Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (4) - Tyboe og det hollandske kongeportrettet

Christian 4s angivelige triumfer under Kalmarkrigen er blitt foreviget av en rekke hollandske kunstnere, deriblant malere. Etter Pieter Isaacsz' død rykket en annen hollender opp som favorittmaler hos kongen, nemlig Karel van Mander III (ca. 1610–1670), tapetmesterens sønn. Tapetmesteren hadde klart å rote seg inn i økonomiske problemer, og da han plutselig døde i 1623, flyktet enken, Cornelia Rooswijck, med en stor barneflokk, deriblant Karel på rundt 14, til København. Cornelia mente Christian 4 stod med en restanse for Frederiksborgtapetene. Gjennom ulike prosesser klarte hun å bringe orden i økonomien, og hun ble etter hvert en respektert handelskvinne, urtekremmerske, i byen òg kongelig hoffleverandør. Karel van Mander III fikk en grundig malerutdannelse med opphold både i Roma og Nederland der han skal ha tilbrakt en tid i Rembrandts verksted, og han ble raskt den førende blant malerne som arbeidet for Christian 4. Van Mander IIIs mest berømte portrett av kongen er et rytterbilde fra 1643 i genren triumfatorportrett. Det viser kongen til hest, fremstilt som feltherre i full mundur og med draget sverd foran en brennende by, Kalmar. Det er ikke lagt skjul på at kongen er en eldre mann (han var 66 år da bildet ble malt), men han fremstilles likevel som en potent krigsmann. I venstre hånd holder han hestetømmene og en pistol. Løpet vender svakt oppover og stikker litt ut fra kongens mage. Like til venstre for skrittet henger en diger pistol langsmed låret med løpet hellende nedover som kan minne om en hestefallos, både på grunn av størrelse, vinkling og farge; den er svart som hesten.

Det ser ut til at hollandske portrettmalere skal ha en stor del av æren også for Tyboes reputasjon. Krigsmannen beiler til en ung dame ved navn Lucilia og ankommer huset hennes i bærestol,* blotter kården og kommanderer bærerne liksom en brysk offiser. Lucilia og de andre kvinnene som er til stede, skriker opp. Tyboe blir som et lam og legger kården for Lucilias føtter idet han sier: "Om Kongen af Holland skulde see mig i den Positur, vilde hand sige: Wo ist seiner forrige Corrasie, seiner alten Herculiansken Bravour? wohlgebohrner Hr. Tyboe!" Som kjent er ikke Holland - eller Nederlandene - et kongedømme, men en republikk. Tyboes omtale av en hollandsk konge fremtrer som en parallell til hans beskrivelse av Brabant som en by. Det åpner for at replikken er forvrengt og peker mot noe Holberg ikke ønsker å si rett ut. Vi skal holde oss innenfor Tyboes forvrengte univers i det videre resonnementet. Umiddelbart vil man tenke at "den hollandske kongen" har sett Jacob under Brabants beleiring da krigsmannen skal ha utvist herkuliansk bravur. Men det finnes en annen forklaring, for litt senere nevner Jacob kongen av Holland enda en gang, og da er temaet et hollandsk kongeportrett!

         Før et angrep på rivalen Tychonius prøver Jacob å samle mot ved hjelp av en stigende flom av selvskryt, godt assistert av Jesper.

TYBOE. Du kand siige dem, at jeg er bekiendt for min Tapperhed over heele Holland.
JESPER. Jeg vil legge Engeland til.
TYBOE. Du kandst siige dem, at jeg har omgaaeds med Førster og Generaler udenlands.
JESPER. Jeg vil legge Konger til.
TYBOE. Du kandst siige, at Kongen af Holland har foræret mig sit Portrait.
JESPER. Jeg vil siige: Keyseren og Paven har giort det samme.

I denne replikkvekslingen plasseres Tyboe inn i en kongelig sammenheng på et europeisk stormaktsnivå, omtrent der Christian 4 befant seg i sine velmaktsdager da han foretok reiser til utlandet og omgikkes fyrster og generaler. For eksempel kongen av England, Jakob 1. Det er verdt å notere seg replikken om foræring av portretter fra europeiske fyrster. På Frederiksborg slott finnes et malt portrett av Christian 4 utført av hollenderen Abraham Wuchters. Bildet skal ha blitt gitt som gave til keiser Ferdinand 3 i Wien. Praksisen med utveksling av fyrsteportretter bekreftes av en reisebok som Holberg siterer fra i en note i sitt komiske helteepos Peder Paars (1719–1720): Claude Jordans Voyages historiques de l’Europe (1693–1700). Her hevdes det at nordmenn konsulterer en svart katt i saker av stor viktighet, men i boken finnes også et kapittel om Danmark der Frederiksborg slott beskrives. Jordan skriver at det er mulig for reisende å dra og beskue Frederiksborg. En slik mulighet bekreftes av flere reiseskildringer fra 1600- og 1700-tallet, noe som gjør det sannsynlig at også Holberg har benyttet seg av muligheten til å ta Frederiksborg i øyensyn. Det er for øvrig kjent at de som ønsket å se den kongelige portrettsamling, kunne få anledning til dette ved forespørsel. Hensikten bak en slik tilgang har trolig vært å vise oldenborgerne fra deres prektigste side, slik de fremstår på diverse seierherreportretter og -tapeter. Jordan forteller at det finnes en stor portrettsamling på slottet. Det må bety at bildene var blitt tatt ned før svenskenes plyndring av slottet i 1659, sammen med Karel van Mander IIs tapeter. Jordan forteller at i La Grande Salle (kanskje Dansesalen, i dag kalt Riddersalen) hang portretter av alle de danske kongene, i et annet alle keiserne og keiserinnene og i et tredje alle de franske kongene og dronningene, samt elskerinnene. De fleste av disse bildene var skapt av de beste italienske malere. Forfatteren sikter her trolig til portrettene av de utenlandske katolske fyrstene som av naturlige grunner hovedsakelig benyttet italienske malere. Men når det gjelder samlingen av danske monarker, må man formode at flere av Nord-Europas fremste portrettmestere, nemlig hollenderne, var godt representert. Det gjelder i særdeleshet portrettene av Christian 4, som trolig har vært i flertall ettersom han er Danmarks oftest portretterte konge. Flere branner i ettertid, spesielt katastrofebrannen på Frederiksborg i 1859, vanskeliggjør en etterprøving av Jordans opplysninger.

         Jacobs påstand om at han har fått kongen av Hollands portrett, kan tolkes som en forvrengning der Holberg sikter til et kongeportrett malt av en hollender, som er den andre betydningen av "hollandsk kongeportrett". Tyboes opplysning om at den hollandske kongen er vant til å se ham som en Herculus, kan forstås slik at den danske krigsmannen har sendt et heroisk portrett av seg selv, kanskje fremstilt som den brabantske seierherre, til den fiktive kongen av Holland som del av en billedutveksling dem imellom. Dette har skapt et inntrykk hos kongen av at Tyboe er en stor helt. Utsagnets skjulte budskap er: Hollandske kongeportretter opphøyer storskrytere til klassiske Herkulus-helter.

        

---

[i] Hele åtte bærere har Tyboe til sin disposisjon. Sannsynligvis er dette en henspilling på Christian 4. Den første portechaise i Danmark ble anskaffet av Christian, og i den lot han seg bære omkring i København på sine eldre dager av åtte «tysk-øldragere». Kongen omtaler selv nyvinningen i et brev til Corfitz Ulfeldt: «Eptherdj Ieg haffuer Nu lagdt En Italiansk Stoll tiil at lade mig berre udi». Han ber Ulfeldt om å skaffe «8 tyst-øldrager op her y Byen» som skal gis klær og månedlig lønn. 

Christian 4 malt av Abraham Wuchters ca. 1638 / 1638, bildene henger i dag på Frederiksborg (hvorvidt et av dem er identisk med portrettet som skal ha vært foræret til keiser Ferdinand 3, er jeg ukjent med). 

Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (3) - de hollandske spionene i Nummer 4

Etter at de hollandske kalvehandlerne i Nummer 4 er avslørt som kongelige hoffleverandører av billedkunst, gjenstår bare de hollandske spionene som utmerker seg ved at de kommer til overalt, og vi får tro: tett innpå Jacob von Tyboe, skrytepaven fra Brabants beleiring.

         De ubetinget viktigste varene på det hollandske kunstmarkedet var hverken gobeliner eller skulpturer, men malerier. Man antar at det ble produsert flere millioner malerier, og Christian 4 handlet både i stort gjennom agenter og holdt seg med hoffmalere som nøt stor anseelse i samtiden. 

Ialt 90 flamske malerier, trolig spesialbestilt, er innfelt i veggpanelene i Vinterstuen på Rosenborg slott (1606-24).

Men hollendernes skytteltrafikk mellom europeiske fyrstehoff var forbundet med en fristelse: salg av etterretning. I kraft av oppdragene på portretter hadde hollenderne eksklusiv tilgang til kongens gemakker. Ettersom spionasje foregår i hemmelighet, er det ikke lett å vite om noen av kunstnerne som arbeidet for Christian 4, har vært involvert i slik virksomhet. Utover ett enkelt tilfelle.

         Pieter Isaacsz var en høyt skattet hoffmaler hos Christian og er mester for det berømte seierherreportrettet der kongen poserer med feltherreskjerf og -stav og krone og fjærprydet hjelm ved siden av seg. Maleriet er utført under eller kort etter Kalmarkrigen. Samme Isaacsz spionerte på Christian for kongens erkefiende, Gustav 2 Adolf. Historien er blitt rullet opp av Vera Badeloch Noldus.* For å kunne gjøre et portrett må maleren arbeide tett innpå kongen, noe som kan føre til at det oppstår et tillitsforhold dem imellom, som altså Isaacsz utnyttet på det skammeligste. Isaacsz ble hvervet i 1621 av selveste Axel Oxenstierna, Sveriges rikskansler. Oxenstiernas forslag gikk ut på at hoffmaleren skulle sende ham ukentlig etterretning om det som foregikk ved det danske hoff. For dette skulle han få 400 riksdaler i året. Rapporteringen skjedde ikke så ofte som planlagt, noe som kan skyldes Isaacsz’ frykt for å bli oppdaget. Men dét han faktisk leverte, var svært viktig informasjon, som besøk fra utlandet, forholdet til Nederlandene og til Böhmen, kongens reisevirksomhet, flåtens bevegelser og en rekke andre etterretninger. Samtidig hadde maleren diplomatiske oppdrag for Christian 4, og i rapportene til Stockholm redegjorde han for hva som stod i brevene til ulike ambassadører. Christian var kjent med at det fantes spioner ved hoffet, men han klarte aldri å avsløre svenskenes viktigste informant, sin egen yndlingsmaler. Oxenstierna hadde også tenkt på hvordan oppdraget skulle lønnes; ved å sende malerier til rikskansleren kunne Isaacsz samtidig motta betaling for spionasjen, uten at det vekket mistanke. Den mest kjente maler, kunstsamler, diplomat/spion var Peter Paul Rubens. I hans tilfelle var kunsten som cover svært konkret. Når han sendte etterretninger mellom de nordlige og de sørlige Nederlandene, hendte det at han skjulte dem inni sammenrullede malerier.

         Hvorvidt Holberg har hatt tilgang til kilder som avslører Pieter Isaacsz' spionasje, er ikke kjent. Hvis forfatteren har vært klar over forholdet, er det sannsynlig at dette inngår i bakgrunnen for Jespers uttalelse om de skammelige hollenderne. I motsatt fall kan motivet basere seg på en mer generell kunnskap om at kunstnernes – kontrafeiernes – gunstige stilling hos ulike fyrster og utstrakte reisevirksomhet kunne friste til salg av etterretning. Et av Isaacsz brev forteller om den nære relasjon som bestod mellom maleren/diplomaten og dennes oppdragsgiver, Christian 4. I et brev av 26. januar 1625 forteller Isaacsz følgende: «Så var Hans Majestet i København og var svært lystig. Han bad meg flere ganger komme til hans sovekammer, selv om det gjorde meg ille til mote, og spurte om sendebudet [i margen: fra Sverige] allerede hadde krysset Sundet. Det visste jeg ikke, mente utsendingen var blitt oppholdt av dårlig vær.» (Vera Badeloch Noldus' oversettelse) Uttrykket «lystig» skal her forstås som «beruset», og med det forsterkende «svært» foran kan Isaacsz trolig forstås dithen at majesteten har følt seg nødsaget til å fortrekke til sitt sovekammer. Så fremt kongen ikke er blitt båret i seng fordi han var for full til å stå oppreist, slik som skjedde ved andre anledninger. Isaacsz’ brev kan kanskje fortelle noe om årsaken til malerens troløshet: Christian har ikke evnet å føre seg på en måte som har avkrevet respekt, kanskje særlig ikke fra utlendinger som var uvant med danske majesteters drikkekode. Det fremgår tydelig av brevet at Isaacsz mislikte å bli kalt inn til den berusede kongen i hans sovekammer. Som nevnt vet man ikke om Holberg var kjent med hoffmalerens spionasje, og det er mulig at han viser til de hollandske kunstnernes bierhverv som diplomater/etterretningsagenter på generelt grunnlag. Hollenderne som kjenner navnet til Jacob von Tyboe, er skippere eller har trolig sin tilknytning til sjøveis befraktning på annet vis. Det kan oppfattes slik at de seiler mellom forskjellige havner og tilbyr kunst (og etterretning) til ulike kunder. Dersom kalvehandleren Adrian fra Vlie henspiller på hoffleverandøren av støpte kontrafeier, Adriaen de Vries, er å bemerke at skulptøren arbeidet for ulike europeiske fyrster, deriblant altså Rudolp 2. Få år etter leveransen av Neptun-fontenen skulle en annen habsburger, Ferdinand 2, opptre som Christians hovedfiende i Keiserkrigen (1625–1629), som betegner den delen av Tredveårskrigen da danskekongen yppet krefter med den tysk-romerske keiser til ubotelig skade for sitt eget rike.     

---

*Pieter Isaacsz (1569–1625). Court Painter, Art Dealer and Spy (V. Badeloch Noldus og J. Roding, eds., 2007)

           Pieter Isaacsz' portrett av                                        Gustaf Adolf 2, antatt
           Christian 4 (ca. 1611-15).                                        malt av Jacob Hoefnagel                         

Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat (2) - kalvehandlere og kongelige billedleverandører

Blant hollenderne som pratet om "sidste Brabands Beleyring" i Nummer 4, var en skipper Adrian, som enkelt kunne forstås som en hvilken som helst hollandsk skipper; Adrian er et vanlig navn i Holland. Men det er mulig navnet hentyder til en spesiell hollender som var sentral under Christians kunstkjøp i årene etter Kalmarkrigen, da hollandske kunstnere svermet rundt den danske kongen i håp om fete oppdrag. Skipper Adrian "er nyelig kommen fra Vlie», noe som kan forkortes til: «Adrian fra Vlie». «Vlie» er «Vlieland», en av De vestfrisiske øyer. Etter Kalmarkrigen bestilte Christian 4 en Neptun-fontene til Frederiksborg. Den som fikk oppdraget, var datidens mest anerkjente billedhugger: Adriaen de Vries (ca. 1546–1626), det vil si «Adrian friseren». De Vries hadde vært ansatt som keiserlig hoffbilledhugger hos Rudolf 2 fra 1601 frem til dennes død i 1612. Billedhuggeren er mester for flere portrettbyster av den kunstinteresserte keiseren, samt allegoriske relieffer hvor Rudolf er fremstilt som romersk seierherre. 

"Adriaen de Vries of The Hague, painter The Frisian was a good painter, who also made statues from Parian marble: you would believe [them] to be the work of Myron.  Let the famous engraver Muller also be a witness for you, he who admired and then frequented this artist."

          Adriaen de Vries: "Rudolf 2 introduserer De frie kunster i Böhmen" 
                                                            (detalj; 1609)


Etter beskytterens død ble de Vries værende i Praha der han hadde verksted, og han tok på seg oppdrag for flere europeiske fyrster, deriblant Christian 4. Fontenegruppens sentralfigur, havguden Neptun, som rager høyt over de andre figurene, symboliserer danskekongen som havenes behersker. Bestillingsverket er et tydelig uttrykk for Christians ønske om å forherlige seg selv og sin egen innsats i Kalmarkrigen.

         En språklig detalj kan understøtte sammenhengen mellom skipper Adrian fra Vlie – som selger kalver – og Adriaen de Vries som selger støpte figurer av romerske guder og seierherrer. Førsteutgavens "Kalloepers", i de senere utgavene "Kalskoepers", har voldt problemer for Holberg-forskerne fordi det ikke finnes hverken på dansk eller hollandsk. Det kan tyde på at Holberg ikke ønsket å skrive ordet han tenkte på rett ut. Tidligere var «kalvehandlere», basert på hvilket ord som var nærmest, en vanlig tolkning, og dette er grunnlaget for min lesning. Men ettersom man ikke fant noen fornuftig forklaring på dette, er ordet blitt endret til «Kaeskoepers" med betydningen ostehandlere. Årsaken til denne endringen er mer betydningsmessig enn språklig motivert. Ut fra en rasjonell synsvinkel har man trukket frem det besværlige i å skulle frakte stuter, som må fôres og produserer møkk, hele veien fra København. Hollenderne drog ikke lenger enn til Jylland for å hente kveg. Men hvis åstedet for «kalvehandlerne»s prat, nemlig Nummer 4, tillegges vekt, er det en løsning som byr seg frem.

         Som nevnt hadde Christian 4 kontakt med hollandske kunsthandlere (inklusive kunstnere); kan kalvehandlerne være identisk med kunsthandlere? Dersom kalvene det handles med ikke er av kjøtt og blod, men av vevet ull, bemalt tre og lerret, bronse og marmor; kort sagt kunstverk eller kunsthåndverk, ville de være betraktelig enklere å utskipe. Ved å tilføye "gull" foran «kalv» får vi «gullkalv», det vil si et «gudebilde». Da ville også argumentet om at det ikke ble handlet med kalver, men med okser falle. «Kalv» er som kjent den vanlige betegnelsen på oksen som Aron støpte av israelittenes gullringer, og i Jødiske Historie omtaler Holberg flere ganger gullkalver som "kalver". I henhold til denne tolkningen er «kalvehandlerne» hollendere som lager eller selger avbildninger av herskere som ønsker å bli dyrket. De som sørget for at nordeuropeiske fyrsters etterspørsel etter portretter eller «kalver» ble dekket, var vanligvis hollendere. Ettersom Nummer 4 befant seg rett ved kanalen på Holmen, er det sannsynlig at også de andre «kalvehandlerne» er skippere eller sjøfolk; deres cargo er altså gullkalver. Det var et absolutt krav til datidens fyrste at han var omgitt av og ble legitimert ved kunst. Og de som hadde best forstand på billedkunst, var ofte kunstnerne selv, og for Nord-Europas del var «kunstner» nesten identisk med «hollandsk kunstner».

         I henhold til denne tolkningen plasserer Holberg de kongelige/keiserlige billedleverandører inn i tradisjonen etter Aron som støpte det ulykksalige kalvebildet som førte til at israelittene vendte seg vekk fra Gud. Hvis dét medfører riktigighet, er Jacob von Tyboe flengende kritikk av Christian 4 og det danske kongedømmet. Christians tanker om oldenborgernes gudegitte plass på tronen, sin egen kongegjernings hellighet og generelt egenrådige styre kan sees som et forvarsel om eneveldet som ble innført ved et kupp av Christians sønn, Frederik 3, i 1660. Etter denne tid var det ikke lenger synderlig avstand mellom dyrkelsen av danskekongen og gullkalven. Og samtidig som kongens status nådde uante høyder, svant Danmarksriket inn både i anseelse og utstrekning. For ikke å snakke om innholdet i statskassen. Ingen visste dette bedre enn den lærde Holberg, historikeren som ikke var dansk engang. Og hvordan kunne en moderat, edruelig opplysningsmann, som hadde trasket gjennom Europa til fots og studert i London og Paris, bifalle hjemlandets autoritære regime – nær sagt et hellig kongedømme – strikte rangforordning og barokke hoffseremoniell? For ikke å snakke om udugelige, fordrukne og ødsle konger som kriget for reputasjonens skyld. Men enhver kritisk ytring ville ha blitt stanset av sensurinstansen ved universitetet i København; Holberg fratatt professoratet; trolig landsforvist til en av rikets utposter, for eksempel Bergen. Så fremt ikke dommen lød på halshugging med øks; under eneveldet var majestetsfornærmelse kapitalsynd.

Adriaen de Vries' Neptun-fontene (kopi etter originalen som ble tatt av svenskene som krigsbytte i 1659).

                                      Gerrit de Wet (1616-1674): "Tilbedelsen av gullkalven"

(Under redigering)

Dette innlegget er dessverre blitt slettet ved en feil, så jeg legger foreløpig inn lanseringsforedraget til Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter, der noe av stoffet er omtalt, om enn ikke så presist som i det tapte innlegget.

Hollandske oppdagelser – Holbergs og Ibsens satiriske skrifter har et dobbelt siktemål: å argumentere for at Holberg, som skrev under sensur, har skjult kritikk av øvrigheten i sine komiske verk, og at også Ibsen har hatt en skjult agenda. Den har gått på tvers av tidens skiftende strømninger, ikke minst den sterkt nasjonale som var en viktig del av nasjonsbyggingen på 1800-tallet. Det er boksamleren Paul Botten-Hansen som har oppdaget at flere av Holbergs komiske figurer er fordekte kongeportretter. Dette har han brakt videre til en litterær krets i Christiania, Det lærde Holland. Kretsens mest prominente medlem er Henrik Ibsen. I hans diktning finnes en rekke spor etter Botten-Hansens oppdagelse.

Og da vil jeg be folk å skjerpe seg, for nå skal det handle om dekryptering av en gammel gåte. 

På loftet til familien Ekdal i Ibsens Vildanden er en del gjenstander blitt stående igjen etter en gammel sjøkaptein. Han ble kalt "den flyvendes Hollænderen", og det er underlig for han var ikke hollender, forteller Hedvig Ekdal. Skuespillets "Hollænder" er derfor ikke identisk med mytens flyvende hollender. Men trolig dreier det seg om en person som har likhet med hollandske kapteiner som den fordømte Hendrick van der Decken.

Det er verdt å merke seg at også Ibsen var hollender, selv om han ikke var hollender. Det samme gjaldt Botten-Hansen, grammatikeren Jacob Løkke og historikerne Michael Birkeland og Ludvig Daae. De ble kalt hollendere fordi de tilhørte Det lærde Holland, som møttes i Botten-Hansens leilighet i Rådhusgaten. Ifølge Fredrik Ording, som er den som har skrevet mest utførlig om Det lærde Holland, skal Daae en gang i begeistring over Botten-Hansens boksamlergeni ha utbrutt: "Pokker ta hollænderen! Han har sine spioner ute allevegne!" Botten-Hansen beskyldes altså for å være hollender fordi han har spioner som snuser etter gode bokkjøp overalt. Betegnelsen spredde seg etter hvert til kretsens andre medlemmer, og leiligheten der det var stablet bøker overalt, ble kalt Holland. I forlengelsen av dette fikk kretsen navnet "Det lærde Holland".

Blant etterlatenskapene til "den flyvendes Hollænderen" ruver nok noen store bokskap mest. Det er altså to ting som er felles for loftet i Ibsens drama og den litterære krets han tilhørte: hollender som ikke er hollender og en stor boksamling. Det åpner for at løsningen på hollendergåten skjuler seg i noen av bøkene i "Holland". Boksporet forsterkes ved forklaringen på hollenderbetegnelsen. Daaes utbrudd er nærmest ordrett sitat fra Holbergs komedie Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat: "Skam faae Hollænderen, han haver sine Spioner ude allevegne." Og riktig nok; i "Holland" var Holberg rikt representert, både de skjønnlitterære verkene, som komediene, og de lærde som historiebøkene.

Hollenderutsagnet inngår i en av Jesper Oldfuchs' replikker til komediens tittelfigur som skryter av å være en uovervinnelig krigsmann. Jesper er en snyltegjest som smisker for Tyboe ved å heve dennes selvbilde som militær opp i skyene; hensikten er å bli traktert med vin fra krigsmannens kjeller.

Tilsynelatende peker Holbergs komediefigurer ikke mot spesielle personer; snarere er de personifikasjoner av menneskelige dårskaper som innbilskhet, latskap, drukkenskap etc. Men sammenhengen mellom snyltegjestens replikk, Det lærde Holland og loftet til familien Ekdal ansporer til nærmere undersøkelser. Det er også verdt å merke seg at de fem hollenderne i Rådhusgaten, som skrattlo av passasjer fra Holbergs komedier, representerte noe av det ypperste innenfor norsk akademia. Og verten selv, den såkalte Stamhollenderen, var trolig landets mest oppdaterte mann på dansk-norsk historie og litteratur. Betegnelsen Det lærde Holland vitner om kretsens akademiske forankring.

Hollenderreplikken inngår i en scene hvor Jesper nører opp under Tyboes skryt om sitt heltemot under "Brabands Beleyring". Brabant er ikke en by, slik Tyboe hevder, men en provins, nemlig i Holland. Skrytepaven røper seg med glans: en by kan beleires, men ikke en provins. Jesper hevder at slagmarken ennå kalles for "Tyboes Kirke-Gaard" på grunn av alle dem som falt for Tyboes sabel. Dette synes krigshelten er underlig for han var bare kjent under fornavn i den kampen. Noe som bringer Jacob i samme kategori som konger som bare har fornavn + tallet som angir nummeret i rekken av konger med samme navn. Det er her Jespers hollenderreplikk faller: Hollenderne har spioner plassert overalt, slik er navnet, som Jacob ønsket å holde hemmelig, blitt spredd. Det kan tyde på at det også har befunnet seg spioner i Tyboes nærhet.

Opplysningene om navnet på kirkegården fikk Jesper "udi Nummer 4 i Gaar Aftes, der sad Skipper Adrian, som er nyelig kommen fra Vlie, og pratede med nogle andre Kalloepers om sidste Brabands Beleyring." Kan adressen "Nummer 4", en skjenkestue i København, ha sammenheng med en militær som skryter av sin innsats under beleiringen av en by, godt hjulpet av en krets av smiskere?

"Nummer 4" er et av husene i Skipperboder og oppført av Christian 4, som er nummer 4 i rekken av konger med navnet Christian på den danske trone. De nummererte husene var beregnet på offiserene i orlogsflåten; kongens viktigste militære satsningsområde. Og akkurat som Jacob skryter Christian 4 av sin innsats under beleiringen av en by, nemlig Kalmar, som han inntok i 1611. Dette var kongens eneste militære seier i løpet av sin 52 år lange regjering, og den ble brukt for hva den var verdt. Christian kunne innta byens viktigste forsvarspunkt, Kalmar slott, uten motstand; kommandanten valgte å overdra festningen til danskekongen, visstnok grunnet mangel på krutt. Kalmarkrigen fra 1611–1613, som er oppkalt etter kampene ved Kalmar, endte uavgjort, men med en viss fordel for Christian. Kongens halve seier sendte ham inn i en seiersrus uten sidestykke – hvis vi ser bort fra Jacob von Tyboe – og den fikk et helt konkret uttrykk: en rekke avbildninger i stort format av Christian 4 som heroisk krigsmann og seierherre.

Spiller så komediens begreper "Holland", "Brabant" og "hollendere" også en rolle under billedfremstillingen av Christian 4 etter Kalmarkrigen? Svaret er ja. Det var til hollenderne, Nord-Europas dyktigste billedkunstnere, Christian vendte seg med bestilling av heroiske avbildninger av seg selv. Billedkunst, særlig malerier, var blant Hollands viktigste handelsvarer. Provinsen Brabant, som dels sammenfaller med Flandern, var særlig kjent for sin tekstilindustri, og kniplinger og billedvev var blitt utviklet til et høyt nivå. Christian 4 var storkunde hos hollandske malerihandlere, og han bestilte kniplinger og veggtapeter eller gobeliner av den brabantske billedveveren Karel van Mander d.y., som hadde arbeidet flere år i verkstedet til den flamske tapetmester François Spiering. Christian ønsket et storslagent vitnesbyrd om seieren ved Kalmar, og tekstilkunstneren i oppdrag å lage 18 store tapeter til riddersalen på Frederiksborg slott. Hele 16 av disse skulle skildre like mange av Christians triumfer under Kalmarkrigen. Dette bød på et problem, som dels ble løst ved å ta med mindre og tvilsomme, dels ved å tvære ut de større triumfene. Tapetene fikk et visst ry i samtiden, men svenskene ble så provosert over den danske fremstillingen av Kalmarkrigen at de fikk innført i Roskildefreden av 1658 at tapetene skulle ødelegges. Da svenskene inntok Frederiksborg senere samme år, klarte danskene å redde tapetene unna i siste liten.

Jespers opplysning om at Tyboe kalles for den "Brabandske Jacob» overalt i Holland, som han har fått vite i "Nummer 4", kan altså vise til den heltemodige figur Christian 4 utgjør på de brabantske billedvevene fra Kalmarkrigen. Et vanlig oppsett for fremstillingen av den uovervinnelige fyrste er dennes inntagelse av en by eller festning. Et slikt motiv finnes også på Frederiksborgtapetene, for eksempel på det som viser Christian 4 som sentralfigur til hest idet han kommanderer troppene utenfor Kalmar.

Ikke uventet kommer Ibsen oss til hjelp ved sammenligningen mellom komediens "Brabandske Jacob" og Frederiksborgtapetenes helt. Ibsen refererer tre ganger til Brabant. I Kongs-Emnerne opptrer en lege, mester Sigard fra Brabant, som er en historisk skikkelse. I Kjærlighedens Komedie omtales poeten Falk som «han i Brabantstriden», en direkte referanse til Holbergs "Brabandske Jacob". Falk argumenterer for at te bør fraktes på skip over havet, det vil si rundt Kapp det gode håp, slik at det ikke må svares toll til «Russen og Kosakkerne», dette er et ekko fra de merkantilistiske ideer som lå bak Christian 4s etablering av Danske ostindiakompani. Dét ble dannet med Hollandske ostindiakompani som modell. Et kompani som gjør det i hollandsk last er for øvrig motiv i Kjærlighedens Komedie. I Ibsens skuespill er det altså en forbindelse mellom Falk, "han i Brabantstriden" og de økonomiske tanker som lå bak etableringen av ostindiakompaniene. Kjærlighedens Komedie er skrevet på den tiden aktiviteten i Det lærde Holland var på sitt høyeste, og skuespillet er da også fullt av referanser til hollenderne i Rådhusgaten. Det tredje tilfellet der Ibsen befatter seg med "Brabant", er i Hedda Gabler hvor den angivelig gørrkjedelige historikeren Jørgen Tesmann samler opplysninger om den brabantske husflid i middelalderen i utenlandske arkiver. Som nevnt er Brabant særlig kjent for tekstilindustri, ikke minst er kniplingene berømt, men disse daterer seg ikke lenger tilbake enn til sent 1400-tall. Dermed rykker den andre husflidstradisjonen Brabant utmerker seg ved, nemlig billedvev, opp som sannsynlig bakgrunn for Tesmanns studieemne. Men også den brabantske ferdighet innenfor kniplingsproduksjon inngår trolig i bakgrunnen for Ibsens motivvalg. På van Manders tapeter er Christian 4 fremstilt med kniplingsprydet drakt, og man vet at kongen foretrakk de brabantske fremfor de hjemmetilvirkede kniplingene. I middelalderen ble det produsert store veggtepper i verksteder i Brabant, men håndverket baserer seg trolig på tidligere hjemmeindustri eller husflid. I dette området utgjorde tekstilarbeid en viktig bigeskjeft for bøndene. Ibsens valg av adjektivet "brabantske" til forskjell fra "flamske" eller belgiske" kan tolkes som en hentydning til "han i Brabantstriden" i Kjærlighedens Komedie.

Vi skal nå vende tilbake til snyltegjestens replikk der han forteller om hollenderne som satt og pratet om "sidste Brabands Beleyring". Det var altså skipper Adrian og noen andre «Kalloepers», et ord som

har voldt problemer for Holberg-tolkerne fordi det ikke finnes hverken

på dansk eller hollandsk. Det kan tyde på at Holberg ikke ønsket å skrive ordet han tenkte på rett ut. Den første tolkningen var «kalvehandlere»,

basert på hvilket ord som var nærmest. Men ettersom man ikke fant noen

forklaring på dette, er det blitt endret til «Kaeskoepers" eller ostehandlere.

Årsaken til denne endringen er mer betydningsmessig enn språklig motivert. Ut fra en rasjonell synsvinkel har man trukket frem det besværlige i å skulle frakte stuter, som må fôres og produserer møkk, hele veien fra København. Hollenderne, vet man, drog ikke lenger enn til Jylland for å hente kveg. Men hvis åstedet for «kalvehandlerne»s prat, nemlig Nummer 4, tillegges vekt, er det en løsning som byr seg frem. Som nevnt, hadde Christian 4 utstrakt kontakt med kunsthandlere; kan kalvehandlere være identisk med kunsthandlere? Dersom kalvene det handles med ikke er av kjøtt og blod, men av bearbeidet tekstil, tre, metall og maling, kort sagt kunstverk eller kunsthåndverk, vil de være betraktelig enklere å frakte. Ved å tilføye "gull" foran «kalv», får vi «gullkalv», det vil si et «gudebilde». Dermed ville også argumentet om at det ikke ble handlet med kalver, men med kveg – eller muligens okser – falle. «Kalv» er som kjent den vanlige betegnelsen på oksen som Aron støpte av israelittenes gullringer. I henhold til denne tolkningen er «kalvehandlerne» hollendere som skaper eller selger avbildninger av herskere som ønsker å bli dyrket. De som sørget for at nordeuropeiske fyrsters etterspørsel etter portretter eller «gullkalver» ble dekket, var hollendere, samtidig kunne de opptre som agent for kunden.

En av kalvehandlerne navngis, skipper Adrian. Ettersom Nummer 4 befinner seg i nærheten av kanalen, er det sannsynlig at også de andre «kalvehandlerne» er skippere eller i det minste sjøfolk; deres cargo er altså gullkalver. Det var et absolutt krav til datidens fyrste at han var omgitt av og ble legitimert ved kunst. Og de som hadde best forstand på billedkunst, var ofte kunstnerne selv. For Nord-Europas del var «kunstner» nesten identisk med «hollandsk kunstner».

Skipper Adrian kunne enkelt forstås som en hvilken som helst hollandsk skipper, men det er mulig at navnet hentyder til en spesiell hollender som var sentral under Christians kunstkjøp etter Kalmarkrigen. I årene etter Kalmarkrigen svermet hollandske kunstnere rundt den danske kongen i håp om fete oppdrag. Komediens skipper Adrian "er nyelig kommen fra Vlie», noe som kan forkortes til: «Adrian fra Vlie». «Vlie» er «Vlieland», en av de vestfrisiske øyer. Etter Kalmarkrigen bestilte Christian 4 en Neptun-fontene til Frederiksborg. Den som fikk oppdraget, var datidens kanskje største billedhugger: Adriaen de Vries, det vil si «Adrian friseren». Christian 4 pranger som fontenegruppens sentralfigur, havguden Neptun. Fontenen består av 16 bronseskulpturer, og symbolikken er ikke til å ta feil av. Bestillingsverket er uttrykk for kongens ønske om å hylle sin egen innsats i Kalmarkrigen. Mellom skipper Adrian fra Vlie som handler med kalver og Adriaen de Vries som selger en skulptur av Christian 4 i lignelse av en gud råder en besnærende likhet.

Nå som de hollandske kalvehandlerne i Nummer 4 er avslørt som kongelige hoffleverandører av billedkunst, gjenstår bare de hollandske spionene. De utmerker seg ved at de kommer til overalt, og vi får tro: tett innpå Jacob von Tyboe, skrytepaven fra Brabants beleiring.

De ubetinget viktigste varene på det hollandske kunstmarkedet var hverken gobeliner eller skulpturer, men malerier. Man antar at det ble skapt flere millioner malerier, og Christian 4 handlet ikke bare i stort gjennom agenter, men holdt seg med hoffmalere som nøt stor anseelse i samtiden. Men hollendernes skytteltrafikk mellom de europeiske fyrstehoff var forbundet med en fristelse: salg av etterretning. I kraft av oppdragene på portretter hadde hollenderne eksklusiv tilgang til kongens gemakker. Ettersom spionasje foregår i hemmelighet, er det ikke lett å vite om noen av kunstnerne som arbeidet for Christian 4, har vært involvert i slik virksomhet. Utover ett enkelt tilfelle.

Pieter Isaacsz var en høyt skattet hoffmaler hos Christian og er mester for det berømte seierherreportrettet der kongen poserer med feltherrestav og krone og staselig fjærprydet hjelm ved siden av seg. Maleriet er utført under eller kort etter Kalmarkrigen. Samme Isaacsz spionerte på Christian for kongens erkefiende, Gustav 2 Adolf. For å kunne gjøre et portrett må maleren arbeide tett innpå kongen, noe som kan føre til at det oppstår et tillitsforhold dem imellom, som altså Isaacsz utnyttet på det skammeligste. Isaacsz ble hvervet i 1621 av selveste Axel Oxenstierna, Sveriges rikskansler. Oxenstiernas forslag gikk ut på at hoffmaleren skulle sende ham ukentlig etterretning om det som foregikk ved det danske hoff. For dette skulle han få 400 riksdaler i året. Rapporteringen skjedde ikke så ofte som planlagt, noe som kan skyldes Isaacsz’ frykt for å bli oppdaget. Men dét han faktisk leverte, var svært viktig informasjon, som besøk fra utlandet, forholdet til Nederlandene og til Böhmen, kongens reisevirksomhet, flåtens bevegelser og en rekke andre etterretninger. Samtidig hadde maleren diplomatiske oppdrag for Christian 4, og i rapportene til Stockholm redegjorde han for hva som stod i brevene til ulike ambassadører. Christian var kjent med at det fantes spioner ved hoffet, men han klarte aldri å avsløre svenskenes viktigste informant, sin egen yndlingsmaler. Oxenstierna hadde også tenkt på hvordan oppdraget skulle lønnes; ved å sende malerier til rikskansleren kunne Isaacsz samtidig motta betaling for spionasjen, uten at det vekket mistanke. Den mest kjente maler, kunstsamler, diplomat/spion var Peter Paul Rubens. I hans tilfelle var kunsten som cover svært konkret. Når han sendte etterretninger mellom de nordlige og de sørlige Nederlandene, hendte det at han skjulte dem inni sammenrullede malerier.

Finnes det så opplysninger i komedien som tyder på at Tyboe er blitt malt som seierherre etter Brabants beleiring parallelt til Christian 4 etter Kalmars beleiring? Krigsmannen beiler til en ung dame ved navn Lucilia. Han ankommer hennes hus i bærestol, blotter kården og kommanderer bærerne som en brysk offiser. Lucilia og de andre kvinnene som er til stede, skriker opp. Tyboe blir som et lam og legger kården for Lucilias føtter idet han sier: "Om  Kongen af Holland skulde see mig i den Positur, vilde hand sige: Wo ist seiner forrige Corrasie, seiner alten Herculiansken Bravour? wohlgebohrner Hr. Tyboe!" Til dette er å si at det ikke finnes noen konge av Holland ettersom landet er republikk, men vi skal likevel argumentere ut fra Tyboes forskrudde oppfatning. Umiddelbart vil man tenke at "den hollandske kongen" har sett Jacob under Brabants beleiring da krigsmannen skal ha utvist herkuliansk bravur. Men det finnes en annen mulighet, for litt senere nevner Jacob kongen av Holland enda en gang, og temaet er nettopp: et hollandsk kongeportrett!

Før et angrep på rivalen Tychonius prøver Jacob å samle mot ved hjelp av en stigende flom selvskryt, godt assistert av Jesper.

TYBOE. Du kand siige dem, at jeg er bekiendt for min Tapperhed over

heele Holland.

JESPER. Jeg vil legge Engeland til.

TYBOE. Du kandst siige dem, at jeg har omgaaeds med Førster og Generaler udenlands.

JESPER. Jeg vil legge Konger til.

TYBOE. Du kandst siige, at Kongen af Holland har foræret mig sit Portrait.

JESPER. Jeg vil siige: Keyseren og Paven har giort det samme.

I denne replikkvekslingen plasseres Tyboe inn i en kongelig sammenheng

på et europeisk stormaktsnivå, omtrent der Christian 4 befant

seg i sine velmaktsdager da han foretok reiser til utlandet og omgikkes

fyrster og generaler. For eksempel kongen av England, Jakob 1.

Det er verdt å notere seg replikken om utveksling av portretter mellom europeiske fyrster. På Frederiksborg slott finnes et malt portrett av Christian 4 utført av hollenderen Abraham Wuchters omkring 1640. Bildet ble gitt som gave til keiser Ferdinand 3 i Wien. Det er interessant at Jacob påstår han har fått kongen av Hollands portrett, det vil si et hollandsk kongeportrett. Vi kan utelukke at det er et portrett av den hollandske kongen siden det ikke finnes noen konge i Holland, altså kan Holberg sikte til et kongeportrett utført av en hollender, som er den andre mulige betydningen av "hollandsk kongeportrett". Praksisen med utveksling av fyrsteportretter bekreftes av en reisebok som Holberg siterer fra i eposet Peder Paars, nemlig Claude Jordans Voyages historiques de l’Europe. Tyboes opplysning om at den hollandske kongen er vant til å se ham som en Herculus, kan dermed tolkes slik at den danske krigsmannen har sendt et heroisk portrett av seg selv til kongen av Holland.

Innskutt i Jespers replikk om de hollandske spionene og kalvehandlerne i Nummer 4 finnes følgende setning: "Herren er kiendt af alle, skiønt Herren kiender kun faae." Dette kunne enkelt forstås slik at ryktet om Tyboe har hatt stor spredning. Men dersom opplysningen ses i sammenheng med replikken for øvrig, kan "kiendt" få en utvidet betydning. Hollenderne slipper inn til Jacob for å gjøre portretter, hvorav enkelte sendes til europeiske fyrster i foræring, andre fremvises kanskje i hjemlandet. Bildet av den herkulianske seierherre fra Brabantstriden vil dermed få en spredning og gjøre Tyboe kjent også av folk han ikke kjenner. Og det behøver heller ikke begrense seg til de originale maleriene som hang på fyrstens slott. Med disse som forelegg kan det gjøres kobberstikk, som kan trykkes i bøker eller mangfoldiggjøres på andre måter. Og enda lenger ut rekker portrettet når det er stemplet på kongens mynt. Det gjelder for eksempel Christian 4s Danske krone, den første kronemynten i Danmark-Norge, der kongeportrettet trolig er kopiert etter nettopp Isaacsz’ seierherreportrett fra Kalmarkrigens dager. Det er liten tvil om at alle visste hvordan Christian Kvart så ut, det gjelder jo fremdeles i dag!

"Den Brabandske Jacob" er ikke fra Braband, men fra Jylland. "Tyboe" betyr person fra Thy i Nord-Jylland. Jydene var kjent for å lyve og skryte, et poeng Holberg anvender flere ganger. Som et tankeeksperiment kunne vi anta at Isaacsz i forbindelse med spionasjen for svenskekongen har kommet under vær med svenskekongens økenavn på Christian, «Jutekungen» eller «Juten». Et navn han siden har spredd til nettverket av hollandske kunstnere eller agenter som svermet rundt danskekongen i håp om fete oppdrag eller … etterretninger.

I Vildanden har Ibsen manet frem Christian 4s gjenganger og plassert noen av hans etterlatenskaper på et loft. Dét ligger enkelte ganger innhyllet i halvmørke hvor gammelt skrap lett kan forvandles til noe stort og flott av dem som er henfalne til svermeri. Det er få konger som har virket slik inn på kunstnernes fantasi som Christian 4, og det er helteskikkelsen basert på offisielle biografier og hollandske portretter som er blitt fremstilt. Ibsen derimot griper tilbake til Holbergs fordekte portrett: den brabandske Jacob.

Den dansk-norske flåte var kongens hjertebarn, og da han seilte med åtte orlogsskip til Nordkapp i 1599, påbød han – av frykt for spioner – alle om bord å titulere ham generalkaptein Christian Frederiksen; i dagbøkene fra reisen omtales kongen som "Kaptejnen". Christian 4, som regjerte fra 1596–1648, kan trygt beskrives som en "gammel sjøkaptein", og "seile med store skip på havet" gjorde han man en gang, for å vise til en av Hedvigs replikker i passasjen om de rare sakene på loftet. Et av kongens dristigste handelsforetagender var Dansk ostindiakompani etter forbilde av hollendernes kompani, bare dét har gjort ham fortjent til kallenavnet "den flyvendes Hollænderen". Kongen sendte også Jens Munk ut for å lete etter Nordvestpassasjen. Christian 4 var grenseløs i alt han foretok seg, og ut fra en religiøs forståelse kunne det hevdes at kongen fristet Gud. Dermed kommer han i samme kategori som den flyvende hollender, som avsverget Gud og inngikk forbund med djevelen nede på Kapp for å komme raskest mulig frem til England med telasten. Christian har etterlatt seg "kirker og slotte og gader", deriblant Rådhusgaten i Christiania, for å vise til samme replikk av Hedvig. Christian er også kjent for en rekke tårn og spir der de fleste er oppført som topp på bygninger; mest berømt er likevel Rundetårn. Tårn og spir signaliserer hos Ibsen menneskets hybris, som påkaller Guds vrede. Det er blitt trukket linjer mellom Rundetårns spesielle arkitektur og malerier av Babelstårnet fra 1500-tallet, og enkelte tolker Rundetårn med det astronomiske observatorium på toppen som uttrykk for Christians tro på at han kunne vende menneskets streben mot himmelen fra å være et gudsopprør til å bli en from handling. Babel er en bykultur viden kjent for alskens synd. Handelens Babel – eller Babylon – med all sin importerte luksus skulle ifølge Bibelen stråle som Lucifer, Morgenstjernen, før den falt. Babelstårnet kan gi assosiasjoner ikke bare til menneskets hybris på rikets eller nasjonens vegne, men til bykulturens tendens til å fremelske laster som hang til luksus, pyntesyke, vellevnet, lidderlighet og maktbegjær. Christian 4 er ikke bare slottets, kirkens og tårnets byggmester, men en driftig bygrunnlegger og fremfor alt: en kremmerkonge.

Det er skrevet et utall bøker om den legendariske oldenborgeren, alt fra biografier til skuespill og dikt. Disse har i ettertid opptatt plass i bokskap i standsmessige hjem og i Holland i Rådhusgaten. Christian 4 har dessuten etterlatt seg en stor bok med bilder i, nok et uttrykk fra Hedvigs replikker, nemlig en bibel fra 1633 med et tittel-kobberstikk som har interessert Botten-Hansen. Dette fremgår av hans romanfragment Norske Mysterier, som Ibsen har illustrert. Blant de henstilte tingene på loftet er det én som identifiserer sjøkapteinen utover enhver tvil: "et stort ur med figurer som er til at komme frem", slik Hedvig uttrykker det, og hun forteller at uret har stanset. Blant slottene Christian 4 etterlot seg, er lystslottet Rosenborg. Her finnes et 1,65 m høyt astronomisk ur med figurer som «er til å komme frem». Det var først på 1900-tallet man fikk uret i gang igjen. Hedvig forteller at kapteinen også har etterlatt seg et gammelt skatoll med klaffer og skuffer; et slikt møbel står i kongens skrivestue. Nå har riktignok uret og skatollet aldri tilhørt Christian 4, men de stammer fra hans tid og skal illudere originalinteriøret. Denne lille museale løgn er neppe blitt avslørt overfor dem som besøkte slottet på 1800-tallet, deriblant ganske sikkert Ibsen.

Da Christian 4 merket at det led mot slutten, bad han om å bli kjørt til sitt kjære Rosenborg. Til stede ved kongens dødsleie var hans yngste datter Hedevig. Da hun og tvillingsøsteren Christiane fylte 15, mente kongen de var gamle nok til å få vite hva deres mor, Kirsten Munk, var for en, og han innkalte til et familiemøte om hustruens utroskap. Christian hadde frasagt seg farskapet til Kirstens yngste datter, Dorothea Elisabeth, som han kalte den kasserte frøken; dette er et ekko av motiver i Vildanden. Da kongen skulle "ligge og paradere", for å hentyde til en av Gina Ekdals mange forsnakkelser, ble han flyttet til Vinterstuen. Her er veggene dekket av innfelte hollandske malerier, og et par av disse forestiller villandjakt, et hovedmotiv i Vildanden. I "Vinterstuen" står uret med figurene som stanset på et ukjent tidspunkt. Gregers Werle uttaler at tiden er gått i stå inne på loftet. Den samme følelsen får man på Christian 4s gamle eventyrslott, dit kunstnerne valfartet på 1800-tallet i håp om å treffe den legendariske kongens gjenferd. På Rosenborg kan man se kongens symbol, pelikanen; det finnes tre av dem på hans berømte gullkrone. Ifølge myten biter pelikanen brystet til blods for å nære ungene, slik er den blitt et Kristus-symbol. Også villandens skjebne hentyder til Kristus der den ligger i en kurv med strå, såret og oppstanden fra havsens bunn, og for den gjeve andens skyld snekrer far og sønn Ekdal krusifikser inne på loftet.