Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) V
Holberg skriver at det unødvendig å tale mer vidløftig å om dette, ettersom alle er enige om samdrektighets "herlige Virkninger"; selv underskriver han gjerne andres dommer i dette. Her er det verdt å understreke at herligheten betinger absolutt lydighet under én vilje. Det ligger vel også i sakens natur at herligheten ikke gjelder i samme grad for soldater eller undertvungne folk som for herskerne på toppen. At Holberg skulle beklage at det en gang så herlige Romerriket vaklet og falt, er lite sannsynlig. Så går da også forfatteren direkte over i en kritikk av aksiomet "Concordia res crescunt" - der altså "parvæ" er fjernet slik at betydningen blir "ved enighet vokser ting". Dette må ikke forstås "absolute og uden limitation". Den første assosiasjon som dukker opp ved denne formuleringen er absolutt makt, navnlig enevelde. Konsekvensen av at alle, soldater, sjøfolk og provinser, underkaster seg én vilje, er jo enevelde, eksempelvis var Det romerske keiserdømme enevelde. Holberg vil trekke frem eksempler på hva henholdsvis samdrektighet og usamdrektighet kan føre til, slik at folk selv kan dømme i denne saken.
Det første eksempelet er fra kirkehistorien. I middelalderen eller de "barbariske Tider" hersket fred og rolighet i den kristne kirke. Men sammen med enigheten rådet en tykk uvitenhet som åt om seg som en koldbrann. Her ser vi hvordan noe lite, et infisert sår, vokser seg eller eser ut til en stor forråtnelse. Den omseggripende uvitenhet kunne ikke heves uten ved usamdrektighet. Allting var overensstemmende, ingen brydde seg om å lete etter sannheten. "Enhver satt Naturens Lys til side." "Naturens Lys" er et begrep som forekommer ofte hos Holberg og som stammer fra opplysningstidens filosofi som igjen viser til gresk filosofi. Som omtalt i innlegget 3.1.18 hevner helvetesgudinnene, erinyene, brudd på naturens orden, og det er denne orden menneskene kan oppdage ved å studere naturen, det vil si den fysiske verden (inklusive de menneskelige relasjoner eller forhold). Mennesket kan altså opplyses ved å studere naturen eller verden. For Holberg vil naturens lys i siste instans være likt med Guds lys, ettersom det er Gud som har skapt verden og menneskene. Disse naturstudiene er blitt forsømt i kirken, og derfor har den usamdrektighet Martin Luther - som det åpenbart refereres til - vært høyst påkrevet. Alle godtok det som de romerske paver påbød dem å tro uten nærmere undersøkelser, og ortodoksi var nesten det samme som å renonsere på fornuft og sanser. Ikke engang de høyeste standspersoner kunne skrive sitt eget navn og nøyde seg med å sette et merke eller monogram til de brevene som deres klerker hadde skrevet; her kan det tilføyes at klerkene var geistlige personer som var opplært i det gamle romerske språket, latinen, og skrive- og lesekunsten. Carolus Magnus selv - en herre av "store Sindets gaver" - hadde ikke lært å skrive, og en gang sønnen, Ludovico Pio, skulle undertegne en viktig akt i en forsamling av adskillige Bisper, måtte blekkhorn hentes hos kansleren ettersom et slikt ikke fantes på slottet.
Fordi Karl den store ikke kunne skrive, stiller han på linje med alle dem som i middelalderen levde under stor uvitenhet og som trodde på det de romerske paver sa uten å undersøke det nøyere. Her kan linjen trekkes direkte til en viktig historisk hendelse: I 800 sa pave Leo III til Karl den store at han skulle la seg krone til romersk keiser i Peterskirken. Historikerne strides om hvorvidt frankerkongen bare gjorde som paven sa eller om han selv mente det var riktig; enkelte mener at paven helt uforvarende satte kronen på Karls hode. Med pavens kroning av Karl den store til romersk keiser, den første siden 476, var Romerriket gjenfødt i vest.
15 år gamle Romulus Augustus overgir tronen til Odovaker, germansk hærfører i vestromersk tjeneste, i 476.
Karl den store krones til romersk keiser av pave Leo III, 1. juledag, 800.
Denar med inskripsjonen "KAROLVS IMP AVG" (Karolus Imperator Augustus), 812–814.
Fordi Karl den store ikke kunne skrive, stiller han på linje med alle dem som i middelalderen levde under stor uvitenhet og som trodde på det de romerske paver sa uten å undersøke det nøyere. Her kan linjen trekkes direkte til en viktig historisk hendelse: I 800 sa pave Leo III til Karl den store at han skulle la seg krone til romersk keiser i Peterskirken. Historikerne strides om hvorvidt frankerkongen bare gjorde som paven sa eller om han selv mente det var riktig; enkelte mener at paven helt uforvarende satte kronen på Karls hode. Med pavens kroning av Karl den store til romersk keiser, den første siden 476, var Romerriket gjenfødt i vest.
15 år gamle Romulus Augustus overgir tronen til Odovaker, germansk hærfører i vestromersk tjeneste, i 476.
Karl den store krones til romersk keiser av pave Leo III, 1. juledag, 800.
Denar med inskripsjonen "KAROLVS IMP AVG" (Karolus Imperator Augustus), 812–814.
Frankerriket hadde vokset seg stort på samme måte som Romerriket, nemlig ved erobringskrig og illustrerer slik sett temaet "ved enighet vokser ting". Det samme gjør så visst Karl den store, som Holberg skriver kort om i Introduction til de fornæmste Europeiske Rigers Historier (1711). Her omtales pavens kroning, og passasjen avsluttes som følger:
"Denne berømmelige Herre døde 814 til Aken, og blev begraven udi den Kirke, som hand selv havde funderet. Hand var kaldet Carolus den Store, hvilcken Titul hand vel meriterede, efftersom hand bragte det Franske Monarchie til saadan Høyhed, som ingen af hans Formænd eller Effterkommere har kundet opnaae; thi hand giorde Ende paa den Lombardiske Regiæring, undertvang sig heele Tydskland, førde lyckelig Krig med de Slaver, Hunner, Saracener, samt Kong Gøtrick af Dannemarck, hvilcken var en af hans største Fiender, og derved forhvervede sig et udødeligt Nafn."
Katedralen i Aachen, påbegynt av Karl den store, i sin tid det største offentlige byggverk nord for Alpene.
Karl den store ble begravet i Palatinerkapellet (den opprinnelige delen av katadralen). I 1165 ble keiserens levninger flyttet over i Karlsskrinet.
Karl den stores regime kan illiustrere et sentralt tema fra epigrammet. I innlegget fra 1.1.18 argumenterer jeg for at Holberg ved å sammenligne samdrektighet mellom mennesker med kalk som bindemiddel i bygninger hentyder til babelsmyten, og at denne hentydningen styrkes av konklusjonen om at det er bedre at mennesket lever adskilt enn forenet. Frankerriket hadde vokst seg stort og folket/fyrsten hadde skapt seg et navn. Keiserkronen skulle ifølge pave Leo helliggjøre Karl den stores herskergjerning og hans - og pavens - jordiske rike. Ideen om at Det romerske keiserdømme hadde sin fortsettelse i form av et hellig rike dels i øst, dels i vest, var noe kirken hadde kommet frem til som savnet fundering i Bibelen. Ved dette berøres et annet sentralt tema i epigrammet: De fleste menneskene - inklusive Karl den store og sønnen, Ludvig 1 den fromme* - kunne ikke skrive og lese. Det betyr at de ikke kunne lese Bibelen, og de retter seg derfor etter pavens påbud om det de skal tro på. Det er verdt å merke seg at også flere geistlige er analfabeter idet de bare har lært seg ordene i de "sacramentale Indstiftelser", det vil si formularer som er innstiftet av mennesker. De kunnskapsløse tilstander i den kristne kirke varer inntil Martin Luther kløyver enighetens tunge skyer med sine reformteser. Av grunnleggende betydning for Luthers opplysningsideer var oversettelsen av Bibelen til tysk for at menneskene selv skulle kunne lese Guds ord. I Bibelen står det som kjent at menneskene skal ha blandet tungemål og leve adspredt over jordens krets; et tydelig varsko mot grunnleggelsen av store riker på jorden - og oppføringen av store byer og høye tårn.
*Store norske leksikon: "Ludvig var strengt religiøs og kom under kirkens innflytelse, blant annet lot han paven krone seg i Reims i 816, og pavene gjorde seg helt fri fra avhengigheten av keiseren. I 831 opprettet han erkebispestolen i Hamburg som ledd i misjonsvirksomheten i de nordiske landene. Kirken ble også nå den sterkeste makt til å holde riket sammen."
"Denne berømmelige Herre døde 814 til Aken, og blev begraven udi den Kirke, som hand selv havde funderet. Hand var kaldet Carolus den Store, hvilcken Titul hand vel meriterede, efftersom hand bragte det Franske Monarchie til saadan Høyhed, som ingen af hans Formænd eller Effterkommere har kundet opnaae; thi hand giorde Ende paa den Lombardiske Regiæring, undertvang sig heele Tydskland, førde lyckelig Krig med de Slaver, Hunner, Saracener, samt Kong Gøtrick af Dannemarck, hvilcken var en af hans største Fiender, og derved forhvervede sig et udødeligt Nafn."
Katedralen i Aachen, påbegynt av Karl den store, i sin tid det største offentlige byggverk nord for Alpene.
Palatinerkapellet.
Karl den store ble begravet i Palatinerkapellet (den opprinnelige delen av katadralen). I 1165 ble keiserens levninger flyttet over i Karlsskrinet.
Karl den stores regime kan illiustrere et sentralt tema fra epigrammet. I innlegget fra 1.1.18 argumenterer jeg for at Holberg ved å sammenligne samdrektighet mellom mennesker med kalk som bindemiddel i bygninger hentyder til babelsmyten, og at denne hentydningen styrkes av konklusjonen om at det er bedre at mennesket lever adskilt enn forenet. Frankerriket hadde vokst seg stort og folket/fyrsten hadde skapt seg et navn. Keiserkronen skulle ifølge pave Leo helliggjøre Karl den stores herskergjerning og hans - og pavens - jordiske rike. Ideen om at Det romerske keiserdømme hadde sin fortsettelse i form av et hellig rike dels i øst, dels i vest, var noe kirken hadde kommet frem til som savnet fundering i Bibelen. Ved dette berøres et annet sentralt tema i epigrammet: De fleste menneskene - inklusive Karl den store og sønnen, Ludvig 1 den fromme* - kunne ikke skrive og lese. Det betyr at de ikke kunne lese Bibelen, og de retter seg derfor etter pavens påbud om det de skal tro på. Det er verdt å merke seg at også flere geistlige er analfabeter idet de bare har lært seg ordene i de "sacramentale Indstiftelser", det vil si formularer som er innstiftet av mennesker. De kunnskapsløse tilstander i den kristne kirke varer inntil Martin Luther kløyver enighetens tunge skyer med sine reformteser. Av grunnleggende betydning for Luthers opplysningsideer var oversettelsen av Bibelen til tysk for at menneskene selv skulle kunne lese Guds ord. I Bibelen står det som kjent at menneskene skal ha blandet tungemål og leve adspredt over jordens krets; et tydelig varsko mot grunnleggelsen av store riker på jorden - og oppføringen av store byer og høye tårn.
*Store norske leksikon: "Ludvig var strengt religiøs og kom under kirkens innflytelse, blant annet lot han paven krone seg i Reims i 816, og pavene gjorde seg helt fri fra avhengigheten av keiseren. I 831 opprettet han erkebispestolen i Hamburg som ledd i misjonsvirksomheten i de nordiske landene. Kirken ble også nå den sterkeste makt til å holde riket sammen."
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar