De nye klærnes, hestens, sabelens og trompetens åpenbaring, et plukket, forpjusket juletre og en istykkerrevet dukke og dukkeseng
Handlingen i Et dukkehjem begynner julaften
formiddag. Nora har vært ute og gjort juleinnkjøp. Skuespillets første replikk
er en beskjed til stuepiken: «Gem juletræet godt, Helene. […]» Litt senere utpå
dagen roper Nora: «Helene! Lad mig få træet ind. […]» «Helene» er det første
navnet som omtales i skuespillet. Stuepiken er den som gjemmer og siden finner
juletreet frem igjen. Navnet peker trolig mot sankt Helena (ca. 255–330),
Konstantin den stores mor. Legenden forteller at det var Helena som fant Kristi
kors under en pilgrimsreise til Det hellige land. Det åpner for at korset, som
vitner om Kristi død og pine, bringes symbolsk inn i dukkehjemmet sammen med
juletreet.
Da juletreet fikk innpass i norske borgerlige hjem
utover på 1800-tallet, ble det satt inn i en kristen kontekst. Det eviggrønne
treet pekte mot løftet om evig liv, juletrelysene skinte som Kristi lys i
mørket, og stjernen i toppen minnet om Betlehemsstjernen. Det var vanlig å
knytte juletreet til livets tre i paradiset. Juletreet har sin opprinnelse i
Tyskland, og her ble sammenhengen med livets tre understreket. Den første
juletrepynten var epler, som siktet til frukten på livets tre. For å forhindre
at Adam og Eva, som hadde spist av kunnskapens tre også spiste av livets tre, ble
de jaget ut av paradishaven. Da Ibsen skrev Et dukkehjem, hadde han bodd
over ti år i Tyskland. Det er naturlig å anta at tysk julefeiring inngår i
bakgrunnen for Et dukkehjem sammen med den norske.
I 1842 tolker N.F.S. Grundtvig juletreets symbolikk i
«Juleaften, du er skøn»:
«[…]
Livets træ med lys i top
vokste i Guds have op
Adams børn dog længe sukked
paradis for os er lukked
død og dom er syndens sold
Lysets træ med liv i løn
er oprundet med Guds søn
engle svæve i dets grene
kvæde sødt med stemmer rene
vinke os til paradis
Der os sanker Gud i læ
under livets palmetræ
Der sin herlighed den klare
han for os vil åbenbare
i vor Herres Jesu navn
Om det lys som tændtes brat
med Guds søn i julenat
livets lys, som blidt skal brænde
for de små til verdens ende
minder os vort juletræ
[…]»
Det Grundtvig ikke minner om i denne søte
julesalmen, er forutsetningen for frelseshåpet etter døden og dommen.
Det betinger Frelserens død og pine på korset for menneskenes synder. Det
skjønne juletreet vitner altså om at mennesket er syndig. Også B.S. Ingemann
viser i salmen «Julen har bragt velsignet Bud» (1839) til sammenhengen mellom
juletreet og livets tre, uten å nevne korset:
«[…]
Grenen fra livets træ står skønt
med lys som fugle på kviste.
Det barn, som sig glæder fromt og kønt,
skal aldrig den glæde miste.»
Ingemann lover så barna at Jesus vil lukke opp haven der
englene flyr, for dem. Både Grundtvigs og Ingemanns salme er beregnet på barn,
og det kan kanskje forklare at juletreets mørke side, Jesu lidelse og død på
korset, ikke nevnes.
Dersom vi ser nærmere på juletreets symbolikk, er det to
detaljer som peker direkte mot korset. Juletrefoten skulle tradisjonelt være i
korsformet tre. Juletreet var avhugget og ble naglet til korsfoten, og her ble
det trukket en linje til Kristi kors. Teksten tyder på at Nora har kjøpt et tre
med påmontert fot. Treet, tradisjonelt en gran slik som i skuespillet, har
korsformede grener. Også her trekkes linjen til Kristi korsdød. I
middelalderens og renessansens kirkekunst finnes det mange eksempler på
fremstillinger av livets tre, hvor korset er plassert i trekronen. Det knytter
seg til oppfatningen av Kristus som den annen Adam, som skal sone for de synder
den gamle Adam begikk.
Om Grundtvig og Ingemann omgår juletreets forbindelse
med korset, har Nora et rent sekulært forhold til juletreet. Torvald forteller
at Nora låste seg inne for å lage blomster til juletreet og andre herligheter
tre uker før forrige jul. Det var en historie hun diktet opp for å skjule at
hun arbeidet med arkskrift for Krogstad for å betale på lånet for Italia-reisen.
Da Nora pynter årets juletre, er det blomstene og lysene som står i sentrum for
oppmerksomheten. Blomstene, som var vanlig juletrepynt på 1800-tallet, omtaler
hun to ganger. Annen pynt kan ha vært glanspapirlenker, -kurver og -kremmerhus
med søtsaker i, gullmalte kongler, rosinlenker, nøtter, mandler og epler.
Hos Helmers har estetiske dogmer fullstendig utmanøvrert
den kristne tro. Noras sekulære forhold til juletreet har også et estetisk
aspekt: «Hvor smukt de røde blomster tar seg ud.» Det bringer henne på tanken
om hva skjønnhet kan brukes til. «Juletræet skal blive dejligt. Jeg vil gøre
alt, hvad du har lyst til, Torvald; – jeg skal synge for dig, danse for dig –»
Juletreets deilighet smelter sammen med Noras bevisste bruk av sin erotiske
appell overfor ektemannen. Juletreet er deilig liksom kjødfarvede
silkestrømper, dyktig mange penger og en reise til Italia.
Anden akt begynner første juledag, Frelserens
fødselsdag. Sceneanvisningen: «Oppe i krogen ved pianofortet står
juletræet, plukket, forpjusket og med nedbrændte lysestumper.» Den respektløse
behandlingen av livets og lysets tre avviker fra tradisjonen. Juletreet skal
ikke plukkes eller høstes ferdig og henstilles i en krok sent på julaften eller
tidlig første juledag, men stå fremme til lyst og glede i julen. Først mot
julens slutt ble treet høstet for tiloversblitte godsaker og pynt. Treet i
Helmers’ hjem er blitt plukket, noe som tyder på at det også vært pyntet
med frukt og søtsaker.
Det går ikke lange stunden etter at Nora er kommet
hjem, før hun begynner å pakke opp gavene. Hun viser Torvald hva hun har kjøpt
til barna og tjenestepikene.
«[…] Se, her er nye klæder til Ivar – og så
en sabel. Her er en hest og en trompet til Bob. Og her er dukke og
dukkeseng til Emmy; det er nu så simpelt; men hun river det jo snart
istykker alligevel. Og her har jeg kjoletøjer og tørklæder til pigerne […]»
Gavene blir neppe pakket inn igjen og vil derfor være
synlige, når treet tennes. Nora presiserer overfor Helene at barna ikke må få
se treet før om aftenen, når det er pyntet. Det var tidligere en vanlig regel
at treet skulle holdes skjult for barna inntil lysene ble tent om aftenen. Kanskje
kan det dels skyldes at gavene opprinnelig var uinnpakket og gjerne ble hengt
på treet, der de lokket sammen med rosiner, mandler og andre godsaker. Gaver
som ikke egnet seg til opphengning, som klær og større leker, ble plassert
under treet eller på et bord ved siden av. Det finnes flere historiske bilder
av juletrær med leker som henger på grenene. Et tysk bilde viser både en leketrompet,
-sverd og dukker, som var typiske julegaver.
Etter fremvisningen av barnas leker, kjolestoffene og
tørklærne til pikene, spør Torvald hva det er i en pakke som ikke er åpnet.
Nora skriker opp; den får ikke ektemannen se før om aftenen. Ved et drevent spill
klarer hun å lure penger av Torvald som gave til seg selv. Hun skal pakke
dem inn i et smukt gullpapirs omslag. «Vilde ikke det være morsomt?», legger
hun til. Nora koketterer en stund videre med Torvald, og han innrømmer at han
liker henne slik hun er, litt løs i kanten. Da hun viste ham alle gavene hun
hadde kjøpt, kalte han henne den lille spillefuglen, utvilsomt med betydningen
ødeland. Men senere under koketteringsscenen får «spillefugl» et annet, mer sjuskete
anstrøk. Det fremgår under praten at Nora stadig ber Torvald om penger,
utvilsomt for å betale på lånet til Krogstad, noe som leder til følgende
replikk fra Torvald:
«Kan ikke nægtes, min kære lille Nora. (lægger
armen om hendes liv) Spillefuglen er sød; men den bruger svært mange penge.
Det er utroligt, hvor kostbart det er for en mand at holde spillefugl.»
«Spillefugl» kan også bety lettferdig kvinne. Torvald
omtaler ofte konen som «letsindig», som også kan ha samme betydning som
lettferdig. Og Noras oppførsel i den berømmelige strømpescenen med doktor Rank
lar ingen tvil tilbake om at hun er en fullbefaren fristerinne. I en scene
mellom Nora og fru Linde i Anden akt forteller Nora om Ranks far (min
kursivering): «[…] Jeg skal sige dig, hans fader var et væmmeligt menneske, som
holdt elskerinder og sådant noget. […]» Det er vanskelig ikke å oppfatte
Torvalds replikk som en undertekstlig hentydning til tidens holddamer, kvinner
som ble underholdt av velbemidlede menn mot gjenytelse av seksuelle
tjenester.
Kort etter bemerker Torvald: «Du ser så – så – hvad
skal jeg kalde det? – så fordægtig ud idag –» Torvald mistenker at konen
har spist makroner. Nora blånekter og hevder at hun aldri ville falle på å
gjøre ham imot. Torvald godtar dette og sier:
«[…] Nå, behold du dine små julehemmeligheder for dig
selv, min velsignede Nora. De kommer vel for lyset iaften, når juletræet er
tændt, kan jeg tro.»
Det er ikke helt klart hvilke små julehemmeligheter
Torvald sikter til. De avsløres altså idet juletrelysene tennes, og tanken
faller på Noras gave til ektemannen. Men «julehemmeligheder» antyder at det kan
dreie seg om flere små hemmeligheter. For Torvald selv er det snakk om en lett
henkastet bemerkning uten dypere mening, men formuleringen er av en slik art at
det ansporer til nærmere undersøkelse.
I 1879 var det ennå ikke kommet strøm i husstandene,
og det har vært betydelig mørkere i stuen om vinteraftenen enn i dag. Tenningen
av juletreet med all dets pynt og fristelser har derfor kunnet fremstå som den
rene åpenbaring. Det er naturlig nok det som henger på treet, som først og
fremst vil komme for lyset. Det gjelder for Noras juletre papirblomster,
annen pynt, søtsaker og kanskje epler og nøtter. Samtidig er det sannsynlig at barnas
gaver henger på treet; en sabel, en hest, en trompet, en dukke og muligens
dukkesengen. De nye klærne til Ivar vil nok ligge under treet eller på et bord
ved siden av. Skjønt det finnes bilder av gamle juletrær med klær på, for
eksempel luer. At det har hengt gaver på treet, kan understøttes av juletreets
skjebne. Det er ikke bare blitt ferdig plukket, men ser forpjusket ut. Grunnen
er trolig at barna, kanskje også Nora selv, har vært uforsiktige da de forsynte
seg av de verdslige fristelser juletreet hadde å by på. Det bringer tanken på
Noras opplysning om datteren Emmys forhold til lekene sine. Det gjør ikke så
mye at dukken og dukkesengen er simple, sier Nora, for Emmy river dem jo snart
i stykker allikevel. Dette vitner om en skjødesløs innstilling hos barnas mor,
og man kommer på den tanke at Nora har latt Ivar, Bob og Emmy få herje fritt med
treet under høstingen, som om det var en pinjata som barna denger løs på for at
godteriet skal falle ut. Juletreet er ikke lenger smukt og deilig og blir
hensatt i en krok.
For noen år siden bemerket en bekjent, Grethe Barbro
Hanssen, som har studert kristendom og drama, guttenes gaver. Hun mente at nye
klær, sabel, trompet og hest viste til Johannes’ åpenbaring. I kap. 6 forteller
Johannes, hans identitet er usikker, om sine himmelske visjoner om endetiden.
Et såret lam (Kristus) har mottatt en bokrull med syv segl fra ham som sitter
på tronen (Gud) (kap. 5). Da lammet åpner det første seglet, ser Johannes en
hvit hest med en seirende rytter med bue. Da lammet åpner det andre seglet,
kommer en flammende rød hest frem. Han som sitter på hesten, får et stort
sverd. Denne hesten varsler krig. Ved åpningen av det tredje og fjerde seglet
kommer to andre hester frem, som varsler dyrtid og død.
Da lammet brøt det femte seglet, så Johannes sjelene
til dem som var blitt slaktet for Guds ords skyld og for sitt vitnesbyrd. De
ropte med høy røst: «Herre, du hellige og troverdige, hvor lenge vil du vente
før du holder dom og lar straffen for vårt blod komme over dem som bor på
jorden?» (Nettbibelen) Da fikk hver av dem en lang hvit kjortel, og de ble
fortalt at de måtte vente en stund, til tallet på de medtjenere og søsken som
skulle bli drept som dem, var fullt. I 8., 9. og 10. kapittel forteller Johannes
om visjonen av de syv englene som blåser på basun, der hver basun nedkaller
fryktelige katastrofer over jorden.
Når juletreet, livets og korsets tre, tennes julaften hos
Helmers, vil Ivars nye klær «åpenbares». Hvorvidt de nye kjolestoffene og
tørklærne til Helene og Anne Marie vil åpenbares samtidig, er jeg usikker på.
Det er sannsynlig at Helene og Anne Marie er til stede under tenningen av treet
og kanskje under plukkingen. Nye klær kan vise til martyrenes hvite kjortler,
som er vasket hvite (rene for synd) i lammets blod (Kristi død). Helene
hentyder altså trolig til sankt Helena, som fant Kristi kors og virket for
kristendommens utbredelse ved gode gjerninger. «Marie» kan muligens vise til
Kristi mor og «Anne» til Marias mor.
Blant Noras «små julehemmeligheter» vil det også åpenbares
en sabel, en hest og trompet. Sabelen og hesten kan knyttes til de fire apokalyptiske
hestene og det store sverdet til rytteren på den røde hesten; trompeten til de
syv basunene.
I Første akt kommer barna inn etter å ha vært ute og
lekt i sneen (min kursivering). Nora: «[…] Så der var en stor hund, som løb
efter jer? Men den bed ikke? Nej, hundene bider ikke små dejlige dukkebørn.
Ikke se i pakkerne, Ivar! Hvad det er? Ja, det skulde I bare vide. Å nej, nej; det
er noget fælt noget. Så? Skal vi lege? Hvad skal vi lege? Gemmespil. Ja lad
os lege gemmespil. Bob skal gemme sig først. Skal jeg? Ja, lad mig gemme mig
først.»
Tilsynelatende vil Nora skremme barna fra å undersøke
pakkene, men undertekstlig inneholder replikken onde varsler. Benektelsen av at
hunder ikke biter deilige små dukkebarn, kan stå for sitt eget verd. Kort
etterpå kryper Nora på alle fire som et skummelt dyr frem fra gjemmestedet
under bordet og skremmer barna. At det er noe fælt i pakkene, peker mot de
apokalyptiske synene til Johannes. Gjemmespillet eller gjemselen kan samtidig varsle
at Nora kommer til å forsvinne, bli borte fra barna, trolig for alltid.
I en scene mellom Nora og Rank i Anden akt
introduserer doktoren et bibelsk uttrykk, «ødelæggelsens vederstyggelighed»
(Matt 24.15). Det inngår i den samme endetid som åpenbares for Johannes, noe
som kan understøtte tolkningen av Noras fæle gaver som apokalyptiske
varsler. Sentralt i Åpenbaringen er Dyret med tallet 666, som det er vanlig å
tolke som billedstøtten av en romersk keiser. Blant tolkningene av
ødeleggelsens vederstyggelighet er en billedstøtte av den selevkidiske konge Antiokhos
4 Epifanus (i Syria), som stod oppstilt i Templet i Jerusalem og jødene ble
pålagt å tilbe. Antiokhos 4 oppfattet seg som guddommelig. I begge tilfeller
dreier det seg om en billedstøtte av en hersker som krever å bli dyrket i
stedet for Gud.
Rank utdyper hva ødeleggelsens vederstyggelighet
handler om (min kursivering):
«[…] Og i hver eneste familje råder der på en
eller anden måde en slig ubønhørlig gengældelse –»
Den ubønnhørlige gjengjeldelse viser til
billedforbudet, det opprinnelige 2. bud (min kursivering):
«Du skal ikke gjøre dig noget udskaaret Billede eller
nogensomhelst Afbildning af det, som er paa Himmelen heroventil, eller det, som
er paa Jorden hernedentil, eller det, som er i Vandet nedenfor Jorden.
Du skal ikke tilbede dem og ikke tjene dem; thi jeg,
Herren din Gud, er en nidkjær Gud, som hjemsøger Fædres Misgjerning paa Børn,
paa dem i tredje og paa dem i fjerde Led.»
Også Osvald i Gengangere har trådt inn i
syfilisens endetid. En av de første leger i Paris har stilt diagnosen: «Fædres
misgerninger hjemsøges på barna,» en utvetydig henvisning til billedforbudet.
Billedforbudet omfatter ikke bare utskårne bilder (Nettbibelen:
«gudebilder»), men enhver avbildning (Nettbibelen: «etterligning») som
mennesket gjør seg (Nettbibelen: «lager»). Også støpte, malte eller tegnede
figurer og roman- og teaterfigurer som frister til tilbedelse, hjemsøkes av
Guds straff. Det samme gjelder stjerner, planeter, dyr, landskaper etc. Imellom de ulike
avbildninger eller etterlignelser finnes gjerne en sammenheng. Det blir både
skulptert og malt etterligninger av for eksempel Afrodite, og hun omtales i diktningen.
Ibsen laget dukker i barndommen, og familien Helmer omtales som dukker. På
1800-tallet var både rollefigurene, kostymer og kulisser sterkt påvirket av
billedkunsten, både skulptur og maleri. Ibsen var både dikter, dramatiker,
teatermann og maler med stor interesse for billedkunsten.
Både hos familien Alving på Rosenvold (les Rosendal i
Hardanger) og i Torvald og Nora Helmers hjem er billedforbudet blitt snudd opp
ned: Du skal gjøre deg (gude)bilder av det som er på jorden, himmelen
eller under vannet, tilbe dem og la deg friste til å dyrke dem (Nettbibelen). Estetikkens
og kunstens betydning i Gengangere og Et dukkehjem skal behandles
grundig i senere blogginnlegg. Her skal enkelte sider ved temaet omtales for å
understøtte tesen om at det er et apokalyptisk motiv i Et dukkehjem.
Maleren Osvald, gjengangeren til Roma-tilbederen lord
Oswald i Madame de Staëls Corinne ou l’Italie, gjør seg skjønne bilder
av det som er på jorden: «Der er lys og solskin og søndagsluft, – og strålende
fornøjede menneskeansigter.» Idet maleren går inn i syfilisens
sluttstadium, åpenbares følgende nasjonalromantiske vestlandsvy gjennom
vinduene på Rosenvold: «Solopgang. Bræen og tinderne i baggrunden ligger i
skinnende morgenlys.» Rosendal var et knutepunkt for nasjonalromantikken i
Norge. Helene Alving, som deler sønnens estetiske oppfatning, som har
konsekvenser for hans lykksalige (les frie) livsførsel, er gjengangeren til den skjønne
Helena. Liksom sin greske navnesøster er Osvalds mor en «bortløben hustru». Innenfor
europeisk kunst har den troløse grekerinnen kommet til å symbolisere den
hedenske antikke skjønnhetsverden. Det best kjente eksemplet på en slik
forståelse er Helena-figuren i Goethes Faust.
Torvald Helmer hentyder til den berømte danske billedhugger Bertel Thorvaldsen (1770–1844). Gjennom vennskapet med Johan Ludvig og Johanne Luise Heiberg fungerte Thorvaldsen som en stildommer for Det Kongelige Teater i København, der han var direktør og hun skuespiller. Størstedelen av sitt kunstnerliv arbeidet billedhuggeren i Roma. Den klassiske, spesielt greske, skulpturens tilbeder feiret sin «romerske fødselsdag» 8. mai, dagen da han kom til Roma første gang, i 1797.
På et overtekstlig plan er Torvald Helmer nyutnevnt bankdirektør, men
man skal ikke grave lenge før teaterdirektør Ibsen, Heibergs læregutt, kommer frem. Torvald er på et underliggende plan et satirisk selvportrett av dramatikeren og teaterdirektøren Ibsen. Man må
unektelig stusse over Torvalds formaning til Nora, der han advarer mot å ta opp
lån: «[…] Nej men alvorligt, Nora; du ved, hvad jeg tænker i det stykke. Ingen
gæld! Aldrig låne! Der kommer noget ufrit, og altså også noget uskønt, over det
hjem, som grundes på lån og gæld.» Nå er Torvald riktignok direktør i en aksje-
og ikke en sparebank, men det er likevel et merkelig utsagn fra en bankmann.
Hele dukkehjemmet er tuftet på Torvalds gasje, som stammer fra bankkundenes
lånopptak.
Akkurat som i Torvalds tilfelle var det den italienske reisen som reddet livet til Ibsen, som på begynnelsen av 1860-tallet hadde tydd til flasken og i bokstavelig forstand var i ferd med å ende i Christianias rennestener. En viktig årsak til dette var Ibsens fortvilte forsøk på å forvalte pundet til Christiania Norske Theater. Men direktørens knep for å få pengene til å klinge i teaterkassen ble hele tiden møtt med motkrav om idealitet fra styret – og den evinnelige renhetsapostel Bjørnson. Når beholdningen nærmet seg bunnlinjen, vartet Ibsen som den praktiske teatermann han var opp med farser, vaudeviller og eksotiske danserinner. Men de nasjonale purister ville ikke ha fremmede fruentimmer som fräulein Bills eller Dobsen St. Louis; de ville ha seterjenter som sang på urskogsmålet eller tragedienner fra den angivelige heroiske norske historien før firehundreårignatten. Slitet tok på Ibsens helse, og han ble syk. De siste tre årene ved Christiania Norske Theater artet seg som et eneste langt annus horribilis for teaterdirektøren.
Sitt sanne engasjement viser Torvald i instruksjonen av Nora, som skal foredra med et tarantellanummer på kostymeballet til Stenborgs (les Stenborgs Sällskap eller Swenska Comödie Trouppen). Liksom en teaterdirektør har Torvald oppfatninger om hva som er feil og riktig armbevegelse. Han uttaler seg også om det skjønne romanspråket, og fremstår som en rendyrket estetiker med klare paralleller til Thorvaldsen og hans plastisk uangripelige marmorhvite billedstøtter. Da Ibsen overvar forestillinger på Det Kongelige Teater under stipendreisen i 1852, opplevde han både fru Heiberg og den legendariske Michael Wiehe, som ofte spilte mot hverandre, på scenen. Mange år senere uttaler Ibsen til sin første biograf, Henrik Jæger: «Naar jeg tilbagekalder i Erindringen W.s Skikkelser, er det, som jeg gik igennem et Billedgalleri, fuldt af antikke Statuer. Lutter Plastik! Lutter Storhed! Jeg har aldrig set noget lignende og faar aldrig noget lignende at se.»
Modellen for Ibsens alvepike (jfr. bl.a. Alfhild i Fjeldfuglen og Olaf Liljekrans) er Heibergs alvepike, pur unge Hanne Pätges, den senere Johanne Luise Heiberg. Dette romantikkens naturbarn var riktignok ikke det grann mer naturlig enn innsnørte byfrøkner som kom rett fra instituttet. Jomfru Pätges hadde vært elev ved Det Kongelige Teaters ballettskole fra tidlig alder, og alle hennes yndige bevegelser var nitidig innstudert – under påvirkning av ektemannen Johan Ludvigs estetikk og plastikken til Thorvaldsen. Som sin eldre tyske kollega, Goethe, ville Heiberg utestenge alt som var uskjønt eller anstøtelig fra teatret. Den danske balletthistorikeren Erik Aschengreen skriver dette om ekteparet Heibergs innvirkning på dansk – og vi kan legge til for egen regning norsk – kulturliv: «Sammen bragte de et skønhedsevangelium ind i dansk kultur, og sammen sad de paa tronen i smagens og idealitetens verden.» Fru Heiberg hadde overført ektemannens krav om en perfekt dikterisk form til sin egen skuespillkunst, noe som fikk innvirkning både på kostyme, diksjon og bevegelse. Aschengreen skriver om fru Heibergs spillestil: «Selv bevegede hun altid arme og hænder i overensstemmelse med de antikke skønhedsregler; hun indtog aldrig en uskøn stilling, og hun henrev selv Thorvaldsen ved sin smukke og fullendte plastik.» Det er formelig så man kan høre Torvalds foredrag overfor Nora og fru Linde om den skjønne bevegelse.
Torvald og Thorvaldsen dyrket begge italienske piker som spilte tamburin. Napoletanske fiskerpiker var et yndet kunstnerisk motiv i 1800-talets første halvdel. På Thorvaldsens Museum, som åpnet alt i 1849, er også billedhuggerens malerisamling opphengt. Den omfatter to malerier av napolitanske fiskerpiker, samt av en romerinne som spiller tamburin. Det hører også med til historien at fru Heiberg, den gang hun stadig het Hanne Pätges, opptrådte i danserollen Fenella i operaen Den stumme i Portici (1830), der det danses tarantella. Jomfru Pätges var iført napolitansk fiskerpikekostyme. Den danske teaterfeen var sin tids mest omsvermede unge kvinne, og to forsmådde beilere begikk selvmord for hennes skyld. Deilige Hanne forhekset alle med sitt magiske spill, og blant hennes store seire var Fenella. Også Frederik 6 ble bedåret og sendte den unge jomfruen – slik ble ugifte skuespillerinner titulert – en kongelig gave. Fru Heiberg forteller i Et Liv, gjenoplevet i Erindringen at hun stadig har denne gaven, «et stort smukt taffelur, hvorpå var anbragt to figurer, en fisker og en fiskerpige i italiensk kostume». Dette uret kan Ibsen ha sett under sine besøk, først hos ekteparet Heiberg i 1852, eller senere hos enken i 1870. Oppsetningen av Den Stumme i Portici regnes som det første utslaget av de danske kunstnernes Italia-svermeri i 1830-årene. For så vidt kan man si at ekteparet Helmers er sent ute når de reiser til Italia rundt 1872, da den skandinaviske kunstnerstrømmen hadde begynt å avta. Nå var det Paris som viste vei, både innenfor billedkunst og teater.
Fenella-rollen var en krevende utfordring for jomfru Pätges, som bare var 18 år gammel, men mottagelsen var strålende. Jomfruen maktet å fremstille den sydlandske kvinnens lidenskap, uten å overskride plastikkens krav. Rollen skulle for alltid stå som en av stjernene på fru Heibergs karrierehimmel. Dette til tross for at enkelte, deriblant Adam Oehlenschläger, hadde noe å utsette på armbevegelsene hennes, idet man mente at de ville vinne i gratie hvis de ble utført langsommere. Det er kunsten som forførelse fru Heiberg representerer. Hennes kunst er opphøyd og vakker, hun fortryller som alvepiken og skaper forhekselse eller blendverk ved sitt spill, omgitt av en strålende ramme. Det strenge kravet til skuespillerinnens bevegelser skinner igjennom under Torvalds veiledning av Nora før tarantellaopptredenen hos Stenborgs: «Langsommere – langsommere ... Ikke så voldsomt, Nora!»
Da Nora vil presse Torvald til å tilbakekalle oppsigelsen av Krogstad, frister hun med at hun skal leke alvepike og danse for ham i måneskinnet, en retorikk som maner frem ekteparet Heibergs og gullalderteatrets fascinasjon for alver. At Ibsen oppfattet fru Heiberg (les Hanne Pätges) som sin alvepike, fremgår av forfatterens dikt “Rimbrev til fru Heiberg” (1871), der han forteller om den store innvirkning den danske teaterdronningen har hatt på hans diktning. Her fremstiller han hennes rolleskikkelser som skuter i Sundet. Om Agnete i Heibergs Elverhøj (Alvehaugen) skriver han: «hun [Agnetes skute] er lig et syn, der hæver / sig og svæver (…)» Det lyser og blinker, og damen selv er som et sagn, hun lokker «gratie-bunden», «drømfyldt» og svever «ad en lukket gåde-sti» hvor alvepiker vinker og alver følger. Under samtalen med Kristine Linde i Første akt, forteller Nora hvordan hun frister Torvald når hun vil ha ham til å føye henne: «jeg danser for ham og forklæder mig og deklamerer.» Dette er nettopp det skuespillerinner gjør for en regissør eller teaterdirektør.
Både tarantellamotivet og Torvalds dødelige
overanstrengelse har Ibsen hentet i den skjønne romanen til Madame de Staël,
der den hendøende skotske lord Oswald friskner til i Roma i samme øyeblikk som
han får se dikterinnen Corinne danse folkedansen tarantella etter den klassiske
kunstens fordringer.
Torvald henger, liksom Osvald Alving, fast i en utdatert
estetikk. At det finnes onde varsler for kunstnerne som dyrket romantikken òg
Thorvaldsen, fremgår av navnene til Torvald og Noras barn. Etter at den
tidsriktige emansiperte Nora slamrer igjen porten, blir den forstokkede
estetiker Thorvald sittende igjen i dukkehjemmet med eneansvaret for Ivar, Bob
og Emmy. Dersom rekkefølgen av barna byttes om slik at den yngstes navn kommer
først, dukker følgende rekke opp: Emmy Bob Ivar. “Emmy” er en variant av
“Emma”; ”Bob” var et atypisk navn den gang, som Ibsen kan ha valgt på grunn av
bokstavverdien. Ved små anagrammatiske grep kan navnerekken omdannes slik:
“Emmy Bo(b)-Ivar > “Emma Bo-vari”
> “Emma Bovary”. Det siste navnet peker mot en berømt romanskikkelse, tittelfiguren i Flauberts Madame Bovary. Emma, en kvinnelig don Quizote, har forlest seg
på sentimentale romaner. Da virkeligheten skuffer, tar hun gift. Madame
Bovarys likseng sjokkerte hele den litterære verden. Men Flauberts nitide
beskrivelse av det råtnende kadaveret til den skjønne svermersken skulle bli
skoledannende og innvarslet et nytt tidehverv innenfor kunsten: realismen.
Og skjønt Flauberts roman er skrevet så tidlig som i 1857 – på et tidspunkt da
Ibsen fabulerte om alvepiker og forheksede bondegutter – ble den holdt frem som
et eksempel til etterfølgelse for kunstnerne flere tiår senere. Ibsen måtte ta
grep!
Samtidig med guttenes, og eventuelt Helenes og Anne-Maries,
apokalyptiske gaver vil dukken og dukkesengen til Emmy komme for lyset. Jeg
tolker dukken og dukkesengen som en hentydning til en annen julegave:
Jesusbarnet i krybben, som er det sentrale i juleevangeliet, men som ikke ofres
noen som helst oppmerksomhet under Helmers’ julefeiring.
Noras fordektige uttrykk under samtalen med Torvald
inngår i bakgrunnen for ektemannens utsagn om hustruens små julehemmeligheter. Da
Nora gjør sin entré i første akt, har hun med seg en pose makroner sammen med
gavene og treet. Makronene spiser hun i all hemmelighet; Torvald har nedlagt forbud mot disse småkakene, fordi de inneholder sukker.
Juletreet bringer gledelig bud om frelse og evig liv. Samtidig
er treets skjulte budskap Kristi død og pine på korset for menneskenes synder.
Det peker mot selve ankepunktet i Et dukkehjem: Noras fastholdelse av
egen skyldfrihet, som hun hegner om med hellig overbevisning. Det er i siste
instans dette budskapet, selve kristendommens trosgrunnlag, Nora stiller
spørsmål ved. Hun har ikke noe problem med å se at andre er syndige, som
faren, Torvald og Krogstad. Men at hun selv har gjort noe galt, strider mot
hennes usvikelige tro på egen uskyld. Det inngår i bakgrunnen for at hun
forlater mann og barn, sammen med skuffelsen over at Torvald ikke innfridde
hennes forventninger om det vidunderlige. Da Krogstad truet med å bekjentgjøre
Noras falske underskrift, var hun viss på at Torvald ville si at sakføreren
kunne gjøre historien kjent for hele verden. Nora (min kursivering): «Når det
var sket, da tænkte jeg så usvigelig sikkert, at du vilde træde frem og tage
alt på dig og sige: jeg er den skyldige.»
Forventningen om Torvalds vidunderlige offerhandling
har Nora båret på siden første juledag. Det fremgår av noen replikker i en
scene med Kristine Linde etter oppdagelsen av Krogstads brev i brevkassen:
«NORA. […] Det er jo det vidunderlige, som
nu vil ske.
FRU LINDE. Det
vidunderlige?
NORA. Ja, det
vidunderlige. […]»
Første juledag minnes vi Frelserens fødsel, han som tok på seg alles synder ved sin korsdød, slik at mennesket får evig liv. Det
er det vidunderlige som vi feirer i julen. I Noras forvillede fantasiverden er
Torvald blitt en stedfortreder for Kristus.
Makroner er småkaker med mandler som hovedingrediens. Mandelen
er kjernen i mandeltreets frukt, en steinfrukt. Makronene hører naturlig sammen
med frukt som epler og rosiner som henger på juletreet; også mandler var vanlig,
i kurver eller nett. Senere på formiddagen er makronene tema under en samtale
mellom Nora, doktor Rank og Kristine. Nora erklærer at hun slett ikke bryr seg
om det kjedelige samfunnet, men hun synes det er uhyre morsomt at alle de som
er ansatt i Aktiebanken, nå blir avhengig av dem. «Ja det er rigtignok
umådelig fornøjeligt at tænke på, at vi – at Torvald har fået så megen
indflydelse på mange mennesker. (tager posen op af lommen) Doktor
Rank, skal det være en liden makron.»
Rank kommenterer: «Se, se; makroner. Jeg trode det var
forbudne varer her.» I det paradisiske, rene, skjønne, ubesmittede dukkehjemmet
har Torvald forbudt makroner, liksom Gud har gjort med frukten på kunnskapens
tre i paradishaven. Sin vane tro lyver Nora og skylder på Kristine, som er
brudd på det 8. (opprinnelig 9.) bud: Du skal ikke tale usant om din neste.
Nora forklarer at Torvald ikke vil at hun skal få stygge tenner. Men pytt; hun
dytter først en inn i munnen på Rank og siden på Kristine. Deretter forsyner
hun seg selv med to stykker. Så røper hun at nå er det bare én eneste ting
igjen i verden hun har så umåtelig lyst til å si så Torvald hører det. Og med
munnen nær sagt full av makroner uttaler Nora skuespillets løsningsord: «død og
pine.»
«De forbudne varer» er en parallell til «de forbudne
frukter» i Bibelens syndefallsberetning. Frukten på juletreet ble knyttet til
frukten på livets og ikke kunnskapens tre, men det er i begge tilfeller snakk
om frukter på et tre i paradiset. Alle mennesker har arvet syndestraffen etter
Adam og Eva, og deres eneste redning er Kristi død og pine på korset. Nora lar
seg friste til å spise makroner, som fører til stygge (les fordervede) tenner, liksom
Eva ble fristet av frukt fra kunnskapens tre, som førte til utdrivelse, død og
fordervelse.
Torvald har en grunnfestet tro på at han kan gjøre hjemmet til et paradis på jorden; uten løgn og forstillelse, giftfritt, smukt, uten noe som minner om det heslige; død og fordervelse. Kort sagt holde trekk og kulde, tyngende arbeid, hele den «hårde, bitre nødvendighed» som Kristine (den kristne) har erfart, ute fra hjemmet. «Det er dog vel også de syge [moralsk råtne], som mest trænger til at lukkes ind», sier Kristine, og strekker hånden ut til synderen Krogstad.
Torvald undrer om Nora ikke har gjort en avstikker til konditoren, noe hun avfeier kontant. Makroner er ikke det første ektemannen tenker på, når det gjelder lerkefuglens overtredelse av forbudet mot søtsaker. Han fortsetter langs samme linje; har hun ikke nippet litt syltetøy? Slikkmunnen nekter igjen. Ektemannen gir seg ikke: «Ikke engang gnavet en makron eller to?» Nora gjentar løgnen.
Syltetøy, en vare man fikk servert hos konditoren (jfr.
Henrik Ibsens skrifter), inneholder frukt eller bær; makroner fruktkjerner.
Uttrykket gnave (gnage) en makron (eller to) er merkelig. På den ene side viser
det til det første uttrykket å nippe litt syltetøy: bare så vidt å forsyne seg
av syltetøy. Dersom man gnaver for eksempel en gulrot, spiser man bare litt om
gangen. Men gnave passer dårlig om å spise makroner, for de er myke; de kan minne
litt om kransekake. Her må det ligge noe bak, for ikke å si under, Torvalds
uttrykk. En åpenbar sammenheng er et av Torvalds kjælenavn på Nora, ekornet,
som hun selv benytter i tilknytning til mannens ordbruk. Navnet opptrer i alt seks
ganger.
Det kan med en gang fastslås at ekornet ikke er noe vanlig kjælenavn på en kvinne. Kommentaren i Henrik Ibsens skrifter viser til ODS, der det står at ekorn (egern) kan brukes om mennesker eller andre skapninger som er små eller vevre og beveger seg som et ekorn. Beleggene i ODS kan ikke brukes som forklaring på Torvalds kjælenavn på Nora. Sammenhengen med ekorn er likevel innlysende: Ekornet er en gnager (gnaver) og jakter spesielt etter frø og nøtter (tørr frukt med hard skallvegg), fordi disse kan oppbevares gjennom vinteren. Når ekornet finner frø eller nøtter, stapper det munnen full og piler av gårde til et gjemmested. Når Nora har kjøpt en pose med makroner, holder hun dem skjult, slik at Torvald ikke skal finne dem. Når hun «gnaver» en makron eller to, setter hun tennene i bittesmå nøttebiter. Makroner kan også lages av hasselnøtter, men opprinnelig ble makroner laget av mandler, og det er sannsynligvis slike makroner Nora har kjøpt hos konditoren.
Liksom Eva lar seg friste av den forbudne frukten, lar Nora seg friste av nøttekakene, de forbudne varene. Men Nora nekter for at hun har spist noe som fører til stygge (les fordervede) tenner, slik hun hevder ikke å ha gjort noe galt den gang hun skrev falsk underskrift på Krogstads veksel. Det siste er tvert imot en handling som hun omtaler med religiøse overtoner; falskskriften er foranlediget av at hun har elsket Torvald «over alt i verdens rige».
I neste innlegg skal det trekkes en linje fra Noras kjælenavn ekornet til Gustava Kiellands «Liden Ekorn sad» (1848).
Litteratur
Erik Aschengreen, Fra Trine Rar til Maria Stuart. En studie i fru Heibergs Kunst. Kbh. 1961
Johanne Luise Heiberg, Et liv genoplevet i erindringen. Kbh. 1891
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar