Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XII

 

Gloria regis – beskårne og ubeskårne bøker

«The king doth wake to-night and takes his rouse, / Keeps wassail, and the swaggering up-spring reels; / And, as he drains his draughts of Rhenish down, / The kettle-drum and trumpet thus bray out / The triumph of his pledge.»

                                                                                Hamlet

 

                                                               

 

Peder Paars gav uttrykk for stor fryd da han så at Dorotheas portrett var uskadd. Han trykket det mot brystet, gråt av glede og kysset det tusen ganger. Dette virker unektelig komisk dersom helten bare er en havarert kremmer og festemøen husjomfru hos byfogden. Hvis karakteren på et dypere plan sikter til oldenborgeren Christian 4, hvis merkantilistiske prosjekter også havarerte, og oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg, får det en annen valør.

 

Ingen gudinne har voktet over innholdet i skipskisten til Peder Ruus, og alt er blitt skadet. Da kremmersvennen oppdaget at hans bøker var så ynkelig tilredt, «gaf han et heftig Skrig». Her har Just Justesen føyd til en note: «Vid: Ruuses Klagemaal in fragmentis Diarii.» Mikkelsen må forholde seg til en kilde, en journal, der enkelte deler er blitt borte. Han er ikke den eneste historicus som, av ulike grunner, kun har gjengitt brokker av en kilde.

 

Gråten hindrer Hans Mikkelsen i å beskrive «den store Ynck». Dersom det ikke hadde hendt, ville eposdikteren kunnet ha gitt:

 

«En stor Oplysning om Per Paars og om hans Tog

Samt heele Levnet, som var tegnet i en Bog

Med stor Omstændighed; man deraf kunde lære,

End og hvad han hver Dag, hver Maaltid pleide tære.

[†] Hvor mange Potter Øll min Helt om Dagen drack,

Hvad bruget blev i Snus, hvad udi Røg-toback,

Saa at man finder faa end ogsaa tydske Skrifter,

Der meer omstændelig beskrifver eens Bedrifter.»

 

Mikkelsen omtaler her én bok og ikke flere. Den er skrevet av Ruus og handler altså om Paarses tog, det vil si seilasen, og heltens liv for øvrig. Den er trolig identisk med Paarses journal som omtales i Fjerde sang og fremdeles oppbevares i en sal på rådhuset. Journalen er altså blitt arkivert. Den er skrevet av Ruus, en del er blitt forandret av Paars. Det er ganske sikkert denne Justesen refererer til slik: «Vid: Ruuses Klagemaal in fragmentis Diarii.», Mikkelsens kilde.  

 

Mikkelsens oppgave som poet fremgår av eposets innledende linjer; å skildre reisen til Peder Paars. Dette samsvarer med Vergils epos, Æneiden, som er forelegg for Peder Paars. Hensikten har neppe vært å skrive hele Paarses historie eller biografi, men dersom ikke Ruuses bøker var blitt skadet, ville Mikkelsen kunne ha gitt en fyldigere skildring av helten. Det kan tolkes slik at Ruuses dagbok, som handler om Paars og er tykk som en postill, er blitt ført hver dag fra den datoen kremmersvennen ble ansatt hos kremmeren. Det er således ikke en ren reisejournal.

 

Når det gjelder opplysningene om hva helten spiste til hvert måltid, hvor mange potter øl han drakk hver dag etc., vil nok leseren tenke at disse er nedtegnet under reisen, da kremmer og svenn oppholdt seg på en liten skute og man spiste og drakk sammen. Rammen er da også helten Paarses seilas. Samtidig gir opplysningene om type mat, kvantum øl og snus assosiasjoner til arbeidsoppgavene til en kremmersvenn, som daglig befatter seg med utregning av diverse varekvanta. Under en seilas er det spesielt viktig å ha oversikt over provianten i spiskammerset. Det er sannsynlig at denne oppgaven har hvilt på Ruus. I Fjerde bok, Første sang roper kremmersvennen:

 

«[…] hvis vi Land kand see, hvis det er sant,

Vi maa ej gnie meer paa vores Proviant.

Hvis vi nu sparer meer, da maa vi kaldes Gæcke,

Tog derpaa Skinken fat, aad saa hand maatte sprecke:

Mand Spiise-Kammeret i hast da giorde tom»

 

 

Ruuses nedtegnelse i journalen av «Hvor mange Potter Øll min Helt om Dagen drack,» etc. kan trolig overtekstlig forklares med at skriveren har hatt ansvaret for rasjoneringen av proviant under seilasen. Til denne linjen har Justesen følgende note:

 

«Poeten synes her at raillere med dem, som tegne op alt hvad dem vederfares. Der ere fundne adskillige saadanne Journaler efter en og anden, hvormed de haver villet give tilkiende, at de have icke haft meget at bestille.»

 

Noten er uklar. Det kan være bevisst fra forfatteren, som ønsker å tildekke satire om øvrigheten. Justesen mener Mikkelsen med uttalelsen om at han dypt beklager ikke å kunne fortelle hvor mange potter (liter) øl helten drakk daglig, muligens raljerer over de (journalskrivere) som nedtegner alt som skjer med dem. Her må det skytes inn at Ruuses hovedoppgave synes å være nedtegning av det som skjer med principalen, ikke med ham selv. Sitatets siste setning kan derfor leses slik: Det er funnet adskillige journaler etter en og annen, X, med opplysninger om uviktige ting, for eksempel hvor mye X drikker daglig. På bakgrunn av at det er Ruus som har skrevet Paarses journal, er det altså mulig at «en og anden» ikke er identisk med journalskriveren. Det åpner for at det ikke er drikkingen til journalskriveren som er det sentrale, men drikkingen til X. Ved å skrive om drikking, samt spising og snusing, har journalskriverne ønsket å formidle at de ikke har hatt mye å gjøre; underforstått har det ikke vært så mye å nedtegne om X utover drikkingen etc. Dersom man motsatt mener at «en og anden» sikter til journalskriveren selv, blir utsagnet nærmest uforståelig. Det er neppe noen som vil nedtegne hvor mye han drikker i journalen sin, fordi han ønsker å vise at han ikke har hatt noe å bestille. Et slikt utsagn har heller ingen synlig komisk virkning, som kunne ha forsvart det.

 

Justesen foreslår at hensikten til poeten, Mikkelsen, som ville omtale hvor mange liter øl Paars drikker daglig, var å raljere. Mikkelsen er Holbergs pseudonym, og det er mulig å tolke passasjen slik at det er Holberg selv som raljerer, eller satiriserer, over de journalskrivere som ikke har noe annet å skrive om enn drikkingen til X. I så fall rammer satiren uvegerlig også X.

 

Når det gjelder journalført drukkenskap under sjøreiser, er det ingenting som overgår adelsmannen Sivert Grubbes dagbok fra Christian 4s tokt til Finnmark og Kola i 1599. Det er trolig denne Holberg sikter til, i så fall er X identisk med Christian 4.

 

Det er flere paralleller mellom Peder Paarses og Christian 4s sjøreise. I en rekke blogginnlegg har jeg omtalt Christian 4s betydning for Peder Paars, og jeg har argumentert for at helten på ett plan sikter til denne kongen. Kremmerens dristige seilas foregår under Christian 4s regime og berører merkantilistiske temaer, som handel med egne skip og danskenes forbruk av importerte luksusvarer. Dristige sjøreiser er noe man gjerne forbinder med Christian 4, det være seg hans egen ekspedisjon 1599, eller når han sendte ut oppdagere for å finne passasjer til fjerne markeder eller for å opprette handelsforbindelser og kolonier. Christian 4 var den som introduserte merkantilismen i Danmark, omtrent på den tiden da kremmeren, som har kisten full av importert luksus, seiler med varer over Kattegat fra Kalundborg til Aarhus.

 

Både Peder Paarses og Christian 4s tog stod i merkantilismens tegn, noe jeg kommer tilbake under gjennomgangen av eposet. Christian 4, eller kaptein Christian Frederiksen, slik han krevde å bli titulert under reisen, hadde lagt ut på ekspedisjonen i kjølvannet til hollenderen Willem Barentsz’ ekspedisjon (1596–97), som hadde oppdagelsen av Nordøstpassasjen som mål. Handel var den viktigste motivasjonen bak hollendernes forsøk på å finne en nordlig vei til Ostindia. Holberg skriver i Dannemarks og Norges Beskrivelse følgende om Christian 4 (min kursivering):

 

«Det er u-beskriveligt hvad u-mage og bekostning Hans Majt. anvendte paa at forfremme handelen, og anrette Colonier baade udi Indien og Grønland, item at oplede passager giennem Norden til China og Jappan.»

 

Barentsz og mennene hans oppdaget Spitsbergen og Bjørnøya og rundet deretter spissen av Novaja Semlja, der skipet satte seg fast og ble siden ødelagt. Etter en umenneskelig overvintring klarte tolv overlevende av et opprinnelig mannskap på 17; Barentsz var blant de døde, å ta seg frem til handelsposten Kola. Her fikk de leilighet med et hollandsk handelsskip. I Amsterdam vekket skipsfølget stor oppmerksomhet ettersom alle trodde de var døde. Skipstømmermannen Gerrit de Veer førte dagbok, og han forteller:

 

«Nyheten spredte seg over byen og nådde også frem til Prinsenhof, der Arnoldus Witfeldius, kansler og ambassdør til Kongen av Danmark og Norge, Gøtene og Vendene, satt med til bords. Derfor ble vi straks ført dit og har overfor nevnte herr ambassadør og herrene borgermestrene berettet om vår reise og våre opplevelser.»

 

I november 1597 har altså rikskansler Arild Huitfeldt fått rapport om Willem Barentsz’ tog for å finne Nordøstpassasjen, som ulykkeligvis endte på Novaja Semlja. Ett og et halvt år senere, i april 1599, stevner en fyrig ung konge ut fra København med en flåte på syv skip mot rikets nordligste utposter, og med tre av skipene seiler Christian videre helt frem til Kola.

 

Det kan vel utelukkes at Huitfeldt har unnlatt å bringe de overlevendes beretning fra Barentsz’ ekspedisjon videre til den ærgjerrige kongen. Christian har neppe tenkt at han skulle finne en passasje til Ostindia under ekspedisjonen i 1599, som var et marinetokt. Men tanken om en gang å gjøre en slik oppdagelse har kanskje ikke vært så fjern for den ærgjerrige monarken. Den 19. juni nedtegnet Grubbe i journalen at han drakk dyktig av en søt vin i Kapteinens kahytt, som denne kalte «vin du mont Esperance». Det dreier seg således om et kallenavn. Skipet, som nå befant seg utenfor Trondhjem, hadde seilt helt til Kola, og kongen kan ha siktet til et nordlig Kapp gode håp. Oppdagelse av passasjer og nye handelsveier, grunnleggelse av handelskompanier og kolonier var som nevnt viktige mål for merkantilisten Christian 4.

 

Rune Blix Hagen skriver at formålet med toktet var å rense «Hans Kongelige Majestes Strømme» for sjørøvere, fribyttere og andre, som seilte øst og nord for Vardø uten å ha betalt toll eller innløst seilingspass. Danskekongen ville straffe fremmede handelsskip som trodde de kunne seile tollfritt på det han oppfattet som sitt hav. Videre gjaldt det å markere seg overfor svenskekongen som hadde begynt å kreve skatt av samene, og den russiske tsar som også hadde meldt sin interesse for nordområdene, der det var en livlig handel med pels og fisk, jakt på hval og nye handelsveier.

 

Justesens note om journalskrivere som tyr til nedtegnelse av en og annens drikking av mangel på viktige hendelser, er plassert ved linjen der Paarses daglige ølinntak oppgitt i et ubestemt antall liter er omtalt. Det er derfor rom for å anta at det er X’ inntak av større mengder alkohol som er det sentrale. Journalskriverens navn, Ruus, sikter utvilsomt til alkoholrus. Substantivet «Ruus» viser hos Holberg i de fleste tilfeller til rus fremkalt av alkohol. Kort etter at Peder Ruus er blitt introdusert – nærmere bestemt fem linjer senere – uttaler skriveren: «Det meget bedre er en ærlig Ruus at drikke, / End at forlove sig […]» Dette gir en ekstra vekt til Ruuses nedtegnelse av alle de potter øl som Paars drakk under seilasen. Man får tro journalskriveren noen ganger drakk sammen med principalen.

 

Justesens note om at det finnes flere sådanne journalskrivere som Peder Ruus, sikter altså trolig til Sivert Grubbe (1566-1636) og hans håndskrevne dagbok fra Christian 4s seilas i 1599. Boken, som er på latin, finnes i en avskrift fra Grubbes siste leveår, forsynt med hans egne rettelser eller tilføyelser. Skriftet finnes også i flere avskrifter og har vært en viktig kilde for historikerne. Christians dristige ekspedisjon gav gjenlyd over hele Europa, og det er sannsynlig at Holberg har kjent til Grubbes dagbok. Til grunn for denne oppfatningen legger jeg nettopp Justesens note. Også Jonas Charisius (1570-1619), sekretær i Tyske Kancelli, førte dagbok under reisen, med en rekke detaljerte observasjoner av kultur, natur og dyreliv. Den som mest nidkjært har journalført Kapteinens drikking er Grubbe, som fulgte med på toktet i kraft av stillingen som øverstesekretær i Danske kancelli. Grubbe har også nedtegnet en kongelig fyllekule fra 4. mai, 1598, der han selv deltok. Den kan tjene som opptakt til dagbokinnførslene om Kapteinens drikking under toktet.

 

Christian 4 hadde vært hos rentemester Enevold Kruse sammen med noen venner, deriblant altså Grubbe, og selskapet hadde drukket dyktig til langt på natt. På vei tilbake til slottet spør kongen øverstesekretæren, som losjerte i et herberge i nærheten, om det var noen «smukke Piger» hos ham. I så fall ville han gjerne bli med. Grubbe svarer bekreftende og kan dessuten fortelle at han har en engelsk drikk som ble kalt «Rose du Sole».

 

«Da Kongen havde smagt denne Rose de Sole, sagde han: ‘den er fortræffelig og det er ikke Brændevin, men den er destilleret ved Solen, det skader ikke, om vi drikke lidt friere af den». Han drak mig da et lille Glas til paa min Hilleborgs Velgaaende, og jeg drak saa min Nabo til, og saaledes gik Glasset rundt mellem os fire. Jeg tog da et andet lille Glas og drak Kongen til, idet jeg udtalte min underdanige Taknemlighed. Men

straks, som jeg havde drukket det ud, blev jeg saa beruset, at jeg ikke kunde staa paa mine Ben. Da Joakim Bylov saa det, vilde han lede mig hen til Sengen, men Enden blev, at vi begge to faldt om paa Gulvet.»

 

For å unngå ytterligere eksesser griper Børge Trolle – som var med på evenementet – flasken og tømmer ut innholdet:

 

«Da Kongen mærkede, at der ikke var mere i Flasken, slog han alle Vinduerne i Stykker med den. Da han saa gik bort fra mig, vilde han se ind til Kristian Barnekov, hvis Herberg var i Nærheden, men eftersom Døren var lukket, vilde han krybe ind igennem Vinduet, men da han uheldigvis faldt paa Heftet af sin egen Kaarde, fik han et Saar over det højre Øje. Den næste Dag vilde Kongen se Kronborg, men han kom ikke længer end til Vartov, hvor han blev om Natten.»

 

 

I Grubbes dagbok fra sjøreisen finnes flere innførsler om drikking i Kapteinens kahytt:

 

5. mai: «Vinden blev i det samme Hjørne og vi fortsatte uforandret vor kurs. Himlen var klar og ren, men det blæste lidt stærkere end igaar. Kl. 3 om Eftermiddagen saa vi Land; nogle formodede, at vi vare ud for Trondhjems Fjord, andre at vi vare 6 Mile fra Øen Røst. Vi satte da etter Kursen i Vest. Henning Gøje kom meget beskjænket op af Kaptejnens Kahyt. Idag var Gideon nær tørnet sammen med vort Skib Victor. Endelig saa vi Torrehatten.»

 

Den 17. mai seilte de forbi Kildinøya og la siden til havn i Olenja etter å ha gått på et skjær i innseilingen. Her brakte en russisk befalingsmann, «Gylvanisch», som var i følge med ti andre russere, Kapteinen en god

skinke og et smakfullt brød. Samtidig tilbød «Gylvanisch» den skibbrudne Kapteinen all den hjelp han kunne trenge. Christian Frederiksen takket ved å beverte russerne slik på skipet, «at de kom fra Borde som Svin og Bæster». Samme episode beskrives slik av Charisius: «de trateridis med Alicante Viin till dend eene slebte den anden bort.»

 

4. juni: «Eftermiddagen blæste en stærk Nordnordost op; henimod Natte mødte vi et Skib fra Haderslev; vi vare da ud for Sirøen. Vi drak muntert i Kaptejnens Kahyt.»

 

Det eneste Grubbe noterer for 11. juni er følgende:

«Luften var klar og skyfri; stormen stillede lidt af, og vi drak noget i Kaptejnens Kahyt.»

 

19. juni: «Vinden var gunstig ligesom igaar, men det var noget koldere. Ved Middagstid vare vi paa Højden af Trondhjemsfjord. Vi saa idag endel smaa Hvaler, som kaldes Springhval, Rørhval og Sildehval. Med alle Sejl til skjød vi nu en stærk Fart for en strygende Medbør. Ingen av vore Skibe kunde følge os uden Hector og Neptunus, dog i lang Afstand. Ligesom Vinden begunstigede vor Rejse, saaledes føjede Lykken mig meget i Kapteinens Kahyt; thi jeg vandt i Schakspil nogle Rosenobler, og ovenikjøbet drak jeg dygtig af en sød Vin, som Kaptejnen kaldte ‘vin du mont Esperance’.»

 

Da følget omsider ankommer Bergen 21. juni, innleder danskene en heidundrende svir som skal vare ut måneden. Sivert Grubbe har gjort følgende innførsel for 23. juni: «Kaptejnen indbød alle Adelsmend, der havde været med paa Rejsen til et Gilde i Apothekerens, Nicolaus de Freuncks, Hus, og der blev vi svært beværtede. De smukkeste Piger fra Bergen vare tilstede og vi dandsede ordentlig med dem, glade over, at vi endelig vare komne til et Sted, der var efter vor Smag. Tilsidst, da vi havde drukket tæt og dandset nok, slog vi Apothekerens Vinduer i Stykker, og drog Omsorg for, at Kaptejn Christian Frederiksens og alle vores Vaabenmærker bleve indsatte i dem til Erindring.»

 

30. juni: «Hvilede vi en Smule ud efter vore Drikkelag, da vi havde gaaet i en stadig Rus, saa Naturen tilsidst nægtede sin Tjeneste, og det ikke var os muligt atdrikke mere; vi maatte saaledes gjøre en Dyd af Nødvendigheden.»

 

De danske kongene var beryktet for uhemmet drikking; jo mer man drakk uten å falle under bordet, desto større kar var man. Det er knapt noen konge på 1500-1600-tallet hvis inntak av alkohol er nedtegnet i flere journaler, enn Christian 4. Det gjelder spesielt under store begivenheter, som Christians besøk hos svogeren Jakob 1 i London i 1606 og Det store bilager, bryllupet til Den utvalgte prins Christian og Magdalena Sibylla, i 1634. Holberg henviser i «Christianus 4.» (Dannemarks Riges Historie) flere ganger til den franske ambassadøren Charles Ogiers øyenvitneskildring fra bilageret (jfr. bl.a. Innlegg I), der den tøylesløse drikkingen omtales. Forfatteren kommenterer i en fotnote at boken «formedelst sin Rarhed er saa kostbar, at den vejes op med Guld», det vil si at den er verdt sin vekt i gull. 

 

Man finner ingen opplysninger i helteeposet om hvor mange liter øl kremmerhelten drakk under seilasen. Man søker også forgjeves etter opplysninger om kongens fyllekalaser under toktet i 1599 i Holbergs historier om Christian 4 (Dannemarks og Norges Beskrivelse, Dannemarks Riges Historie, Tomus II). Dette har sin naturlige forklaring; toktet er ikke nevnt med et ord. Det er det derimot i den andre historien om Christian 4 omtrent fra samme tid; Niels Pedersen Slanges og Hans Grams Den Stormægtigstes Konges Christian den Fierde, Konges til Danmark og Norges … Historie. Boken kom ut posthumt, i 1749, men innsamlingen av materiale hadde spesielt for Slanges del begynt tidligere på 1700-tallet.

 

Det er utenkelig at Holberg ikke har kjent til kaptein Christian Frederiksens legendariske sjøreise. Spørsmålet er om han har lest Grubbes og Charisius’ dagbøker. Flere hendelser som omtales i Slanges/Grams historie, gjenfinnes i de to dagbøkene, for eksempel Christians ordre om at han skulle tituleres kaptein og «Victor»s havari. Sannsynligheten taler for at Slange/Gram har benyttet disse dagbøkene, i avskrift. Ett eksempel kan belyse sammenfallet mellom Slanges/Grams historie og de to dagbøkene (oversatt til moderne norsk, jfr. Litteratur)

 

Slange/Gram:

 

«Paa hinside Wardøhuus var Kongen udi stor Fare, thi det Skib som hand selv førte, og kaldtes Victor, løb paa en blind Klippe, og støtte et stort Stykke af Kølen: Dog gaf GUD Lykke til at det blef reddet og kom løs […]»

 

Grubbe:

 

«Omtrent Kl. 8 om Aftenen stødte vi ved Indsejlingen til Havnen Olenia paa et skjult Skjær, paa hvilket Skibet blev staaende og Kjølen led Skade i en Strækning af ni Alen. Ved Bølgeslagets stærke Tilbagegang blev vi imidlertid atter flot og frelstes saaledes ved Guds Beskjærmelse fra den overhængende Fare.»

 

Charisius:

 

«[…] og stødte paa en blind Klippe med Victor ad der gik om kuld huer anden Mand der paa war, och opflød strax et temmelig Støkke af Stafnen, og mange Splinder, saa adt der bleff stor Raaben och Skrigen, och ingen andet vidste eller troede end wi der strax schulde siunken till Grund, løbe hid og did som wsindige Folk och fortvifled, huerken regnet eet eller andet, och de som schulle befalle nogit, kunde for meegen Raab icke blive hørt. Strax løb mand til Pompen, og befandt at wi war læck, dog Gud allermegtigste huilken ewuindelig were ærit. Hialp saaleedes ad wi kunde raade Wandet med idelig pompen […]»

 

Alt tyder på at Slange eller Gram har lest den ene eller begge de to dagbøkene fra Christian 4s tokt. Det kan understøtte oppfatningen om at også Holberg hadde anledning til å lese disse kildene. Slange/Gram nevner overhodet ikke kongens drikking under sjøreisen. Dersom Holberg hadde inntatt toktet i sin historie, ville heller ikke han kunnet ha fortalt om Kapteinens journalførte drikking, den utagerende sviren. Så kanskje aner man Holbergs egen sorg i skildringen av eposdikteren, som for gråt ikke kunne beskrive den store ynk over at innførslene om heltens daglige inntak av øl i litervis var umulig å lese.

 

Liksom Paarses søndagskjol er stammeboken til Paars «ubeskaart» (jfr. Innlegg XI). «Ubeskaart» betyr her uskadd. Det er ikke et ord Holberg bruker ofte i denne betydning, men her opptrer det altså to ganger. Det motsatte er tilfelle med Ruuses journal om Paars, som er blitt skadet. Det kan uttrykkes slik at boken er blitt beskåret. Den opprinnelige betydning av «ubeskaart» («ubeskaaren») er ifølge Holbergordbog: «som ikke har været udsat for beskæring, afskæring o.l.» Det kan undertekstlig oppfattes slik at heltens stamme- eller stambok, som inneholder hans stamtavle, kanskje enkelte historier om hans prektige aner, er ubeskåret eller usensurert, mens boken om hans faktiske levnet, hans drikking etc., er beskåret eller sensurert.

 

Dersom vi vender oss til Holbergs og Slanges/Grams historie eller biografi om Christian 4, kan det raskt fastslås at det ikke er lagt skjul på hans fyrstelige avstamning, men at passasjene fra journalene der drikkingen hans er nedtegnet, er skåret bort; sensurert. I 1632 leverte Slange et stort manus om Christian 4 til Christian 6 med anmodning om kongelig tillatelse til trykking og finansiell støtte i den anledning. Etter at kongen hadde sett på verket, befalte han Hans Gram å lese gjennom Slanges arbeid og å sørge for at det ikke inneholdt noe som stred mot den historiske sannhet eller kunne være til vanære for den konge, hvis levnet og regjering ble fremstilt. Hvorvidt Slange kan ha tatt med Grubbes (eller Charisius’) nedtegnelser om kaptein Christian Frederiksens drikking, er jeg ikke kjent med. På grunn av Christian 6s befaling om retting og sensur av Slanges manus var det Holbergs historie om Christian 4 som utkom først, i 1733. Holberg har som nevnt utelatt hele seilasen til Christian i 1599, til tross for at historikeren må ha kjent til den legendariske reisen.

 

I sin «Forberedelse» i «Christianus 4. Den Syvende Konge af den Oldenborgske Stamme» skriver Holberg at Christian 4 er den mest navnkundige konge, såvel på grunn av regimets lange varighet, som i henseende til de mange merkverdige ting som da skjedde. Men det er å beklage at akkurat der den merkverdigste historie begynner, der savnes historieskriverne. Det er altså ingen som føler seg kallet til å skrive om de merkverdigste tingene som skjedde under Christian 4s regime. En åpenbar forklaring er at de merkverdigste hendelsene kan ha vært av en slik karakter at en omtale ville blitt stoppet i sensuren.  Det kunne også ha skapt alvorlige problemer, for eksempel stillingsmessig, for historieskriveren. Kapteinens drikkekalaser, deriblant ruteknusingen i Bergen, tilhører definitivt kategorien merkverdigste historier fra Christians levnet, som nok enhver historieskriver burde holde seg unna. Det skjedde også andre ting under toktet i 1599 som var enda mer merkverdig, blant annet utsetting på havet av en trollkatt i et kar med proviant. Det var Kapteinens idé, noe jeg kommer tilbake til under den videre gjennomgang av eposet.

 

Holberg beklager også at der planen var å opprette det prektigste og anseligste monument (skrift fra en svunnen tid), der savnes materialier. Klagen har dobbelt bunn: Det finnes ingen kilder som viser at Christian 4 var en prektig og anselig konge. Frem til denne kongens regime har man hatt så vel trykte som skrevne historier, «men her forsvinder saavel det eene som det andet.»  Holberg synes det virker som om kongen er blitt glemt (har ikke fått sin egen historie eller biografi) nettopp fordi han mest fortjener å bli omtalt. Det forklarer han med at bedriftenes storhet (som det ikke finnes kilder til) og regimets langvarighet har hindret skribentene i å legge hånd på et verk, som de har tvilt på at de kunne fullføre. Samtidig har de altså måttet holde seg unna de merkverdigste hendelsene.   

 

Holbergs historie om Christian 4 utkommer altså i 1733, året etter at Slange leverte sitt omfangsrike manus til Christian 6, som gav det videre til Gram for at han skulle sørge for at ting som kunne være den biograferte til vanære, skulle fjernes. Ingenting taler for at Slange opplevde noen mangel på materialier. Det er sannsynlig at Holberg kjente til at utgivelsen av Christian 4s historie trakk i langdrag. Etter å ha pekt på problemene med å skrive historien til Danmarks mest bekjente konge, ber Holberg leserne ha dette for øye. Hvis historien ikke ble så fullkommen som ønskelig, håper han leserne ikke skylder på forfatterens forsømmelighet, men mangelen på nødvendige og bekvemme materialier. Bekveme materialier betyr her kilder som passer til en kongehistorie, og det er åpenbart at en del av de journalførte hendelsene under Christians regime var upassende i alle betydninger av ordet. Videre skriver Holberg at på grunn av denne mangel går det ham som den som faller i vannet og griper til det som han har for hånden, for å redde seg. Det er verdt å merke seg at med denne lignelsen sår Holberg tvil om troverdigheten av sin kongehistorie. Det er da også åpenbart at forfatteren en rekke ganger griper til historier som ikke holder vann, for å si det slik. Det gjelder for eksempel under beskrivelsen av Christian 4s angivelig heroiske innsats på «Trefoldigheden»s dekk under Slaget på Kolberger Heide i 1644. Majesteten stilte da i natthue og tøfler, og var trolig bukseløs, muligens beruset. I voldsomt raseri fektet han rundt seg med sverdet mot fienden, men det var ingen svensker om bord på kongens skip.

 

Formuleringen om at så vel det ene som det annet, formodentlig trykte som skrevne historier, forsvinner når man kommer til Christian 4s regime, kan undertekstlig tolkes helt konkret. Historiene eller materialierne finnes, men de blir beskåret eller sensurert, slik som Grubbes og Charisius’ journaler. Christian 4 fortjener mest å bli omtalt fordi det skjedde så mye merkverdig under hans regime, men det bør man helst glemme av hensyn til hans reputasjon, gloria regis.

 

I Anden bog, Første sang, kommer Justesen igjen inn på det fragmentariske ved Mikkelsens kilde. Teksten innledes med tre stjerner. Til disse står følgende note:

 

«Saadanne Stierner, naar de kommer udi Bøger, betyder de icke meget got. Her give de tilkiende en Defect udi Historien, thi Historicus har fundet nogle Blader, som ere gandske bleven fordervede, saa det icke har været ham mueligt at kunde læse dem; Hand kand alleene nogenledis slutte, at de handler om hvorledis Paars, da Fogden var gaaet bort, fortsatte sin Tale, og derpaa med sin Skriver gik til Sengs. Saa dette Verck haver det tilfelles med de beste gamle Skrifter, som haver saadan Defect, og ere fulde af saadanne onde Stierner.»   

 

Litteratur

Willem Barentsz’ siste reise. Etter Gerrit de Veers beskrivelse fra 1598. Oversatt og med innledning, kommentarer og noter av Inez Boon Ulfsby.

Oluf Nielsen (1877–92), Kjøbenhavns Historie og Beskrivelse II

Rune Blix Hagen og Per Einar Sparboe (red.): Kongens reise til det ytterste nord. Dagbøker fra Christian IVs tokt til Finnmark og Kola i 1599.

Kirsti Boger, Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter 

 

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XI

 

Skipskisten, den dynastiske stammor og stammeboken

 

I skipskisten til Peder Paars er også fire bøker, Christiern Pedersens Jærtegnspostil (1515), to spennebøker, den ene av hans svoger Tøger, den andre av hr. Jens i Holbæk, og hans egen stammebok. Jærtegnspostil inneholder tekstene til hver søndag og helligdag i kirkeåret fra første søndag i advent til 25. søndag etter Trinitatis. Til sist kommer et jærtegn, en fortelling om et tegn fra Gud, som bekrefter forkynnelsen. Som regel er det et mirakel, men også ganske dagligdagse hendelser. Postillen er fra katolsk tid og kan tyde på at Paars tror på mirakler. Den samme boken er sentral under prestens forkynnelse på Anholt, der alle er svært overtroiske.

Boken av Tøger kan være en hentydning til forfatteren Tøger Reenberg (1656-1742), den litterære satires far i Danmark, for eksempel hovedverket Ars poëtica (ca. 1701). Holberg omtaler flere ganger Reenbergs poetikk. Boken som skal være skrevet av en prest i Holbæk, har jeg ingen forklaring på. Den fjerde boken er Paarses stammebok:

 

«Hans Stammebog hand saae og ubeskaart var bleven,

Hand efter Tydsk Maner derudi havde skreven

En hoben Navne, ja Dortheæ Contrafey

Hand og omsider fandt. […]»

 

Ifølge Holbergordbog kan «Stammebog», også skrevet «Stam(m)bog» og med bindestrek, bety to ting: slektsbok, stamtavle og en bok der studenter og andre unge reisende samlet autografer o.lign. Ludvig Holbergs skrifter oppfatter ordet i Peder Paars i sistnevnte betydning. Flere forhold tilsier at det er den første betydningen som gjelder. Det er uklart om stambok er identisk med stamtavle eller slektsregister. Muligens er det slik at stamboken kan omfatte mer enn selve stamtavlen. I Don Ranudo de Colibrados Eller Fattigdom og Hoffærdighed, Anden akt, scene 1 (publisert 1745) sier don Ranudo: «Naar jeg læser udi denne Bog, og seer mine Forfædres Bedrifter, kand jeg blive saa mætt, som jeg havde været til det største Giæstebud.» Her sikter granden til stammeboken, som åpenbart må omfatte historier om enkelte av slektningene i tillegg til selve slektsregisteret eller stamtavlen.

Utover eksemplet i Peder Paars bruker Holberg stammebok fire ganger til: i «Epistel 121»; «Epistel 126», Dannemarks og Norges Beskrivelse og altså i Don Ranudo de Colibrados. Det er kun i «Epistel 126» stammebok, «Stam-bøger», betyr autografbok.

«Stammebog» omtales i samme setning som «Dorthæa Contrafey», muligens en medaljong med miniatyrportrett, som Venus ser det som sin oppgave å beskytte (jfr. Innlegg II). Venus opptrer i Aeneiden, det litterære forelegg for Peder Paars, som beskytterinne for Aeneas, hennes sønn. Aeneas er en trojansk helt av fyrsteætt som seiler vestover etter Trojas fall. Hans hellige mål er å grunnlegge Roma, som skulle bli et mektig verdensrike. Ifølge legenden var altså Aeneas sønn av gudinnen Venus. Caesar tilhørte selv den juliske slekt, oppkalt etter Julus (Julius) eller Ascanius, sønn av Aeneas. Venus ble derfor regnet som stammor til den juliske slekt; den dynastiske stammor. I keisertiden ble hun dyrket som Venus Genetrix (mor eller stammor). Dette inngår i bakgrunnen for at Caesar kunne hevde at han hadde et guddommelig opphav. I Aeneiden er Venus’ oppgang på himmelen gudinnens tegn på at hun beskytter sønnen Aeneas under hans ferd mot Italia; hun er hans skytsgudinne. Vergil gjør alt han kan for å understreke at Venus er de romerske keiseres stammor. Eposet om Aeneas hadde en viktig nasjonsbyggende funksjon og var indirekte en legitimering av Augustus’ keiserdømme.

Paarses festemø, Dorthea eller Dorothea, som også omtales med kortformen «Dorthe», er «stadsmø» («selskapsdame» eller «husjomfru») hos byfogden i Aarhus. Ordet kan også brukes om skjøge. Hvorvidt en husjomfru ansatt hos en byfogd på 1600-tallet rådde over midler til å få sitt kontrafei malt, er vel tvilsomt. Videre holder Dorothea skjødehund, Fidelle, som spiller en rolle på slutten av eposet idet den varsler om en ulykke. På fyrstelige portretter fra begynnelsen av 1600-tallet var hunden en vanlig figur, og ofte dreier det seg om en skjødehund. Navnet «Fidelle», en variant av «Fido», vitner om at Dorotheas hund inkarnerer «trofasthet», slik som hundefiguren på datidens portretter.

Blant fyrster var utveksling av kontrafeier vanlig praksis, både i forbindelse med valg av ektemake, som i Jakob 6s og prinsesse Annas tilfelle, og som diplomatisk gest. I Innlegg III påpeker jeg likheten mellom oldenborgerprinsessen som strandet i Norge på grunn av hekser som laget storm, og Peder Paars som havarerte på Anholt fordi Avind lurte Æolus til å slippe vindene løs. I begge tilfeller ville onde makter forhindre at to elskende møtte hverandre. Forholdet mellom skottekongen og den danske prinsessen baserte seg på én ting: stamme eller avstamning. Jakob måtte avle barn med en kvinne av fyrsteætt, ellers ville Stuartstammen dø ut.

De romerske keiseres stammor har ved sin guddommelige inngripen reddet Dorotheas kontrafei. Her er det ett forhold som springer en i øynene: «Dorothea» heter også oldenborgernes stammor, Dorothea av Brandenburg (1430–1495). At Dorotheas kontrafei nevnes i samme setning som Paarses stammebok, kan tale for en sammenheng mellom den dynastiske stammor og stammeboken. Slik jeg har omtalt i flere blogginnlegg, er Peder Paars på ett plan et satirisk portrett av oldenborgeren Christian 4, noe jeg stadig vil komme tilbake til under den videre gjennomgang av eposet.  

Dorothea av Brandenburg spilte på flere vis en viktig rolle, også utover den rent dynastiske, og er behørig omtalt i Dannemarks Riges Historie. Hun var datter av grev Johann av Brandenburg og ble først gift med den danske kongen Christoffer av Bayern. Etter hans tidlige bortgang ble tronen tilbudt grev Christian av Oldenburg, på den betingelse at han giftet seg med den unge enkedronningen. Christian aksepterte, og dermed hadde oldenborgerne inntatt den danske tronen, hvor ætten skulle sitte frem til 1863. Christian 1 og Dorothea fikk flere barn, deriblant Hans og Frederik, som begge ble konger. Ved giftermålet fikk Dorothea Kalundborg og Samsø samt Romerike i Norge som jordegods til underhold. Etter kongens død i 1481 oppholdt Dorothea seg for det meste på Kalundborg, hvor hun hadde sitt enkesete, og her døde hun 10. november 1495.

I Paarses stammebok finnes «en Hoben Navne» skrevet «efter Tydsk Maner». Det kan forklares ut fra en undertekst der stammeboken er en slektsbok med stamtavle. Det danske kongehus stammer fra tyske fyrsteslekter via Dorothea av Brandenburg og grev Christian av Oldenburg. Alle navnene etter tysk manér kan være en henspilling på de mangeleddete tyske fyrstenavn. For eksempel var dronning Dorotheas tyske benevnelse: «Markgräfin Dorothea Hohenzollern von Brandenburg-Kulmbach», mens kong Christians var «Graf Christian von Oldenburg und Delmenhorst». Deres sønner, sønnesønner og sønnesønns sønner giftet seg med kvinner av tysk fyrstestamme, og slik blir det raskt en «Hoben Navne» av i stammeboken, etter «Tydsk Maner».

Kremmeren er heller ikke noen typisk eier av en bok med latinske sentenser eller andre lærde hilsener, som var vanlige innførsler i en stam- eller stammebok. Videre kan Mikkelsen vanskelig forstås annerledes enn at det er Paars selv som har skrevet alle navnene inn i boken. Dette passer ikke med den tradisjonelle tolkningen, ettersom en stammebok skal bestå av autografer, ikke navn eieren selv har ført inn. På dette punktet er for øvrig eposdikteren språklig uklar. At Peder Paars i boken «havde skreven» en hop med navn, kan fremstå som en sammensmeltning av to setninger: PP hadde skrevet en hop med navn i boken og En hop med navn var skreven i boken. Formen «skreven» er brukt i alle utgaver, noe som kan tyde på at Holberg bevisst har skrevet feil for å tåkelegge betydningen: På bunnen av kremmerens kiste ligger stamtavlen eller slektsboken hans sammen med Dorotheas kontrafei.

 Det er aldri snakk om at Peder Paars og Dorothea skal inngå ekteskap. Helten er rik og mektig, åpenbart godt etablert og i stand til å gifte seg, så det er merkelig. Det åpner for at det avstamningsmessige forholdet er hovedsaken. Peder Paars sikter på ett plan til oldenborgeren Christian 4, som regjerte da kremmeren legger ut på sin ulykksalige reise i 1608; stadsmøen Dorothea til Dorothea av Brandenburg, oldenborgernes stammor. På et annet plan sikter helten til folkevisefiguren, adelsmannen Peder Paars, som var med i opprørerflokken til Stig Marsk, kongemorderne. De representerte adelens motstand mot Erik Glipping og eneveldig kongemakt, et tema med forgreninger til Holbergs samtid, da det var forbudt å kritisere enevoldskongen. Peder Paars er en sammensatt litterær figur; han er også en komisk kopi av Vergils Æneas òg en vellykket kremmer – frem til han havarerer på Anholt.

I Anden bog, 1. sang trekker Hans Mikkelsen frem en rekke av Peder Paarses fortrinn, blant annet kunne han «regne op fast Sexten Kremmer Ahner». Ludvig Holbergs skrifter kommenterer: «kriteriet for en persons tilhørsforhold til fødselsadelen var 16 adelige aner (forfædre), otte på fædrene og otte på mødrene side.» Tallkombinasjonen 8 + 8 = 16 gjenfinnes i oppramsingen av innholdet i Paarses skipskiste, der stammeboken ligger på bunnen sammen med Dortheas kontrafei. Det er naturlig å anta at rekkefølgen under oppramsingen gjengir den som har vært i kisten; «mand med Forundring saae, / At alle Sager i god Orden tørre laa.» Først fant man hans kjole og lær til åtte stoler, siden hans vest, trøye, hatter etc. Lærbetrekkene til stoler til åtte personer ligger mellom kjolen og vesten, som tilhører én person. Det kan tyde på at det er en forbindelse mellom Peder Paars og de åtte personene, som det altså er plass til på stolene. Formodentlig dreier seg om 16 lærbetrekk i alt, ettersom det er betrekk både til sete og rygg. Disse er trolig ferdig tilskåret. Det er betimelig å stille spørsmålet: Hvorfor har Peder Paars lagt 16 stolbetrekk mellom søndagskjolen og finvesten sin? 

Svaret kan trolig knyttes til opplysningen om at helten fast har seksten aner, som sikter til minimumskravet for å kunne regne seg til fødselsadelen: 8 adelige aner både på manns- og kvinnesiden. Tallkombinasjonen fremhever betydningen av Paarses stamme eller avstamning og understøtter tolkningen av «Stammebog» som slektsbok, stamtavle og festemøen Dorothea som en hentydning til dronning Dorothea.

I Don Ranudo de Colibrados, der stammeboken med slektsregisteret er en viktig brikke, opptrer tallet 16 i forbindelse med stammeboken. Komediens handling kretser rundt motsetningen mellom don Ranudo og donna Olympia, som tilhører den ypperste klasse av spansk høyadel, grandene, og Gonzalo de las Minas, som også tilhører adelen, men ikke er fullt så fornem. Datteren til Colibrados-paret, donna Maria, og Gonzalo, elsker hverandre, men Colibradosene vil ikke tillate giftermål, fordi han ikke er like fornem som dem.

Motsatt Colibradosene er de las Minas rike. «las Minas» kan ha to betydninger; flertall av spansk mina, mine, klassisk gresk mynt og flertall av spansk mina, mine, gruve. De to ordene er likelydende, men har forskjellig språklig bakgrunn, henholdsvis trolig keltisk og altså gresk. Det er likevel sannsynlig at Holberg sikter til både mynt og gruve. Mine, som mynten heter på dansk og norsk, er i edelt metall, vanligvis sølv, enkelte ganger gull. Spanske sølvmynter og deres verdi er tema i komedien. Etter Columbus’ oppdagelse av Amerika begynte Spania en storstilet gruvedrift etter edle metaller, særlig sølv. Den spanske Sølv- eller Skatteflåten seilte fast fra Spania til Mexico og Mellom-Amerika og tilbake til hjemlandet igjen ladet med tonnevis av sølv. Det edle metallet ble myntet ut i store mengder, noe som influerte sterkt på verdien; Spania ble rammet av en voldsom inflasjon, som spredte seg til andre land. Dette omtales under en diskusjon om de høye prisene i vertshusscenen i Peder Paars, Fjerde bog. Her opptrer en underlig person, Hieronymus, som fungerer som «Stads Satyricus». Det er tradisjon for å tolke Hieronymus, som er blek, mager og ikke drikker alkohol, som Holbergs talerør. Dette kommer jeg tilbake til.

Gonzalos søster, Isabella, prøver å hjelpe broren, hvis høyeste ønske er å gifte seg med donna Maria. «Isabella de las Minas», som kunne oversettes til Isabella av minene (les Sølv- og gullmyntene / Sølv- og gullgruvene), peker utvilsomt mot den spanske dronning Isabella av Castilla (1451-1504). Sammen med kongen, Ferdinand av Aragón (1452-1516), finansierte Isabella Columbus’ ekspedisjon i 1492-1493. Columbus vendte tilbake med gull, krydder og urfolksfanger. Dyre importerte tekstiler og sølvmynter med lav verdi er sentrale motiver i komedien, der en merkantilistisk tematikk kan leses mellom linjene.  

Don Ranudo og donna Olympia har bedt en bonde som satt utenfor og spiste nisten sin, inn til seg. Etter hvert klarer de, som nesten ikke har spist annet enn erter i flere dager, å spise opp bondens niste. Til gjengjeld vil don Ranudo gi bonden et avtrykk av familiens våpen, og han skryter av alle anene som er oppført på listen i stammboken, som han viser til bonden. Granden omtaler våpenet; i det første skillerommet er det en blå falk; i det andre en leopard; i tredje fire liljer. Bonden sier: «Jeg var tilfreds, at der stode sexten.»

Det er en rekke paralleller mellom tematikken i Don Ranudo de Colibrados og Peder Paars, som kommer til uttrykk ved kremmerheltens dristige seilas og skipskisten hans. Disse bygger opp under hypotesen om at stammeboken på bunnen av kisten er en slektsbok med stamtavle. Stammeboken er don Ranudos største klenodium, liksom avstamningen, som stamfarens identitet, er det viktigste i Colibradosenes liv. Etter at alle eiendeler av verdi er inndratt og ekteparet er avkledd helt inn til undertøyet av rettsbetjenter, sier don Ranudo: «Udi all denne Ulykke beholdt jeg dog min Stam-Bog.» Stamboken er helt verdiløs, det er selvfølgelig årsaken til at granden får beholde den. I henhold til «fredsslutningen» mellom Paars og følge og den fremmede mannen og banden hans skal havaristenes kjole og trøye og alt berget gods inndras. Kobbermynter og annet grovt metall skal de få beholde. Det er sannsynlig at Paars også får beholde stamboken, som neppe kan regnes med blant berget «Gods» og er fullstendig verdiløs for andre enn eieren.