Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? V

 

Når vindguden fiser på Pater Nosterskärene

 

Avind skjønner at hun må oppsøke Æolus, vindguden, dersom hun skal forhindre at Peder Paars får Dorothea i sin favn. På et øyeblikk har misunnelsens gudinne forflyttet seg til «Pater Noster Skiær». Hans Mikkelsen sikter til Pater Nosterskären utenfor Marstrand, der det er sterke havstrømmer og lumske grunner, et turbulent farvann. Navnet forteller at sjøfolkene bad Pater noster eller Fadervår når de seilte forbi. Men det er ikke bare skjærene i området som representerer fare; Marstrand befinner seg i et gammelt konfliktområde i kampen mellom dansker, nordmenn og svensker. Dette er det historiske skjæringspunktet mellom de tre nabolandene. Sørøst for Marstrand er utløpet til Göta älv (her ligger siden 1619 Göteborg), som er Norges gamle riksgrense mot Sverige. I tidligere perioder da danskekongen rådde i Viken og under unionen mellom Norge og Danmark, var det dansk-norsk grense. Området ble trukket inn både under Kalmarkrigen, da striden stod om Älvsborg festning ved utløpet av Göta Älv, Skånske krig og Store nordiske krig. Sistnevnte krig var ennå ikke avsluttet da Holberg skrev om Avinds besøk på Pater Nosterskärene, noe som understreker den aktuelle betydning av eposets krigsmotiv.  

                                               Pater Nosterskären

 

Plasseringen av Æolus’ hule på Pater Nosterskärene viser til kampen mellom danske- og svenskekongen om makten i Norden; det er ikke tilfeldig at det er til denne klippen Avind piler da hun vil lage bråk. I Innlegg III har jeg skrevet om Avinds taktikk for å få Æolus til å lage eller gjøre vind (med den dobbelte betydning fise); hun håner vindguden for hans manglende autoritet overfor Neptun og påstår at havguden ler av ham (jfr. sitatet under).

 

Under overtalelsen på Pater Nosterskären benytter gudinnen en retorikk som ellers er kjent fra omtale av kongedømmet, og vi skal ha i minnet at Mikkelsen få linjer over har rapportert om daglige observasjoner av Avind ved hoffet; misunnelsen har altså begynt å bygge seg opp hos kongen, formodentlig mot en annen konge. Eposdikteren skriver at Jupiter har gitt vindene en konge, som med makt kan drive dem tilbake til sine huler. Avinds manende tale understreker maktmotivet:

 

«Hør Vindenes Monarck! Hvo har dig underlagt

Neptuno Havets Gud? har Jupiter vel sagt,

At hand har over dig at byde og befale,

Hvo haver nogen Tid ham hørt saaledes tale?

Du har fra Arilds Tid haft Magt at skabe Vind,

Nu sidder du forsagt med Haanden under Kind,

Og venter paa Forlov, tør ingen Ordre give,

Neptunus Magten har, du maa kun underskrive

Hvad hand besluttet har, hand i sit Hierte leer,

At du med hannem saa igiennem Fingre seer.»

 

Talen utvirker en momentan reaksjon hos Æolus, som gir et mektig skrik:

 

«[…] Hør I Synden-Norden-Vinde,

Gaar ud af eders Hul, I skal herefter finde,  

At jeg jer Herre er, at jeg har eene Magt

At sige blæser op, at sige, stille, sagt!»

Vi skal hele tiden ha i minne at disse ordene uttales i det lett antennelige grenseområdet mellom Danmark-Norge og Sverige. Året er 1608, «Tre Aar for Calmar-Krieg», som jeg i Innlegg IV har knyttet til dannelsen av Den protestantiske union. Det var som protestantismens forsvarer Christian 4 gikk inn i Trettiårskrigen. Men protestantenes organisering har også betydning i den evinnelige rivaliseringen mellom danske- og svenskekongen. Christian 4 mente at dersom han gikk inn i krigen, ville kongehusets interesser i Nordtyskland styrkes, noe som ville forhindre at svenskekongen ble protestantenes leder. Frykten for at Gustav 2 Adolf skulle bli leder for de tyske protestantene, var avgjørende for Christian 4s beslutning om å gå inn i Trettiårskrigen.

 

Året etter Christian 4s underskrivelse av Freden i Lübeck (1629), der han måtte love aldri mer å blande seg i de tyske anliggender, steg Gustav 2 Adolf i land i Pommern. Snart ble svenskekongen mottatt av de protestantiske befolkningsgrupper som en frelser. Christian 4s prestisjetap var enormt.

 

Avinds besøk på Pater Nosterskären utenfor Marstrand i 1608, «Tre Aar for Calmar-Krieg», der hun sår splid mellom vindenes konge og havets, peker mot den evinnelige rivaliseringen mellom danske- og svenskekongen. Det er verdt å merke seg at Æolus med frislippet av vinder utfordrer Neptun. Etter seieren i Kalmarkrigen, som var en halv seier ettersom Christian ikke vant den svenske trone, bestilte kongen to kostbare kunstverk der han ble fremstilt som seierherre. Det ene var Karel van Mander 2s veggtapeter fra Kalmarkrigen til Riddersalen på Frederiksborg slott, det andre Adrien de Vries’ fontenegruppe (1619), også denne til Frederiksborg slott, der hovedfiguren var Neptun. Havguden symboliserte Christian 4 som havets behersker, et kunstnerisk uttrykk for kongens politiske program, Dominium Maris Balitici, herredømme over Østersjøen (Steffen Heiberg). Under den svenske besettelsen av Nord-Sjælland i 1658 (Annen Karl Gustav-krig) var maktforholdet mellom danske- og svenskekongen snudd på hodet. Dronning Hedevig Eleonora etablerte seg med sitt hoff på Frederiksborg. Da fienden endelig forlot Christian 4s gamle reputasjonsslott, plukket de med seg en rekke kostbarheter, deriblant statuen av Neptun og resten av fontenegruppen, Christian 4s «identitetskunst». Den ble plassert på Drottningholm slott et stykke utenfor Stockholm.

Over: Adriaen de Vries' originale Neptun i De Vries-museet på Drottningholm

Under: Kopi av Neptun-fontenen på Frederiksborg

Når vi i dag leser Peder Paars, er rivaliseringen mellom danske- og svenskekongen knapt et fjernt minne engang. Men da Holberg skriver om Avinds besøk på Pater Nosterskären, er det blodig alvor. Det kan nærmest utelukkes at historikeren har utpekt skjærene ved Marstrand som vindgudens bopæl uten at det sikter til konkurransen eller misunnelsen mellom de to nabokongene. I 1719 nærmet det seg slutten på den hundre år gamle striden, da danskene måtte innse at landområdene som Sverige hadde vunnet, var tapt for alltid. Et fattig trøst var det at Karl XIIs død på Fredriksten festning i 1718 signaliserte slutten på Sveriges tid som stormakt i Europa.

 

Mikkelsen hevder at Vergil har identifisert «Pater Noster Skiær» som hjemstavnen til Æolus. I en fotnote skriver Just Justesen følgende: «Det er ingen Tvifl paa, at det som Virgilius kalder Nimborum Patriam jo er Pater Noster Klippe.» Og i «Epistel 193» går Holberg enda lenger, idet han hevder å ha vist i Peder Paars at «Olavum» er blitt endret til «Æoelum» og «af de tvende første Bogstave P. og N. udi Pater Noster [har] giort sin Patriam Nimborum» (jfr. kommentarer i Ludvig Holbergs skrifter). Det korrekte er ifølge epistelskriveren at den gamle norske sjøkongen Olaus, «der haver regieret over det District af Norge, kaldet Wigen,» har hatt sin residens på «Pater-Noster Skiær». Hvilken «Olaus» eller Olav Holberg sikter til, er usikkert; trolig tenker han på Olav Tryggvason. Rammen er i alle fall satirisk. En sjøkonge er hos Holberg en vikingkonge som nærer seg ved å røve til sjøs, trolig kan også plyndring ved ilandstigning inkluderes. At en norsk vikingkonge med residens på Pater Nosterskären skal ha styrt i Viken, er satire. I vikingtiden var det danske konger som hersket i Viken. I alle tilfeller må vi anta at norske Olaus, i henhold til fiksjonen, må ha kjempet både mot danske og svenske sjø- eller vikingkonger, ettersom han bodde på Pater Noster-skären og hersket i Viken.

 

At Pater Nosterskären er valgt som residensen til den klassiske vindskaperen, «fiseren», kan skyldes det som skjedde i Marstrand i juli 1719, da Tordenskiold, hvis adelsnavn refererer til kanontorden, dundret løs mot Marstrand og Karlsten festning. Dato for innlevering av Peder Paars, Første bog til sensur og trykking er ikke kjent. De første to kjente eksemplarene av boken ble innkjøpt i november 1719, så det er en mulighet for at Første bok var under utarbeidelse da Tordenskiolds salver var rykende ferske.

 

Peter Wessel ble beæret med adelsskjold fordi han slapp uværet løs mot svenskene. Kanonaden ved Marstrand inngikk i det danske felttoget mot Bohuslän denne sommeren. Tordenskiolds plan var å blokkere Göteborg, og i det øyemed ville han først prøve å erobre Marstrand, der en betydelig del av den svenske flåten lå, noe sjøhelten lyktes med.

Det kan synes å råde en likhet mellom Æolus som skaper vind / fiser på Pater Nosterskären, og Tordenskiold som skaper torden ved Marstrand, i et landskap som må betegnes som ytterst eksplosivt i nordisk sammenheng. Det er lite som skal til før uværet – krigen – braker løs. En liten gnist, så fenger kruttet. Og hvilke små «gnister» snakker vi om her? Jo, at noen, danskekongen, blir misunnelig fordi en annen, svenskekongen, har mer makt. En viktig årsak til at Christian 4 erklærte Karl 9 krig i 1611, var at svenskekongen hadde begynt å hevde territoriale krav i Finnmark og innkreve skatt av samene.

 

Motivet fis = kanontorden eller krigslarm har sin særlige utforming i Anden bog, Første sang. Etter at Peder Paars har måttet gi tapt for overmakten til fogden på Anholt, blir han ført til fogdegården som fange sammen med resten av følget. Neste morgen ligger den hårdt prøvede helt og snorker, mens han drømmer at han er til felts og ser en krigshær komme mot seg. Akkurat idet Paars gjør seg klar til å gyve løs på fienden, slipper kremmersvennen Ruus en durabel fis, som prinsipalen mistar for krigstrommen. Kalundborgs Hektor reiser seg i full krigsbrynde og gyver løs på vinduer og inventaret i rommet, som han smadrer. Særlig ille medfart får hueblokken til fogdens datter, Nille. Hueblokken er laget av «Carduus-Papiir», det vil si samme materiale som en kruttpose, «kardus», noe som kan vise til kanontorden.

 

Heltens høylytte krigsinnsats går ikke ubemerket hen på Anholt, ettersom øyas kloke kone, gamle Gunnild, tilfeldigvis kommer forbi i samme stund. Gunnild har som de fleste kloke koner en livlig fantasi og maler sporenstreks både tyrken og paven på veggen for øyas øvrighet, fogd Woldemar. Denne blir så redd at han besvimer. Etter at ryktet har spredd seg, strømmer forsterkninger til fogdegården, og man rådslår om hva som skal gjøres. Da det kommer for dagen at rabalderet skyldes Ruuses fjert, synes fogden det er så skammelig at han vil dømme Paars til døden. Hans fullmektig, Christen Storck, mener derimot at det er tjenligst for landet at «den skidne Sag» – fisen til Ruus og de påfølgende konsekvenser – begraves i glemsomhet. Hvorpå Woldemar befaler at ingen mer skal tale om saken.

 

Litteratur

 

Steffen Heiberg, Christian 4 – en europæisk statsmand (2006)

 

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (2017)

 

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? IV

Krigerske danskekonger, en engelsk fredsfyrste og Pax romana

 

Peder Paars’ reise, som springer ut av heltens lengsel etter festemøen Dorthea eller Dorothea, er samtidig en handelsreise. Den foregår i 1608 under den tidlige del av Christian 4s regime og signaliserer ifølge Hans Mikkelsen slutten på den gode gamle nøysomme tiden og begynnelsen på den nye, da danskene begynte å trakte etter et liv i overdådighet. Det innebar økt forbruk av luksusvarer, som opprinnelig ble importert på fremmede skip (jfr. «Helten som hadde skuten full av handelsvarer»). Årstallet 1608 kan ikke knyttes til noen av kongens kjente merkantilistiske tiltak. Det finnes likevel en klar forbindelse mellom det som skjedde dette året og Christian 4s merkantilistiske storsatsning i den første halvdelen av sin regjeringstid.

 

I 1608 dannet de protestantiske fyrster i Det tysk-romerske rike Den protestantiske union under ledelse av kurfyrst Frederik 4 av Pfalz, som en motvekt til de katolske fyrstene som var i flertall. Året etter svarte de katolske fyrstene med dannelsen av «Den katolske liga». Etter dette ble forholdet mellom katolikker og protestanter stadig mer tilspisset. 23. mai 1618 flammet det opp, da representanter for det bøhmiske folk troppet opp på slottet i Praha og pælmet to keiserlige stattholdere ut av vinduet. Bøhmerne ville ikke ha Ferdinand 2 til konge; året etter ble Ferdinand valgt til keiser. I stedet valgte bøhmerne Frederik 5 av Pfalz til konge. Dette var begynnelsen på Trettiårskrigen, den mest grusomme krigen i Europas historie frem til Holbergs tid.

 

Christian 4, som oppfattet seg som protestantismens forkjemper, gikk inn i krigen i 1625, som tysk kretsoberst. Denne delen av Trettiårskrigen, som bestod av flere enkeltkriger i Mellom-Europa, har fått navnet Keiserkrigen. Året etter led danskekongen et forsmedelig tap ved Lutter am Barenberg, og i 1627 strømmet general Wallensteins soldater inn over Jylland, plyndret og brant. Hele halvøya ble erobret. Med fredsslutningen i Lübeck i 1629 var det ute med Danmark som maktfaktor i Europa, et stort personlig nederlag for Christian 4.

 

Vi skal gå litt tilbake i tid. Historien om finnekonens trollkatt, som Grubbe har nedtegnet i journalen fra Christian 4s reise til Vardø og Kola, gir et gemyttlig inntrykk. Hvor annerledes lyder ikke forordningen kongen sender til lensherren på Vardøhus ti år senere; søk etter finner som driver med trolldom og henrett dem (jfr. «Kongen som innbilte folket at samene kunne lage vind»).

 

I en konges liv kan mye skje på ti år, og det er mulig at besøket hos Jakob 1 (6), som hadde utviklet en hel demonologi om hekser, virket i skjerpende retning når det gjaldt Christian 4s forhold til samisk trolldom. Skjønt under samværet med svogeren har det sikkert vært en annen trussel enn heksene som har fått større oppmerksomhet, katolikkene. De danske gjestene ble underholdt med jakt, ridderspill, ringridning og fester, alt betalt med midler Parlamentet hadde bevilget Jakob etter avsløringen av den katolske Kruttsammensvergelsen (The Gunpowder Plot) i 1605. Stemningen var sterkt antikatolsk. Det verserte rykter om at den danske kongen hadde ambisjoner om å bli valgt til tysk-romersk keiser, og at besøket gjaldt ønsket om å sikre seg svogerens støtte. Man vet ikke om slike forhandlinger faktisk fant sted, men det har ikke vært mulig å finne andre politiske motiver for det storslåtte besøket.

 

Dette bringer tanken på Christians andre besøk hos Jakob, i 1614, der man heller ikke kjenner årsaken, men antar at det skyldtes Christians bekymring for at svogerens antikatolske kampvilje var blitt svekket. Dette stemte riktig nok, ettersom Jakob, som hadde sluttet seg til Den protestantiske union, etter hvert hadde tatt mål av seg til å bli protestantenes og katolikkenes store fredsfyrste. Holberg omtaler det uanmeldte besøket i Dannemarks Riges Historie, der han skriver at det alltid var et godt forhold mellom de to svogerne:

 

«Og gaves derpaa efterfølgende Aar en stor Prøve, da Kong Christian paa ny uden anden Aarsag end af Affection, giorde en Rejse til Engeland igien.»

 

Det er klart at dette ikke medfører riktighet, og at historikeren Holberg er kjent med bakgrunnen for Christians reise, der både kansler Christian Friis og riksadmiral Mogens Ulfeldt var med. Flere steder skriver forfatteren at Jakob søkte fred, der Christian forsvarte troens, protestantismens, sak.

 

Christian 4 hadde nær tilknytning til Den protestantiske union, som altså ble dannet i 1608 med kurfyrst Frederik 4 av Pfalz som leder, samme år som Peder Paars legger ut på sin ulykksalige reise. Christian arbeidet aktivt for å få i stand ekteskap mellom niesen, den engelske prinsesse Elisabeth, og kurfyrst Frederik 5 av Pfalz. De politiske følger av dette ekteskapet skulle få stor innvirkning på Christian 4s eget liv. Da han valgte å gå inn i Trettiårskrigen, var det dels på grunn av det som hadde skjedd med Frederik 5 av Pfalz. 1608 er et skjebneår for Christian 4 og Danmarksriket.

             Frederik av Pfalz, "Vinterkongen"

Elisabeth Stuart, "Vinterdronningen", datter av Jakob 1 (6) og Anna av Danmark.

 

Benevnelsen «Tre Aar for Calmar-Krieg» bringer inn Kalmarkrigen, som Christian 4 innledet i 1611. Fredsslutningen i 1613 innebar noen seire for danskekongen, der en av de viktigste var bekreftelse av herredømmet over Finnmark. Men det store målet, å fortrenge Vasaætten fra Sveriges trone, måtte han gi tapt. Christian 4 hadde ambisjoner om å bli Nordens hersker, en maktfaktor i Europa. Selv om resultatene på slagmarken fortalte kongen at han siktet for høyt, fortsatte drømmen om å bli en stor hersker i europeisk målestokk. Og her er vi ved krysningspunktet mellom Christian 4s herskerambisjoner og hans merkantilistiske storsatsning. For å bli protestantenes leder i Europa, kanskje keiser, måtte kongen være forberedt på å føre krig, noe som krevde mye penger. Det var for å finansiere innkjøp av krigsutstyr og leie soldater Christian 4 satte i gang en rekke merkantilistiske tiltak. Et av kongens tidligste prosjekter var Tugt- og Børnehuset i København i 1605, hvor omstreifere og hjemløse barn skulle få opplæring innenfor ulike håndverk. Her ble det etter hvert satset på tekstilproduksjon for å utkonkurrere utenlandske tekstiler, som ble importert i store kvanta. Både de merkantilistiske prosjektene, der Silkeverket og Ostindisk kompagni var de mest ambisiøse, òg krigføringen endte med tap. Etter tapene under og etter Keiserkrigen, som i tid falt sammen med oppdagelsen av Kirsten Munks utroskap, gikk kongen inn i en periode preget av religiøs grubling og en sterk identifikasjon med den lidende Kristus.

 

Den siste ulykken som rammer Peder Paars på veien mot total bankerott, er at han lures til å ta imot en hververmynt av Niels Korporal. Niels og Peder har sittet og drukket sammen på et vertshus, og hververen påtar seg å betale. Paars unnser seg for dette, og Niels foreslår at de skal slå krone og mynt, noe Peder aksepterer. Niels gir ham en daler i hånden og sier: «Kronen jeg vil tage, tag I Manden.» Daleren er å betrakte som håndpenger på at Paars har inngått en soldatkontrakt. Holberg forteller ikke direkte hvilken mynt hververen bruker, men angir altså hvilket stempel som finnes på hver av sidene. Disse opplysningene er tilstrekkelig til at den danske numismatikeren Georg Galster har kunnet identifisere hververmynten som Christian 4s berømmelige Corona danica, dansk krone, fra 1618. «Manden» er altså selveste Christian 4, det vil si hans portrett i helfigur, mens «Kronen» forestiller kongekronen hans på reversen. Mynten faller ned med «Manden» opp, og med dette knepet har Niels hvervet Paars til soldat. Hververmynten kan peke mot Trettiårskrigen, som begynte i 1618. Slik sett kan scenen hentyde til Christian 4s hverving av soldater til sin deltagelse i denne fryktelige krigen. Peder Paars må betale en klekkelig sum med løsepenger, og da han endelig begir seg på vei til Års, er han «fast som nøgen».

 

Hans Mikkelsen, som refererer til «Tydske Jochums Skrift», forteller at akkurat i samme stund som Paars ble hvervet – da daleren falt med «Manden», helfiguren av Christian 4, opp – la Dorthe merke til at hunden hennes stod og skrapte med bena på en usedvanlig måte. Paars’ festemø får også mange andre onde varsler denne dagen. Slik lyder eposets siste linjer:

 

«Af saadant iisnet blev skiøn Dorotheæ Blod,

Hun merckede, at en Ulycke forestoed.»

 

Her bruker Mikkelsen Dorothea, festemøens døpenavn, som peker mot Dorothea av Brandenburg, oldenborgernes stammor, «mor Danmark». Den varslede ulykke er invasjonen av Jylland etter Christian 4s tap ved Lutter am Barenberg, da keiser Ferdinands soldater stormet over Danmarks grenser. Sammen med de fiendtlige tropper fulgte mange av danskekongens egne leiesoldater, som sluttet seg til inntrengerne og deltok i plyndringen og herjingen.

 

Strid er noe som gjerne følger av Avinds virksomhet, og det er verdt å merke seg Mikkelsens kommentar om at hun nå stadig er på farten og kan sees ved hoffet og alle andre steder. Dette avviker fra Nasos eller Ovids omtale av gudinnen, Invidia; den romerske dikteren beskriver henne som lat. Mikkelsen sikter utvilsomt til freden under Augustus, Pax romana. I nåtiden derimot egger misunnelsens gudinne daglig kongen, eller konger, slik hun egger vindguden til å markere sin makt overfor havets gud. Utgangspunktet for eposhandlingen er altså 1608, da striden mellom katolikker og protestanter (les fyrster) tilspisser seg, noe som leder til Trettiårskrigen. Tre år senere innleder kongen i Danmark Kalmarkrigen, samtidig som han ruster seg til intervenering i Tyskland på vegne av protestantismens sak.

 

Det er naturlig at Mikkelsen med «nu» inkluderer tiden for Paars’ reise. Samtidig sikter han utvilsomt til den aktuelle samtid. Den første boken av Peder Paars er skrevet i 1719, før den endelige avslutning av Store nordiske krig, og det finnes flere hentydninger til Tordenskiold og hans kanoner i eposet, noe jeg kommer tilbake til. Det er naturlig å tolke «nu» som Holbergs nåtid omfattende 1600-tallet, da danske konger kriget nærmest uavbrutt, og Europa opplevde sin frykteligste krig noensinne. Dette fremtrer som en kontrast til Ovids dager og Pax Romanum, som regnes fra Augustus ble keiser i 27. f.Kr. og til Marcus Aurelius’ død i 180 e.Kr.

 

Litteratur

 

Steffen Heiberg, Christian 4. – en europeisk statsmand, 2006

 

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, 2017