Holbergs komiske helteepos "Peder Paars" – harmløs skjemt eller hvass satire? XXI

 

Da svenskene fikk en forræder og Christian 4 en festning

 

Ludvig Holberg var presset av eneveldets sensur til å hylle oldenborgerkongene, men ingen kunne forhindre ham i å latterliggjøre dem i sitt komiske helteepos og komediene. Det gjaldt bare å skjule satiren godt nok. Men også i Holbergs historiske forfatterskap finnes en kritisk undertekst. Dette er blant annet omtalt i «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024. Innlegget behandler Holbergs omtale av Christians opptreden under erobringen av Kalmar. Vi skal se nærmere på historikerens omtale av danskekongens inntagelse av festningen.

Kalmar var ikke beseiret før festningen var på danske hender. Det virket som om den tallrike garnisonen hadde bestemt seg for å holde stand lenge. Da skjer noe uventet, som fører til en kraftig tilspissing av konflikten mellom Christian 4 og Karl 9: Kommandanten Christer Somme overgir festningen til danskene uten kamp. Holberg gjengir i «Christianus 4.» (Dannemarks Riges Historie) den pro-danske forklaringen. Julien Peleus’ beskrivelse inngår i kildematerialet.

De beleirede skal angivelig ha mistet motet etter danskenes kraftige bombardement, som resulterte i mange døde, syke og svakelige, og det var knapphet på levnetsmidler. Samlet ledet dette til at de åpent uttrykte at deres liv og velferd bestod i kastellets overgivelse. Somme følte seg derfor presset til å overgi festningen. Til Sommes forsvar hevdes det også at svenskene var i ferd med å gå tom for krutt. Dette siste nevner ikke Holberg. Derimot har han et stykke tidligere i teksten berettet at den svenske flåte hadde ankommet kort etter danskenes erobring av Kalmar by og forsynt festningen med en mengde av proviant og andre fornødenheter. Flåten hadde dessuten sørget for fri kommunikasjon mellom Öland og festningen (jfr. forrige innlegg.)

På svensk side fortelles historien om overgivelsen av Kalmars kastell helt annerledes. Den går i korthet ut på at Christian 4 lovet Christer Somme et gods i Holsten og 1000 daler, hvis han overgav festningen. Adelsmannen Somme, som hadde vært en erklært fiende av Karl 9, aksepterte tilbudet. Overgivelsen av det stolte kastell skjedde altså på grunn av et forræderi, der Christian 4 fristet kommandanten med gods og gull.

I den århundrelange konflikten mellom danske- og svenskekongen er det to forrædere som stikker seg frem i Sverige: Christer Somme og Henrich Danckwart. Holberg henviser til Danckwart i Den politiske Kandstøber, i scenen fra vertshuset til Jacob von Lubek (jfr. innlegget 17.04.2024). Collegium Politicum avholder møte, og et av temaene er hvordan man best kan føre krig. Holbergs kritikk av Christian 4, som hadde en stridsdyktig flåte, men ingen hær, er implisitt. Flåten kunne ikke brukes på landjorden, og de leide soldatene var kostbare òg enkelte troløse. Christians feilslåtte militærpolitikk viste seg både i Kalmar- og Keiserkrigen. Den som peker på det for Keiserkrigens del, er verten, Jacob von Lubek, byen der fredsavtalen ble undertegnet. Den fastslo at Christian 4 aldri mer måtte blande seg i de tyske anliggender. Danskekongens håp om en stormaktsposisjon i Europa ble knust for all fremtid.

Jacob von Lubek gir Danckwarts kart til Herman von Bremen. Mester Herman er liksom Jacob von Tyboe et satirisk portrett av Christian 4. Han kan reformere hele Danmarksriket mens han støper om på myntene fra Øresundstollen (ved myntforringelse, blande kobber i sølvmassen), etablerer luksusmanufakturer og kompanier som seiler med skip på fjerne strøk. Bygger kort sagt kasteller i luften, da alle disse prosjektene går ad dundas etter kort tid (jfr. bla.a. innlegget 10.05.2018).  

«von Bremen» viser til et av de første utslagene av Christians innblanding i de tyske anliggender; bestrebelsene på å få sin nest eldste sønn, Frederik, innsatt som erkebiskop i Bremen, som etter reformasjonen var blitt et verdslig embede. Kongen lyktes delvis i 1621 da Frederik ble valgt til koadjutor (biskoppelig medhjelper). Fremstøtet inngikk i en større plan med flere utnevnelser, der målet var å få fotfeste i stiftene Bremen, Verden, Osnabrück og Halberstadt. Rollefiguren Jakob von Lubek vitner altså om det sørgelige resultat av Christian 4s infiltrasjon i Tyskland. Drengen Peiters sammenligning av mester Hermans fremtoning med en kretsoberst, der han tronet for enden av bordet i Collegium Politicum, viser til Christian 4. I kollegiet diskuterte man avsettelse av keisere og kurfyrster i tillegg til etablering av kompanier og handel på fjerne strøk. Danskekongen lot seg velge til kretsoberst i Den nedersaksiske krets for å kunne involvere seg i krig med den tysk-romerske keiser, kulminasjonen av Christians innblanding i tyske anliggender.

Men hva viser von Lubeks Europa-kart, «Dankwarts Landkorte» til? «Landkorte» er trolig flertall, i senere utgaver står det «Landkort». Kommentarene i Ludvig Holbergs skrifter nevner hollenderen Justus Danckerts kart som hadde stor utbredelse, men viser samtidig til to andre navn, Caspar Danckwert som hadde utgitt en beskrivelse av Slesvig og Holstein i 1652, og oberst Danckwart som overgav Karlstens festning i Marstrand til Tordenskiold i 1719. I overteksten er «Danckwarts» en forsnakkelse eller kanskje helst uttrykk for at mester Herman har manglende kunnskap om kart. Men det er neppe tilfeldig at forfatteren introduserer kommandanten som overgav Marstrand festning sammen med Jacob von Lubek.

von Lubeks kart viser at keiserens residensstad Wien ikke ligger ved havet og derfor ikke kan erobres med en flåte; de stolte orlogsskipene til kretsoberst Christian 4 var av liten nytte i Keiserkrigen (jfr. innlegget 17.04.2024). Henrich Danckwart tilhører Holbergs samtid, mens rollefiguren Herman von Bremen peker mot Christian 4 (1577-1648). Like fullt bringer Henrich Danckwarts historie tanken på Christian 4s første krig, Kalmarkrigen. Omstendighetene rundt Danckwarts overgivelse av Karlsten festning fremtrer nemlig som en blåkopi av Christer Sommes overgivelse av Kalmars festning drøyt hundre år tidligere. Begge overgivelsene kom som en overraskelse, ettersom festningene var i god stand og utstyrt med forsyninger av alle slag (jfr. under). Akkurat som i tilfellet med Kalmar festning ble Karlsten overtatt av danskene etter forhandlinger mellom den danske fienden, representert ved Tordenskiold, og den svenske festningskommandanten. Begge kommandanter ble tilbudt penger. Somme skulle få tusen daler i tillegg til godset i Holsten (jfr. innlegget 06.06.2024); Danckwart 3000 dukater specie (hele pengestykker), noe han skal ha sagt nei til. Ingen av festningene ble altså erobret. Henrich Danckwart ble stilt for generalkrigsrett, dømt for forræderi og halshugget, mens Christer Somme flyktet til Danmark. Ekskommandanten på Kalmar kastell slapp likevel ikke unna straffen; han ble myrdet i 1618 på sitt gods Rohlstorf i Holsten.

                             Kalmars festning

                                    Karlsten

Holberg skriver følgende om den betente saken:

«Nogle Svenske Skribentere, blant hvilke Pufendorf, skrive, at Castellets Overgivelse skeede ved Forrædderie, og at Christen Sommer betingede sig et adeligt Gods udi Holsten. Men den Kongelige Franske Historiographus Peleus, som udi en særdeles Bog har beskrevet denne Krig, melder intet derom, men heller siger, at det skeede af Nød, […]»

Holberg legger altså Julien Peleus og Samuel von Pufendorf på vektskålen, og dommen lyder: Peleus’ etterrettelighet som historiker veier tyngst. En slik vurdering (i overteksten) understøttes av at den pro-danske versjonen av overtagelsen av Kalmar slott, der Christer Somme unnskyldes, gjengis utførlig, mens den pro-svenske så vidt nevnes. Pufendorf er den skribenten Holberg skylder mest når det gjelder det naturrettslige forfatterskapet; den tyske juristen har også hatt betydning for hans historiske forfatterskap. Men Pufendorf hadde tilknytning til Sverige; han var professor i Lund og ble derfra kalt til Stockholm og utnevnt til kongelig svensk historiograf. Pufendorfs historiske verker om svenskenes krig mot danskene var altså ikke skrevet ut fra et ønske om å hylle danskekongens innsats. Jeg er usikker på om Holberg har oppfattet Pufendorfs verker som partiske. Den svenske kongen styrte eneveldig, men hans posisjon var ikke så klart formulert som i Danmark, der man hadde Kongeloven. Det som er sikkert, er at Peleus’ beskrivelse av Christian 4 er panegyrisk, og det er selvfølgelig Holberg fullt klar over (jfr. innlegget 06.06.2024).

Avslutningsvis i skildringen av Kalmar slotts inntagelse skriver Holberg: «Til en Erindring om denne vigtige Calmars Erobring blev slagen en Medaille, paa hvis eene Side stod Hans Majst. udi fuld Harnisk, paa den anden Side blev præsenteret Staden med disse Ord: Cede Majori Calmar.» Her er en note: «Musæum Reg. part. 2. Sect. 5. No. 14.», som jeg ikke har klart å identifisere. Det er mulig det viser til en inventarliste på et museum. Medaljen er i alle fall beskrevet slik at det sannsynliggjør at Holberg har sett den; forfatteren hadde stor kunnskap om numismatikk. Det dreier seg om en propaganda- eller skrytemedalje av medaljøren og myntmesteren Nicolaus Scwabe. Festningen opptar den største plassen på avbildningen av Kalmar og byen bare en liten del. Inntrykket som gis er at festningen ble inntatt ved storm, mens faktum er at danskene ble sluppet inn gjennom porten. Benito Scocozza skriver følgende i Christian 4.: «For Christian 4., der selv deltog i kampene om Kalmar by og slot, var indtagelsen af borgen er herlig sejr, der af ham selv og hans velvillige propagandister blev gjort endnu mere glorværdig.»

Blant Christian 4s propagandister var malere, tapetmakere, diktere og altså medaljører. Dette forholdet ligger til grunn for min hypotese om at Jacob von Tyboe er et satirisk portrett av Christian 4. Alle skryter av Jacob von Tyboes krigsinnsats i Brabant og Amsterdam i håp om å få betalt, liksom Christian 4s propagandister etter Kalmarkrigen. Det gjelder spesielt de hollandske «Kalskoepers», kalvehandlerne, som sikter til hollenderne som handler med eller lager gullkalver av Christian 4 (jfr. bla.a. «Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører», 26.08.2017).   

«Cede Majori Calmar» betyr «Vik for overmakten, Kalmar». Forelegget for det latinske uttrykket «cede(re) maiori» er et av Martials Epigrammer (31): «å vike for overmakten (el. den sterkere) gir nest beste ry for tapperhet» (Ludvig Holbergs skrifter). Den som representerer overmakten på medaljen, er den harniskkledde Christian 4, som er fremstilt med et truende ansiktsuttrykk. Hjelmen ligger på et postament ved siden av ham, slik at hodet er klart gjenkjennelig. Det bringer tanken på Peleus’ beskrivelse av den fryktelige utstrålingen til Christian 4s ansikt (jfr. «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024).

Holberg skriver at denne «Stads- og Fæstnings-Erobring skapte stor anseelse for kong Christian og innjog stor frykt i de svenske. Det er verdt å merke at forfatteren skriver «Fæstnings-Erobring», som ikke dekker det som skjedde. Holberg forklarer hvorfor svenskene ble så overrasket over inntagelsen, den såkalte erobringen, av festningen. Det var en av deres aller beste festninger. En rekke forhold tilsa at danskene ville måtte beleire den i minst tre måneder, noe som ville føre til mangel på forsyninger. Festningen hadde en stor besetning og lå slik til at den ikke bare var vanskelig å bestorme, men å nærme seg. «men,» som Holberg skriver, «den muntre Konge overvandt ved sin Tapperhed alle disse Vanskeligheder, og bragte saadan en Frygt udi de Beleyrede, at de ikke meere turde sætte sig imod hans sejerrige Vaaben.» Holberg gjengir her den pro-danske versjonen, som ikke stemmer med de faktiske historiske forhold. Det var hverken Christians tapperhet eller hans seierrike våpen som skaffet danskene adgang til festningen, men Christer Sommes overgivelse etter aksepten av danskekongens tilbud om et gods i Holsten og tusen daler. Dette er så godt kjent at det er umulig Holberg ikke vet det, men han kan ikke skrive det. Da ville Christians «calmarnske triumph» sprukket som en sepeboble.

Holberg skriver at Karl 9 ble så opphisset over Christians seierrike fremrykning at han utfordret ham til duell. Brevvekslingen i den anledning er berømt. Den vitner ifølge Holberg om at «de Tiders Skrive-Maade har differeret fra vore Tiders.» Historikeren unnskylder at han tar brevene med ved å vise til at de allerede er trykket i adskillige bøker. Det er liten tvil om at det er Christian 4s svar til den aldrende svenskekongen, hvis land er under angrep, som vekker fortørnelse.

Karl skriver blant annet følgende til Christian:

«at du haver ikke giort som en Christelig og ærlig Konge, i det at du uden Aarsag har brudt den Stetinske Fred, som er sluttet imellem Sverrig, Dannemark og Norge, og at du har belejret vor Fæstning Calmar, hvis Stad du haver overrumpled, og ved Forræderie erobret Slottet, tillige med Øland og Borkholm, hvorved du har givet Aarsag til stor Blods Udgydelse.» Karl utfordrer deretter Christian til duell, ettersom han anser at krigen, etter flere forsøk på å fremforhandle en fredsavtale, ikke kan bringes til avslutning på annet vis.

Christian svarer blant annet følgende:

«Du skriver iligemaade, at vi have overrumplet den Stad Calmar, og at vi ved Forræderie have erobret Slottet tillige med Øland og Borkholm; saadant er u-sant; thi vi have indtaget Slottet med Ære, og du burde skamme dig, saa ofte du tænker paa, at du ikke haver forsynet det med fornødne Ting, eller undsatt det, ja at du haver ladet det indtage for din Næse, og at du dog alligevel vil have Navn af en god Soldat.»

Christian påstår altså at han har inntatt Kalmar kastell med ære og ikke ved forræderi, og han beskylder Karl for ikke å ha forsynt kastellet med «fornødne Ting». Påstanden motsies altså av Holbergs opplysning om at den svenske flåte hadde ankommet noen tid forut for Slaget ved Kalmar, «hvilken forsynede Calmars Castell med en Mængde af Proviant, og andre Fornødenheder, og forskaffede fri Communication imellem Øland og bemeldte Castell.» Med denne opplysningen sår Holberg tvil om den pro-danske forklaringen på at Somme overgav kastellet. Den står så pass langt fra skildringen av overgivelsen slik at man ikke nødvendigvis kobler de to påstandene: Kalmar kastell har en mengde proviant og andre fornødenheter og Somme overgav kastellet på grunn av nød. Nød skal her trolig forstås som mangel på fødevarer.

Christian skriver videre:

«Hvad den eene Kamp angaaer, som du tilbyder, da synes saadant os meget latterligt; efterdi vi viide, at du est skrøbelig, og at det er dig tienligere at blive bag en varm Kakkelovn, end at figte mod os, at du har meer en god Medicus fornøden, der kand curere din Hierne, end at møde os udi en Duel. Du burte blues ved, du gamle Giæk, at angribe en Ære-kiær Mand. Du har maaskee lært saadant blant gamle Kierlinger, som ere vante til at bruge Munden.»

Holberg gjentar at det ville være bedre å unnlate å trykke slike brev, men fordi de er så kjent, har han vært tvunget til å innføre dem. Det kan utelukkes at Holberg har trodd på Christians påstand om at han («Vi» er majestetisk flertall) har inntatt borgen med ære. Formuleringen «at du haver ladet det indtage for din Næse», bringer tanken på lureri. Det kan vel ikke helt utelukkes at brevet er skrevet i påvirket tilstand.

I et siste avsnitt etter omtalen av resten av Kalmarkrigen og Knærødfreden i 1613 har Holberg noen kommentarer. Først skriver han at han har funnet for godt å følge en fremmed skribent som levde på samme tid for å unngå all mistanke om partiskhet. Noten identifiserer skribenten slik: «Peleus en Kongl. Fransk Historiographus, som vidner, sig at have ført Correspondence med fornemme Folk i Norden.» I «Krigsmannen som fikk fienden til å fly med sitt blotte ansikt», 06.06.2024 har jeg vist at Peleus’ fremstilling av Christian 4 er svært panegyrisk. Allerede i avsnittets innledning røper altså Holberg, undertekstlig, at hans egen fremstilling av Christian, helten fra Kalmar, er partisk. Peleus var Henrik 4s historiograf, og av ukjent grunn mente han at den franske kongen var Christians forbilde. Sistnevnte skal ha strukket seg langt for å kopiere Henrik 4.

Holberg skriver at frem til Kalmarkrigen og dens avslutning hadde «disse Rigerne», Sverige og Danmark-Norge, vokst og tiltatt i makt og reputasjon. «Men fra denne Tid begynder en fatal Periodus i den Danske Historie, og Lykken, som hidindtil stedse havde været favorable, begyndte at vende Ryggen, saaledes, at Dannemark har taget af ligesom Sverrig har voxet til, ja under dets stridbare Konger giort saadanne Figurer, at dets Magt er bleven formidable for heele Europa. Men den stedsvarende Ulykke, som siden har fuldt Kong Christianum 4, hindrer dog ikke, at han af alle bliver anseet som een af de største Regentere, der levede paa de Tider, saasom den paafuldte Uheld kand alleene tilskrives Tidernes Conjuncturer, og ingenlunde Personen.»

Det er helt utenkelig at Holberg har ment at Christian 4s «uhell», deriblant tapet i Keiserkrigen, på ingen måte kunne tilskrives kongen selv. Påstanden faller på sin egen urimelighet, noe som ganske sikkert er blitt oppfanget av den oppmerksomme leser. Men sensuren på Holbergs tid har akseptert den, òg ettertidens Holberg-eksperter.