholt, omtales den kloke konen Gunnild, som har en rekke talenter til felles med heksene eller trollfolket. Hun kan spå folk, omskape seg til bjørn eller ulv, ri i luften på kosteskaft, kurere brudd med spytt, seile på havet med den største mølestein osv. Uaktet disse utvilsomt diabolske evnene nyter Gunnild stor anseelse på øya. Hans Mikkelsen skriver at man ikke engang i Finnmark kan finne noen som forstår sin «Physica», fysikken (læren om naturen og dens beherskelse), slik som denne kvinnen, «Skiønt mand paa Ermed os vil binde, bilde ind, / At de kand skabe sig til Dyr, og giøre Vind.» Her har Mikkelsen introdusert et element som ikke er nevnt under oppramsingen av Gunnilds talenter: gjøre vind, men som tidligere er tillagt Æolus, som gjør vind på grunn av Avinds egging. Når leserne skal identifisere den eller de, «mand», som innbiller folk at finnene eller samene kan omskape seg til dyr og gjøre vind, vil de neppe tenke på noen spesielle. Snarere vil de blande utsagnet om finnene sammen med det fantasifulle som fortelles om Gunnild, og skylde på enfoldige mennesker som viderebringer gammel overtro, helst slike som bodde på Anholt for hundre år siden. Det er nettopp dét Just Justesen vil få folk til å tro (jfr. hans innledning til eposet), nemlig at alt det dumme og kritikkverdige som skjer i Peder Paars, ikke peker mot øvrigheten, men mot folk som levde på Anholt for hundre år siden.

 

Vi skal fastholde det som faktisk står i passasjen, nemlig at noen vil innbille «os», det vil si slike som Hans Mikkelsen og leserne, at finnene kan omskape seg til dyr og skape vind. Det er lite sannsynlig at denne gruppen, som kan skrive og lese et epos, er særlig utsatt for påtrykk fra enfoldige mennesker, helst analfabeter, som vil lure dem til å tro på finnenes magiske krefter. De som derimot øvde et slikt påtrykk, var øvrigheten, nemlig konge og kirke, spesielt da handlingen i eposet foregår, 1600-tallets første halvdel, demonologiens og heksebrenningens tidsalder. I bresjen stod nettopp Jakob 1(6) og svogeren Christian 4, Annas bror. Som forfatter av Daemonologie, in forme of a dialogue (1597), var skottekongen tungt inne i heksespørsmålets ideologiske side. I boken stiller studenten Philomathes spørsmål til den lærde Epistemon, som: Hvorfor er det flere kvinner enn menn blant trollfolket? Hvor omfattende er Satans naturinnsikt? Hvorfor er djevelskapen mer utbredt jo lenger nord man kommer i Europa? Kan man avsløre en kvinne som heks ved å kaste henne på vannet? (Jfr. Blix-Hagen)

 

Holberg visste utmerket godt at det var konge og kirke som innbilte folk at det fantes mennesker som var hekser eller trollfolk med magiske evner. Demoniseringen av de kloke koner på 1400-, 1500-tallet skjedde i de lærde kretser. At overtro var utbredt blant såkalte enkle mennesker i de lavere klasser både på 1600- og 1700-tallet er, er uomtvistelig. Men dette hadde knapt noen betydning for Hans Mikkelsen og leserne av eposet hans.

 

Det er naturlig å trekke en linje fra Mikkelsens påstand om at noen (les kongen/øvrigheten) lurer folk til å tro at samene kan gjøre vind, til omtalen av Avind som får Æolus til å slippe vinder. Samenes eller finnenes magiske evner er tema i flere av Holbergs tekster. Det er også tema senere i Peder Paars, i Anden sang, Tredje bog, der gamle Gunnild «hitstevner» Find troll for å finne ut hva eller hvem som har skylden for at fogdens datter, Nille, er blitt syk. I to av tilfellene der finnenes magiske evner er tema, nevnes «Wardehuus», Vardøhus, som er en utvetydig henvisning til hekse- eller trolldomsprosessene på Vardøhus på 1600-tallet.

 

Hekseprosessene på Vardøhus er en direkte følge av Christian 4s «Frdg (forordning) om troldfolk og deris medvidere» i 1617, der ulike typer magi ble kriminalisert. For svart magi, det vil si den som hadde til hensikt å forvolde skade, var det dødsstraff. Forordningen kan sees i forlengelsen av Christian 4s befaling til lensherren til Vardøhus, Claus Gagge, i 1609. Her skriver kongen at erfaringen viser at finske og lappiske folk hadde en naturlig tilbøyelighet til å bruke trolldom. Lensherren skulle derfor holde et strengt og alvorlig oppsyn med dem. De som ble funnet skyldig, skulle avlives uten nåde. Også i Danmark fulgte en rekke hekseprosesser etter 1617, og Christian 4, som er kjent som en stor heksejeger, involverte seg personlig i flere av sakene. Mest kjent er saken om Maren Splids, som først ble frikjent for trolldom, men siden dømt og brent på grunn av kongens innblanding. I 1619 ble skotten John Cunningham lensmann i Finnmark med sete på Vardøhus. I en beretning fra 1600-tallet blir det hevdet at Christian 4 hadde sendt Cunningham til Vardøhus for å bekjempe hekseplagen i regionen. Mens Cunningham var lensherre, ble 52 personer stilt for retten anklaget for trolldom. De fleste av disse ble funnet skyldige og brent. Under amtmann Christopher Orning (betegnelse på lensherre etter 1660) kom en ny bølge med hekseprosesser, i 1662–1663).

              Kart fra 1594, der Vardøhus festning er inntegnet.

 

Vardøhus festning var altså et episenter for heksebrenning i Danmark-Norge, og det var Christian 4 som tente den første gnisten. Når Holberg harselerer med dem som tror fanden har sin bolig på Vardøhus, er det i siste instans kritikk av Christian 4. Første gang motivet omtales, er i komedien Uden Hoved og Hale (1725), der temaet er vantro versus overtro. Ovidius representerer den gylne middelvei. I Første Akt, scene 5 uttrykker han sin skepsis når det gjelder historier om spøkelser og fandens kunster overfor den overtroiske Roland. Ovidius mener 99 av 100 slike historier er oppdiktet, og at man undertiden gjør fanden urett ved å beskylde ham for ting som han ikke engang vet om:

 

«[…] Det er jo underligt, at Fanden, som gaaer om at forføre Siæle, skulde vælge Wardehuus til sin Residentz, hvor foruden Amptmanden der er kun een Corporal med 8 a 9 Soldater, og skulle gaae forbi London og Paris, hvor hand kunde faae saa meget at bestille. […]»

 

Ovidius stiller seg kritisk til at fanden har valgt seg Vardøhus til residens, når hans viktigste oppgave er å forføre menneskenes sjel. Ovidius hevder altså at noe av det som sies om fanden er løgn; for eksempel at fandens residens skulle være på Vardøhus. Så kan man stille spørsmålet: Hvem er det som påstår at fandens residens er på Vardøhus? Selvfølgelig er det ingen som påstår dette; Ovidius er satirisk, liksom Holbergs yndlingsforfatter Ovid. Dersom fandens residens hadde vært på Vardøhus, ville det vært to residenser på festningen; den ene tilhørende fanden, den andre amtmannen. Bakgrunnen for påstanden er altså de mange hekseprosessene som ble holdt på Vardøhus, som sprang ut av Christian 4s befaling til lensherren til Vardøhus (både navn på festningen og på lenet, senere Finnmarken) i 1609 og trolldomsforordningen av 1617.

 

Andre gang Vardøhus bringes på banen, er i «Epistel 379» (1749), der temaet er syn eller hildringer:

 

«Forestil dig, kiære Broder, at du var en Dievel, og at din største Attraae var at plage eller at forføre Mennesker, mon du heller søgte øde end Folke-riige Stæder? Mon du heller vilde fæste dit Sæde udi Wardehuus, hvor der er ikkun et Corporalskab, end udi London eller Paris, hvor du paa een Dag kunde giøre fleere Proselyter, end udi en Tiid af 100 Aar paa det første Sted? Hvis du saadant giorde, maatte jo alle sige, at du var en dum Dievel.»

 

Holberg presiserer «Syn» som følger: «Spøgelser, og det, som man kalder Giengangere». Det kan forstås slik at «Spøgelser» har en utvidet betydning, overnaturlige vesener eller personer som er mektige til å bedrive spøkeri, som forhekselse, skape blendverk etc. «Spøgeri» hadde tidligere også den generelle betydning trolldom. (jfr. Ordbog over det danske Sprog). Ved en slik generalisering av spøkelse blir forbindelsen til hekseprosessene på Vardøhus, som øvrigheten (Christian 4, lensherren eller amtmannen) stod bak, mindre tydelig. Men omtalen av Vardøhus levner ingen tvil om Holbergs rette målskive, øvrigheten.

 

Holberg utdyper sin oppfatning: «Ikke desmindre drister jeg mig ikke at forkaste alle saadanne Historier [om spøkelser], helst naar mange troeværdige Mennesker vidne at have tillige paa eengang hørt og seet Ting, som de ved intet Middel kand henføre til naturlige Aarsager.»

 

Her kan man igjen lese en utvidet betydning av «Spøgelser»: gjenferd eller personer som gjør ting som ikke kan henføres til naturlige årsaker. Vardøhus er kjent som stedet hvorfra jakten på levende mennesker under satans innflytelse er blitt styrt, en typisk demonologisk oppfatning. Disse menneskene har angivelig spøkt på ulikt vis; skapt storm, sett med onde øyne på kua til naboen etc. Dersom de ble funnet skyldig, ofte etter tortur, ble de brent. Man henretter ikke gjenferd.

 

Passasjen kan omskrives slik: De som «tror fandens residens er på Vardøhus» ettersom stedet huser så mange kvinner som er blitt forført til spøkeri, er dumme. Det er utenkelig at ikke opplysningsmannen Holberg syntes det var dumt av Christian 4 å beordre jakt på finner som angivelig stod i fandens tjeneste. Epistelen kan også understøtte min oppfatning av Mikkelsens påstand i Peder Paars; det er øvrigheten som innbiller Mikkelsen og leserne hans at finnene kan gjøre vind og omskape seg til dyr.

 

«Hvis du nu vil spørge: Hvad er da Spøgelse? Efterdi det ikke er Fanden, som spøger: Da svarer jeg dertil, at det vil jeg give dig selv at betænke. Jeg siger alleene, grundende mig paa ovenanførte Argumenter, at det ikke kand være Fanden; og igientager, hvad jeg forhen i mine andre Skrifter haver sagt, at de Lærdes Meening herom er u-riimeligere, end den gemeene Almues, som holde Spøgelser for at være afdøde Menneskers Skygger eller Gienganger […]»

 

Holbergs påstand om at noen tror fandens residens er på Vardøhus, sikter høyst sannsynlig til Christian 4, lens-, amtmennene på Vardøhus og lærd demonologi. Vardøhus opptrer alt tidlig i kongens biografi. Under den unge konges dristige sjøreise til Norges ytterste grense i nord i 1599 la flåten til havn i Vardø. Flere detaljer i Peder Paars peker mot den berømmelige seilasen, noe jeg skal komme tilbake til under den videre gjennomgang. Kongens skip «Victor» seilte sammen med to andre skip videre til Kola. Her skjedde det noe som skulle få Christian til å sanne at finnene kunne gjøre vind. Det er oversekretæren i Danske kanselli, Sivert Grubbe, en av ekspedisjonens to journalførere, som forteller historien.

 

En av kongens hornblåsere på «Victor» hadde stjålet den sorte katten til en finnekone da de var i land i Kildin. Hun hadde løpt etter ham, ropt og skreket. Hornblåseren kastet en halv daler til henne, men hun bare fortsatte å rope på katten. En stund etter at de hadde forlatt Kildin, begynte det blåse opp til en fryktelig storm. Den gamle skipperen Anund, som var født i Trondhjemsområdet og hadde vokst opp i Finnmark, visste godt hva finnene var i stand til. Han var overbevist om at katten var årsaken til stormen og den sterke motvinden. Anund fortalte om sin bekymring til noen i kretsen rundt Christian. De anmodet kongen på det sterkeste om å hive katten over bord. Christian satte pris på katten, som var til stor muntrasjon, der den svingte seg i tauverket og fanget fugler. Han ville nødig gi slipp på katten, som var større enn vanlige danske katter. Etter hvert avfant kongen seg med å kvitte seg med den, men befalte at den skulle bindes fast i et kar med fisk og brød for en måned. Håpet var at den skulle komme tilbake til sin herskerinne. Skipperen ville stadig at katten skulle dø, og her har Grubbe en interessant kommentar: «formodentlig for at forsone de vrede Guder Æolus og Neptun; ellers kunde den vende tilbage til sin Herskerinde; hvad dog ikke var umuligt.»

 

Med denne kommentaren bringer Grubbe inn nettopp de guder som opptrer eller omtales under Avinds forsøk på å fremkalle storm for å stanse Paars’ skip. For øvrig var det kaptein Christian Frederiksen, slik skulle han tituleres under reisen, som fikk det som han ville. Kort etter at finnekatten ble firet ned i baljen, løyet vinden. Dette er en ganske gemyttlig historie om kongens møte med samisk trolldom. Vi skal senere se på en annen kattehistorie. Den fortelles om Gunnild, Anholts kloke kone og heks, som har en katt som spiller en viktig rolle under hennes utøvelse av trolldomskunsten. Ti år etter besøket i Vardø sender altså Christian en befaling til lensmannen på Vardøhus om å jakte på finner som driver med trolldom, og henrette dem. Noe har åpenbart skjedd i mellomtiden. Endringen i forholdet til finnene kan muligens ha sammenheng med Christian 4s besøk hos svogeren, demonologen Jakob 1 (6), i 1606.

 

Når det gjelder de formentlige årsaker til Christian 4s aktive rolle i hekseprosessene, er det vanlig å trekke frem stormene under og forut for seilasene til henholdsvis søsteren Anna og skottekongen Jakob. Beskrivelsen av bakgrunnen for Paars’ reise og stormen som fører skipet hans på avveie, kan på ett plan tolkes som en satirisk hentydning til historien om Annas og Jakobs forheksede sjøreiser. Det skulle være en passelig innledning til et epos som harselerer med Danmarks store kongeikon, prosjektmakeren Christian 4. Samme hva kongen satte i gang, så gikk det galt, liksom med Holbergs komiske helt, Peder Paars.

 

Litteratur: Rune Blix-Hagen: https://www.skepsis.no/james-1-konge-i-takeland-en-rystende-fortelling-om-uts%C3%B8kt-djevelskap-rundt-et-fyrstebryllup-i-oslo-1589/      

 

 

Holbergs komiske helteepos Peder Paars – harmløs skjemt eller hvass satire? II

 

Helten som hadde skuten full av handelsvarer

  

«JEg taler om en Mand, hvis Skæbne og Bedrifter

Bør billig tegnes an blant alle Folkes Skrifter,

Jeg siunger om en Helt den store Peder Paars,

Som tog en Rejse for fra Callundborg til Aars.»

Etter åpningslinjene påkaller Hans Mikkelsen gudinnen Avind og spør hvorfor hun har vært så fæl til å plage og forfølge Peder Paars. Mannen var ikke kjent i sitt eget land; han skulle hverken erobre nytt land eller skape seg et navn; ikke skulle han reise særlig langt heller. Hans eneste hensikt var å treffe festemøen Dorthea, som han ikke hadde sett på lenge. Mikkelsen understreker at Paars hverken er stor eller har planer om å gjøre storverk. Bakgrunnen for denne forsikringen er at Avind personifiserer misunnelsen; hennes ofre er personer som kan vekke misunnelse. Holbergs forelegg for gudinnen Avind er den romerske gudinnen Invidia, som igjen står i gjeld til den greske Nemesis. De klassiske gudinnene representerer i tillegg til misunnelsen gjengjeldelsen, og man aner at det dreier seg om gudenes misunnelse som våkner når menneskene vil gjøre noe stort eller blir overmodige. Bibelens fortelling om tårnet i Babel er et godt eksempel. Hvorvidt Peders Paars’ reise er uttrykk for overmot og derfor påkaller Avinds plaging, vil forhåpentlig vise seg under den videre gjennomgangen.

 

Så langt kan to forhold peke mot en undertekst, der Peder Paars ikke er en ukjent, nær sagt ubetydelig, mann, men et satirisk portrett av en konge. Det gjelder sammenfallet mellom historiefortelleren og poeten Hans Mikkelsen og borgermester og kongelig rådgiver Hans Mikkelsen, som Holberg maner frem som tenkt panegyrisk forteller av Christian 2s historie (jfr. forrige innlegg). Det andre forholdet gjelder Paars’ festemø Dorthea, som også kalles Dorthe og Dorothea, der sistnevnte utvilsomt er døpenavnet. Det samme heter også oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg (1430-1495), som først var gift med Christoffer av Bayern, siden med Christian 1. Hun var mor til kong Hans og Frederik 1. Dorothea hadde Kalundborg slott som sitt enkesete. Her levde hun sine siste år, og det var også her hun døde. Dorthea omtales flere ganger senere i eposet. Det fortelles blant annet at Venus, som var de romerske keiseres stammor, hadde skjult seg i Peder Paars’ reisekiste for å forhindre at vannet skulle ødelegge Dortheas portrett, som var oppbevart der inne sammen med stamme- eller stamboken til Paars. Denne og andre hendelser som involverer Dorthe, skal omtales nærmere under den videre gjennomgangen.

                     Dorothea av Brandenburg

 

Mikkelsen hoverer over Avind, for det er nettopp gudinnens forfølgelse og plaging som til slutt skaffer Paars beundring og ære. Folk er blitt forundret både over alle ulykkene som har rammet ham, men også over hvordan han har klart seg. Etter refselsen av Avind påkaller Mikkelsen musen og ber henne beflitte seg på å fortelle heltens historie uten å forskjønne den, slik hun så ofte har gjort med andre helter. Mikkelsen hevder at musen i disse tilfellene er blitt forført av poeten. Inspirert av musen eller vice versa setter Mikkelsen i gang med den sannferdige historien om Peder Paars:

           

 

«Tre Aar for Calmar-Krig, da Folk var meere riige,

Af Vellyst, Overdaad man vidste lit at siige,

Da man ey Midler sat paa Speceri, Caffee, 

Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee,

Da man kun vidste lit af fremmet Skick og Noder,

Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder

I Landet kommen var. At sige kortelig:

Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig.»

 

Handlingen i Peder Paars foregår i 1608 under Christian 4s regime, tre år før danskekongen innledet krig mot svenskekongen. Frem til dette året var folk godt fornøyd med et enkelt dansk liv med landets egne jordbruksprodukter. De brukte ikke penger på importert luksus fra Ost- og Vestindia, overdådighet og fransk mote, og hadde derfor god økonomi. Påstanden bringer tanken på noen linjer i Metamorphosis (1726). Blant de onde ting som gjorde slutt på den lykkelige tidsalder, er følgende (noter ikke medtatt):

 

«Før ranke Træer blev feldt om i grønne Skove

For Over Haved sig med Mennesker at vove:    

Hvert Lands Indbygger kun sin egen Strand-bred saae,

Og Reise Feber ej var Verden kommen paa.»

 

Peder Paars’ reise i 1608 signaliserer slutten på den gode tiden i Danmark. Hans Mikkelsen hevder at man i de påfølgende årene forlot den hjemlige nøysomhet til fordel for fremmed luksus. Med endringen følger en streben etter stadig mer overdådighet, òg pengemangel; mye vil ha mer.

I Jean de France eller Hans Frandsen (uroppført i 1722) representerer Jean de France det nye levevis med fransk gourmetmat, drikke fra Vest- og Ostindia, dyre moteklær og fornem opptreden. Jeronimus derimot er talsmann for den gamle danske nøysomhet, som sammenfaller med Mikkelsens oppfatning slik den fremgår av ovennevnte linjer i Peder Paars. I Christian 4s historie (Dannemarks Riges Historie) derimot synes Holberg å gjøre seg til talsmann for en økonomi som favoriserer Jean de Frances levevis. Her skriver han om:

 

««[…] den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad.»

 

I forrige innlegg viser jeg hvordan Holberg i denne passasjen legitimerer Christian 4s kjente pengesluk, Det store bilager, med et annet pengesluk: dannelsen av kompanier og manufakturer, som samtlige endte med fallitt eller nedleggelse. Det betyr at Holberg undertekstlig i historien om Christian 4 kritiserer både kongens ødselhet og hans økonomiske politikk, som var et tidlig utslag av merkantilistisk tankegang. Hans Mikkelsen presenterer samme kritikk åpent, men rammen med en komisk helt og en muse som lett lar seg forføre av poeten, virker til å tåkelegge kritikken av Christian 4. I «Om Handelen» (Dannemarks og Norges Beskrivelse) gjør Holberg seg til ekstatisk forsvarer av en merkantilistisk politikk; handel på egne skip, hjemlige manufakturer for produksjon av finere artikler og høyt forbruk av samme produkter. I en rekke blogginnlegg viser jeg at forsvarstalen er befengt med åpenlyse feil, og at et uttalt fekalt motiv har sneket seg inn i konklusjonen («Kortreist tarvelighet eller langreist luksus – Holberg og handelen»).

 

I Holbergs første komedie, Den politiske Kandstøber (uroppført 1722), møter vi flere håndverkere i Collegium politicum, som alle produserer varer i kategorien luksus, eller det Holberg kaller «varer der alleene tiene til vellyst («Om Handelen»). Det gjelder  parykkmaker, maler (dvs. en kontrafeier eller skildrer), tapetmaker, farver (som leverer garn til veggtapeter eller gobeliner) og en buntmaker. Herman von Bremen nevner også gullsmeder og skreddere som dem han mener kan være borgermestere i byen. Den eneste håndverkeren som leverer nyttige produkter, som omtales i komedien, er grovsmeden, eller for å være mer korrekt, hans kone. Arianke grovsmeds representerer den uønskede karakteren, som støtes ut av det «fornemme» selskap hos kannestøperen. Grovsmeden støpte eller smidde plogjern, verktøy og en rekke andre nytteartikler. Smedene organiserte seg alt tidlig i laug, og det er talende at mester Herman nevner gull- og ikke grovsmeden som kandidat til bormesterembetet. Kannestøperen selv representerer også et håndverk som leverer produkter tilpasset den nye tids etterspørsel, nemlig kaffe- og tekanner, jfr. innlegget «Te- og kaffebord hos kannestøpermesteren» (10.12.2018).

 

Den legendariske Christian 4 var barnebarnets, Christian 5s ideal, og under sistnevntes regjering fikk merkantilismen igjen vind i seilene. Christian 5 hadde dessuten ligget over et år i Paris og forlystet seg og brakte med seg ikke bare den franske varianten av merkantilismen, colbertismen, hjem til Danmark, men kostbare vaner og fornem livsstil. Merkantilismen med oversjøiske kolonier, handel med egne skip og hjemlige manufakturer spesielt innenfor luksussegmentet var også øvrighetens politikk i Holbergs samtid.

 

Det viser seg ganske raskt at Mikkelsen, eller musen, ikke er helt sannferdig når det gjelder det ubetydelige målet for Paars’ reise. Sjøhelten, som i det borgerlige liv er kremmer, har åpenbart dannet et handelskompani sammen med sitt reisefølge. De har så leiet en jakt og lastet den full med kostbare varer. 

Jakt var et mindre seilskip, som var mye brukt i Danmark (Den store Danske)

Da sjøheltens/kremmerens reisekiste åpnes etter havariet, avdekkes i tillegg til Dortheas kontrafei og Paars’ stammebok en rekke klær og andre artikler som peker mot import av varer. Klærne er i finere stoffer og med diverse besetninger som tradisjonelt er blitt fremstilt i utlandet. Til og med matvarene i kisten, «tolv skiønne Peberkager», har fremmed opprinnelse. Pepper betyr her krydder fra Ostindia; at kakene er skjønne, sikter trolig til formen. Fint pregede pepperkaker var en vanlig importvare fra Holland til Danmark-Norge. Dette kommer jeg nærmere tilbake til under tekstgjennomgangen.   

 

På bakgrunn av handelsreisens betydning i Peder Paars ville det ikke være unaturlig om årstallet 1608 viste til Christian 4s etablering av oversjøiske handelskompanier. Det stemmer ikke. Spørsmålet er: Skjedde det noe dette året som skulle få skjellsettende betydning for Danmark? Svaret er et ubetinget ja.

 

 

                                      Forts.