Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) III

Holberg skriver at vi ennå ber i våre daglige bønner om samdrektighet, og dette er ikke uten grunn for vi ser dens "herrlige Virkninger". Jeg har foreløpig ikke funnet hvilke bønner Holberg sikter til, men det er verdt å merke seg at få linjer lenger ned nevner forfatteren hvilken styrke og herlighet samdrektighet i en romersk hærstyrke kan føre til, og da er det utvilsomt snakk om å underlegge seg land eller opprettholde makten i tidligere erobrede områder for at Romerrikets herlighet skal bestå. Det er neppe slike ting man bad om i den daglige bønn på 1700-tallet.  

Holberg resonnerer videre som følger: Det er ved samdrektighet krig endes, fred konserveres og vennskap og forbund holdes ved like. "Det er ved Samdrægtighed saavel Riger og Republiqver, som Stæder, Familier og Huuse blive staaende." Den siterte setningen kan utlegges som følger: Det er ved enighet såvel konge-/keiser-/tsardømmer som stater og republikker, som byer, adels-/herskerslekter og kongehus blir stående. Til dette er å si at hadde det ikke vært for stater og kongehus, hadde det hverken vært behov for å ende krig eller konservere fred. Dette ut fra den enkle logikk at det nettopp er disse som er årsak til at usamdrektighet oppstår og krig innledes. 
    Så går Holberg direkte over til å fortelle en historie om Quintus Sertorius fra borgerkrigstiden under Republikken, som nettopp vitner om den store splid og hektiske militære aktivitet som inngikk i romersk imperiebygging. 

                                              
                               Quintus Sertorius (123 f.Kr.-72 f.Kr.).


Etter å ha bevist sin dyktighet både som general og orator ble Sertorius, som var en av Sullas motstandere, pretor og tildelt den spanske provins. Denne styrte han uavhengig av Roma i åtte år. Etter hvert ble kampmoralen blant ibererne svekket, og Sertorius måtte ty til hårde midler for å opprettholde kustus. Romerens strålende militære og politiske karriere endte med at han ble myrdet mens han lå hvilende på benken under en bankett. 

    Historien som Holberg forteller, fant sted under generalens glansdager, og kilden er Plutarks sammenlignende biografier. Ifølge Holberg bad Sertorius under de formaninger han gav til "Efterkommerne" (troppene som sluttet seg til ham i Spania etter hvert) om å rive løs en hestehale. Da de ikke maktet dette, bad han dem rive løs ett hår om gangen. Dette klarte de uten besvær. På denne måten viste Sertorius dem hvilken "Styrke og Herlighed Samdrægtighed fører med sig", og at de på denne måten kan gjøres uovervinnelige. Det dreier seg altså om militær moral: Alle soldatene må handle som én vilje, det vil si stå samlet under generalens kommando. Resultatet av en slik jerndisiplin er altså styrke og herlighet. Det kan utlegges slik at en sterk hær kan innbringe herlighet til generalen/riket. Plutark, som har en lengre versjon av historien som avviker litt fra Holbergs, bekrefter at det var Sertorius' ønske om å disiplinere "barbariske" tropper som lå bak forsøket med hestehalene. 

Sertorius under forsøket med hestehalene. Generalen holdt seg med en hvit dåhind, angivelig en gave fra Diana, noe som gjorde inntrykk på de overtroiske barbarene. (Gerard van der Kuijl, 1604-1673) 

Fortellingen om Sertorius peker tilbake til epigrammets innledende ord om at samdrektighet er som kalken i bygninger, og at store ting faller ved usamdrektighet. Holbergs "moralske tanke" synes å være: Det er mot Guds vilje - og naturens orden - at menneskene skal skape seg herlige riker på jorden ved forente anstrengelser eller jerndisiplin. At romerne har skapt seg et navn både ved omfattende erobringer og store byggverk, skulle være unødvendig å nevne; heller ikke at all denne herlighet ble lagt i ruiner.

                   
                    Rekonstruksjon av Forum Romanum (keisertiden).

              Forum Romanum avbildet av Jacob de Heusch, 1695.