Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XX

En herkulisk krigsmann i bærestol

I forrige innlegg trakk jeg frem en rekke detaljer ved Jacob von Tyboe som kan peke mot Christian 4. Pernille, som kommer av «Petronius» og sikter til antikkens store satiriker, forteller at von Tyboe har røde klær og hatt med plumager. Tjenestepiken har kanskje lagt merke til krigsmannen ute i byen, men hun har i hvert fall sett ham når han har vært i Leonoras hus. Sannsynligheten er stor for at Holberg har tenkt det slik at von Tyboe bærer røde klær og hatt med plumager da han ankommer Leonoras hus i Tredje akt, Scene 5. Fremkomstmiddelet er en portechaise, og han har åtte portører. Storhetstiden, årene på krigsmarken, er et tilbakelagt stadium, så von Tyboe er forbi sin første ungdom. Jesper Oldfux sammenligner ryggen hans med gaten Vimmelskaftet i København som går i en bue; han har altså krokete rygg. Til tross for at von Tyboe har nådd en viss alder, går han på frierføtter, og hans tro på egen tiltrekningskraft overfor fruentimmerne er formidabel.

På et tidligere illustrasjonsbilde på hjemmesiden til Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg Slot sitter den aldrende Christian 4 midt blant en rekke andre hovedskikkelser fra dansk historie. Han er kledd i rød jakke og bukse med detaljer i gult eller gull, oldenborgernes våpenfarver, og hatt med plumage eller plumager. Figuren baserer seg på flere malerier fra kongens alderdom, jfr. de siste to innleggene. Hvorvidt museet også har andre kilder til billedfremstillingen, er jeg ukjent med. Kongen hadde stor appetitt på kvinner og fortsatte å avle barn godt inn i alderdommen; i alt 25 skal det ha blitt.

På sine eldre dager bestilte kongen en bærestol. Vi kan altså mane frem et bilde av Christian, 4 slik han fremstår på illustrasjonsbildet, i en bærestol. I et brev av 5. september, 1644, skriver kongen til svigersønnen, rikshovmester Corfitz Ulfeldt:

«Eptherdj Ieg haffuer Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi, daa uyl der danske tølppel tyl at mouere den. Huorfor du skaldt lade lede 8 tystøldrager op her y Byen, som sliigdt kan forrette, huilcke uyl kledis och giørris En uys vnderholding om Maneden. Dii skall med Gudtz hielp uel fortiiene begge slags, inden Aarriit.»

Christian 4 trenger åtte bærere til den italienske stolen. Det kan knyttes til følgende replikker i Jacob von Tyboe, der krigsmannen kommanderer portørene med sin tyske tjener Christoff i spissen (min kursivering):

«Tyboe. Halt hal – – – t hal – – – t. (Fløyter i en Piibe) Peiter, Frantz, Jochum, Christoff, Jürgen, Niclas, Henrich, (fløyter igien) Wo seyd ihr Carnalien? Skal jeg holde 6 til 8te Tienere, og dog ingen Opvartning have? Man maa 5 a 6 af de Karle engang hangen lassen, før bliver de icke gode.

(springer udaf Portechaisen og fløyter igien)

Christoff!

Christoff. Wohlgebohrner Herr!

Tyboe. Hvor ere I Hunde henne alle 8te?

Christoff. Der var ingen uden jeg, som fuldte Herren.

Tyboe. Peste de tetebleu. Ihr forfluchte Skabhalsen! har jeg icke sagt hundert million tausend mahl, daß wen ich engrassirt bin in Compagnei mit Frauenzimmer, at I alle 8te skal være tilstæde?

(til Porteurerne, træckende Kaarden)

Hør Porteurs! giebet achtung: Rex um kehrt euch.

(Porteurene vender sig om med Portechaisen.)»

Det er noe usikkert hvor mange portører som faktisk har båret portechaisen med von Tyboe, men det står fast at han krever at de skal være åtte. Det er også usikkert hvor mange portører som har båret stolen med Christian 4, men han har bedt om åtte. Det avhenger blant annet av hvordan punktet «giørris En uys vnderholding» skal tolkes. Dersom det betyr at portørene skal få sitt underhold på slottet, er det nok meningen at de skal bo der. I så fall kan man se for seg at han trenger seks–åtte. Dersom det betyr at de skal få lønn, vil de trolig bli boende der de har bodd før. I så fall må de letes opp hver gang kongen trenger dem, og da kan det tenkes stolen er beregnet på færre bærere.

Vi har altså to personer i røde klær og hatt med plumager som sitter i en bærestol, som det krever åtte mann til å bære. Holberg har lest Christians brev, og har ganske sikkert notert seg åttetallet, som er drøyt hvis man tenker på 1700-tallets portechaise. Det høye antall bærere som von Tyboe fordrer, bidrar til komikken ved krigsmannens entré. For øvrig kan vi notere oss at von Tyboe sier «Rex», konge, i stedet for «rechts», høyre, i sin kommando. Christian 4s portrett er ikke minst kjent gjennom myntene hans. Slik lyder randinnskriften på Corona danicas revers: «REX 1618 NORVEGI VANDALO GOTORU Q».

Von Tyboes bærestol er en «Portechaise», mens kong Christian omtaler sin bærestol som «Italiansk Stoll». Portechaise er innelukket, gjerne med kalesje og vinduer og ble brukt av aristokratiet og det høyere borgerskap fra siste del av 1600-tallet og frem til 1800-tallet. Før dette fantes det en begrenset bruk av bærestol i betydningen portechaise. «Portechaise» kan tyde på fornem fransk opprinnelse. Årsaken til at Christian 4 kalte fremkomstmiddelet «Italiansk Stoll», er ukjent. Vi vet heller ikke hvorfor kongen betinget seg så mange som åtte portører.

Kongens utsagn oppretter en motsetning mellom den italienske stolen og de danske tølperne, tyskøldragerne. Det åpner for at bærestolen er laget i Italia; bærerne, «bondeknølene», søker man derimot hjemme i Danmark, åpenbart i København. I Italia fantes det kompetanse på å lage finere bærestoler. Under kroningen ble paven båret inn i Peterskirken på en bærestol, sedia gestatoria, av flere livrékledde portører, sediari. 

Innretningen, som også ble brukt under andre kirkelige seremonier, hadde sin forløper under det romerske keiserdømme. Det var enkelt sagt en trone eller tronstol anbrakt på bærestenger som hvilte på portørenes skuldre. Paven tronet høyt på sin sedia, synlig for alle. Skikken går flere hundre år tilbake i Kirkens historie og opphørte på 1900-tallet. Det er lite sannsynlig at Christian 4 er blitt båret rundt i København i en versjon av en sedia gestatoria. Det er mer sannsynlig at bærestolen har lignet på en portechaise. Hvordan kongens «Italianske Stoll» har sett ut, får være et åpent spørsmål.

Det er også uklart hvordan kongens uttalelse «Dii skall med Gudtz hielp uel fortiiene begge slags [livré og underholdning] inden Aarriit.» skal forstås. Det kan bety at kongen utber seg Guds hjelp for at han stadig er i live når stolen ankommer fra Italia innen året er omme, og bærerne får vise hva de duger til.

Det fremgår at Tyboes ene tjener, Christoff, er tysk. Navnene på de øvrige bærerne – Peiter, Frantz, Jochum, Jurgen, Niclas, Henrich – kan samlet også peke mot Tyskland, selv om Frantz betyr franskmann. Von Tyboe kommanderer og kommuniserer med bærerne som om de var soldater, på tysk-dansk. Det samme må Christian 4 ha gjort, som benyttet leiesoldater i sine kriger, spesielt tyske. Vi får tro kongen behersket tysk bedre enn Jacob von Tyboe, men til sistnevntes forsvar må det nevnes at han er en komediefigur. Vi har altså to personer kledd i røde klær og hatt med plumager, som befraktes i København i bærestol av åtte portører og kommanderer sine «soldater» på tysk eller tysk-dansk. Samme to personer har utvist et usannsynlig krigsmot under beleiring og store slag og skremt vettet av fienden med sitt vrede ansikt. Siden lever de på minnene om sin oppskrytte innsats i krigen, som er blitt hausset opp av folk som tjener på smiskingen òg spionerer. 

Både i Christian 4s og Jacob von Tyboes tilfelle ender jakten på krigsryets opprinnelse i Brabant eller Holland. Det er i Brabant og Holland den stortalende soldat skal ha utfoldet sitt sagnomsuste mot, som kan bevitnes av folk i hele Holland. Det er hollendere som har levert billeddokumentasjonen av Christians 4s seierrike oppvisning i Kalmarkrigen. Når det gjelder Karel van Mander 2s billedtapeter, peker de tilbake til brabantsk og flamsk ekspertise på billedvev. Karel van Mander 3 har malt kjempebildet av den herkuliske krigsmannen til hest, iført røde klær, hjelm med plumage og med pistol og sverd i hendene. I fonden sees stormen på Kalmar; voldsomme røykskyer stiger opp fra byen. Maleriet er fra ca. 1643, året før kongen bestilte bærestol, på et tidspunkt da han var betydelig overvektig. Christian 4 døde i 1648.

Avslutningsvis i denne oversikten over likheter mellom Jacob von Tyboe og Christian 4 kan det nevnes at de utvekslet portretter med konger og var overtroiske (jfr. «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (5) – hva er typisk for en person fra Thy?», 26.09.2017.

Christian 4s biograf, Holberg, har under pseudonymet Hans Mikkelsen skapt en komediefigur, den stortalende soldaten Jacob von Tyboe, som fremviser en rekke likheter med Danmark-Norges mest berømte konge. Det kan utelukkes at alle disse likheter er tilfeldige. Jacob von Tyboe er et satirisk portrett av Christian 4 og avslører Holberg som regimekritiker. 

Dagens facebookinnlegg: pipehistorien i Ibsens "Gengangere"

 Denne går til Frode Helland, Arnfinn Åslund, Öde Nerdrum og Einar Duenger Bøhn.

Pipen i «Gengangere»; pervers p… eller nasjonalromantisk rekvisitt?

I «Gengangere» finnes et motiv som kan peke mot Adolph Tidemands maleri «Familielykke», skjønt historien der dette inngår kunne heller kalles «Familieulykke», når man tenker på utfallet av Osvalds oppfostring på Rosenvold.

I første akt er beskrevet en scene med et barn på fars kne, som peker mot det som kan kalles «eventyrforteller-situasjonen», som det finnes flere eksempler på i Ibsens skuespill. Det gjelder Osvalds beretning om dengang Alving lurte sin lille sønn til å røyke pipe, noe som fremkalte ubehag hos gutten. Osvald forteller historien med ord og vendinger som ellers er kjent fra Asbjørnsens eventyr-retorikk:

«Og så husker jeg, jeg kom op på kammeret til far en aften, han var så glad og lystig […] han tog og satte mig på knæet og lod mig røge af piben. Røg, gut, sa han, – røg dygtig, gut! Og jeg røgte alt hvad jeg vandt, alt til jeg kendte jeg blev ganske bleg og sveden brød ud i store dråber på panden. Da lo han så hjertelig godt –»

«Glad og lystig» er typisk eventyrstil, hvor det ene ordet gjentar betydningen til det andre. «Lystig og glad» finnes i flere av Asbjørnsen og Moes eventyr. I oppfordringen om å røyke er det også gjentagelse; videre brukes «dygtig» i den folkelige betydning «kraftig», noe som også er kjent fra eventyrstilen. «Alt hva jeg vandt» er en annen folkelig uttrykksmåte. I eventyrillustrasjonene er langpipen kongens faste tilbehør. Langpipen er for øvrig en vanlig rekvisitt på mange nasjonalromantiske genrebilder, f.eks. hos Tidemand.

Scenen kan tolkes som en henspilling på den nasjonalromantiske føde Osvald og hans generasjon ble flasket opp med. Den svermeriske Osvald er slik sett et av romantikkens barn, som tror at livet er så idyllisk og herlig som i kunsten. Kort sagt som et eventyr eller en ammestuefortelling. Herregården Rosenvold, på ett plan dekknavn for Baroniet Rosendal i Hardanger, peker mot et fjordlandskap som helt fra Wergeland og Tidemands dager frem til vår egen tid har vært et utstillingsvindu for Norges skjønnhet – når det ikke regner.

Rosendal var et arnested for nasjonalromantikken i Norge. Det skyldtes "baronen", Marcus Gerhardt Hoff-Rosencrone, som mesenerte kunstnerne, blant annet dikteren John Paulsen som Ibsen hadde mye kontakt med da han skrev "Gengangere".

Originalen til Tidemands "Familielykke" henger på Oscarshall, "Baroniet Rosendal" (kopi) er malt av Hans Gude.

Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XIX

 

Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt

Jacob von Tyboes heltestykker i «den Brabandske Krieg» var hans ensomme kamp på muren under «Brabands Beleyring» og hans nedslakting av fiender under Slaget ved Amsterdam. Christian 4s bragder i Kalmarkrigen var beleiringen og inntagelsen av Kalmar by og slott eller festning, spesielt nedslaktingen av fiender med egen hånd under Slaget ved Kalmar. I forrige innlegg, «Den brabantske Jacob og den brabantske husflid i middelalderen», har jeg argumentert for at den stortalende soldat, Jacob von Tyboe, er et satirisk portrett av Kalmarkrigens oppskrytte seierherre, Christian 4. Hollandske billedmestere og danske diktere spiller en viktig rolle i glorifiseringen av kongens militære innsats.

Det er også andre som har blåst opp Christian 4s bragder på slagmarken. Den franske advokaten og dikteren Julien Peleus (1550–1625), Henrik 4s historiograf, har skrevet en bok om Kalmarkrigen, L'Histoire de la dernière guerre de Suède (1622). Peleus hevder at den danske kongen hadde valgt den franske kongen som sitt ideal. Skildringen av Christian 4 fremtrer som panegyrikk. Holberg benytter Peleus’ bok som hovedkilde til skildringen av Kalmarkrigen i «Christianus 4.», Dannemarks Riges Historie. Dette reiser flere spørsmål.

I april 1611 sendte Christian 4 feidebrev til Karl 9. Det var ikke tilfeldig at Christian 4 valgte å marsjere sine tropper mot Kalmar, den travle havnebyen i Småland ved grensen til Danmark. På en holme kloss inntil byen lå festningen med et praktfullt renessanseslott. Kalmar var omgitt av en halv ringmur som fortsatte i muren rundt festningen. I 1389 møttes en rekke viktige personer fra Norge, Danmark og Sverige på dronning Margretes initiativ på Kalmar slott. Her ble Kalmarunionen inngått da man underskrev på kroningsbrevet til Erik av Pommern. Erik, som var Margretes adoptivsønn, ble kronet til konge over de tre nordiske landene 17. juni i Bykirken (St. Nikolai-kirken). Byen hadde ikke bare militær, men symbolsk betydning for Christian, som mente han var den rette arvtager til Kalmar-kongedømmet.

Det er verdt å undersøke kilden som det vises til ved begynnelsen av Holbergs skildring av kampene ved Kalmar. Historikeren refererer her til Olaus Magnus, «lib. 9 cap. 21. & 22», hvor det står at de tyske som kom til stedet, syntes det var kaldere hav og luft her enn ved deres egne kyster. De kalte derfor stedet Kalmar. Opplysningen stemmer med teksten i De nordiska folkens historia (Historia de gentibus septentrionalibus, 1555), som innleder kapittel 21.

Den rette etymologien til «Kalmar» er fornsvensk «kalm», steinrøys, og «arin», høyde. Holberg har ganske sikkert vært klar over at Olaus Magnus’ navneforklaring er feil. Et antatt «kalmare» med tysk førsteledd «kalt» og latinsk andrestavelse, mare, virker søkt. Det forhindrer ikke at Olaus Magnus kan ha lest dette et sted. Holberg siterer ofte andre skribenter, selv om det de skriver åpenbart er feil. Holberg skrev under eneveldets sensur og måtte ty til ulike grep for å gå fri av sensorene.

Det er interessant at Holberg henviser til to kapitler hos Olaus, enda etymologien og den innledende beskrivelse av Kalmar som han benytter, ikke strekker seg utover de første linjene i 21. kapittel, «Om Götastaden Kalmar och de talrika angrepp som har riktats mot densamma». Resten av kapitlet handler likevel om det samme som Holberg beskriver i «Christianus 4.»; angrep på Kalmar, men tiden for angrepene er altså forskjellig. 22. kapittel har tittelen «Om en krigslist af Henning Gad, utvald biskop af Linköping».

Det er sannsynlig at Holberg omtaler etymologien til «Kalmar», som åpenbart er feilaktig, for å lede oppmerksomheten mot resten av Olaus’ tekst. Hvis det bare gjaldt de innledende linjer, kunne han nøyd seg med å henvise til 21. kapittel. Når også 22. kapittel inngår i henvisningen, kan det tas som en oppfordring til å lese begge kapitlene in extenso.

Både Olaus’ og Holbergs tekst handler om angrep på Kalmar. Men mens den svenske historikeren fordømmer angriperne, berømmer den danske historikeren Christian 4 for hans tapperhet under angrepet. Man utgav ikke historiebøker om oldenborgerne under eneveldet uten å skryte. Kritikk kunne lignes med majestetsfornærmelse, som var en kapitalforbrytelse. Henvisningen til kap. 21 og 22 i De nordiska folkens historia vitner om at Holberg har en skjult agenda.

Olaus skriver at på grunn av Kalmars betydning pleier byen å være utsatt for heftige angrep og tallrike listige anslag, spesielt fra fyrstene i Danmark og Tyskland. Deres hensikt er å bruke Kalmar som utgangspunkt for mord- og plyndringstokt mot andre deler av Norden. Men i samme monn som de makter å tilegne seg fremmed eiendom og krenke en annens frihet, i samme monn, og dette gjelder spesielt danskene, har de som edderkoppen suget saften av seg selv, idet de har mistet mer verdifull eiendom; den som erhverves gjennom deres eget og fedrenes møysommelige arbeid. Olaus mener altså at danskene heller burde være hjemme og odle sin egen mark enn å erobre andres land. Dette er et standpunkt som ganske sikkert har falt i god jord hos Holberg. Oldenborgerne har pådratt seg mye gjeld på grunn av utstrakt krigføring, lagt store tynger på folket og innkrevet ublu toll av fremmede skip i Øresund, til landets forderv.

Olaus forteller videre i 21. kapittel at det som skjedde med kong Hans rundt år 1500, er et slående bevis på sannheten i dette, noe som kan tjene hans etterfølgere til advarsel. Blant disse er som kjent Christian 4. Hans (1455–1513) slet med å markere seg som Kalmarunionens konge, og de som mukket, var svenske adelsmenn. Olaus skriver at Hans etter store utmattende kamper og svære kostnader klarte å bemektige seg Kalmar by og slott, som han beholdt noen år til stort tap for hele sitt danske rike. Kongen var avhengig av å få proviant og penger til besetningens underhold sjøveis fra Danmark på grunn av fiendskapen til Götalands innbyggere. Etter en tid med store problemer; opprør blant befolkningen og tap for skattkammeret, reiser han fra byen og festningen. Festningen overlater han til noen avdelinger befestningsmannskap, og den ble et fristed for opprørsmenn. De forente sine krefter med kongens befestningsmannskap og kunne herfra spre sitt hat mot danskenes fiender.

I 22. kapittel fortelles det om Hemming Gadh (ca. 1450–1520), utvalgt biskop i Linköping, som ville fordrive danskene fra Kalmar, slik at byen igjen kom under den gøtiske kronen. Dette maktet han, men borgen klarte han ikke ta, og byen ble snart gjenerobret av danskene. Ifølge Olaus ble siden både byen og borgen erobret av svenskene, takket være en krigslist fra Gadh. Han lot noen trompetere blåse kraftig utenfor ett sted av bymuren, mens soldatene satte stiger mot muren på helt andre steder. Slik kom de seg inn i byen. Dette er ganske sikkert en myte med ekko fra fortellingen om Jerikos murer som falt på grunn av prestenes trompeter. Historien har neppe større sannhetsgehalt enn historien om de tyske sjøfolkene som kalte byen Kalmar, fordi de syntes havet var kaldt her. Dette kan vi anta Holberg har vært klar over. Etter en rekke viderverdigheter ser det ut til at Gadh gikk over til dansk side og begynte å tale Christian 2s sak. Men Christian 2, som liksom kong Hans med vold hevdet sin rett til det kalmarske kongedømme, tok sjelden sjanser med gamle fiender. Den gamle danskhateren ble halshugget på kongens bud utenfor Raseborgs slott i Finland.

21. og 22. kapittel i De nordiska folkens historia viser at danskekongen bare kunne opprettholde Kalmarunionen ved bruk av store materielle ressurser og blodsutgydelse. Fiendskapen mellom danske- og svenskekongen, som varte i flere århundrer, var til stor skade for alle de tre nordiske landene. Kalmarkrigen, som Christian 4 innledet, var en eskalering av konflikten mellom Dan og Nora på den ene siden og Svea på den andre. Holbergs poetiske raptus slår til mot slutten av Store nordiske krig, og forfatterens krigstretthet, som ble delt av de fleste, ligger rett under overflaten. Det er et gjennomgående trekk ved de fleste handlende i Peder Paars – det være seg guder, vinder, katter, hueblokker eller mennesker – at de kriger. Årsakene er ubetydelige og resultatene likeså. Den gjengse foranledning er at noen, gjerne Avind, har sagt at enkelte personer er mektigere eller flinkere enn andre.

Det er nærliggende å tolke Holbergs helteepos som satire over de danske konger som ansporet av egen forfengelighet lot seg oppirre til utarmende, årelang strid med nabolandet. Broderfeiden begynner med Kalmarkrigen – handlingen tar til «tre Aar for Calmar-Krig» – og varer med korte avbrudd til slutningen av Store nordiske krig i 1719, da Holberg gir seg i kast med sitt komiske helteepos (jfr. bl.a. «Når vindguden fiser på Pater Nosterskären», 16.06.2023).

Når man leser Holbergs skildring av Kalmarkrigen i «Christianus 4.», kan 21. og 22. kapittel i De nordiska folkens historia være et korrektiv til glorifiseringen av den danske erobrer. Christian 4 inntar Kalmar by og festning i den tro at han, liksom kong Hans og Christian 2, skal gjenopprette Kalmarunionen og bli konge i de tre naborikene. Hans og Christian 2, gjerne kalt den onde, oppnådde begge å bli hyllet til konge over Sverige, skjønt verdigheten skulle bli av kort varighet. Christian 4 kom aldri lenger enn til å innta byen og slottet, men ble likevel feiret som den største seierherre av de tre. Dette sørget han selv for ved bestilling av glorifiserende billedkunst og hyllestdikt, jfr. forrige innlegg.

I «Christianus 4.» fremstår Holberg som en panegyrisk biograf, slik det ble krevet. Han avslutter de innledende linjer om Kalmar med den navnkundige forening mellom de tre riker som ble sluttet i 1397. Olaus skriver på sin side at staden har vunnet berømmelse, fordi den har vært skueplassen for mange fyrstemøter og store kriger. Vi skal se på Holbergs omtale av kampen om Kalmar by og festning.

I begynnelsen av mai innledet Christian beleiringen av byen Kalmar, som ble stormet og erobret mot slutten av måneden. Festningen holdt stand. Da skjer dét som har skapt debatt i alle år siden: 3. august overgir kommandanten Christer Somme festningen til den danske kongen uten kamp. Christian feiret inntagelsen av festningen som en stor seier. Både de hollandske billedkunstnerne og danske dikterne som glorifiserte seieren, ble belønnet. Det var først etter overtagelsen av festningen at Kalmar var endelig overvunnet. Uttrykk som Claus Lyschanders den «Calmarnske Triumph» og Anders Arrebos den «store Lycke og Seyrvinding» sikter til erobringen av Kalmar samt overtagelsen av festningen. Denne triumfen, som har en tydelig bismak på grunn av Sommes overgivelse, har jeg altså trukket frem som forelegg for Jacob von Tyboes, den «Brabandske Jacob»s, innbilte heltebragder, «Brabands Beleyring» og nedslaktingen av et stort antall fiender med sin egen hånd under Slaget ved Amsterdam. Kallenavnet verserer blant hollandske «kalvehandlere» i Nummer 4, en av Christian 4s boliger for flåtens offiserer. Kalvehandlerne har jeg i forrige innlegg tolket som hollendere som handler med / lager glorifiserende bilder eller lignelser av kongen, som leder til dyrkelse. Akkurat som Jacob von Tyboe blir Christian 4 berømmet for en militær bragd av hollendere, som ganske sikkert gjør narr av ham seg imellom og selger etterretninger om den store krigsmann til fienden.

Ifølge én beretning om Sommes overgivelse av festningen klarte kommandanten å overbevise soldatene og offiserene om at de manglet krutt, slik at de sluttet seg til hans avgjørelse om å overgi festningen til Christian 4 mot fritt leide. Somme flyktet til Danmark, og det viste seg at han var blitt tilbudt et gods i Holstein og 1000 daler av danskekongen. Den svenske adelsmannen var kjent som en motstander av Karl 9, og dette kan Christian 4 ha utnyttet. Historien om forræderi spredde seg raskt, og Somme ble arketypen på en landssviker i Sverige.

Holberg skriver om Christian 4s beleiring og erobring av Kalmar, det store slaget ved byen og inntagelse av festningen i «Christianus 4.». Det er verdt å notere seg opplysningen om at det var den unge Palle Rosenkrantz (1588–1651) som var førstemann på vollene under stormingen av Kalmar; det var altså ikke kongen. Rosenkrantz var fenrik i kongens livkompani. Han ble siden lensmann i Norge. En stund senere dukket kong Karl opp med en stor armé og leiret seg like ved de danske forskansningene. Samtidig ankommer den svenske flåten «hvilken forsynede Calmars Castell med en Mængde af Proviant, og andre Fornødenheder, og forskaffede fri Communication imellem Øland og bemeldte Castell». Denne opplysningen er av interesse for vurderingen av hvilken kilde til Sommes overgivelse av festningen Holberg hadde tiltro til.

Danskene begynte ifølge Holberg å kanonere Kalmar 18. mai. Dagen etter løp de storm mot byen, som ble erobret noen dager etterpå. De svenske retirerte seg til kastellet, som ble beleiret av danskene. Etter noen dager ankommer altså både kong Karl med sin hær og den svenske flåte. 17. juli angrep Karl den danske leir. Slaget ved Kalmar var et av de blodigste slagene i Norden frem til da. Tapstallene, som er usikre, er 3000 på svensk og 1250 på dansk side. Forskjellen skyldes trolig at Karl benyttet utskrevne bønder med dårlig mundering, mens Christians hær bestod av godt utstyrte leiesoldater.

Jeg tolker det berømmelige slaget ved Amsterdam, som Jacob von Tyboe omtaler, som en hentydning til Slaget ved Kalmar. I forrige innlegg argumenterer jeg altså for at hollendernes kallenavn «den Brabandske Jacob» sikter til Christian 4 slik han er fremstilt på Karel van Mander 2s billedtapeter fra Kalmarkrigen, hvorav fem skildrer kampene ved Kalmar. En av disse forestiller svenskene som forlater leiren ved Kalmar etter nederlaget.

Holberg skriver om Christians bragd under Slaget ved Kalmar:

«Monsr. de la Ville [hadde] dreved de Danske ud af Byen, og havde trænget sig ind i Lejren indtil Kong Christians Telt, hvilken, opmuntred af denne overhængende Fare, gik med nogle Officiers, som vare ved Haanden, Fienden i Møde, satt haardt ind paa dem, brød deres Orden, og giorde Rum til sit Cavallerie, hvilket i en Hast drev de Svenske paa Flugten. Varende denne Trefning lod Kong Christian see en ubeskrivelig stor Tapperhed, i det han omkom mange med sin egen Haand, (b) og drev paa Flugten alle dem, som komme ham i Møde, hvormed han ikke alleene giorde sig forskrekkelig for Fienderne, men forunderlig for sine egne, hvilke af hans Exempel bleve opmuntrede at sætte des fyrrigere ind paa Fienderne.»

b) viser til Julien Peleus, L'Histoire de la dernière guerre de Suède, en laquelle sont amplement décrits tous les sièges, combats, rencontres et bataille des Suédois contre les Dannois. (1622) Ved å henvise til Peleus (1550–1625) skyver Holberg til en viss grad ansvaret for den panegyriske omtalen av Christian 4 over på den franske historikeren. Holbergs tekst ligger tett opptil den franske, men har utelatt enkelte punkter. Peleus var en kjent advokat, dikter og kongelig historiograf for Henrik 4, Ludvig 13s far og altså Ludvig 14s bestefar.

Holberg, som har flere noter med henvisning til Peleus, skriver at han har valgt å følge en fremmed skribent, franske Peleus, i skildringen av Kalmarkrigen for ikke å bli beskyldt for partiskhet. I en note omtaler han Peleus slik: «Kongl. Fransk Historiographus, som vidner, sig at have ført Correspondence med fornemme Folk i Norden.» Med fornemme folk sikter Holberg ganske sikkert til adelsmenn. Peleus hevder at Christian 4 hadde Henrik 4 som forbilde, og omtalen av den danske kongen kan defineres som panegyrikk. Dette understøttes av flere av punktene i Peleus’ historie som er utelatt i Holbergs beskrivelse av Christian. Peleus er ikke en upartisk kilde, og dette må ha vært innlysende for Holberg. Noe annet var da heller ikke å vente av en historiker som skriver om en oldenborger under eneveldets sensur. Men ved en nærlesning som inkluderer kildene, er det mulig å finne frem til Holbergs egen oppfatning.

Holbergs note viser til side 241 i L’Histoire, men forfatteren benytter seg av flere sider som står lenger foran i omtalen av historien om den tapre Christian. På side 241 fortelles blant annet at (kongen) utrettet underverker med våpnene i sine hender; drepte og presset tilbake alle som viste seg foran ham på en måte som overveldet fienden og skapte beundring hos hans egne som tok eksempel av kongens kampvilje. Det blotte syn av kongens ansikt oppflammet dem slik at de gjorde sitt ytterste. Synet av den modige fyrsten i kampen minnet om Ecdicius, sønn av keiser Avitus, som i spissen for bare ti menn tvang en stor styrke gotere på flukt ved å kappe hodet av dem som gjorde motstand og ryggen på dem som flyktet. På side 242 skriver Peleus at det kunne se som om Christian hadde på seg den urten som Plinius forteller fikk fienden til å flykte. Ansiktet hans utstrålte noe fryktelig, liksom Aleksander fordums eller Amilcars i kampens tummel. Amilcar sikter til den kartageniske generalen Hamilcar Barca, Hannibals far.

Her har helteeposets språk satt sine spor på krigshistorien. Det bringer tanken på beskrivelsen av Niels Corporal i Peder Paars. Niels’ spyd, bøsse og knebelsbart; hans fæle ansikt og martialske mine fører til at Paars mister alt kampmot. Akillevs ville ha blitt skremt av Niels; Attila ville ikke ha sett modigere ut i et feltslag, hevder Hans Mikkelsen. Korporalens fremtoning sammenlignes med Peter Tordenskiold, høyst sannsynlig et helteportrett. Det åpner for at også skildringen av Niels Corporal viser til en billedfremstillingen av en historisk krigsmann. Hverken Niels eller P T er så fryktinngytende i virkelighetens slagscener. I «Sølvmynten som var en kobberpenge», 17.04.2024, argumenterer jeg for at Niels Corporal viser til Christian 4 som hvervet soldater i Tyskland før Trettiårskrigen, en hverving som skulle føre til at Kalmars erobrer ble forvandlet til Europas store taper. I «Christianus 4.» prøver Holberg å forklare årsaken til at kongen gikk fra seier til nederlag etter Kalmarkrigen. Det skal behandles i et senere innlegg.

Peleus’ skildring av Christian 4 bringer ikke bare tanken et Holbergs helteepos, men også på hans komedie om den stortalende soldat. Jesper Oldfux, snyltegjesten som smigrer for å få «Smautzer», deilige måltider eller lekkerbiskener, en klassisk komediefigur, spiller en sentral rolle i Jacob von Tyboe. Det er Jesper som har pratet med de hollandske «kalvehandlerne» i Nummer 4. Kalvehandlernes profesjon fremtrer som en parallell til snyltegjestens; de smigrer kongen ved å gjøre glorifiserende lignelser av ham, «gullkalver», som de får klekkelig betalt for. Liksom hollenderne spionerer Jesper på dem han flatterer for å øke lønnsomheten.

Den «gamle reven» Jesper forteller at man kan innbille Jacob at han har gjort langt større bedrifter i verden enn Aleksander Magnus; Peleus sammenligner måten Christian 4 kjemper på under Slaget ved Kalmar med Aleksander. Også Christian selv identifiserte seg med Aleksander den store. Dersom man skulle i audiens til majesteten på Frederiksborg, måtte man først passere Neptun-fontenen, som symboliserte Christian som havets hersker. Siden fortsatte man over broen til den indre borggård, som var flankert av skulpturer av Aleksander og Cæsar, oldtidens store erobrere, en passende introduksjon til møtet med Christian 4 (de originale skulpturene er erstattet av kopier). Både Jesper og Jacob understreker hvor viktig Jacobs egen innsats var i forhold til de andre soldatenes; Peleus og Holberg trekker frem Christians innsats, som overgår de andre soldatenes. Jesper forteller at slagplassen på vollen utenfor Brabant, der Jacob felte så mange hollendere, fremdeles kalles «Tyboes Kirke-Gaard» på grunn av de mange døde som lå igjen. Peleus skriver at slagplassen ved Kalmar fremdeles minner om Christians kampmot. Jacob forteller at han hadde en skanse av lutter døde kropper rundt seg, og han minnes særlig en «haard» fiende. Jesper foreslår at hollenderen har gjort seg usårbar ved magi. Peleus skriver altså at Christian virket så fryktinngytende på svenskene at man kunne tro han hadde den urten på seg som Plinius forteller kunne få fiender til å flykte. Jacob forteller at han hugget hollenderen tvert over ved navlen; Peleus skriver altså at Christian minnet om Ecdicius som hugget hodet og ryggen(?) av gotere i fleng.  

Jacob kommer så inn på Slaget ved Amsterdam, da han nedla 600 med sin egen hånd. Jesper repliserer at han nok måtte legge til et 0. Både Peleus og Holberg i «Christianus 4» skriver at Christian nedla fiender med sin egen hånd. I L’Histoire står det på side 240 at når man i antikken ville skryte av Romulus’tapperhet, sa man at han hadde drept 2000 vicentinere med sine egne hender. Messenerne fortalte om kong Aristomenes at han hadde sendt brennoffer til gudene av 300 fiender som han hadde drept med sine egne hender og av spartanere på en gang. Men vi, moderne historikere som Peleus selv, som forteller sannheten uten overdrivelser, tør si at denne fyrsten (Christian 4) utrettet mirakuløse bragder med sine armer og våpen, ved å drepe og jage vekk alle som befant seg foran ham.

Jacob begriper ikke hvordan hans «Pallast» (tyngre ryttersabel) i Slaget ved Amsterdam kunne holde ut så lenge. Jesper svarer at det ikke komme an på pallasten, men på dens hender som fører den. Han har lest i en gammel krønike at Aleksander Magnus, som var «Rigens Marsk» hos Nabochodonosar, kunne hugge av hodet på den største engelske tyr med ett hugg. Nabochodonosar bad Aleksander om å få låne hans sabel, men klarte ikke ettergjøre riksmarskens karstykke. Nabochodonosar ble sint og sa «Das ist jo die rechte Sabel nicht, Hr. General?» Von Tyboe bryter stadig over i tysk, noe som kan sikte til at Christian 4 benyttet tyske leiesoldater. Aleksander svarer. «Jeg laante Eders Keyserlige Majestæt min Sabel, men icke mine Arme.»

Historien er et sammensurium av flere historiske navn og anekdoter (jfr. Ludvig Holbergs skrifter), men vi skal trekke ut essensen. En riksmarsk/general, som kjemper for keiseren/majesteten, utfører store bragder med sine armer som holder våpen. Dette kan bringe tanken på en spesiell orden som Christian 4 innstiftet etter Kalmarkrigen, Den væbnede arms orden. Ordenstegnet i emaljert gull med diamanter bestod av en bøyd høyrearm i harnisk som holder et blottet sverd. Mottagerne var tolv adelsmenn som hadde utmerket seg i Kalmarkrigen. Det kan figurlig uttrykkes slik at de hadde «lånt» kongen sin arm og sitt våpen, sin væpnede arm. Blant mottagerne var «rigens marsk» Jørgen Lunge (1577–1619), som hadde kjempet under Christian selv da Kalmar ble beleiret og erobret, og avanserte til en av kongens mest betrodde militære ledere under resten av krigen.

I Femte akt har rivaliseringen mellom Jacob von Tyboe og magister Tychonius tilspisset seg, og i Scene 8 er de klare for krig. Jesper forsikrer Jacob om at Tychonius og tilhengerne hans vil løpe fanden i vold så snart de får øye på ham. Snyltegjesten sverger på at han heller vil se fanden enn Jacob når han er vred, for da kan han se liksom hele Trojanerkrigen og Jerusalems ødeleggelse avmalt på hans ansikt. Temaet utdypes i replikkvekslingen mellom Jacob og Jesper, og Jacob vil late som om han er vred: «See! nu seer du mit Ansigt, som det var, da jeg løb Storm til Braband.» Jesper svarer: «A – – – a – – – Nock Herre! Ingen Iislandsk Løve [sau] kand see meere forbandet ud. Der gick slige Ildstrimler fra Herrens Øyen, at man kunde sticke an en Pibe Toback dermed.» Jakob spør om hans blotte ansikt vil drive fienden på flukten, noe Jesper bekrefter. Dette bringer oss rett over i Peleus’ kommentar om at det kunne se ut som om Christian i Slaget ved Kalmar hadde på seg urten som fikk fiender til å fly, og at ansiktet hans utstrålte noe skrekkelig liksom Aleksanders eller Almicars.

Vi kan altså bytte ut Braband med Kalmar i den aktuelle scenen, jfr. forrige innlegg. I dette innlegget nevner jeg også det forhold at begge de to krigsmennene Jacob von Tyboe og den aldrende Christian 4 lot seg bære rundt i København i portechaise. Dette var den første portechaisen i byen. Men det er flere detaljer i komedien om den stortalende soldat som kan peke mot kong Christian.

Pernille, tjenestepiken i Leonoras hus, roser Jacob von Tyboe overfor Leonora, utvilsomt fordi han er den av Lucilias beilere som har mest penger. Pernille påstår at hun er: «naturlig portered for røde Klæder. Mit Hierte spiller i mit Liv, naar jeg seer de Plumager, hand har paa sin Hat.»

Ludvig Holbergs skrifter kommenterer: «fra begyndelsen af det 18. århundrede bar en del af den danske hær (fx livgarden) rød uniform.» Videre om «Plumager»: «fjerbusk på hovedbeklædning, som blev brugt af officerer.» Jeg har ikke funnet bilder av historiske offisersuniformer med en slik «hovedbeklædning» på nettet. Karsten Skjold Petersen ved Nationalmuseet skriver i en e-post at det ikke finnes kilder som bekrefter at offiserene bar hatter med plumager på begynnelsen av 1700-tallet. Enkelte kilder forteller om offisershatter som var kantet med små fjær, men altså ikke om hatter med fjærbusker av en type som ville fått Pernilles hjerte til å  hoppe. 

Christian 5 under en karusell, iført en drakt i oldenborgernes våpenfarver rødt og gult (gull) og med en staselig plumage.

Når det gjelder de røde klærne, stemmer det at rødt kunne være en hovedfarve på militæruniformer på tidlig 1700-tall, gjerne med gull eller gule detaljer. Årsaken er at rødt og gult var oldenborgernes våpenfarve. Det samme gjaldt for postvesenets uniformer. Danmarks postvesen ble grunnlagt av Christian 4 i 1624, men det var først da Dorothea Krag var generalpostmester (1703-1711) at postbudene fikk kappe og kaskett i oldenborgerfarvene.

Pernilles replikk har antageligvis fått publikum til å tenke på soldatuniformen, helst en rød frakk, muligens også postbudskappen. Men oldenborgerkongene opptrådte også selv i røde klær, og her stikker Christian seg frem, muligens fordi det var han som bestilte flest portretter av seg selv. Christian 5 er også avbildet i røde klær, nemlig en rød frakk med gulldetaljer, på Rosenborg-tapetene med kongens seire i Skånske krig. Tapetmester var Bernt van der Eichen. For øvrig bærer kongen hatt med plumager. Tapetene er ganske sikkert inspirert av Frederiksborg-tapetene med Christian 4s seire i Kalmarkrigen. Her var Karel van Mander 2 tapetmester. Tapetene gikk tapt i brannen i 1859. På to av tapetkopiene bærer Christian 4 en rød frakk med gule detaljer, blant annet der kongen kommanderer sine tropper utenfor Kalmar. Jeg er usikker på om farvevalget baserer seg på akvareller av originalene eller andre forhold. Kongen bærer også hatt med plumage.

På det kanskje mest kjente bildet av Christian 4, Karel van Mander 3s store rytterbilde fra ca. 1643, er kongen fremstilt som tungt bevæpnet kavalerist. Han er iført rød jakke og bukse med gull eller gule renner, gul vest eller brystduk og feltherreskjerf. På hodet har han en hjelm med en svær plumage. I bakgrunnen mellom hestebena rir noen kavalerister mot en brennende by, åpenbart Kalmar. Maleriet hyller den svenske stadens erobrer tretti år etter seieren. Rytterbildet finnes også i en sivil versjon. Jeg er ikke kjent med farven på kongens antrekk. Han bærer en hatt med plumage. Det finnes også et mindre rytterbilde av Christian 4 fra 1638, muligens malt av Karel van Mander 3. Kongen er antrukket i rød jakke med gull eller gule detaljer, rød bukse (muligens med gule eller gylne render) og bærer hatt med plumage; i bakgrunnen er Rosenborg.

I innlegget 17.04.2024 argumenterer jeg for at Pernille, som kommer av Petronius, som viser til forfatteren av Satyricon, oppebærer en satirisk funksjon. Pernille er altså «naturlig porteret» for røde klær. «porteret» brukes kun denne ene gangen hos Holberg. Ordet kommer av fransk «porté», med betydningen å like noe, og det kan gi et fornemt inntrykk. Det kan tolkes slik at Pernille, som alltid har muligheten for fortjeneste i tankene, har en naturlig forkjærlighet for røde klær fordi det peker mot oldenborgerne, altså kongen. Det kan bestyrkes av virkningen av plumagene på krigsmannens hatt; tjenestepikens hjerte sitrer når hun ser dem. Christian 4 er flere ganger avbildet med hatt med praktfull plumage; noen ganger ligger hatten ved siden av kongen eller han holder den inntil hoften. Det dreier seg om 1500-1600-tallets statussymbol: kastorhatten. Kastorhatt er laget av filt fremstilt av beverens underull og ble høyeste mote i Europa på 1500-tallet. Dette førte til at beveren ble utryddet over nesten hele Europa; en liten bestand overlevde i Norge, i Telemark. Dette drev prisene i været, og utover på 1600-tallet var det kun de øverste i samfunnet som hadde råd til kastorhatter. Dette forholdet ligger bak kastormotivet i Den politiske Kandstøber, hvor «borgermester» Herman von Bremen får besøk av en representant for Hattemakerlauget og én fra kremmerne. Førstnevnte representant klager på at kremmerne lar veve stoffer av kastor og tilmed syr strømper av det. Som kannestøperdatteren Engelkes strømpestopping viser, er det stor slitasje på strømper, og striden mellom «hattemakeren» og «kremmeren» er selvfølgelig oppspinn. Kastorhatten er et motefenomen òg en luksusartikkel, og det er utenkelig at det noen gang er blitt produsert kastorstrømper, det være seg i Hamborg eller København.    

Nummer 4s byggherre, Christian 4, opptrådte altså i røde klær og hatt med plumage. Liksom Jacob von Tyboe utvekslet han også selvportretter med europeiske konger og andre dignitærer. Hans bragder på krigsmarken er blåst opp liksom Jacobs, det samme gjelder den fryktskapende virkning ansiktet hans har på fienden. Akkurat som Holbergs stortalende soldat har Christian 4 penger slik at han kan lønne smiskerne, som spionerer på ham til takk. Både Christian og Jacob var overtroiske (jfr. innlegget 23.04.2024).

I et senere innlegg skal jeg drøfte Holbergs omtale av Christian 4s inntagelse av Kalmar slott.