Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) IX

Av historien til Den romerske republikk trekker Holberg slutningen at samdrektighet på lederplan ikke er av det gode. Den gang uenighet rådet blant de "store Hoveder", opplevde folket riktignok store ulykker, men det ble langt flere da fred og enighet ble sluttet mellom de samme hoder. 

"De Borgerlige Kriges U-eenighed endtes med Triumviratets eller ved 3 tvistende Anføreres Foreening. Men paa denne Fred fulte Landflygtighed, Mord, Friheds Forliis og Republiqvens Undergang, saa at dette Triumvirat, som førte Navn af Republiqvens Istandsettelse, synes heller at være stiftet for at befodre dens Ødeleggelse."

Det første triumvirat ble dannet i 60 f.Kr. av Caesar, Pompeius og Crassus. Etter sistnevnte triumvirers død styrte Caesar først som valgt diktator, siden som diktator på livstid og deretter som imperator. Det andre triumvirat ble dannet i 43 f.Kr. av Antonius, Octavianus (Caesars grandnevø og adoptivsønn) og Lepidus. I 36 f.Kr. ble Lepidus eksilert av Octavian, og i 30 f.Kr. beseiret Octavian Antonius. Dette var innledningen til det romerske keiserdømme. I det ytre beholdt Octavian, som tok navnet Augustus (den opphøyde), republikken, men i praksis styrte han Romerriket som enevoldsfyrste. 

I denne korte passasje om Romerrikets historie ser det ut til at Holberg beklager utviklingen fra den gamle republikken den gang Senatet hadde en viss makt til keiserdømmet da all makt lå hos fyrsten. På bakgrunn av den tidligere gjennomgang av "Epigram 82" er det nærliggende å trekke linjen til utviklingen i Danmark, hvor makten opprinnelig var fordelt mellom Riksrådet og kongen frem til innføringen av eneveldet i 1660 (jfr. tidligere blogginnlegg). En slik parallellføring må leses mellom linjene. Det eneste Holbergs skriver, er: "Jeg vil ikke tale om andre Ting, hvorpaa man kand anføre utallige Exempler af Historier (...)" Det finnes altså mange eksempler fra historien nettopp på utviklingen av maktens konsentrasjon i én person. 

            

En tenkt fremstilling av Senatet under Den romerske republikk. 

                                              Det andre triumvirat.

                                                Keiser Augustus.

     

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) VIII

I passasjen om forholdene i kirken representerer altså Luther usamdrektigheten, i dette tilfelle et svært positivt opprør mot en råtten stillstand representert ved menneskenes viljeløse samdrektighet under den romerske pave. Her skal det føyes til at det kirkeopprøreren holdt frem som menneskets rettesnor i motsetning til pavens lære, var Ordet eller Bibelen. Denne måtte oversettes til et språk som menneskene - som bor spredt over jordens krets - kunne forstå. Det som faktisk "bortdrev Vankundigheds Taage, og som aabnede Menneskets Forstand og Øjen" var Guds ord, ikke på Romerkirkens uforståelige latin, men på de enkelte folkenes språk, og det begynte med Luthers oversettelse av Bibelen til tysk. Reformatorens overordnede mål var at folk skulle forstå betydningen av Guds ord, derfor valgte han ikke å oversette den hebraiske og greske grunnteksten bokstavelig.

                             Martin Luthers bibeloversettelse fra 1534.

I neste avsnitt går Holberg over til den verdslige sfære, hvor han ser den samme positive virkning av usamdrektighet som i kirken. Denne påstanden er utvilsomt satirisk, for her er usamdrektigheten noe regenten har ansporet til for å splitte en potensiell sammenrottelse mot sitt eget regime. Usamdrektigheten er således positiv for regenten som vil herske, "impera", mens Luthers usamdrektighet var positiv for hele samfunnet. I den verdslige sfære er det (hvis vi begrenser oss til Nord-Europa etter reformasjonen) ikke lenger paven som styrer, men verdslige regenter. Disse lar seg ikke lenger krone til romersk keiser av paven, en handling Holberg høyst sannsynlig sikter til mellom linjene om analfabeten Karl den store. Kroning av romerske keisere kan neppe sies å hjemles i Bibelen. Dette ville Karl den store og sønnen Ludvig den fromme ha visst, dersom de hadde kunnet lese. Tvert imot kan det hevdes at det i Bibelen advares mot opphøyelse eller helliggjøring av et menneske - for eksempel kongen - og et rike. I innlegget 21.1.18 argumenterer jeg for at den "fornuftigste" fyrste som lener seg til maksimen "divide & impera", hentyder til Frederik 3, som innførte eneveldet ved å utnytte spliden mellom Riksrådets geistlige og adelige medlemmer. Det faktiske resultat av kongens statskupp var at folket i Danmark-Norge måtte leve som i den såkalte "Middel Alder", nemlig som "umælende Creature (...) udi en brutal Samdrægtighed". For de lærde og andre skrivende mennesker hadde eneveldet den konsekvens at alt de utgav, var underlagt sensur. I "Libr. I. Epigram. 146" skriver Holberg - det er verdt å merke seg at dette skriftet tilhører hans sene karriere:

"Det er Ont at skrive udi et Kammer, som er fuld af Fluer og Insecter, og hvor man maa sidde med Pennen udi den eene og Fluesmekken udi den anden Haand. Man kand med Billighed ligne deslige mistænkelige og incommode Censores med et slags Utøj, der forstyrre Skribentere udi deres Arbeyde, og ved deres ikke mindre daarlige end dristige Critiqver foraarsage, at man taber sine Concepter, ja at Skribentere maa qvæle og supprimere de Ting, som kunde være baade dem selv til Nytte og Fædernelandet til Ære."


Holberg skrev hele livet under sensur i et enevelde som var nedfelt i Kongeloven:

"(3) Skal derfor ogsaa Kongen allene have højeste magt og myndighed til at giøre love og forordninger efter sin egen gode villie og velbehag at forklare, forandre, formeere, formindske, ja og slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love, (denne Konge-lov alleene undtagen, hvilken, saasom Konge-dømmets rette grund og grundvolds lov, jo endeligen faaer at blive uforanderlig og uryggelig) saa og at undtage hvad og hvem ham lyster af lovens almindelige befalning.
(4) Skal og Kongen ene have højeste magt og myndighed at isætte og afsætte alle betiente, høje og lave, være sig hvad navn og titel de have kunde, efter sin egen fri villie og tykke, saa at alle embeder og bestillinger, hvad myndighed de have, skal af Kongens enevolds magt saasom af en kilde have sin første oprindelse.
(5) Kongen skal ene have vaabens og væbnings magt, at føre krig, slutte og ophæve forbund, med hvem, og naar han det got befinder; Told og al anden contribution at paalægge, eftersom enhver vel veed, at riger og lande ikke tryggeligen kand besiddes uden væbnet magt, og krigsmagt kand ikke holdes uden besolding, og besolding ikke bringes til veje uden skat.
(6) Skal og Kongen ene have højeste magt over al clericiet fra den højeste til den laveste, at beskikke og anordne al kirke- og Guds-tieneste; moder, sammenkomster og forsamlinger om religions sager, naar han det raadeligt eragter, byde, forbyde, og i almindelighed, korteligen at sige, skal Kongen ene have magt at bruge alle Regalier og Jura Majestatis, hvad navn de og have kunde.
(7) Alle regieringens ærinder, breve og forretninger skal udi ingens end udi Kongens Navn, og under hans signete udgaae, og skal han altid selv sin haand underskrive, om han ellers er kommen til sine myndige aar."

Forholdene i Danmark-Norge kan utvilsomt sies å ha likhet med tilstandene under middelalderen. Forskjellen er at i middelalderen var analfabetisme utbredt helt opp i de aller høyeste kretser, navnlig blant konger og høyere geistlige. Under det danske enevelde på 1700-tallet var det mange som behersket skrivekunsten, om ikke flertallet av folket som bestod av bønder. Men de som var skrivekyndige, for eksempel de lærde liksom Holberg, kunne altså ikke skrive det de ønsket. Mot denne bakgrunn kan det være interessant å se på Den Resen-Svaningske bibel, som var den mest anerkjente bibeloversettelsen til dansk på Holbergs tid, midt under det danske eneveldet.   

Hans Poulsen Resens oversettelse (1607; utkom forsiktig revidert av Hans Svane i 1647) var den første som baserte seg på grunnspråkene hebraisk og gresk. Resens mål var å oversette så ordrett som mulig, og hans verk omtales gjerne som en ord-til-ord-oversettelse. Dette er stikk i strid med Luthers oversetterprinsipper, der Skriftens betydning var overordnet. Helge Kåre Fauskanger oppsummerer som følger i "Bibelen på norsk. En sammenlignende studie av tre nyere norske bibeloversettelser":

"Flere kilder uttrykker seg kritisk om dens språkføring: 'Det som har gjort Resens oversettelse særlig beryktet, er den stive og kunstige ordstilling som dansken ble tvunget inn i' (Holter 1966:122). 'Due to its extreme literal dependency upon the Hebrew and Greek text, it had a rather artificial Danish style' (Sæbø 1988:309). 'Språket i oversettelsen var tungt tilgjengelig, for å si det mildt. For Resen var grunnteksten alt, og språklige og stilistiske spørsmål interesserte ham lite. Resultatet var et slags hebraisk-dansk og gresk-dansk, som vel var en bokstavtro gjengivelse av grunnteksten, men ikke desto mindre vanskelig å forstå for menigmann' (Rian 1995:14)." 

                                            Hans Poulsen Resen

                                Den Resen-svaningske bibel.


Flere detaljer i Holbergs første komiske verk, Peder Paars (1719-1720), kan peke mot Resens bibeloversettelse. Eposhandlingen er lagt til 1608, året etter utgivelsen av Resens bibel. I Anden bog, Første sang forteller svennen Peder Ruus til sin sjef, kremmeren Peder Paars, om en samtale han har hatt med den lærde Peer Iversen, som var innom salgsboden. Emnet er noen blader Ruus oppbevarer i boden, det vil trolig si gamle løse dobbelte boksider som er blitt redusert til innpakningspapir, for eksempel kremmerhus til rosiner og mandler som er blant salgsvarene. Ruus viser Iversen et blad med en skrift som ser ut som "Krage-Tæer", men den lærde påstår seg umiddelbart å kunne identifisere skriften; det er gresk og elamittisk. Just Justesens note forklarer utsagnet slik: "Eftersom Græker og Elamiter staar sammen i Bibelen, saa tænkte hand at det var et." Det er vanskelig å vite nøyaktig hva Holberg har ment med dette. Skal vi forstå Iversen slik at den ene bladsiden har gresk og den andre elamittisk skrift, eller ser han for seg en blandingsskrift slik Justesen oppfatter det? 
    Det er verdt å merke seg at samme uttrykk finnes i Erasmus Montanus Eller Rasmus Berg (1731). Erasmus (Rasmus) er blitt kjørt hjem fra København av en Rasmus Nielsen, trolig en bonde (jfr. Ludvig Holbergs Skrifter). I første akt, scene 6 forteller Erasmus' bror, Jacob, til faren, Jeppe, at Rasmus har sverget på at passasjeren ikke gjorde noe annet hele veien enn å disputere på "Grædsk og Elamitisk" med seg selv. Undertiden stirret han så grundig på månen og stjernene at han falt ut av vognen tre ganger. Det er naturlig å oppfatte det slik at den nyutdannende baccalaureusen har snakket høyt for seg selv på et språk vognmannen ikke har forstått. Denne har så spurt den lærde om hvilket språk det dreier seg om, og så har Erasmus svart gresk og elamittisk. Dette er nøyaktig det Peer Iversen svarer kremmersvennen når han spør om hvilken skrift kråketærne på bladet representerer. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg, som begynner å studere i København og latiniserer navnet til Erasmus Montanus, hentyder til Tycho Brahe-eleven Christen Sørensen Longomontanus - Rundetaarns første astronom - som var av bondeslekt og født Lomberg eller Langberg. Portrettet av bondesønnen Rasmus Berg som forvandles til den lærde Erasmus Montanus ved universitetet i København er kritikk av lærdomsinstitusjonens vektlegging av astronomi/astrologi og logikk. 
    Både Peer Iversen og Erasmus Montanus er satiriske portretter av lærde fra universitetet i København, og begge hevder overfor ulærde personer, navnlig en kremmersvenn og en bonde, at de mestrer gresk og elamittisk. Det kan tolkes slik at de lærde lurer folket, for elamittisk var ikke blitt tolket på 1700-tallet. Ja, språket er fremdeles lite forstått i dag. Det er sannsynlig at Holberg med gresk og elamittisk sikter til den eneste gangen det hentydes til elamittisk i Bibelen, nemlig Apostlenes gjerninger 2,11. Det dreier seg om pinseunderet i Jerusalem da Den hellige ånd kommer til disiplene i form av ildtunger, slik at de kan fortelle om Jesus på all verdens språk. Blant de som kan forstå det disiplene sier, er noen jøder fra Elam. Det er altså ikke disiplenes lærdom, men Gud som setter disiplene i stand til å formidle evangeliet på forskjellige språk. Det er vanlig å anta at Jesus og disiplene snakket arameisk samtidig som de kjente gresk. Det betyr at disiplene i pinsen fikk evnen til å oversette fra arameisk (og gresk?) til blant annet elamittisk. 
    Når det gjelder Rundetårn, som er nevnt to ganger i Erasmus Montanus, er det et talende uttrykk for Christian 4s hybris der det rager mot det høye ved siden av Trinitatis kirke i København. Det er sjelden Rundetårns betydning diskuteres uten at Babelstårnet trekkes inn. Rundetårn er oppført 1637–42 som et astronomisk observatorium etter Longomontanus' anvisninger og inngikk i et bygningskompleks sammen med en studentkirke (Trinitatis kirke) og et universitetsbibliotek (i kirkens nederste loft). Komplekset som helhet var viet foreningen av den menneskelige og den himmelske kunnskap. Dette kan fremstå som et postulat, i den forstand at mennesket gjennom studier – deriblant av gamle skrifter og himmelske foreteelser – har mulighet for å strekke seg opp mot Guds kunnskap. Erasmus' påstand om at han disputerer på gresk og elamittisk, kan være Holbergs harselas med ambisjonsnivået ved universitetet i København, der man hadde store forhåpninger til kunnskapen som kunne erhverves ved studier av månen og stjernene fra toppen av Rundetårn, Københavns eget babelstårn. 
    Første gang Holberg omtaler gresk sammen med elamittisk som uttrykk for stor lærdom, er altså da kremmersvennen forteller om samtalen med den lærde Peer Iversen: «Peer, jeg veed at du forstaar din Bibel, / Som Else Skole-Moer sin A. B. C. og Fiebel […]». Utsagnet kan tolkes på to måter, der den åpenbare tolkningen er: Peer kjenner Bibelen like godt som Else skolemor sin ABC eller bokstavbrett, det vil si veldig godt. Den andre, ikke fullt så åpenbare betydningen er: Peer oppfatter Bibelen på samme måte som Else skolemor sin ABC eller bokstavbrett, det vil si på den bokstavelige måten barn undervises i lesning og skrivning på - og kan det tilføyes: slik som professor Hans Poulsen Resen oversatte Bibelen. Med dette sammenfall er ringen sluttet, for Ruus ber umiddelbart Iversen om å utlegge og forklare skriftet. For dette skal den lærde få rabatt på rosinene, og ettersom Iversen er en slikkmunn, aksepterer han gladelig tilbudet. Ruus forteller til Peder Paars: 

«Jeg et par Briller strax af Skriverstuen henter,

Hand dennem straxen paa sin lærde Næse sat, 
Udlegger Ord fra Ord,

som det var hans Donat.» 

«Donat» er Donatus, en vanlig begynnerbok i latinsk grammatikk. Også dette utsagnet kan forstås på to måter. Iversen oversetter kråketærne like lett som om det skulle vært Donatus, og han oversetter ord for ord. Ruus’ beskrivelse kan slik sett også her hentyde til Resens bibeloversettelse, som er bokstavelig oversatt ord for ord. 
    Ruus er så over seg av beundring for Iversens lærde oversettelse til dansk at han får tårer i øynene, men likevel spør han om det finnes noen tysk oversettelse av boken bladet er løsrevet fra. Tysk er et språk Ruus forstår i kraft av sin stilling som kremmersvenn, blant annet har han tjent tre år i Flensburg. At en tysk oversettelse av et blad med angivelig gresk og elamittisk skrift bringes inn i samtalen, kan være en hentydning til Luthers oversettelse av Bibelen til tysk etter originaltekstene på gresk og hebraisk, begge språk som ville tedd seg som kråketær i Ruus' øyne. Her kan det legges til at kremmersvennen neppe ville hatt problemer med å forstå Luthers oversettelse, men ganske sikkert Resens. Ruus forklarer etterlysningen etter en tysk oversettelse med at det finnes så få skrifter på jysk. Dette er satire fra Holbergs side: Kremmersvennen skjønner ikke "dansken" til Iversen, og ser for seg muligheten av at han ville ha forstått bladet hvis det var oversatt til jysk; her må vi anta at Ruus er jyde. Iversen iler til med å si at han mener det er en synd å skrive på morsmålet for da vil håndverksfolk bli lærde (les få kunnskap). Mang en bonde ville da ikke understå seg for å kalle det "herr Doctor" sier for snakk. De lærde menn må sørge for at det alltid er noe de kan ha for seg selv. Noen ganger biller de lærde folket inn at blekk er gjort av saft og månen av ost. Her går Iversen rett over til å kommentere forholdene i pavedømmet. Hvordan skulle det gå til dersom Skriften, det vil si Bibelen, var på valsk, nemlig italiensk? Da ville folket skjønt: 

"At det er idel Snak, som mand dem bilder ind,

Folk blef rebelsk, og holt sig ikke meer i Skind.

Gid aldrig i min Tid sig nogen saa forsynder,

Med Danske Bøger hand at skrive ret begynder,

Gid aldrig i min Tid en Vognmand blir saa kiæk,

At hand tør sige: Peer! du taler som en Giæk."

    
     
Få linjer senere nevner Iversen en lærd som aktes høyt fordi han har "Magasiner / af lidt Hebraisk og Grædsk og er half Latiner". Her er altså gresk nevnt sammen med hebraisk og ikke elamittisk.
    "Epigram 82"s tematisering av folkets kunnskapsløshet i middelalderen da de trodde alt paven fortalte dem og fornuftige fyrsters anvendelse av "divide & impera" speiler samtalen mellom Ruus og Iversen. I epigrammet trekkes linjen mellom paven som kan innbille folket hva det skal være fordi Bibelen ikke er oversatt til italiensk. I Danmark derimot finnes Bibelen oversatt til dansk, men på et språk som er svært vanskelig tilgjengelig. Ut fra denne synsvinkel kan det hevdes at de åndelige forhold i Danmark på Holbergs tid er slik som de var i middelalderen; tunge skyer av uvitenhet hersker, de lærde kan innbille folket hva som helst. Her er det naturlig å tenke på Kongelovens postulat om oldenborgerkongen som det høyeste hode på jorden. Samtidig tvinger eneveldets sensur folket til å leve i samdrektighet / som umælende kreaturer under fyrstens absolutte vilje. Ifølge "Dansk biografisk leksikon" er det er ønsket om å tjene kongemakten, som skjuler seg bak Resens teologiske virksomhet:     

"Iøvrigt har hans teologiske irrationalisme også en klar politisk baggrund: det var i den stadig stærkere centralmagts interesse at der blev sat en stopper for folks forsøg på at tænke selv. Og her bød R. sig til. Selv hans forskellige akademiske tesesamlinger er på deres vis mønstergyldige gennem deres uforståelighed."

Ved første øyekast retter kritikken i "Epigram 82" seg mot til dels historiske forhold i fremmede land, men ved nærmere ettersyn rammer den midt i hjertet av samtidens Danmark, hvor fyrsten  kan begynne og slutte kriger, pålegge og frafalle toll og avgifter, gi og ta liv etc. helt etter eget forgodtbefinnende. Og nettopp dét gjorde da også de eneveldige oldenborgere, skjønt det kan hevdes at Christian 4 var tidlig ute med å agere enevoldskonge. Dette bringer tanken hen på et tilgrensende tema: Christian 4s illustrerte bibel fra 1633, der bibelutgiveren selv poserer som kong David i den nederste billedstripen på frontispisen til Mosebøkene, der en aldrende, resignert kong David er fremstilt med nedbøyd hode. På pulten foran ham ligger Bibelen oppslått på «Davids salmer», og ved siden av ham står harpen. David holder en fjærpenn i hånden, og hensikten er utvilsomt å vise til kongens salmediktning. Dersom blikket fanger inn resten av den nederste billedfrisen, oppstår imidlertid et tablå som slett ikke harmonerer med Bibelens beretning, hverken om kong David eller de to andre figurene som er fremstilt, Samuel og kong Josia. Derimot minner denne delen av kobberstykket mistenkelig om bibelutgiveren selv og hans forhåpninger om arvefølgerett for ætlingene av det oldenburgske kongehus. I så fall har Christian 4 latt seg avbilde som den store jødekonge, åpenbart i en tung stund. Til høyrei bildet sitter kong Josia i ynglingealder med oppadvendt blikk; tekstens Josia var 18 år på det tidspunkt den avbildede scenen viser til. Og det som påkaller Josias forventningsfulle interesse, er en lukket krone med globe og kors som holdes opp av midtfiguren, Samuel. Det var Samuel som salvet Israels første konge, Saul. Siden salvet han David, mens Saul fortsatt var konge. I den andre hånden holder profeten en salvingskrukke
løftet. Spørsmålet er: Hvor mye av denne illustrasjonen handler om det
jødiske kongedømme og hvor mye om det danske? Figurenes alder kan
oppfattes som et bevisst valg av den som står bak frontispisdesignet, noe
som kan tyde på at det bak de to jødekongene skjuler seg en far og sønn.
Og kanskje ikke bare én, men to sønner. Dersom det forutsettes at det er Christian 4 som skjuler seg bak David, Israels største konge, er det sannsynlig at den utvalgte prins er maskert som Josia. Årsaken til at Safan er fremstilt som gutt, kan være at Christian 4 ønsket at Frederik, hans nest eldste sønn fra ekteskapet med dronning Anna Cathrine, også skulle være representert på frontispisen. I 1633, da Bibelen utkom, hadde kongen allerede i flere år vært
bekymret over den utsvevende livsførselen til tronarvingen, som hadde
rykte som en fordrukken noksakt. Samtidig var Christian 4 lite tilfreds
med den måte prinsen hadde røktet sitt kall som regent på mens han
selv deltok i Keiserkrigen. Kanskje kongen næret tvil om Christian var et
høvelig kongsemne. Han skulle få syn for segn. Året før Christian 4 selv
sovnet inn, døde hans eldste sønn av helseplager forårsaket av fyll og vellevnet,
og det ble Frederik som skulle arve tronen. Òg omdanne farens
åpne krone til en bøylekrone, kan det legges til, samt innføre arvekongedømme
og enevelde.

                    T.v.: Frontispisen til Mosebøkene i Christian 4s bibel. 

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) VII

Luthers opprørsånd fremheves som et forbilledlig eksempel på det som kreves i tider der "en brutal Samdrægtighed" rår. Til sammenligning har adskillige trukket frem at stormvinder som nedslår trær og hus, samtidig kan rense luften og hindre at den råtner av for mye stillhet. 

Også når det gjelder de verdslige ting, har det vist seg at usamdrektighet har en god virkning. Det har spesielt regenter merket seg, noe som kommer til uttrykk i maksimen "divide & impera". Fornuftige fyrster skaper uenighet blant rådsherrene, ja, enkelte også blant de alminnelige borgerne. Erfaringen viser at på denne måten er regenters sikkerhet blitt ivaretatt, for ved uenighet kommer sannhet for lyset, og sammenrottelser forhindres. Derfor kan det til en viss grad hevdes at den alminnelige landefred styrkes ved tvist og uenighet, og at usamdrektighet heves ved usamdrektighet, eller i det minste hindrer den i å vokse seg større. Her sikter Holberg trolig til muligheten av at et samdrektig folk kan gjøre opprør mot herskeren. Det er sannsynlig at Holberg i denne passasjen sikter til historiske hendelser uten å være eksplisitt. Det kunne tolkes slik at det dreier seg om danske forhold, og at forfatteren føler seg presset til tilbakeholdende på grunn av sensuren og sin egen stilling. At rådsherrer er nevnt, peker mot et land hvor et råd inngår i styret. I Danmark spilte Riksrådet en viktig rolle frem til innførelsen av eneveldet i 1660, noe som kan understøtte at passasjen peker mot hjemlige forhold.

    
To danske regenter kan fremstå som illustrerende eksempler på ovennevnte forhold. Christian 2 (1481-1559), som gikk under tilnavnet tyrann eller den onde, var en utpreget autokratisk fyrste som styrte med hård hånd og ble i 1523 felt av et opprør igangsatt av jyske adelsmenn. Christian følte seg tvunget til å forlate sitt rike, og 13.4. seilte han fra København med kurs mot Nederland sammen med familien og sine nærmeste støttespillere. Året etter ble Frederik 1 kronet til konge. 

 T.v.: Christian 2 avbildet i 1515. T.h.: Christian 2 under fangenskapet på Sønderborg slott (Carl Bloch, 1871).                                                        

En ganske motsatt historie representerer Frederik 3, som ved hjelp av "divide & impera" klarte å velte valgkongedømmet og innføre enevelde. Etter at Karl Gustav-krigene hadde tæret hardt på rikets finanser, innkalte Frederik 3 og Riksrådet høsten 1660 Stenderforsamlingen i København. Målet var å bli enige om en ny skatt for å bedre statsfinansene. Under denne samlingen utnyttet Frederik 3 motsetningene mellom stendene til å skaffe seg arverett og få håndfestningen opphevet, og med Enevoldsarveregjeringsakten 10.1.1661 var den eneveldige makt sikret. At Frederik 3 visste å skape uenighet mellom rådsherrer, er en sannhet uten modifikasjoner. Hovedmotsetningen gikk mellom adelen på den ene siden og de geistlige og borgerne på den andre, og Riksrådet bestod av representanter for adelen og de geistlige. 

                     Arvehyllingen av Frederik 3 i København i 1660.

Med innføringen av eneveldet i 1660 var Danmark blitt et rike der én vilje rådet, alle andre måtte bøye seg inn under kongen, liksom soldater under generalen eller skipsfolkene under kapteinen. Det andre punktet i Kongeloven, ført i pennen av Peder Schumacher, senere grev Griffenfeld, i 1665, lyder:

"Danmarks og Norges enevolds arve-konge skal være herefter og af alle undersaatterne holdes og agtes for det ypperste og højeste hoved her paa jorden over alle menneskelige love, og der intet andet hoved og ingen anden dommere kiender over sig enten i geistlige eller verdslige sager uden GUd allene."         

Frederik 3 med sin kammersekretær Peder Schumacher under utarbeidelse av Kongeloven; tegning af C.W. Eckersberg fra 1828.

Det er nærliggende å spørre: Er det danske enevelde et resultat av naturens lys? Harmonerer det med naturens orden?  Føyer Kongeloven seg inn i naturretten? Eller er det utslag av hybris?

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) VI

Under den kristne kirkes fredelige tider - da analfabeter lot seg krone til romerske keisere av paven - lå lyset, formodentlig naturens lys, skjult under aske. Men etter at splid og uenighet hadde gjort sitt inntog i kirken, begynte det å slå gnister av lyset, en storm reiste seg, og allting ble sammenblandet. Stormen førte til at "Vankundigheds Taage" ble bortdrevet og åpnet menneskets forstand og øyne. Disse linjer viser utvilsomt til reformasjonen, og det er verdt å merke seg at stormen, man kunne si en opprørt himmel, "sammenblandede alting". Dette minner unektelig om situasjonen da Gud oppdaget at menneskene hadde begynt å bygge byen og tårnet i Babel for å skaffe seg et navn, og han bestemte seg for å blande menneskenes språk og spre dem. Det er flere sammenfall mellom babelsmyten og det som skjedde da splidens vinder herjet i kirken.
    Som omtalt i innlegget 18.1.18, skriver Holberg i Introduction til de fornemste Europæiske Rigers Historier om Karl den store at han ble kronet av pave Leone 3 (i den gamle Peterskirken) og gravlagt i den kirken han selv hadde fundert i Achen. Den direkte foranledning til at Luther slo opp sine 95 teser på døren til Slottskirken i Wittenberg med kritikk av kirkens avlatshandel, var byggingen av verdens største kirke, Peterskirken i Roma, pavenes gravkirke. 

Året før Julius 2 la ned grunnsteinen til Peterskirken, gav han Michelangelo i oppdrag å lage hans gravmæle som skulle plasseres i kirken. Den opprinnelige planen omfattet 40 skulpturer i fullfigur, og ikke siden oldtiden var et slikt monument over en enkelt mann blitt oppført. Men byggingen av Peterskirken krevde store midler, og det antas at dette er grunnen til at gravmælets dimensjoner ble redusert. I 1545 ble skulpturgruppen endelig oppstilt i San Pietro in Vincoli i Roma.  

                

                             Peterskirken (1506-1626), avbildet 1630. 

Byggingen av Peterskirken, som ble igangsatt av pave Julius 2 etter at den gamle Peterskirken var blitt revet, ble finansiert ved avlatshandel. Denne virksomheten er blitt udødeliggjort ved slagordet til dominikanermunken Johann Tetzel (1465-1519): "Wenn das Geld im Kasten klingt, die Seele aus dem Fegefeuer springt" (finnes i flere versjoner). I 1517 preket Tetzel i Jüterbog i nærheten av Wittenberg. Han fortalte at folk kunne kjøpe seg fri fra synden hos ham ved å bidra til byggingen av den nye Peterskirken. 

Tetzels preken var den direkte foranledning til Luthers teser, som munnet ut i den største splid i kirkens historie: reformasjonen. En splid som Holberg bifaller på det sterkeste, og han konkluderer:


"(...) det er Mennesker tienligere at trette og tviste, end ligesom umælende Creature at leve udi en brutal Samdrægtighed. Derfore have adskillige ikke uden Grund lignet de U-leiligheder, som fødes af Usamdrægtighed med Stormvinde, hvilke nedslaae Huuse og Træer men tilligemed reense Luften, og hindrer, at den ikke af for megen Stilhed raadner."Det er nærliggende å trekke linjen fra den opprørte himmel som fører til at allting sammenblandes og Guds blanding av språket den gang menneskene hadde begynt å bygge byen og tårnet i Babel (1 Mos 11). Holbergs "moralske tanke" kan utlegges som følger: Når menneskene får kunnskap slik at de kan lese Bibelen - alle på sitt språk - vil de forstå med sine sanser og fornuft at det er mot naturens orden å oppføre store byggverk og grunnlegge store byer eller riker for å skape seg et navn. Som nevnt i innlegget 18.1.18 var oversettelsen av Bibelen til tysk av grunnleggende betydning for Luthers religionssyn. 

      

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) V

Holberg skriver at det unødvendig å tale mer vidløftig å om dette, ettersom alle er enige om samdrektighets "herlige Virkninger"; selv underskriver han gjerne andres dommer i dette. Her er det verdt å understreke at herligheten betinger absolutt lydighet under én vilje. Det ligger vel også i sakens natur at herligheten ikke gjelder i samme grad for soldater eller undertvungne folk som for herskerne på toppen. At Holberg skulle beklage at det en gang så herlige Romerriket vaklet og falt, er lite sannsynlig. Så går da også forfatteren direkte over i en kritikk av aksiomet "Concordia res crescunt" - der altså "parvæ" er fjernet slik at betydningen blir "ved enighet vokser ting". Dette må ikke forstås "absolute og uden limitation". Den første assosiasjon som dukker opp ved denne formuleringen er absolutt makt, navnlig enevelde. Konsekvensen av at alle, soldater, sjøfolk og provinser, underkaster seg én vilje, er jo enevelde, eksempelvis var Det romerske keiserdømme enevelde. Holberg vil trekke frem eksempler på hva henholdsvis samdrektighet og usamdrektighet kan føre til, slik at folk selv kan dømme i denne saken.

    Det første eksempelet er fra kirkehistorien. I middelalderen eller de "barbariske Tider" hersket fred og rolighet i den kristne kirke. Men sammen med enigheten rådet en tykk uvitenhet som åt om seg som en koldbrann. Her ser vi hvordan noe lite, et infisert sår, vokser seg eller eser ut til en stor forråtnelse. Den omseggripende uvitenhet kunne ikke heves uten ved usamdrektighet. Allting var overensstemmende, ingen brydde seg om å lete  etter sannheten. "Enhver satt Naturens Lys til side." "Naturens Lys" er et begrep som forekommer ofte hos Holberg og som stammer fra opplysningstidens filosofi som igjen viser til gresk filosofi. Som omtalt i innlegget 3.1.18 hevner helvetesgudinnene, erinyene, brudd på naturens orden, og det er denne orden menneskene kan oppdage ved å studere naturen, det vil si den fysiske verden (inklusive de menneskelige relasjoner eller forhold). Mennesket kan altså opplyses ved å studere naturen eller verden. For Holberg vil naturens lys i siste instans være likt med Guds lys, ettersom det er Gud som har skapt verden og menneskene. Disse naturstudiene er blitt forsømt i kirken, og derfor har den usamdrektighet Martin Luther - som det åpenbart refereres til - vært høyst påkrevet. Alle godtok det som de romerske paver påbød dem å tro uten nærmere undersøkelser, og ortodoksi var nesten det samme som å renonsere på fornuft og sanser. Ikke engang de høyeste standspersoner kunne skrive sitt eget navn og nøyde seg med å sette et merke eller monogram til de brevene som deres klerker hadde skrevet; her kan det tilføyes at klerkene var geistlige personer som var opplært i det gamle romerske språket, latinen, og skrive- og lesekunsten. Carolus Magnus selv - en herre av "store Sindets gaver" - hadde ikke lært å skrive, og en gang sønnen, Ludovico Pio, skulle undertegne en viktig akt i en forsamling av adskillige Bisper, måtte blekkhorn hentes hos kansleren ettersom et slikt ikke fantes på slottet. 
    Fordi Karl den store ikke kunne skrive, stiller han på linje med alle dem som i middelalderen levde under stor uvitenhet og som trodde på det de romerske paver sa uten å undersøke det nøyere. Her kan linjen trekkes direkte til en viktig historisk hendelse: I 800 sa pave Leo III til Karl den store at han skulle la seg krone til romersk keiser i Peterskirken. Historikerne strides om hvorvidt frankerkongen bare gjorde som paven sa eller om han selv mente det var riktig; enkelte mener at paven helt uforvarende satte kronen på Karls hode. Med pavens kroning av Karl den store til romersk keiser, den første siden 476, var Romerriket gjenfødt i vest. 

15 år gamle Romulus Augustus overgir tronen til Odovaker, germansk hærfører i vestromersk tjeneste, i 476.

Karl den store krones til romersk keiser av pave Leo III, 1. juledag, 800.

Denar med inskripsjonen "KAROLVS IMP AVG" (Karolus Imperator Augustus), 812–814.

    

Frankerriket hadde vokset seg stort på samme måte som Romerriket, nemlig ved erobringskrig og illustrerer slik sett temaet "ved enighet vokser ting". Det samme gjør så visst Karl den store, som Holberg skriver kort om i Introduction til de fornæmste Europeiske Rigers Historier (1711). Her omtales pavens kroning, og passasjen avsluttes som følger:


"Denne berømmelige Herre døde 814 til Aken, og blev begraven udi den Kirke, som hand selv havde funderet. Hand var kaldet Carolus den Store, hvilcken Titul hand vel meriterede, efftersom hand bragte det Franske Monarchie til saadan Høyhed, som ingen af hans Formænd eller Effterkommere har kundet opnaae; thi hand giorde Ende paa den Lombardiske Regiæring, undertvang sig heele Tydskland, førde lyckelig Krig med de Slaver, Hunner, Saracener, samt Kong Gøtrick af Dannemarck, hvilcken var en af hans største Fiender, og derved forhvervede sig et udødeligt Nafn."

Katedralen i Aachen, påbegynt av Karl den store, i sin tid det største offentlige byggverk nord for Alpene.

Palatinerkapellet.

Karl den store ble begravet i Palatinerkapellet (den opprinnelige delen av katadralen). I 1165 ble keiserens levninger flyttet over i Karlsskrinet.

Karl den stores regime kan illiustrere et sentralt tema fra epigrammet. I innlegget fra 1.1.18 argumenterer jeg for at Holberg ved å sammenligne samdrektighet mellom mennesker med kalk som bindemiddel i bygninger hentyder til babelsmyten, og at denne hentydningen styrkes av konklusjonen om at det er bedre at mennesket lever adskilt enn forenet. Frankerriket hadde vokst seg stort og folket/fyrsten hadde skapt seg et navn. Keiserkronen skulle ifølge pave Leo helliggjøre Karl den stores herskergjerning og hans - og pavens - jordiske rike. Ideen om at Det romerske keiserdømme hadde sin fortsettelse i form av et hellig rike dels i øst, dels i vest, var noe kirken hadde kommet frem til som savnet fundering i Bibelen. Ved dette berøres et annet sentralt tema i epigrammet: De fleste menneskene - inklusive Karl den store og sønnen, Ludvig 1 den fromme* - kunne ikke skrive og lese. Det betyr at de ikke kunne lese Bibelen, og de retter seg derfor etter pavens påbud om det de skal tro på. Det er verdt å merke seg at også flere geistlige er analfabeter idet de bare har lært seg ordene i de "sacramentale Indstiftelser", det vil si formularer som er innstiftet av mennesker. De kunnskapsløse tilstander i den kristne kirke varer inntil Martin Luther kløyver enighetens tunge skyer med sine reformteser. Av grunnleggende betydning for Luthers opplysningsideer var oversettelsen av Bibelen til tysk for at menneskene selv skulle kunne lese Guds ord. I Bibelen står det som kjent at menneskene skal ha blandet tungemål og leve adspredt over jordens krets; et tydelig varsko mot grunnleggelsen av store riker på jorden - og oppføringen av store byer og høye tårn. 

*Store norske leksikon: "Ludvig var strengt religiøs og kom under kirkens innflytelse, blant annet lot han paven krone seg i Reims i 816, og pavene gjorde seg helt fri fra avhengigheten av keiseren. I 831 opprettet han erkebispestolen i Hamburg som ledd i misjonsvirksomheten i de nordiske landene. Kirken ble også nå den sterkeste makt til å holde riket sammen."  

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) IV

Når alle (soldatene) opptrer samlet (under generalens kommando), oppnås altså styrke og herlighet, men, fortsetter Holberg, ved usamdrektighet må allting vakle og kullkastes. Nok en gang dukker forestillingen om herlige Babylons fall opp. For å illustrere poenget nevner Holberg ordspråket "naar Skibsfolkene ere u-eens, gaaer Skibet i Grund". Jeg kjenner ikke hvilket ordspråk Holberg refererer til, men betydningen må være at på et skip må sjøfolkene underkaste seg kapteinens kommando, liksom soldatene generalens i krigen. Det er således ikke snakk om at soldatene eller skipsfolkene er enige seg imellom, utover at de skal rette seg etter øverstkommanderendes vilje. Her trekker Holberg linjen til et sitat av "Poeten", som er andre gang han omtaler poeter, denne gang altså en spesiell poet: 

"– – – Postqvam discordia tetra
Belli ferratos postes portasqve refregit."

"Etter at all den heslige tvedrakt har sprengt krigens jernbeslåtte stolper og porter". (Kommentarer / Ludvig Holbergs skrifter - LHS)

Poeten er den romerske dikter Quintus Ennius (239 f.Kr-169 f.Kr.), hvis hovedverk Annales (bevart i fragmenter) skildrer Romas historie. Ennius regnes som den romerske diktekunsts far og er svært ofte blitt sitert. Det er Ennius  som har introdusert eposets versemål, daktylisk heksameter, i romersk diktning. Ennius fulgte i epostradisjonen etter Homer. Et epos (av gresk "epos": "fortelling") er et lengre dikt som forteller den angivelig heroiske historien til et folk og antas å være den aller eldste litterære genre. Eposet legitimerer vanligvis det enkelte folks storhet i forhold til andre folk gjennom poetisering av en nasjonal tradisjon om historien der det mytiske utgjør en vesentlig del. Handlingen er gjerne sentrert rundt en helt. Et folk som ønsker å gjøre seg et navn, for å vise til Babels-myten, trenger en poet eller skald som kan herliggjøre dets historie. 

                   Vergil mellom historiens muser Clio og Melpomene.

Antikke dobbeltbyster av Ennius og Vergil.



Vergil (70 f.Kr.-19 f.Kr.) følger i tradisjonen etter Ennius som romersk nasjonsskald - imperiedikter er kanskje et bedre ord - og har benyttet seg av Annaler i stor utstrekning. De siterte linjer har funnet veien til Aeneiden, der de er svakt endret:

"Belli ferratos rumpit Saturnia postis" / "Saturn's daughter burst open the iron-bound gates of war" (H. Rushton Fairclough)

"Krigens jernbeslåtte stolper og porter" viser til de to portene i Janustempelet på Forum Romanun. Disse stod åpne når det var krig og lukket under fred. På grunn av Romerrikets ekspansive politikk var portene sjelden lukket. Holberg innleder Ennius-sitatet som følger: "Hid henhører også Poetens etc.", og det er naturlig å oppfatte det slik at leddene allting må vakle og kullkastes, skip går til bunns og porter sprenges jevnstilles. Ennius' linjer er i utgangspunktet kun en poetisk omskrivning av at portene i Janustempelet blir åpnet under krig. Holberg derimot føyer ved nevnte jevnføring til en annen detalj: maktforholdene i Romerriket. Akkurat som i en hær og på et skip må den strengeste samdrektighet, det vil si kustus, råde i Romerrikets enkelte deler, fortrinnsvis i provinsene for at rikets styrke og herlighet skal opprettholdes og portene i Janustempelet holdes lukket. Ved usamdrektighet og krig kan portene smadres / Romerriket gå i oppløsning.

Også Horats siterer Ennius' linjer i Satirer 1, 4, der han drøfter genreproblematikk og sin egen - satirikerens - rolle. Det er nærliggende å anta at dette inngår i bakgrunnen for Holbergs bruk av Ennius-sitatet; også i Peder Paars - en travesti på Aeneiden - siterer Holberg fra Horats Satirer 1, 4.

Veggmaleri som forestiller Mesenas omkranset av Horats til venstre og Augustus til høyre.

Horats hevder at han slett ikke regner seg blant de han mener er verdige til å kalles poeter. Det er ikke nok bare å produsere et vers, eller om en person skriver i samme stil som ham på grensen til dagligtale. Tittelen poet bør reserveres for den som har talent, en guddommelig sjel og evnen til å uttrykke seg på en prektig måte. Hvis en versifisert tekst, for eksempel en komedie eller satire, kan omdannes til prosa ved bare å stokke om på ordstillingen eller forstyrre metrumet, adskiller denne seg fra de siterte linjer av poeten Ennius. Sistnevnte kan nemlig ikke omdannes til prosa eller virkelighetsbeskrivelse ved å endre ordstillingen. Sammenligningen kan forstås slik at Ennius' linjer er lutter poesi uten den fjerneste likhet med virkeligheten. Det som ved første øyekast fremstår som Horats' ærbødige ros av poeten Ennius, kan således på et dypere plan tolkes som satirikerens giftige kritikk av historieskriveren Ennius.
Når det gjelder Holberg, vet han at det herlige Romerriket og Janustempelet med de sterke portene vaklet og falt og at skip, konge- og handelshus kan gå til bunns.