Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) III
Dersom leseren skal lære seg å kjenne den helt in nuce (i et nøtteskall, inn til margen) som skal komme til å beherske både fortelleren og ham selv, må han følge med forfatteren gjennom den lave døren inn i Karis stue, hvor det så visst har vært brave - skikkelige, moralsk uangripelige - mennesker før. Den første han nevner som eksempel er fogden, som tenner sin pipe i stua når han er på vei til tinget. Dermed er temaet øvrigheten introdusert; fogden er politimyndighet samt skatte- og avgiftsinnkrever på bygda. For så vidt kan det hevdes at han representerer en type bravhet: Man skal gjøre slik øvrigheten byder og rette seg etter loven. Så går Botten-Hansen rett over til å ramse opp andre typiske gjester i Karis stue som alle forbindes med det motsatte av brav: nemlig folk som ferdes langs veien med varer, kort sagt omvandrende kremmere.
Foto: Maihaugen.
Denne gruppen står i et motsetningsforhold til fogden fordi de er vanskelig både å ilegge og avkreve skatt og avgifter. Dette bekreftes noen linjer lenger ned, der det fortelles at det er vanskelig for kremmerne å "faa Huus over Hovedet" på de største gårdene, ettersom eierne er medlemmer av formannskapet og ikke vil begunstige "Forprag og Landprag ved at huse de skakkerjødeagtige Kræmmere". "Skakkerjødeagtig" er dobbelt nedlatende om kremmerne. "Skakker-" av "sjakre" (eldre "skakkre") er gjerne nedlatende om å drive handel. Ordet stammer fra jiddisk/hebraisk "sachar": "vandre omkring og drive handel". "-jødeagtig" er her også brukt nedlatende. Det er naturlig å tolke det slik at den uttalte forakt for omreisende/-vandrende handelsfolk dels har sammenheng med fogdens - øvrighetens - interesser. "Forprag" /forprang) og "Landprag" (landprang) betyr å prange, et annet ord for å drive handel, ofte småhandel, som kan ha en negativ betydning, for eksempel ulovlig handel. Lokalhistoriewiki.no:
"Forprang, ulovlig oppkjøp eller salg av varer som etter loven skulle falbys i byene på bestemte steder og til bestemte tider. Forbud mot forprang forekommer vanligvis sammen med forbud mot landprang, det er ulovlig vareomsetning utenfor byene. Allerede i Håkon V's tid (1360-årene) kom det lover som siktet mot å monopolisere en større del av vareomsetningen til byene. Mer konsekvent ble dette handelssystemet utformet i foreningstiden, særlig etter de nye byprivilegiene av 1662, og det var først med den liberale handelslovgivningen på 1800-tallet at disse forbudene ble opphevet."
Det er verdt å notere seg at dette handelssystemet ble mer konsekvent utformet under unionstiden. Det som ligger til grunn for handelsrestriksjonene, er altså øvrighetens ønske om å innkreve skatter og avgifter av næringsvirksomheten i landet. Øvrigheten var under unionstiden danskekongen, som riktignok måtte ta noe hensyn til riksrådet frem til innføringen av eneveldet i 1660. Konsentrasjon av handelen til byene gjorde det mulig å kreve inn skatter og avgifter. Dersom en kremmer kjøpte en okse på én gård og solgte den med fortjeneste på en annen, var det liten mulighet for kontroll fra øvrigheten, eksempelvis fogden som tenner sin pipe i Karis stue. Det er naturlig å anta at Botten-Hansen her beskriver forholdene i 1800-tallets første tiår, mens altså systemet går flere hundre år tilbake i tid.
Motsatt eierne på de største gårdene er gamle Kari "saa gjæstfri, som om hun havde levet paa Smaakongernes Tid". Setningen underbygger hypotesen om at kremmerne oppfattes om "skakkerjødeagtige" fordi de opererer i strid med den "store" kongens - enekongens - økonomiske interesser.
"Færdesfolk, saasom Sild— og Fiskekræmmere fra Læssø, Kardekræmmere fra Vardal, Bliktøikræmmere fra Biri, Glaskræmmere fra Hurdal, Brændeviinskræmmere fra Hedemarken, foruden mangeslags andre gaaende og kjørende Kræmmere, ere allesammen giade ved at tye ind til »gamie Kari" (...)" Det er vanskelig å vite hvilken rolle hver enkelt av de nevnte kremmerne spiller i sammenhengen. Det er også et spørsmål om hvem av disse som førte varer det var forbudt å selge på gårdene. Når det gjelder blikktøykremmerne fra Biri, må de ha møtt konkurranse fra taterne eller romanifolk som det heter i dag. Og riktig nok; en julaften da Hastverk er blitt en fire-fem år, dukker en taterflokk, langfanten, opp i Karis gård: "Vi har bedt om Huus paa alle Storgaardene, men ingensteds faaet; og ligge ude aa fryse ihjæl den Nat, da den Herre Jesu kom til Verden, gaar sku ikke an blandt kristne Folk, gamle Moer." Kari har ikke noe å stille opp mot taterne, og de begynner umiddelbart å bære "sine mangfoldige Sager" inn. "Man forbauses over at see, hvilken Mangfoldighed af Huusgeraad og Kjøkkentøi slige uophørligt omstreifende Familier kunne medbringe paa etpar Heste. Det varede vel en halv Time inden de fik alle sine Sengklæder, sine Gryder, Pander, Kister, sit Kammager- og Skeebinderværktøi og øvrige Pakkeneliker ind." Botten-Hansen har sikkert rett i at det kunne vekke forbauselse når taterne kom med sine kanner, gryter og andre pakkenelliker fastbundet til hestene. Men det han ikke skriver, og som må leses mellom linjene, er at en stor del av dette lasset er varer som taterne selger på gårdene, unndratt fogdens lange arm.
Under besøket blir det klart at Morten knappestøpers brud, Ragnhild, som forsvant for en tid siden på bryllupsdagen, holdes som taternes fange. Da bondejenta/seterjenta forvant, var hun neddynget i brudesølv som Morten knappestøper hadde laget. Det representerer nok et tema som Botten-Hansen forbigår i stillhet: Hva har taterne gjort med alt sølvet? Skjønt det kan ikke utelukkes at svaret ville ha kommet i den delen av boken som det ikke ble noe av. Vi skal komme tilbake til taterne, som spiller en viktig rolle i romanfragmentet. Ved å granske de mangfoldige støpearbeidene til den rike gårdeiersønnen Morten, vil vi komme nærmere betydningen av knappestøperen i Peer Gynt, samtidig blir det mulig å identifisere den "Kong Kristian" hvis portrett er stemplet på sølvmynten Jon gir til Peer for at guttungen skal kunne støpe sølvknapper.
Første kapittel avsluttes med en omtale av komforten som den gjestfrie Kari tilbyr overnattingsgjestene fra den omvandrende kremmerstand; hun bærer tørket løvris* på skorsteinen slik at de reisende kan få varmet seg, tørket sine "Sjosokker" (?) og tint nisten. Siden kaster hun et knippe rughalm på gulvet slik at de trette ferdesmenn kan sove like søtt og hårdt som fyrstene, som blott forstyrres i sin søvn av politispioners beretninger om "de heldigen snoede Snarer for Frihedens tolvhodede Trold".
* Det er verdt å merke seg at det mest dominerende på Ibsens tegning av Karis hus hverken er kirketårnet eller fjellene, men et digert løvtre som luter innover mot taket. I den norske bondehusholdning spilte høsting av trær en viktig rolle, og det var nesten ikke grenser for hva løv, kvist og annet trevirke kunne brukes til.
Denne gruppen står i et motsetningsforhold til fogden fordi de er vanskelig både å ilegge og avkreve skatt og avgifter. Dette bekreftes noen linjer lenger ned, der det fortelles at det er vanskelig for kremmerne å "faa Huus over Hovedet" på de største gårdene, ettersom eierne er medlemmer av formannskapet og ikke vil begunstige "Forprag og Landprag ved at huse de skakkerjødeagtige Kræmmere". "Skakkerjødeagtig" er dobbelt nedlatende om kremmerne. "Skakker-" av "sjakre" (eldre "skakkre") er gjerne nedlatende om å drive handel. Ordet stammer fra jiddisk/hebraisk "sachar": "vandre omkring og drive handel". "-jødeagtig" er her også brukt nedlatende. Det er naturlig å tolke det slik at den uttalte forakt for omreisende/-vandrende handelsfolk dels har sammenheng med fogdens - øvrighetens - interesser. "Forprag" /forprang) og "Landprag" (landprang) betyr å prange, et annet ord for å drive handel, ofte småhandel, som kan ha en negativ betydning, for eksempel ulovlig handel. Lokalhistoriewiki.no:
"Forprang, ulovlig oppkjøp eller salg av varer som etter loven skulle falbys i byene på bestemte steder og til bestemte tider. Forbud mot forprang forekommer vanligvis sammen med forbud mot landprang, det er ulovlig vareomsetning utenfor byene. Allerede i Håkon V's tid (1360-årene) kom det lover som siktet mot å monopolisere en større del av vareomsetningen til byene. Mer konsekvent ble dette handelssystemet utformet i foreningstiden, særlig etter de nye byprivilegiene av 1662, og det var først med den liberale handelslovgivningen på 1800-tallet at disse forbudene ble opphevet."
Det er verdt å notere seg at dette handelssystemet ble mer konsekvent utformet under unionstiden. Det som ligger til grunn for handelsrestriksjonene, er altså øvrighetens ønske om å innkreve skatter og avgifter av næringsvirksomheten i landet. Øvrigheten var under unionstiden danskekongen, som riktignok måtte ta noe hensyn til riksrådet frem til innføringen av eneveldet i 1660. Konsentrasjon av handelen til byene gjorde det mulig å kreve inn skatter og avgifter. Dersom en kremmer kjøpte en okse på én gård og solgte den med fortjeneste på en annen, var det liten mulighet for kontroll fra øvrigheten, eksempelvis fogden som tenner sin pipe i Karis stue. Det er naturlig å anta at Botten-Hansen her beskriver forholdene i 1800-tallets første tiår, mens altså systemet går flere hundre år tilbake i tid.
Motsatt eierne på de største gårdene er gamle Kari "saa gjæstfri, som om hun havde levet paa Smaakongernes Tid". Setningen underbygger hypotesen om at kremmerne oppfattes om "skakkerjødeagtige" fordi de opererer i strid med den "store" kongens - enekongens - økonomiske interesser.
"Færdesfolk, saasom Sild— og Fiskekræmmere fra Læssø, Kardekræmmere fra Vardal, Bliktøikræmmere fra Biri, Glaskræmmere fra Hurdal, Brændeviinskræmmere fra Hedemarken, foruden mangeslags andre gaaende og kjørende Kræmmere, ere allesammen giade ved at tye ind til »gamie Kari" (...)" Det er vanskelig å vite hvilken rolle hver enkelt av de nevnte kremmerne spiller i sammenhengen. Det er også et spørsmål om hvem av disse som førte varer det var forbudt å selge på gårdene. Når det gjelder blikktøykremmerne fra Biri, må de ha møtt konkurranse fra taterne eller romanifolk som det heter i dag. Og riktig nok; en julaften da Hastverk er blitt en fire-fem år, dukker en taterflokk, langfanten, opp i Karis gård: "Vi har bedt om Huus paa alle Storgaardene, men ingensteds faaet; og ligge ude aa fryse ihjæl den Nat, da den Herre Jesu kom til Verden, gaar sku ikke an blandt kristne Folk, gamle Moer." Kari har ikke noe å stille opp mot taterne, og de begynner umiddelbart å bære "sine mangfoldige Sager" inn. "Man forbauses over at see, hvilken Mangfoldighed af Huusgeraad og Kjøkkentøi slige uophørligt omstreifende Familier kunne medbringe paa etpar Heste. Det varede vel en halv Time inden de fik alle sine Sengklæder, sine Gryder, Pander, Kister, sit Kammager- og Skeebinderværktøi og øvrige Pakkeneliker ind." Botten-Hansen har sikkert rett i at det kunne vekke forbauselse når taterne kom med sine kanner, gryter og andre pakkenelliker fastbundet til hestene. Men det han ikke skriver, og som må leses mellom linjene, er at en stor del av dette lasset er varer som taterne selger på gårdene, unndratt fogdens lange arm.
Under besøket blir det klart at Morten knappestøpers brud, Ragnhild, som forsvant for en tid siden på bryllupsdagen, holdes som taternes fange. Da bondejenta/seterjenta forvant, var hun neddynget i brudesølv som Morten knappestøper hadde laget. Det representerer nok et tema som Botten-Hansen forbigår i stillhet: Hva har taterne gjort med alt sølvet? Skjønt det kan ikke utelukkes at svaret ville ha kommet i den delen av boken som det ikke ble noe av. Vi skal komme tilbake til taterne, som spiller en viktig rolle i romanfragmentet. Ved å granske de mangfoldige støpearbeidene til den rike gårdeiersønnen Morten, vil vi komme nærmere betydningen av knappestøperen i Peer Gynt, samtidig blir det mulig å identifisere den "Kong Kristian" hvis portrett er stemplet på sølvmynten Jon gir til Peer for at guttungen skal kunne støpe sølvknapper.
Første kapittel avsluttes med en omtale av komforten som den gjestfrie Kari tilbyr overnattingsgjestene fra den omvandrende kremmerstand; hun bærer tørket løvris* på skorsteinen slik at de reisende kan få varmet seg, tørket sine "Sjosokker" (?) og tint nisten. Siden kaster hun et knippe rughalm på gulvet slik at de trette ferdesmenn kan sove like søtt og hårdt som fyrstene, som blott forstyrres i sin søvn av politispioners beretninger om "de heldigen snoede Snarer for Frihedens tolvhodede Trold".
* Det er verdt å merke seg at det mest dominerende på Ibsens tegning av Karis hus hverken er kirketårnet eller fjellene, men et digert løvtre som luter innover mot taket. I den norske bondehusholdning spilte høsting av trær en viktig rolle, og det var nesten ikke grenser for hva løv, kvist og annet trevirke kunne brukes til.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar