Dagens facebook-innlegg

                             Fossum hovedgård, oppført av Severin Løvenskiold 1804-1818.

På Fossum hovedgård i Gjerpen er et gammelt bibliotek. Her står Jacob Aalls Snorre Sturlesons norske Kongers Sagaer (1838-39). Verket er utstyrt med stikk etter datidens mest kjente maler, Johannes Flintoe, og det fikk stor betydning for nasjonsbyggingen. Severin Løvenskiold var Aalls fetter, og boken har nok funnet veien til verkseierens bolig kort etter utgivelsen.

                                                   Johannes Flintoes propekt av Tønsberg.

I et lite avlukke på Venstøp like ved sitter Henrik "ikke alene i Sommertiden, men ogsaa i den strængeste Vinterkulde" bøyd over noen store skinninnbundne bøker. Dette erindrer søsteren, Hedvig, som ikke kan begripe hvor broren har fått tak i bøkene.

                                             

                                                                           Venstøp, ca. 1900..

Kildene forteller kun om to bøker som fanget Henriks interesse i barndommen: kongesagaene og Bibelen. Gutten interesserte seg også svært for tegning og maling, så bøker med bilder i må ha vært spesielt attraktive.

                                                                            

                                                                           Henrik Ibsen.

Protokoller på Venstøp viser at Knud Ibsen hadde oppdrag på Fossum. I Vildanden finnes flere hentydninger til dikterens barndom på Venstøp.

                 Fra Hedvig Stouslands brev til Henrik Jæger, der hun omtaler de store bøkene.

Fremdriftsplan

Jeg må dessverre gjøre et opphold i gjennomgangen av Paul Botten-Hansens påbegynte roman Norske Mysterier (1851; illustrert av Henrik Ibsen). Den 17. mars, kl. 12 skal jeg holde et foredrag i Skien bibliotek, som jeg alt har tatt fatt på. Her vil jeg konsentrere meg om satirikeren Ibsen og innlede med hans barndom og de første spor av en utpreget satirisk karakter. 

    

Planen er videre å skrive om de interessante funnene museumsfotograf Nils Torske har gjort under sin grundige gjennomgang av fotoreferansene i Vildanden. På bakgrunn av dette arbeidet ser jeg for meg en artikkel med tittelen "Gina, du lyver!". 

    I 1994 gav jeg ut en monografi om Et dukkehjem: Nora, du lyver! sammen med Inge S. Kristiansen. Det har vært liten oppmerksomhet rundt den kjensgjerning at et "dukkehjem" er en metafor fra Paul Botten-Hansens Huldrebrylluppet (1849, 1851). I Huldrebrylluppet - òg Norske Mysterier - går Botten-Hansen til frontalangrep både på romantikkens grunnideer og måten de materialiserer seg på innenfor kunsten. Han mener romantikernes skatter, som eventyr og sagn om deilige huldrer, bør «kyles til sit – Dukkehjem», det vil si til barneværelset, der dukkene har hjemme. Dette ble tidligere kalt for «ammestuen», et begrep som knytter seg til kondisjonerte hjem. I tilknytning til dette finnes begrepet «ammestueeventyr» eller kort og godt «ammeeventyr». Jfr. Noras fascinasjon for den fornøyelige praten i kammerset til tjenestepikene, og at hun har tatt med seg sin amme den gang hun etablerte seg med egen familie.

Norske Folke- og Huldre-Eventyr, utgitt i København første gang i 1879, samme år som Et dukkehjem.

    

Med hensyn til bloggen vil jeg etter analysen av Ludvig Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" / Moralske Tanker, som er ferdig, senere fortsette på beskrivelsen av kramkaren fra Numedal og dennes besøk i gamle Karis herberge. Gjennomgangen av "Epigram 82" peker mot et historisk dansk-norsk kongemotiv. Dette aktualiseres ifølge romanen under samtidens iherdige nasjonsbygging, der drømmen om en norsk konge glitrer som en stjerne. Her et utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter: 

Kramkaren som døper Hastværk (romanens hovedperson), kommer altså fra Numedal, som strekker seg fra Kongsberg i sør nordover langs Lågen. Fortjenesten (fra dagens salg av kram), to skilling, kommer han frem til ved å regne på «de paa Fløjelsgrund paraderende Sølvknapper». Numedølen summerer i hodet, «thi han er etslags Stadshauptmand eller snarere Carolus Magnus i Arithemetik og Skrivekunst.» Stadshauptmann betyr «sjef for borgerbevæpning», og er ikke spesielt knyttet til regning eller skrivning. Altså kan det noe svevende «etslags Stadshauptmand» peke mot et nærliggende ord, for eksempel «berghauptmand», en høyere stilling innenfor bergvesenet. Det var berghauptmannen som hadde ansvaret for gruveregnskapet. 

Kongsberg Sølvverk. Kronene i Håvet heter den fjellveggen i sølvverket hvor norske konger har fått meislet inn sine monogrammer. Den første var grunnleggeren, Christian 4, i 1623, den siste Harald 5, i 1995. (Store norske leksikon)

I Moralske Tanker forteller Holberg at Karl den store ikke kunne skrive, skjønt det betyr ikke nødvendigvis at det samme gjelder numedølen, siden «etslags» antyder noe omtrentlig ved utsagnet. Eksempelvis kan sammenligningen med den angivelig ikke regne- og skriveføre frankerfyrsten tolkes slik at

numedølen ikke skriver opp det han har regnet ut, og slik sett vise til et

hemmelig regnskap. Rent geografisk kan kramkaren knyttes til Kongsberg

sølvverk, noe som understøttes av opplysningen om at han regner

på knappene av sølv som et «etslags Stadshauptmand». Videre har han

«et forønsket Facit», noe som kan bety at sluttsummen er fastlagt før

regnestykket påbegynnes. I lys av referansene til Christian 4 kan dette

hentyde til det faktum at kongen i all hemmelighet slo mynter der sølvgehalten

var lavere enn pålydende for å skaffe inntekter til seg selv. Regnskapene

fra denne geskjeften er neppe nedtegnet. Både stashoser og ikke

nedskrevne regnestykker kan peke mot Christians myntproduksjon, der

etter hvert også sølv fra Kongsberg inngikk. Den direkte betydningen av

Kongsberg er «kongens – navnlig Christian 4s – berg». Byen og gruven

ble anlagt av denne kongen i 1624. 

Danmarkshistoriens mest berømte kongemynt: Corona Danica (1618), Danmarks første kronemynt, der myntherren pranger med sine hosekledde legger.

Pieter Isaaczs' portretter av Christian 4 og Anna Cathrine (malt kort etter 1613; sammenføyd av to malerier), mulig forelegg for kongefiguren på Danske krone (jfr. benstillingen).

  

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) XI

Holberg vedgår at samdrektighet er en hoveddyd. Men fordi "Mennesker have meest Tilbøjelighed til det Onde", må samdrektighet i enkelte tilfeller frarådes. Holberg baserer seg her dels på det kristne dogme om at mennesket er et syndig vesen etter at Adam og Eva forbrøt seg mot Guds bud, dels på babelsmyten der en samdrektig menneskehet bestemte seg for å bygge en by og et tårn som nådde til himmelen for å skape seg et navn (jfr. tidligere innlegg). Begge mytene forteller om tilfeller der menneskene gjorde noe som ikke behaget Gud; slik sett dreier det seg om hybrismyter. Gjennomgangen av Holbergs "bevismateriale" til støtte for en slik oppfatning (jfr. tidligere innlegg) avslører at det er menneskets byggevirksomhet i vid forstand, fra prektige byggverk til berømmelige riker, som interesserer Holberg i "Epigram 82". Forfatterens "moralske tanke" lyder: Menneskene skal ikke leve samlet og forene sine krefter i å skape/gjøre store ting. Holberg skriver:

"Hvis alle Mennesker vare alleene samdrægtige i det Gode, var intet meer at ønske end Samdrægtighed: men, saasom de fleste have Tilbøjelighed til Laster, staaer denne min Thesis uryggelig; saa at det er og bliver en klar Sandhed, nemlig, at udi den almindelige Fordervelse er det bedre at Mennesket lever adskilt end foreened, eller at det foreener sine Kræfter til Laster og Misgierninger."

Babylon med babylonerkongen, Romerriket med keiseren - og Det hellige romerske keiserrike med Karl den store - er eksempler hvor menneskene ut fra sin tilbøyelighet til det onde og lastefulle har forenet sine krefter i hybrisprosjekter. Her dreier det seg om de manges påtvungne samdrektighet under én vilje, som blant soldater i en hær eller mannskap på et skip. Riktignok er det ikke presisert i Bibelen at menneskene var underlagt en hersker da de bygget tårnet i Babylon, men det er nærliggende å knytte en kongelig vilje til prosjektet slik det fremstilles i Bibelen. Flere ziggurater har kjente kongelige byggherrer, liksom Etemenanki-zigguraten i Babylon som ble gjenoppbygget av Nebukadnesar 2. 
    Det er nærliggende å oppfatte det slik at Holberg i "Epigram 82" samtidig hentyder til det danske enevelde. Den til enhver tid sittende oldenborger på den danske trone var ifølge Kongeloven det høyeste hodet på jorden og kun underlagt Guds vilje. Holberg bringer inn et helt annet aspekt: Også herskeren trenger å bli opplyst, ganske i tråd med opplysningstidens ideer. Karl den store er et illustrerende eksempel på dét. I hans tilfelle er det den manglende skrivekyndighet som er problemet, som har som konsekvens at kongen ikke kan lese Bibelen og derfor hører på det paven sier til ham. Etter at Luther kløvet vankundighets tykke skyer med sine teser mot avlat òg bibeloversettelse, settes menneskene, det vil si tyskerne, i stand til å etterlete naturens lys. I Danmark derimot, hvor man savner en forståelig bibeloversettelse, tror folket på det tullet prestene biller dem inn. 
    Passasjen om forholdene innen kirken kan tyde på at Holberg ser en sammenheng mellom Guds ord og naturens lys. Idet Luther åpenbarer Guds ord for menneskene, forsvinner uvitenhets tykke tåke. Det kan tolkes slik at Holberg mener Bibelen skal være lys eller rettesnor for menneskenes undersøkelser der naturens - i vid forstand - orden vil åpenbares. Denne orden faller sammen med Guds, Skaperens, orden. Fyrstens opplysning - det er en forutsetning at han kan lese og kjenner Guds ord - kan best oppnås ved meningsutveksling mellom parter med motstridende interesser. 

Holberg konkluderer med å invertere devisen fra innledningen: "Concordiâ res malæ crescunt: discordiâ sæpe dilabuntur.

Det er:

Ved Samdrægtighed forfremmes det Onde, og hæves ved Usamdrægtighed."   

Når samdrektigheten bidrar til at et menneske eller noe menneskeskapt, det være seg en konge, et tårn, kirke eller et imperium, strekker seg mot himmelen i sin storhet, bør den motarbeides. I det øyeblikk er det påkrevet at noen kløver den tykke tåken av uforstand, løfter frem Guds ord og setter i gang undersøkelser av naturen - i vid forstand. Holbergs ord om menneskenes alminnelige fordervelse har som nevnt sin bakgrunn i den bibelske syndefallsmyte. Men det finnes et kristent bud som ikke er uttrykkelig nevnt i epigrammet, som er av tilsvarende betydning. Moselovens første bud lyder (Luthers oversettelse): 

"Ich bin der HERR, dein Gott, der ich dich aus Ägyptenland, aus der Knechschaft, geführt habe. Du sollst keine anderen Götter habe neben mir."


Dersom man lar lyset fra Moselovens første bud skinne på Kongeloven, slik den er nedtegnet med kancellisekretær Peder Schumachers penn, vil gnister fortære blekket og pergamentet bli til aske, for å knytte an til Holbergs metaforbruk i omtalen av reformasjonen. Det er også tvilsomt at den pompøse dyrkelsen av enevoldspotentaten i Danmark har harmonert med den naturens orden forfatteren mente menneskene skulle leve i pakt med. At også Danmarksriket kan sammenlignes med Babylon, turde fremgå av "det runde Taarn", slik omtales tårnet i Erasmus Montanus, som Christian 4 lot oppføre i København. Det er umulig å undersøke dette tårnet uten at babelstårnet trekkes inn. 

Det kan også være av interesse for sammenhengen å kaste et blikk på kongen som hersket på den tiden Holberg skrev Moralske Tanker, nemlig Christian 6. Han var sterkt pietistisk orientert og forbød komediespill i Danmark-Norge. Pietismen la imidlertid ingen demper på kongens byggelyst, og midt under økonomiske krisetider oppførte han praktslottene Christiansborg og Hørsholm som uttrykk for kongemaktens storhet. Kronprinsen derimot, den senere Frederik 5, hang rundt på byens vertshus og perfeksjonerte to laster som etter hvert skulle ta aldeles overhånd: hangen til uterlig drikking og sadomasochistisk sex, der det var han som svingte pisken.  

        


  


                              Christian 6 og kronprins Frederik.

Paul Botten-Hansen, Norske Mysterier (1851) VI / Holbergs "Libr. III. Epigramm. 82" (Moralske Tanker, 1744) X

Holberg går rett fra Den romerske republikks ødeleggelse, som angivelig kan knyttes til samdrektigheten mellom tre "store Hoveder" i form av triumviratene, til den private sfære. Det er stadig Romerrikets historie som benyttes som illustrasjon av temaet samdrektighet kontra usamdrektighet. Det første eksempelet er et sitat fra Gaius Petronius Arbiters roman Satyricon som skildrer romersk samfunnsliv rundt midten av det første århundre e.Kr., det vil si under keiserdømmet:

"(...) gid Politiemestere faae Skam! som forstaae sig med Bagerne. Det heder: tien mig, og jeg skal tiene dig igien, hvorudover den fattige Almue maae sukke (...)"

Holberg hevder dette viser hva Petronius mente om en slik "Foreening", altså samdrektighet, mellom politimestere/ediler og bakere. Sitatet er hentet fra kapittel 44, der den tidligere slaven Ganymedes klager over eskalerende matpriser, deriblant på brød (etterfølgende resymé baserer seg på flere engelske oversettelser). Og tørken bare fortsetter, hevder han, det har vært hungersnød et helt år. De som lider er de fattige, overklassens gap er aldri tomt. Rammen er paradoksalt nok et bugnende måltid hos den rike Trimalchio i Campania. 

                               Illustrasjon av Trimalchios gjestebud.

Under republikken hadde edilene - opprinnelig to fra plebeierne, siden to til fra patrisierne - et vidt myndighetsområde som blant annet innbefattet vedlikehold av byer og veier, ansvar for matvareforsyningen og tilsyn med den offentlige moral; under keiserdømmet ble edilenes ansvar for offentlige orden og velferd sterkt redusert. Ganymedes skulle ønske de hadde hatt slike tøffe mannfolk som han traff første gang han kom fra Asia. Dét var livet, dét (homoseksualitet spiller en viktig rolle i romanen)! Hvis ikke melet var av aller ypperste klasse, ville disse tøffingene ha most vampyrene helt til de begynte å frykte Jupiter. Ganymedes minnes en gammel mann fra barndommen, Safinius, som var full av edder og galle; jorden glødet der han hadde gått. Men han var real, du kunne stole på ham, forteller Ganymedes videre, en sann venn. Og som Safinius gav dem inn i senatet; sparte ikke en eneste én i sine eksemplariske taler. Og så høflig som han var mot de fattige, tiltalte oss ved navn. Så den gangen var maten dritbillig. For en slikk og ingenting kunne man få en stor loff som du og din venn ikke ville klare å spise opp; i dag får du ikke mer enn et rundstykke. Helvete heller; for hver dag blir det verre. Denne byen går nedover som kalverumpa. Torvsjefen er ikke verdt et pepperkorn;han bryr seg mer om en ettøre enn om vi lever eller dør. Han koser seg hjemme og tjener mer per dag enn en annen legger seg opp i løpet av livet på eiendommen sin. Jeg vet tilfeldigvis hvordan han skaffet seg en tusing i gull. Hadde vi hatt baller, ville han ikke vært så fornøyd med seg selv. Nå for tiden er folk løver hjemme og rever ute. Jeg for min del har alt spist opp fillene min, og hvis prisene fortsetter å være så høye, må jeg selge hyttene mine. Hvordan skal det gå med denne byen hvis hverken guder eller mennesker viser barmhjertighet? Må jeg aldri få noen glede i livet, om ikke dette kommer fra himmelen! for ingen tror på gudene lenger. Folk har sluttet å faste, og ingen bryr seg døyten om religionen. Alle lukker øynene og klamrer seg til sitt eget. I gamle dager klatret mødrene med lutret sjel, iført sin beste kledning, barfott og med løst hår opp på høyden og bad til Jupiter om regn. Straks strømmet regnet ned i bøttevis - det var nå eller aldri. Og alle kom hjem som druknede rotter. Det som har skjedd, er at gudene har begynt å halte fordi vi ikke er religiøse lenger. Derfor blir markene våre brunsvidd. 
    Det er umulig å lese Ganymedes' klage over tilstandene i Romerriket uten at man tenker at noe av ansvaret må hvile på herskeren selv, den notorisk grusomme, lidderlige og udugelige keiser Nero, for hvem ingen synd var fremmed. Dennes levnet fremstår som en ren negasjon av romerdydene og må ha påkalt furienes oppmerksomhet. Det finnes flere paralleller mellom den rike Trimalchio og Nero, og det er vanlig å oppfatte Trimalchio som et satirisk portrett av keiseren.

                     Nero beordret drap på Agrippina d.y., sin egen mor.

                  Myten forteller at Nero spilte på lyre da Roma brant.

                   Henryk Siemiradzkis maleri "Neros fakler" fra 1876.

I 66 ble Petronius, som tilhørte Neros nærmeste krets, anklaget av sjefen for Pretorianergarden for å ha deltatt i en sammensvergelse mot keiseren. Tacitus skriver i Annales:

"Yet he (Petronius) did not fling away life with precipitate haste, but having made an incision in his veins and then, according to his humour, bound them up, he again opened them, while he conversed with his friends, not in a serious strain or on topics that might win for him the glory of courage. And he listened to them as they repeated, not thoughts on the immortality of the soul or on the theories of philosophers, but light poetry and playful verses. To some of his slaves he gave liberal presents, a flogging to others. He dined, indulged himself in sleep, that death, though forced on him, might have a natural appearance. Even in his will he did not, as did many in their last moments, flatter Nero or Tigellinus or any other of the men in power. On the contrary, he described fully the prince's shameful excesses, with the names of his male and female companions and their novelties in debauchery, and sent the account under seal to Nero. Then he broke his signet-ring, that it might not be subsequently available for imperiling others".

Det er ikke åpenbart at Holberg i denne passasjen helt har forlatt den offentlige sfære for å konsentrere seg om samdrektighetens kontra usamdrektighetens virkning innenfor hus- eller privatsfæren. Det er jo rikspolitikken som er utslagsgivende for den enkelte romers velferd, eller slik som her: mangel på sådan. Holberg hevder Petronius deler Ganymedes' oppfatning, noe som virker sannsynlig: Forfatteren lar en bifigur målbære sin egen kritikk av regimet (les keiser Nero). Og kritikken rammer langt videre enn til edilene og bakerne; man kunne nesten si det med Marcellus: Something is rotten in The roman empire. Essensen i Ganymedes' beskrivelse er at forholdene var bedre før. Den gamle mannen som refset overtredelser i sine taler i senatet bringer tanken hen på republikkens dager den gang både edilene og senatet hadde makt, og det ble slått ned på overtredelser. At Holberg har delt denne oppfatning, synes å fremgå av hans neste romerske eksempel, nemlig statsmannen Cato den eldre (234-149 f.Kr.). Cato var en ypperlige taler og fremstår som personifikasjonen av romerdyd. Han la vekt på en enkel livsstil og bekjempet gresk innflytelse på romersk kultur. Da han som sensor fikk i oppgave å sørge for at romerne levde i pakt med forfedrenes idealer, renset han ut i senatorenes og riddernes rekker, fikk bukt med skatteoppkrevernes embedsmisbruk og reduserte romernes privatforbruk, bl.a. ved skattlegging av luksusvarer. Cato, som innehadde konsulatet i 118 f.Kr, fremstår som Neros rake motsetning. 

                                                    Cato d.e.
Nå er det riktignok Catos rolle som husfar som er Holbergs tema, men rammen, Romerrikets begredelige tilstand (under Nero) og gamle Safinius, aktualiserer Catos ry som republikkens store tuktemester. Når det gjelder Catos rolle som husfar, velger Holberg å fokusere på romerens frykt for at full samdrektighet blant husfolkene kan lede til sammensvergelse. Kilden er Plutark, som skriver følgende i sin biografi om Cato: 

"He always contrived, too, that his servants should have some difference one among another, always suspecting and fearing a good understanding between them. Those who had committed anything worthy of death, he punished if they were found guilty by the verdict of their fellow-servants."

Holberg tolker det slik at Cato fryktet at "hans Huus vaklede", hvis alle på gårdene hans - Cato drev utstrakt landbruksvirksomhet - var enige. Cato fremtrer altså som en stor tuktemester både overfor romerne og sine egne slaver. Det er ikke sannsynlig at opplysningsmannen Holberg har ansett Catos behandling av slavene, der nytteverdien synes å ha vært enerådende prinsipp, som forbilledlig. Tvert imot fremstår behandlingen av husfolket som illustrerende eksempel på maksimen "divide & impera" (omtalt i innlegget 26.1.18), og det kunne hevdes at Cato på hjemmebane mest av alt minnet om en enevoldsfyrste. I senatet derimot har samme gårdeier ved sine taler bidratt til den meningsutveksling eller usamdrektighet som Holberg mener vi skal strebe etter i ulike menneskelige forhold. 
    Holberg er som Cato gårdeier og følger angivelig samme politikk som denne idet han foretrekker uenighet mellom forpakteren og rifogden. Dette skal oppfattes satirisk. Motsatt Catos slaver, som utgjør én, særdeles undertrykt, gruppe, representerer forpakter og rifogd motsatte interesser; sistnevnte gårdeierens, navnlig Holbergs. At Holberg nær sagt etterlyser en uenighet mellom disse, vitner om at denne proprietæren ser nødvendigheten av meningsutveksling for å belyse en sak. Cato derimot bidrog til kiv mellom slavene, slik at ikke de skulle forene sine krefter og gjøre mytteri. Det er således en vesentlig forskjell på den usamdrektighet Cato, henholdsvis Holberg etterstreber. Sistnevnte vil, når tvistighetene truer med å ta overhånd, gå inn for å moderere dem snarere enn å oppheve dem helt. Åpenbar krig kan nemlig gjøre skade, men en bestandig forening er enda mer skadelig. 
    Holbergs "moralske tanke" vil, overført fra hussfæren til samfunnet, ha brodd mot eneveldet, det være seg romerske keiseres i den verdslige verden og paver i den kirkelige. Og kan det legges til: den til enhver tid sittende oldenborger på Danmarks trone. Forfatteren vedgår at det er enhver husfars plikt å holde fred i huset (jfr. Luthers Lille Katekisme); vi befinner oss stadig i den private sfære, men denne bør tillate en viss sjalusi mellom husfolkene, for det er på denne måten han får vite sannheten, liksom en dommer får opplysning i en sak ved advokatenes munnhuggeri. Også denne anbefalingen kan gjøres gjeldende utenfor hussfæren: Landets far, kongen, trenger opplysning: Dette kan best skje ved at det tillates meningsutveksling, for eksempel i et senat, riksråd eller i en stenderforsamling. Alle trenger opplysning, også kongen, for det er ved undersøkelser, blant annet av samfunnsmessige forhold, naturens lys kan skinne. 

Det er verdt å merke seg at dyrtidsproblematikken i kap. 44, første del, Satyricon, har sin parallell i fjerde bok, Peder Paars. I vertshusscenen skildres møtet mellom tre spissborgere som klager over de høye prisene, og stadssatyrikus Hieronymus (samme navn som Vulgatas oversetter); året er 1608, "Tre Aar for Calmar-Krieg" (1611-1613), som Christian 4 innledet mot sin svenske nabo, Karl 9. Spissborgeren Jens Pedersen sammenligner pussig nok ikke dagens høye prisnivå med det som var for få år siden, la oss si under Frederik 2, noe som hadde vært naturlig. Når folk klager over høye priser, er det gjerne i forhold til priser de selv kan huske. Men denne spissborgeren viser derimot til prisene i ”Kong Erichs Tiid”, som hans salig far har fortalt om. Dette er utvilsomt en referanse til Saxo, Gesta Danorum, Tolvte bok, der det fortelles om den danske kongen Erik Eiegod, som regjerte 1095–1103. 

                                                  Olaf Hunger.

                                                    Erik Eiegod.

Saxo forteller om Erik Eiegod:

I hans Tid kom Folket, der så længe havde lidt Nød som Følge af Dyrtiden, atter på Fode, og Kornet, som nu fik betimelig Regn, trivedes nu igjen, ja, medens han stod for Styret, var der så stor Overflod på Markerne, at en Skjæppe Korn, ligegyldigt af hvilken Slags, kunde kjøbes for en Penning. Denne Overflod varede også ved i alle hans Regeringsår.       

Årsaken til den forutgående dyrtid, som ifølge Saxo inntraff under styret til Olav (Oluf), var at Gud hadde besluttet å straffe kongen og folket med uår for deres laster og ugudelighet (etter drapet på Knud den hellige). En straffedom som blant annet bestod av fryktelige regnskyll om høsten:

(…) om Efteråret regnede det så stærkt, at det, der var voxet op på lavtliggende eller side Steder, gik i Leje som Følge af den stadige Oversvømmelse, Regnskyllene medførte, medens Vejret måtte have været lige det stik modsatte, om det skulde have været Menneskene tjenligt. I Sommertiden savnede man den fornødne Væde, og i Efteråret, da man helst skulde have tørt Vejr, skyllede Regnen ned, så der ingen Måde var dermed, og Markerne, der var fuldstændig oversvømmede, så’ vidt og bredt ud som hele Søer. 

Det er ingen mangel på varer i dag, argumenterer Pedersen, og tolker prisstigningen som varsel om verdens undergang. Hieronymus er enig i at alt er blitt dyrere, men hevder at det samtidig er blitt flere mynter blant folk. Således utjevnes den høyere prisen med at spissborgerne har fått flere penger, mener han. Stadssatyrikusen trekker argumentet enda lenger ved å mane frem et scenario, der det begynner å falle ”Speci Penge” fra himmelen sammen med regnet. Noe som ville ført til at spesiepengene (fullgyldige myntstykker) ble forsvinnende lite verdt. For å illustrere sitt synspunkt viser Hieronymus til at etter oppdagelsen av gullminene i Vesten, kunne spissborgerne skaffe seg både gull og penger. Underforstått: Etter at det kom mer gull på markedet, sank gullprisen. Konklusjonen som kan trekkes av Hieronymus’ belæring, er følgende: Desto mer det er av gull- eller sølvmynter, jo mindre blir de verdt. Kjensgjerningen at den aktuelle tilgang på edelmetall påvirker myntens verdi, får metaforen om det himmelske pengeregn til å virke underlig. Er det noe som ikke faller fra himmelen, men må graves opp fra jorden, er det mynter. Skjønt det finnes flere måter å skaffe seg klingende mynt på, og det visste de danske kongene, spesielt Christian 4. 

Saxos beretning minner unektelig om fortellingen om syndfloden, som Gud sendte over jorden fordi menneskets ondskap hadde øket. Og riktig nok: Spissborgerens far har fortalt at de gunstige tilstander i kong Eriks tid opphørte da folket begynte å synde, uten at dette viktige skjell i danmarkshistorien tidfestes. Dette åpner for at de økede priser og regnet med spesiepenger representerer Guds straffedom. Vektleggingen av en nasjonal opphopning av edelmetall var typisk økonomisk tankegods på 1600-tallet. Christian 4 var tidlig ute, og den første merkantile periode i europeisk historie faller inn under
hans regime. Et grunnleggende merkantilistisk bud var ikke å legge igjen mynter i edelmetall, for eksempel i form av toll, i utlandet. Alt edelmetall skulle samles i Det danske riket, nær sagt i lader. Tollinntekter ville danskekongen selv kreve inn, noe han da også gjorde til gangs med Sundtollen. Det glupske grepet den danske Midas hadde om skipstrafikken ved Kronborg/Helsingborg gjorde ham imidlertid mektig upopulær blant nordeuropeiske sjøfartsnasjoner, noe som skaffet ham farlige fiender på nakken. 
    Alle speciemyntene som faller fra oven sammen med regnet, kan tolkes som Holbergs satiriske hentydning til Christian 4s vektlegging av edelmetall, som altså gjerne var utmyntet. Maksimen lyder: Desto mer edelmetall som samles opp i landet, jo mindre blir det verdt. I så fall har spissborgeren rett til tross for sin tilsynelatende trangsynte tale. Dersom folket ikke hadde vært så ugudelige, ville de ha lagt merke til mange tegn på at verden gikk mot de siste tider. Ti år etter praten om de høye prisene begynte Trettiårskrigen, den hittil verste krig i Europas historie. På grunn av sitt stivsinn klarte Christian 4 å trekke Danmark med i krigen, og det var like før landet gikk til grunne. Den store ulykken inntraff etter kongens tap i Slaget ved Lutter am Barenberg (1626), da hele Jylland året etter ble oversvømmet av leiehærer som myrdet, brente, plyndret og voldtok der de for frem. Og det var ikke bare fiendens soldater som gjorde seg skyldig i slike misgjerninger, men Christian 4s egne hvervede soldater, som skulle hjelpe ham i mannjevningen med den tyskromerske keiser, Ferdinand 2. 
    I årene rett før Kalmarkrigen manglet det ikke tegn på at den syvende oldenborger på den danske trone hadde ambisjoner som ville kunne styrte hele riket i avgrunnen, og etter seieren, som riktignok ikke stod til kongens opprinnelige forventninger, vokste Christians selvbilde. Skjønt allerede den overdådige kroningen i 1596 talte sitt tydelige språk om en ung fyrste med ambisjoner om å skape seg et navn og bygge et stort rike. Rundetårn (1637-1642), Københavns babelstårn, er et tydelig vitnesbyrd om Christian 4s selvforståelse. 

    
Holbergs valg av Saxos krønike om henholdsvis Olaf Hunger og Erik Ejegod vitner om at bak eposets komikk, spissborgerens vrøvl, skjuler det seg bibelsk moralisme. Den mytisk farvede historien handler om den onde konge – som straffes av Gud – som er motstilt den gode ditto – som nyter Guds velsignelse. I vertshusscenen opprettes et tilsvarende motsetningspar mellom den samme velsignede kong Eriks tid og samtiden – det vil si kong Christians tid, som var begynnelsen på en nedgangstid for Danmarksriket - man kunne gjerne ligne det med kalverumpa slik Ganynedes (les Petronius) gjør med Romerriket.

---