Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) II
Før omtalen av Concordia-dyrkelsen (innlegg 1.1.18) forteller Holberg at de gamle poeter har regnet Discordia blant helvetesgudinnene, som er "det menneskelige Kiøns forfærdeligste Fiender". Den mest kjente myten om Eris (latin Discordia) - som var den personifiserte uenighet og rivalisering - handler om den gang gudinnen dukket ubuden opp i et bryllup på Olympos. Gudene ønsket at festen skulle feires i samdrektighetens ånd, og lot derfor være å invitere Eris. Det likte splidens gudinne dårlig; hun troppet opp likevel og rullet et gulleple med påskriften "Til den skjønneste" inn blant gudene. Som kjent førte dette til krangel mellom Hera, Athene og Afrodite, som alle mente at de var den skjønneste. Den trojanske prinsen Paris bilegger striden ved å utpeke Afrodite til vinner etter at hun på sin side hadde lovet at den skjønne Helena skulle bli hans. Rett før dronning Hekuba nedkom med Paris, hadde hun en drøm som ble tolket som et varsel om at barnet skulle volde Trojas fall. Denne spådommen ble aktivert ved Eris' opptreden i bryllupet, for Paris' rov av Helena var den direkte foranledning til Trojanerkrigen.
Eris fremstilt på en kyliks (drikkebeger), 500-tallet f.Kr.
I Aeneiden har den "gamle poeten" Vergil plassert Eris/Discordia i underverdenen, ved terskelen til Hades sammen med erinyene/furiene som holder til i jernceller: "The Furies in iron cells, and mad Strife [Eris/Discordia], / her snaky hair entwined with bloody bands". (Oversatt av Stanley Lombardo)
Aeneas og sibyllen i underverdenen, Jan Brueghel d.y. (1601-1678).
Erinyene; Alekto, Tisifone og Megaira.
Når det gjelder de gamle greske poetene, så skjelner ikke de alltid mellom uenighetens gudinne Eris og den mer spesifikt krigerske Enyo; Homer, for eksempel, oppfatter dem som den samme gudinnen. Enyo, latin Bellona, har epitetet "byødeleggeren". Ifølge Hesiod var Enyo en av de tre Graiene ("de gamle") som symboliserte alderdommen, og deres nærmeste familie - de var søstre av gorgonene - tilsier at de hadde hjemme i underjorden.
(flamsk trykk fra 1600-tallet).
Det er spesielt Aeneiden-sitatet som fremtrer som sannsynlig forelegg for Holbergs henvisning til de gamle poeter som rangerer Discordia blant helvetesgudinnene. Aeneiden, som Holberg travesterer med sitt komiske helteepos Peder Paars (1719-1720), handler om den trojanske helten Aeneas som seiler vestover etter Trojas fall og grunnlegger Roma. Slik sett er Aeneas å betrakte som grunnlegger av et mektig verdensrike. Romas legendariske stigning og fall er i ettertid nesten blitt mer berømt enn Bibelens fortelling om Babylon, og som nevnt i innlegget 1.1.18, sikter omtalen av Babylon i Johannes åpenbaring på et underliggende plan til Roma. Ifølge legenden var Aeneas sønn av gudinnen Venus. Caesar tilhørte selv den juliske slekt, oppkalt etter Julus (Julius) eller Ascanius, sønn av Aeneas. Venus ble altså regnet som stammor for den juliske slekt, og i keisertiden ble hun dyrket som Venus Genetrix (mor eller stammor). Dette inngår i bakgrunnen for at Caesar kunne hevde at han hadde et guddommelig opphav. I Aeneiden er Venus’ oppgang på himmelen gudinnens tegn på at hun beskytter sønnen Aeneas under hans ferd mot Italia. Kjærlighetsgudinnen kom til å fremtre som de romerske herskeres stammor, et poeng Vergil gjør alt han kan for å understreke. Eposet om Aeneas hadde en viktig nasjonsbyggende funksjon og var indirekte en legitimering av Augustus’ keiserdømme. Vergil var venn med Octavian, Caesars adoptivsønn – som tok navnet Augustus da han ble keiser – og ved å skrive en hyllest til den romerske keiser og det romerske folk sikret dikteren seg både økonomisk og politisk trygghet.
Det er nærliggende å oppfatte Holberg slik at det er de gamle poeter som mener at nevnte helvetesgudinner er menneskeslektens forferdeligste fiender. I henhold til kristen forståelse er det satan eller den gamle slange som er menneskeslektens verste fiende. Men etter syndefallet er kvinnens avkom dømt til evig samliv med slangen; dé skal knuse dens hode, mens den skal bite dem i hælen. Satan eller djevelen frister mennesket til å forsynde seg mot Gud og bryte hans lov. Grunnleggende i denne sammenheng er slangen som frister Eva med at hun og Adam vil bli Gud lik hvis de spiser den frukt Herren har forbudt. Her er ideen om å bli Gud lik helt sentral, og dette motivet går igjen i myten om byggingen av byen Babel med et tårn som nådde til himmelen og menneskenes forsøk på å skape seg et navn / oppnå berømmelse. Også spådommen om babylonerkongens/Babylons/Romas fall inngår i den bibelske mytekrets om menneskets forsøk på å bli Gud lik; det dreier seg altså om hybrismyter. "Epigram 82" inngår i en samling "Moralske Tanker", og moralen i nettopp dette epigrammet synes å være at mennesket ikke skal la seg friste (av djevelen) til å prøve å bli Gud lik ved å bygge store riker på jorden, likesom babylonerne og romerne.
I gresk mytologi er erinyene - som riktig nok gjerne kalles helvetesgudinner - khtoniske hevngudinner, og de representerer utelukkende en trussel for dem som har forsyndet seg mot det som ble oppfattet å være naturens orden. Grunnleggende for gresk rettsoppfatning var tilstedeværelsen av en altomfattende kosmisk orden som strakte seg fra de himmelske sfærer til de mellommenneskelige forhold. Det er mot denne bakgrunn man må forstå Heraklits berømte utsagn om at solen ikke vil overskride sine grenser (som er den tilmålt) for ikke å få erinyene, Dikes tjenerinner, etter seg. Den som skulle påse at ingen forsyndet seg mot den naturlige orden, var altså Dike (latin Justitia), og når noen trådte over de grenser som naturens orden hadde satt, for eksempel ved å handle ut fra hybris eller overmot, sendte Dike erinyene Alekto, Tisifone og Megaira for å hevne overtredelsen/-skridelsen. Ved dette motivet har vi nærmet oss et av Holbergs hovedanliggender: naturretten, som har sin bakgrunn i gresk filosofi. Det er nærliggende å tolke epigrammets referanse til byggingen av byen Babel med tårnet som skulle nå opp til himmelen som en overskridelse av en naturlig orden som Gud har satt. Guds reaksjon er å forvirre menneskenes tungemål, og Skriften antyder at han benytter seg av medhjelpere, formodentlig engler, i denne saken.
Påstanden om at de gamle poeter regnet helvetesgudinnene som menneskeslektens forferdeligste fiender, tør oppfattes som en bevisst feil fra Holbergs side, noe som åpner for å tolke den satirisk. Det er utvilsomt et paradoks at Vergil med heltediktet om Romas mytiske grunnlegger legitimerer et rike som overskred enhver naturlig begrensning og for øvrig representerte et regime hvor naturlige mellommenneskelige forhold ble krenket i stor skala òg fyrsten angivelig stammet fra gudene. Holbergs påstand kan tolkes slik at Roma / Romerriket / den romerske keiser, som Aeneiden hyller, ved sin overtredelse av den naturlige orden der måtehold eller den gyldne middelvei er normen, vil påkalle den forferdeligste hevn fra erinyene, hvis oppgave nettopp er å straffe krenkelser av tingenes naturlige orden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar