Kommentarer til Den politiske Kandstøber VIII
Under et teselskap på fru Halms løkke ved Drammensveien oppfordrer Falk til jakt på kjærlighetens blomst og ender selv med å velge teen. Dette er en bommert ettersom den egenskap poeten priser, smaken på teen, ikke har noe hverken med knopp eller blomst å gjøre, men med plantens blader – etter at de er blitt tørre, liksom halm. Falks påstand om at førstegrødens knopper blir sanket, vitner om slette kunnskaper i botanikk, et fag som burde inngå i enhver dikters ballast. Deretter viser Falk til ”et gammelt Ord” som sier at noe av aromaen forsvinner, hvis teen føres over havet. At tesen er gammel, kan tyde på at nevnte problem knytter seg til eldre forhold, nemlig til skutene som innledet ostindiatrafikken under de store oppdagelser, da det tok så lang tid på veien rundt Kapp det gode håp at cargoens kvalitet var truet. Falk hevder at teen, som selskapet drikker, blir fraktet landveien for å forskånes for "Havluft" og "Frihedsbølgerne", det vil si sjøreisen rundt Kapp:
Igennem ørknen må den, over bakkerne, –
må svare told til Russen og Kosakkerne; –
de stempler den, så får den vidre fare,så gælder den blandt os for ægte vare.
Nok en gang tar Falk feil, for teen som selges i Norge på begynnelsen av 1860-tallet, er ført over havet av teklippere rundt Kapp det gode håp. Dette var den raskeste måten å få varen frem til det europeiske markedet på. Falk derimot er ukjent med at teen som han og resten av selskapet drikker, faktisk blir utsatt både for bølger og sjøluft ombord på de skarpe klipperne. Dette forteller at Falk er dårlig orientert om det som skjer i samtiden. Klipperfarten fikk stor oppmerksomhet i avisene på grunn av de dramatiske kappseilasene mellom skipene som fraktet te fra Kina - ifølge Falk "'Himmelriget' i det fjerne Østen" - til England.
Teklipperen "Adelaide", litografi fra 1856.
Harry Berstecher, "Tea Clipper Race" (Scottish Fisheries Museum).
Intetanende om nutidens virkelighet svermer poeten om den seilas som foregikk i gammel tid, på ostindiafarere som tilhørte hollandske, engelske og danske kompanier. Det er verdt å notere seg at Christian 4s luftkastell, dansk Ostindiske Compagni, ble avviklet på grunn av store tap i 1850, to år etter kongens død.
Det er kun ved å tolke Falks påstand ut fra ovennevnte historiske kontekst at bitene faller på plass. Før portugiseren Bartholomeo Diaz’ seilas rundt Afrikas sydspiss en gang mellom 1487–1488 åpnet for sjøveien til India, ble Østens varer fraktet landveien med karavane fra opprinnelseslandet og frem til de europeiske markedene. Men den gamle fraktruten ble raskt utkonkurrert av den nyoppdagede sjøveien - til tross for havluft og bølger. En karavane kunne transportere noen hundre kilo, mens skutene klarte hundrevis med tonn, og det var aldri snakk om å vende tilbake til den møysommelige ferden over land.
Den berømte Silkeveien omfattet et helt nettverk av fraktruter. Den gikk nettopp gjennom ”ørknen”, blant annet Gobiørkenen, og over ”bakker”, i betydningen ”fjell”, som det var mange av, for eksempel langs den sentralasiatiske etappen. En av hovedrutene lå på nordsiden av Det kaspiske hav og Svartehavet, områder hvor det var umulig ikke å støte på russere og kosakker. Dersom disse så det som sin rett – rettmessig eller ei – å kreve toll av karavanen, var det nok klokest å punge ut. Skal man dømme ut fra historiske møter med kosakker, for eksempel de som fant sted under Napoleons tilbaketog fra Moskva i 1812, forløp møter med kosakker sjelden på en hyggelig måte. Hvorvidt kosakkene faktisk brukte stempel og ikke sabel for å få sin fortjeneste av varene, skal være usagt.
Falk beklager altså at teen føres over land, og selv om han ikke direkte anbefaler å frakte den over havet i stedet, kan dette utledes av hans meget entusiastiske beskrivelse av sjøveien. Dersom man leser mellom linjene, er ikke Falk opptatt av at teen kan forskingres eller forderves på seilasen rundt Kapp det gode håp. Dette er jo absolutt et stormfullt farvann der slikt kan skje. 
Myten om Den flyvende hollender som inngikk en pakt med djevelen ved Kapp. har sin bakgrunn i hollendernes ostindiahandel.
Det som derimot plager poeten, er å måtte svare toll til russere og kosakker, noe som har en definitiv merkantilistisk gjenklang. Kursiveringen av ”de” kan tyde på at Falk mener noen andre burde stemple teen, det vil si ha fortollingsretten over varen, og da er det nærliggende å tenke på nordmennene selv, det vitner om at han er styrt av nasjonale merkantilistiske hensyn.
Ved begynnelsen av tredje akt er Falk på vei til fjells for å samle folkeminne sammen med noen sangglade studenter. Tilsynelatende er han i ferd med å legge sitt tidligere liv bak seg, skjønt bærerne følger med med lasten: en kuffert og en vadsekk; sommerfrakken og en liten skreppe vil Falk bære selv. For øvrig har han en skrivemappe og noen bøker, som han gir til oppasseren. Denne bemerker at det er lås for mappen. Falk svarer: "Ja, der er Laas for Sivert." Dette er altså den eneste gangen "Sivert" opptrer i Ibsens verker, og sammenhengen ansporer til å finne nøkkelen til Falks opptegnelser eller alle hans "Vexler på poetisk Guld", slik han selv uttrykker det. En hel analyse av Kærlighedens Komedie hører ikke hjemme i dette blogginnlegget som inngår i Kommentarer til Den politiske Kandstøber. Hensikten er i denne omgang å vise at Ibsens bruk av "Sivert" peker mot samme merkantilistiske bakgrunn som Sivert Pose-Kiger. Falks litterære uttrykk eller metaforer er hentet fra danmarkshistorien slik den er fremstilt i Holbergs verker, hovedsakelig i de skjønnlitterære eller såkalte poetiske, der det finnes undertekstlige referanser blant annet til Christian 4s regime.
Også metaforikken til grosserer Guldstad, forsynlighetens talsmann, har en økonomisk klangbunn. Han kritiserer den romantiske poeten, som er ved å gå ut på dato, for å trekke fremtidsveksler på poetisk gull. Videre advarer han Falk mot å sette all den dyre restbeholdning han måtte ha av poesi inn i et enkelt dikt den ene dagen. Underforstått: for ikke å gå lens for poetisk mynt dagen derpå. Eller gå fallitt, kan vi legge til. Guldstad kaller et bo som bare er stiftet på romantiske forestillinger om evig ungdom og lykke, for et fallitthus. Idet han gjør dette, trekker han linjen til kompaniet som drev med hollandsk last og som gikk fallitt.
Komediens gjennomgangsmotto er refrenget i følgende sang:
Jeg spiler min Vinge, hejser mit Sejl,
Men saa er det dog dejligt at fare!
Det fremgår at det er Falk som står i fare for å seile sin skute på grunn, og helt på slutten av komedien synger da også poeten sammen med studentene:
O, saa var det dog dejligt at fare!
Abraham Willaerts (1614).
Falk ber Sivert brenne sitt havarerte prosjekt, skriveriene, formodentlig dikt, med veksler på poetisk gull, som skjuler seg i den låste mappen. Gjennomgående kretser komediens metaforikk rundt temaet sjø, skuter, kompanier som driver med hollandsk last og som går fallitt, òg nå også skuter som går på grunn. Under en samtale mellom Guldstad og poeten i tredje akt er grossererens retorikk overdøvende økonomisk:
"Lyd et Raad, saa godt, som Guld.
Brug lidt Erfaring; hør Dem om i Livet,
Hvor hvert Par Elskende tar Munden fuld,
Som hele Millionen dem var givet.
Saa gaar en Tid i Sejersrus og Tro;
Saa kommer der en Opgjørsdag; – jo, jo!
Da er det hele Bo et stort Fallithus!
Fallit er Tankens Flor i hendes Indre;
Fallit er Sejrens Mod i Mandens Sind,
Fallit, fallit er hele Boets Masse;
Og slige To gik dog i Livet ind
FALK i stærkt Udbrudd
Det er en Løgn!
GULDSTAD urokkelig
For nogle Timer siden
Var det dog Sandhed. Det var Deres Ord,
Og sloges med det ganske Thevandsbord.
(...)"
Det er nettopp her Falk holder sin tale til "teblomsten" hvor frakt på skuter foretrekkes for å slippe toll til kosakker og russere, og det er nærliggende å trekke linjen fra te som utskipes på hjemlige skip (for å slippe toll) til Christian 4s luftkastell Ostindiske Compagni, som altså gikk fallitt. Det vil si, fordi det for kongen var knyttet reputasjon til prosjektet og han stadig sprøytet inn penger, holdt det seg flytende inntil det altså ble avviklet av Riksrådet og Frederik 3.
"han i Brababtstriden" er en referanse til Holbergs Jacob von Tyboe Eller Den stortalende Soldat. Tittelfiguren «heeder endnu over alt udi Holland ‘den Brabandske Jacob’». I de første innleggene på www.holberg-ibsen.blogspot.com (Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat 1-7) argumenterer jeg for at "den Brabandske Jacob" er et satirisk portrett av Christian 4. Jacobs identitet avsløres i nummer 4, et av husene Christian 4 lot bygge på flåtebasen Holmen, Skipperboder, og "den Brabandske Jacob" viser til Karel van Mander IIIs Frederiksborgtapeter som ble vevet i Flandern/Brabant, der Christian 4 er fremstilt som en stor krigsmann under Kalmarkrigen.
En av de mange komiske scenene i Jacob von Tyboe er der den store krigsmann blir båret inn på scenen i en portechaise. I Jacob von Tyboe eller Den stortalende Soldat 7 trekker jeg linjen fra denne scenen til Christian 4, som er avbildet på de "brabantske" tapetene som en stor krigsmann, men som på sine eldre dager lot seg bære rundt i København i en portechaise, byens første. Også Falk benytter bærere. Den siste beskjeden han gir til Sivert, lyder: "Ja skynd Dig; Bærerne staar udfor Døren, – / Nu faar Du hjælpe dem at læsse Børen." "Børen" består av en koffert og en vadsekk, og det er merkelig at Falk trenger bærere for å befordre denne. Ettersom han befinner seg på Drammensveien hadde det vært naturlig med en vogn med kusk. Antallet bærere nevnes ikke; til sammenligning kan nevnes at Christian 4 hadde åtte. Trolig kan denne detaljen henføres til komediens underliggende danmarkshistoriske plan
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar