"Et dukkehjem" - En analyse, II

Lille ekornen Nora

 

Flere detaljer i Ibsens realistiske gjennombruddsdrama Et dukkehjem (1879) kan peke mot en kjent barnesang av misjonspioneren og prestefruen Gustava Kielland; «Liden Ekorn sad» (1848). Den er blitt sunget i skoler og barneværelser (les dukkehjem) i flere generasjoner. Nora omtaler seg som Torvalds lille ekorn, og tematikken kretser både i sangen og skuespillet om farer som truer en mor og tre små barn. Handlingen i sangen og skuespillet løper parallelt, men sangens mor og Nora forholder seg helt motsatt til farene. Det tyder på at Et dukkehjem er skrevet i dialog med «Liden Ekorn sad».

 

Ekorn er knapt noe velvalgt kjælenavn på en kokett og deilig kone, en ødeland og spillefugl. Dersom man legger til at hun er glad i makroner, nøtte- eller mandelkaker, kan sammenligningen forsvares, ikke minst fordi den har en dypere mening; nøttene symboliserer frukten på kunnskapens tre. Da Torvald forhører Nora om hva hun har gjort ute i byen, bruker han det merkelige uttrykket gnave makroner, som utvilsomt viser til ekornets, gnaverens, måte å spise nøtter på (jfr. forrige innlegg). Det er ingen tvil om at det er en spesiell sammenheng mellom Nora, ekorn og nøtter. 

Første gang Torvalds stemme lyder, innefra kontoret, omtaler han Nora som lerkefuglen, siden to ganger som ekornet. Begge kjælenavnene er uttrykk for en barnlig retorikk, som når en voksen henvender seg til et lite barn. Dette føyer seg naturlig inn i spillet mellom ektefellene, som for Noras del har til hensikt å trumfe sin vilje igjennom overfor Torvald. Men Nora gir generelt et umodent inntrykk, og det er ikke alltid lett å vite hva som er spill. I alle tilfelle gir det en boost til ektemannens maskuline selvfølelse.

Hele 29 ganger bruker Torvald «lille» om Nora; ti ganger foran kjælenavn, «lille sanglærken» (to ganger), «lille sangfugl» (tre ganger), «lille lærkefugl» (to ganger), «lille sangfugl» (tre ganger), og for øvrig 19 ganger foran «Nora» og ellers andre uttrykk. Han bruker det aldri foran ekornet, men det gjør Nora selv; én gang: «Hvis nu din lille ekorn bad dig rigtig inderlig vakkert om en ting –?»

Spillet mellom mann og kone foregår i et «dukkehjem». Ibsens metafor er hentet fra en replikk i Paul Botten-Hansens Huldrebrylluppet (1851), en bitende harselas med nasjonalromantikkens dyrkelse av det eventyrlige. I Huldrebrylluppet – òg Norske Mysterier (1851) – går Botten-Hansen til frontalangrep på romantikkens grunnideer og måten de materialiserer seg på innenfor kunsten. Diktets satiriker, Karlsen (les Botten-Hansen), mener romantikernes skatter, som eventyr og sagn om deilige huldrer, bør «kyles til sit – Dukkehjem», det vil si til barneværelset, der dukkene har hjemme. Dette ble tidligere kalt for «ammestuen», et begrep som knytter seg til kondisjonerte hjem. I tilknytning til dette finnes begrepet «ammestueeventyr» eller kort og godt «ammeeventyr». Da Nora vil presse Torvald til å tilbakekalle oppsigelsen av Krogstad, frister hun med at hun skal leke alvepike og danse for ham i måneskinnet. Alvepike tilhører samme kategori som deilige huldrer, nemlig eventyr og sagn, og bør altså kyles nettopp til sitt dukkehjem.

På et annet plan sikter Ibsens bruk av «dukke» og «dukkehjem» til hans egen lek med dukker på Venstøp. Søsteren Hedvig har fortalt at han ofte stengte seg inne i et lite avlukke ved kjøkkenet. Her tegnet og malte han figurer i papp, som ble festet til treklosser slik at de kunne stå, og arrangerte dem i forskjellige situasjoner; det var som «et helt teater». Henrik oppførte også dukketeater med det som trolig var «kjøpedukker» for et lokalt publikum på gården. Sannsynligvis skyldes guttens interesse for dukker og teater at moren, Marichen, laget marionetter, og skal ha lekt med dukker i voksen alder. Hun lot sjelden anledningen gå fra seg når danske teatertrupper opptrådte i Skien. Da den lille dramatiker var blitt voksen, fortsatte han å «leke med dukker»; skrive teaterstykker for skuespillere og tegne kostymer.

Dukkehjemmet peker på flere vis mot barnets verden, og Torvalds lille ekorn, Nora, kan bringe tanken på en kjent barnesang: «Liden Ekorn sad» (opprinnelig «De smaa Egern») av misjonspioneren og prestefruen Gustava Kielland (1800–1889). Dersom Torvald hadde sagt lille ekornen like ofte som lille lerkefuglen, lille sangfuglen og lille sanglerken, er det mulig folk ville assosiert til sangen «Liden Ekorn sad». Det er å bemerke at lerkefuglen, sangfuglen og sanglerken synger, og etter at Nora er blitt truet av Krogstad og vil friste Torvald for å få ham i sin makt, sier hun høyt for seg selv at hun vil synge for ham. Det kan synes som om Ibsen vil understreke at Torvalds kone fyller dukkehjemmet med sang.

Det er naturlig å spørre hvilke sanger som ble sunget i barneværelsene/ammestuene i siste halvdel av 1800-tallet. For å si det retorisk: Synger lille ekornet, lille sangfuglen, lille lerkefuglen, lille sanglerken «Liden ekorn sad» for barna? Sangen, som har 15 vers, ble trykket i en rekke sang- og lesebøker og var nærmest å regne som allemannseie. I lesebøker som Nasjonalbiblioteket har lagt ut på bokhylla, har jeg funnet «Liden Ekorn sad» i flere fra 1870-tallet; 1870, 1874 og 1878. Gustava Kielland har også diktet barnesangen «O Jul med din Glæde» og var en kjent personlighet i sin tid.

«Liden ekorn sad» skal være skrevet til Sara Brochmann, for hennes barn. Hun var gift med presten i Lyngdal(?), trolig Diderik Hermann Brochmann. Rammen (1. vers) er at «Moderen» har satt seg ned for å synge for barna, Elisa, Jørgen og lille Petermand. Hun håper Petermand og «Perla» vil være stille; «Perla» er trolig en liten hund (jfr. ODS). Sannsynligvis har Sara på dette tidspunkt tre barn.

Handlingen begynner i vers 2:

 

«Liden Ekorn sad

Paa en Gren saa glad,

Pudsed Snuden sin

Med sin Lab saa fin;

Dens Smaaunger tre

Havde Hus og Læ

I det store gamle Fyrretræ.»

 

I dukkehjemmet brukes eller refereres det til kjælenavnet ekornet eller ekornen fire ganger i åpningsscenen og to i Anden akt. Kielland bruker «ekorn» i hankjønn, som er en eldre form. Det er verdt å merke seg at Torvald først omtaler Nora to ganger som ekornet, siden som ekornen én gang. Nora bruker hankjønnsformen begge gangene, «din lille ekorn» og «ekornen». Det kan nærmest utelukkes at det er en glipp fra Ibsens side, for vekslingen finnes i alle utgavene av skuespillet fra hans tid. Forklaringen kan være at forfatteren undertekstlig hentyder til «Liden Ekorn sad», der ekorn er hankjønnsord.

Nora innleder altså forsøket på å overtale Torvald til å føye henne slik: «Hvis nu din lille ekorn bad dig rigtig inderlig vakkert om en ting –?» «lille ekorn» kan knyttes til «Liden Ekorn». Sangens lille ekorn «pudsed snuden sin». Det vil si at den børstet bort matrester, trolig av nøtter, som ifølge sangen er ekornenes mat. Første gang ekornet/ekornen brukes som kjælenavn, er da Torvald snakker til Nora innefra kontoret; han kan ikke se henne som spiser makroner: «Er det ekornet, som rumsterer der?» Nora svarer ja, og han fortsetter: «Når kom ekornet hjem?» Nora: «Nu netop. (putter makronposen i lommen og visker sig om munden) Kom herud, Torvald, så skal du få se, hvad jeg har købt.»

Ekornen pusser bort nøttesmulene med labben, liksom ekornet/ekornen Nora visker bort nøttekakesmulene med hånden. Ekornet har tre småunger, som har hus og le i furutreet. Ekornet Nora har tre små barn, som lever trygt i det lune hjemmet. I vers 2 advarer moren barna om hva som kan skje. En kjøttsulten ørn oppdager det lille dyret, skyter ned fra himmelen, slår klørne i det og fortærer ekornmor med hud og hår. Kielland legger ingenting imellom; ekornets virkelighet er brutal.

Også i Helmers’ lune hjem er fare tema. Barna har vært ute og lekt i sneen julaften formiddag. Da de kommer inn, forteller de moren sin at en stor hund løp etter dem. De har åpenbart vært redde for at den skulle bite dem, men det skjedde ikke, forteller de. Nora forsikrer barna: «Nej, hundene bider ikke dejlige små dukkebørn.» Dette er løgn. Hvis store hunder løper etter små barn, kan det være farlig. Det hender at barn dør etter å ha blitt bitt av hund. Dukkemor benekter overfor barna at forholdene utenfor dukkehjemmet ikke er like trygge som innenfor. Det er motsatt av hva Gustava Kielland gjør, som lar «Moder» fortelle sine tre små barn at når en liten ekorn sitter utenfor redet, kan den bli drept av en sulten ørn og spist med hud og hår. 

Midt under Noras og barnas tilsynelatende harmløse lek julaften formiddag dukker Krogstad opp. Han truer «ekornmor» Nora med å avsløre falskskriften hennes, hvis hun ikke forhindrer hans oppsigelse i banken. Under gjemselsleken har Nora har skjult seg under bordet. Barna finner henne, hun kryper frem som for å skremme dem, stormende jubel. Krogstad står en stund i døråpningen før han gir seg til kjenne. Nora reagerer med et dempet skrik. Barna blir redde, men Nora forsikrer dem om at den fremmede mannen ikke vil gjøre mamma noe ondt. Igjen benekter Nora en fare overfor barna. Slik bidrar mor til at de vokser opp i troen på at livet er vidunderlig og verden et paradis. Det bringer tanken på Helene Alving og hennes «oppdragelse» av Osvald, som har levet et «jublende lyksaligt ungdomsliv med kammeraterne» i Roma og Paris. Da han får syfilis, kommer han på at det kanskje er hans egen skyld, noe moren benekter på det sterkeste (jfr. forrige innlegg).

Sangens ekornbarn kommer i en meget vanskelig situasjon etter at mor ble borte.

4 «Brat var endt dets Nød,

Snar og let dets Død:

Men de arme Smaa –

Hvordan vil det gaa?

Hvem skal føde dem,

Hvem skal pleie dem

I det tomme, moderløse Hjem?»

5

«‘Hvor blev Moder af,
Som os Nødder gav?’

Klynkede de Smaa;

[…]»

 

Etter hvert borte blir også ekornmamma Nora borte fra barna. Krogstads trussel sammen med Torvalds fordømmelse av slike som Krogstad, som skriver falsk uten å erkjenne sin brøde, skaper angst hos Nora. Den forsterkes ved Torvalds påstand om at alle de som tidlig blir moralsk fordervet, har løgnaktige mødre. Nora begynner å isolere seg fra barna, og hun spør Anne Marie: «[…] Tror du, de (barna) vilde glemme sin mamma, hvis hun var ganske borte?»

Moren prater med barna i diktet:

6 «Sig, Elisa, nu

mig din Mening, du!

Skal de nu forgaa

de forladte Smaa?

Er der ingen mer,

som de Arme ser,

nu da deres Moder borte er?»

 

Stilt overfor verdens farer kan barna vende seg mot Gud, forkynner misjonspioneren Kielland:

«7 Han, som mildelig
Hører Ravnes Skrig,
Styrer Lyn og Storm,
Ser til liden Orm,
Hører Smaabørns Bøn,
Moders Suk i Løn, —
Ham er liden Ekorns Nød en Bøn.»

Mors / Gustava Kiellands budskap til de tre barna er at de skal be til Gud, som er allmektig. Han vokter på de små, ringe og nødstedte skapninger. «Liden Ekorns Nød» er liksom en bønn til Gud. Gud sender en storm, slik at furuen med ekornredet ramler ned midt i en nøttelund. Ekornbarna vokser opp og hopper raskt fra gren til gren. Men da vinteren kommer, oppdager de at sommerdrakten er for tynn; vinterkulden isner deres blod. Det var ingen hjelp å få; de krøp sammen og hver og en bad inderlig til Gud. Det bringer tanken på Noras ovensiterte replikk til Torvald (min kursivering): «Hvis nu din lille ekorn bad dig rigtig inderlig vakkert om en ting –?» Nora ber ikke Gud om hjelp når faren truer, men Torvald, som på dette tidspunkt fungerer som Guds/Kristi stedfortreder (jfr. forrige innlegg).

Det eldste ekornet bad høyt:

13 «’Gud, du er saa snild!
Du os hjælpe vil,
Hjulpet før du har,
Da vi sultne var.
Se, vi fryser saa! giv os arme Smaa
Dog en dygtig Vinterkjole paa!’’»

14 «Han, som mildelig
Hører Ravnes skrig,
Styrer Lyn og Storm,
Ser til liden Orm,
Hører Smaabørns Bøn,
Moders Suk iløn,
Han bønhører de smaa Ekorns Bøn.»
 
15 «Koldt det er, men de
Kan af Kulden le:
Hver en Pels har faat,
Som kan varme godt;
Tykke, brunlig graa
Sidder kjækt de Smaa,
Just som Far med Skrubskindspelsen paa.»

 

Mors budskap til barna er at Skaperen sørger for vinterpels til ekornbarna. Når derimot far skal ut å kjøre slede, har han ulveskinnspelsen på, utvilsomt en såkalt kjørepels. Motsatt dyrene må menneskene selv lage seg varme vinterklær.

Man kan stille spørsmålet om hva som ville skjedd med de små barna til Nora og Torvald, dersom far hadde tatt på seg mors skyld, slik hun fabler om. Krogstad forteller Nora at dersom han fremla vekselen med den falske underskriften i retten, ville hun bli dømt etter lovene. Dersom Torvald hadde tatt på seg skylden, formodentlig ved å si at han hadde tvunget hustruen med makt, ville han stått som den skyldige. Stillingen i banken ville han ha mistet umiddelbart og neppe fått noen ny. Nora ekornmors tre små barn ville bli jaget fra hjemmets ly ut i den strenge vinterkulden.

Motsetningen mellom det varme dukkehjemmet og den kalde vinteren utenfor er et gjennomgangstema i stykket. I tilknytning til dette er bekledning ofte omtalt i sceneanvisninger og replikker. Yttertøy tas av og på. Det omtales i alt elleve ganger; «kaabe» (seks ganger) og «pelts» (tre ganger), «rejsetøj», «overtøj», «overfrakke» og «yderfrakken». Første juledag dukker Krogstad opp som den truende kong Vinter i kjørepels (jfr. forrige innlegg). Nora har på sin side satt Kristine i gang med å sy på sitt napolitanske fiskerpikekostyme, som hun opptrer i sammen med silkestrømper. Da den tynnkledde fiskerpiken kommer ned fra kostymeballet i annen etasje, har hun på seg et stort sort sjal, formodentlig fordi det trekker i gangen.

Når nøttene – og frukten – blir moden, er det slutt på sommerens blomstrende paradistilstand, Høsten, «the fall», er kommet. Tidshjulet snurrer nådeløst videre; med ett er vinteren der. Etter at mannen og kvinnen har spist frukt fra kunnskapens tre, oppdager de at de er nakne, noe som ifølge eldre bibeloversettelser er forbundet med skam. Det kan bety at menneskeparet har utviklet behåring på kjønnsorganene. Kjønnsmodningen fremtrer på ett plan som en parallell til fruktmodningen, og det er liten tvil om at syndefallsmyten inneholder elementer av pubertetsmyte. Mannen og kvinnen føler behov for å dekke seg til og fletter sammen fikenblader og binder dem om livet.

Etter at Gud har forkynt straffen over slangen, kvinnen og mannen, blir de utdrevet fra paradiset kun iført fikenblader. Gud lager klær av skinn til menneskeparet og kler dem i det. Sannsynligvis skal skinn forstås som dyrehud med hår. Pels er i så fall de første klærne menneskene bruker.

Etter utdrivelsen må menneskene lære seg å lage klær, ved garving, buntmakeri, spinning, veving, sying, strikking og annet. Dette er bare en liten del av arbeidet som ble mennesket til del etter at de hadde spist den forbudne frukten. Nora momser makroner, «forbudne varer»; nøtten (les frukten med kjerner) er alt spist, men skyr arbeid som er nødvendig for å lage klær: «skreddersøm» og strikking. Det er flere grunner til dette. Torvald tåler ikke skreddersøm. Han vil heller ikke se strikking i dukkehjemmet, ettersom det involverer en uskjønn bevegelse med armene og pinnenes «kinesiske» bevegelse opp og ned; mekanisk som på en kineserdukke. Dette berører Torvalds estetiske grunnholdning, som går tilbake til en estetikk som møtte motstand blant en rekke kunstnere frem mot slutten av 1870-tallet, den dansk-norske romantikkens spesielle utforming under Bertel Thorvaldsens klassiske overherredømme. Blant dem som tilbad Thorvaldsen, var også H.C. Andersen. Som den romantiker han var, tilbad også eventyrdikteren naturen, riktignok ikke den rå urskog, men den idylliske skov og det fortryllede hav. Motsetningen mellom det naturlige og det kunstige er hovedtema i «Nattergalen», som handler om dyrkelsen av det kunstige og mekaniske ved keiserens hoff i Kina, og der nattergalen har naturens forrang. Det er den gjentagende kunstige bevegelse som strider mot Torvalds oppfatning av det skjønne. Motivet er også behandlet i Kærlighedens Komedie, der det skjønnes talsmann, poeten Falk, snakker foraktfullt om kineserdukker, utvilsomt mekaniske dukker i kinesisk kostyme. Her er «Nattergalen» klart forelegg. Falk vil for øvrig fastlåse forsommerens prakt, før blomsten blir til frukt. Torvalds motstand mot skreddersøm har også sin bakgrunn i hentydningen til Thorvaldsen; det er draperiet som har forrangen i hans billedhuggeri, der de skjønne greske marmorguder er modell.

Torvalds utdaterte estetikk skal behandles grundig i senere blogginnlegg. Her skal vi nøye oss med å fastslå at det hverken lages vinter- eller sommerklær innenfor Torvalds frie skjønne enemerker. Hans ideal er at konen ikke skal gjøre noe som helst. Da de kommer inn på løgnhistorien om at Nora låste seg inne tre uker før jul for å lage juletrepynt, bemerker Torvald at det er godt de knepne tider – da Nora måtte lage juletrepynten selv – er forbi. Nora svarer: «Ja, det er rigtignok vidunderligt!» Torvald: «[…] og du behøver ikke at plage dine velsignede øjne og dine små skære fine hænder –» Det er heller ingenting som tyder på at Nora savner sy- og strikketøy. Da tarantellakostymet skal repareres, er hun tidlig ute første juledag for å få Kristine til å gjøre arbeidet. Ellers fremgår det at «sypigen» er blant dem man kan støte på hos Helmers, formodentlig når det skal sys nytt tøy til barna eller noe skal repareres.

Ekornbarna får pelser som varmer godt etter å ha bedt inderlig til Gud, og sitter likeså kjekt som far med skrubbskinnspelsen på. Presten i Lyngdal har ganske sikkert kjørt i slede på ulike oppdrag i sognet vinterstid, og da har han altså vært kledd i ulveskinnspels. Et vanlig ord for dette er kjørepels. Sannsynligvis er det en type som ble benyttet av tømmerkjørere og lignende, svær og rufsete, som har fått bæreren til å se karslig eller kjekk ut. Sangen har avsluttet med det morsomme poenget at presten kjører rundt i en slik. Nettopp denne typen pels er det en karakter i Et dukkehjem som opptrer i. Da Krogstad stiller sitt endelige ultimatum til Nora første juledag, er han kledd i «rejsepelts, yderstøvler og skindhue». Jeg har ikke funnet ordet reisepels brukt i tekster som er eldre eller samtidige med Et dukkehjem. Det åpner for muligheten at Ibsen selv har laget ordet. Kristine Linde forteller senere at Krogstad «Er rejst på landet», utvilsomt iført reisepels etc. Barnas lek forteller at bakken er dekket av sne; en reise første juledag på landet har nødvendigvis måttet foregå per slede. Dette er forklaringen på Krogstads antrekk; sakføreren har en pels som varmer når man kjører i slede, akkurat som «far» i sangen. Også Rank har «pelts», trolig av finere skinn og med snitt, av en type man kan gå med på gaten i byen.

Nils Krogstad representerer det syndige, fordervede menneske, som lever ute i virkeligheten; den «hårde, bitre nødvendighed», som Kristine (den kristne) sier; der vinterkulden kan isne blodet både på dyr og mennesker. «Det er dog vel også de syge [moralsk angrepne], som mest trænger til at lukkes ind», kommenterer Kristine og strekker hånden ut til Krogstad.    

 

Tiden har rent ut for Thorvaldsens estetikk; den skjønne bevegelse, plastikken, draperiet, det skjønne romanspråk, religionen og resten av det gamle samfunnet. Nora slamrer «paradisporten» igjen og begir seg ut i virkeligheten, eller realismen som den også kalles. Hennes videre skjebne er uviss. Den avhenger av om hun går til grunne i Christianias trøstesløse bakgård eller forfører en samtidsdramatiker som gir henne jobb på teatret, alternativt en realistisk maler som kan bruke henne som modell (jfr. forrige innlegg om det underliggende billedkunst- og litterære motiv i Et dukkehjem. Skuespillet handler om det menneske som ikke vil akseptere at det syndig, fordervet i enhver forstand, jaget fra barndommens deilige paradis ut i voksenverdenen med alle dens trengsler, aldring, sykdom og død. Da Nora nevner muligheten for at Torvald en gang ikke lenger vil synes det er så fornøyelig at hun deklamerer, forkler seg og danser for Torvald, avbryter hun seg selv og sier: «Vås, vås, vås! Den tid kommer aldrig.» Gjennom kunstens magi søker dette menneske å gjenopprette den opprinnelige uskyldige paradistilstand.

Bak seg etterlater Nora, som søker sin egen skyldfrihet (gjennom kunsten?), tre små barn. De har fått nye klær, en hest, sabel og trompet, som vitner om endetidens trengsler, og en dukke og dukkeseng som snart vil rives i stykker, liksom Nora selv har kastet vrak på Kristus, som fødes i julen og legges i en krybbe, til syndenes forlatelse.