Kommentarer til Den politiske Kandstøber VII (og I)

                                                     I

Jeg kom dessverre til å fjerne hele det første kommentarinnlegget til Den politiske Kandstøber, og her skal hovedinnholdet gjentas. Herman von Bremen og Jacob von Lubek viser til to tyske byer som begge spiller en viktig rolle i Christian 4s biografi. Et av de tidligste utslagene av Christians ulykksalige innblanding i de tyske anliggender er bestrebelsene på å få sin nest eldste sønn, Frederik, innsatt som erkebiskop i Bremen, som etter reformasjonen var blitt et verdslig embede. Kongen lyktes delvis i 1621 da Frederik ble valgt til koadjutor (biskoppelig medhjelper). Fremstøtet inngikk i en større plan med flere utnevnelser, der målet var å få et fotfeste i stiftene Bremen, Verden, Osnabrück og Halberstadt. Jacob von Lubek viser til det jammerlige resultat av disse bestrebelsene: Ved Freden i Lübeck ble Christian 4 nektet all fremtidig innblanding i de tyske anliggender. 
      I første akt, scene 6 forteller kannestøperdrengen Peiter at Collegium "Polemiticum" forleden dag var blitt avholdt i et vinhus, der han selv hadde vært til stede men oppholdt seg i et annet rom enn politikusene. Dersom han hadde truffet på husbonden, sier Peiter, ville «hans Høyhed icke tilladt ham at kiende mig; thi hand hafde en Mine, som en Kreds-Oberst, som den øverste Bormester, naar hand gir Audience til en Minister.» Kretsobersten er utvilsomt en hentydning til Christian 4, som lot seg velge til kretsoberst i Den nedersaksiske krets for nettopp å blande seg i interne tyske forhold. Dersom en liste over de ti mest fatale beslutninger av danske statsoverhoder skulle skrives, ville Christians valg til kretsoberst stå øverst. Kretsobersttittelen satte nemlig kongen i stand til å gå inn i Trettiårskrigen til tross for at Riksrådet hadde gått imot dette. I 1625 erklærte Christian 4 Ferdinand 2 krig, og i Slaget ved Lutter am Barenberg i 1626 led han et sviende nederlag. Christian ledet selv sine tropper i slaget, som endte i kaos og flukt på dansk side. Kongen unnslapp med nød og neppe; hesten styrtet under ham, og den kongelige feltherre reddet seg ved at stallmesteren overlot ham sin hest. I 1627 invaderte keiserens tropper under general Wallenstein Jylland som de plyndret og satte i brann. Og det var ikke bare fiendens soldater som deltok i ødeleggelsene, men nettopp Christian 4s egne hvervede soldater. Med Trettiårskrigens redsler som bakteppe blir det tydelig hvordan Holberg bygger opp den lærde satiren.

                            Maleri etter Jacques Callots stikk fra 1632.

                                                      VII

Sivert Pose-Kiger (nedsettende for «tollbetjent») iler til med å støtte Hermans forslag om hamburgsk ostindiahandel. Øket handel vil få byen til å florere, mener han, og jo flere skip som legger til havn, desto bedre blir det også "for os smaae Betientere". Sivert sikter til fortolling av skipslasten som altså han utfører sammen med de andre betjentene. Men det posekikkeren ikke nevner, er at Hermans plan om at byen skaffer seg byer i India innebærer at økningen i skip som legger til havn, vil utgjøres av hjemlige hamburgske skip. Kolonier, kompanier og en egen handelsflåte er typisk merkantilistisk idégods, og både diskusjonsemnene i Collegium politicum, nemlig kolonier, kompanier, flåte, toll, accise (avgift på innenlandske produkter) og konsumpsjon (forbruksavgift), òg tollbetjentens rolle vitner om merkantilismens hegemoni i tiden. 

      I de tidligere innleggene har jeg argumentert for at Herman von Bremen er et satirisk portrett av Christian 4, samme konge som introduserte merkantilismen i Danmark. Som merkantilist næret Christian 4 sterk motvilje mot å la andre land tjene penger på varer som det var etterspørsel etter i Danmark; det gjaldt å produsere mest mulig hjemme. Å kjøpe varer i utlandet var ut fra et merkantilistisk synspunkt skadelig for landets økonomi; eksport derimot var positivt. Ideen om å føre varer hjem på danske skip, fortrinnsvis fra danske kolonier, inngår i denne tankegangen; målet var at sølv og gull skulle dynge seg opp i hjemlandet. Handel, som kunne fortolles eller avgiftsbelegges, betydde alt, i tillegg kom hjemlig fremstilling av varer danskene tidligere hadde importert. Det er dette som danner bakgrunnen for Christians etablering av Dansk Ostindisk kompani etter mønster av hollenderne. Kongen hadde ambisjoner om å gjøre Danmark-Norge til en ledende handelsmakt i Europa i konkurranse med Nederlandene og England. Det skulle vise seg at resultatene ikke stod til forventningene.

I en passasje i Dannemarks Riges Historie omtaler Holberg Christian 4s merkantilistiske politikk med ord som synes som hentet rett ut av diskusjonen i Collegium Politicum. Det skjer i forbindelse med skildringen av Det store bilager, bryllupet mellom den utvalgte prins Christian og Magdalena Sibylla i 1634. Her fraviker forfatteren sin sedvanlige regel med å avstå fra å utpensle ”vitløftige Ceremoniers”. Årsaken, sier han, er at ”adskillige curieuse Ting ved denne Leilighed ere forefaldne, som henhøre til de Tiders Historie”. Videre finnes en øyenvitneskildring av den franske forfatteren Charles Ogier som var med i følget til den franske ambassadøren, og som gir en detaljert skildring av Christians påkostede feiring av den danske kongemakt. For en mann som Holberg – moderasjonens talsmann – må den gigantiske festen til ære for den udugelige, utsvevende prinsen ha fremstått i et grelt lys. Ikke minst når man betenker historikerens mulighet til å vurdere de ”curieuse” tildragelsene hundre år senere opp mot den viten man da satt inne med. Det gjaldt naturlig nok prinsens tidlige død grunnet drikk og vellevnet, men i særdeleshet de alvorlige finansielle problemene Danmark gerådet i nettopp på grunn av Christian 4s ødselhet og ambisiøse politikk. 

                                 Fra opptog under Det store bilager.

Ved å gjenfortelle utvalgte deler av den franske autorens entusiastiske skildring har Holberg klart å formidle til ettertiden hvilken umåte ødselhet som preget festlighetene - uten å stikke forfatterjeget frem med en hevet finger og slik utsette seg for kritikk - eller sensur. Avslutningsvis i passasjen skriver Holberg at Ogiers bok først og fremst gir et ”Portrait paa Christiani 4 Magnificence”. Så går han rett over til å resonnere som følger:

Man skulde vel heraf dømme, at Høistbemeldte Konge var en Ødsel Herre; Men, saa prægtig som han var nar Rigets Ære det udfordrede, saa oeconomisk og borgerlig derimod var han i andre Maader.   

Dette er så nær Holberg kan komme en erklæring om at Christian 4 er ødsel, en konklusjon som nok de fleste vil trekke etter å ha lest Ogiers beskrivelse i Holbergs versjon, der prangende ærekjærhet, ødselhet og ovdrikking står i fokus. Forfatteren unnlater å gi noe eksempel på kongens sparsomhet ”i andre Maader”, men viser til ”at Dannemark under ingen Konge havde meer floreret”. Her må vi erindre at Det store bilager fant sted midt i et tiår da Danmarks statsgjeld vokste med rekordfart og folket ble pålagt tunge skattebyrder. Holbergs logikk er angivelig som følger: Ødslingen kunne legitimeres ved landets blomstring, som skyldtes kongens innsats. Det er verdt å merke seg hvilke særlige grunner Holberg anfører for å forklare «Denne Rigets Velstand»:

"…den u-afladelige Omsorg, som Kongen havde for Handelens Opkomst, og var hans synderlige Henseende at etablere Manufacturer og Handel med egne Skibe, paa det at Pengene kunde blive i Landet. I den Henseende havde han oprettet saa mange Compagnier udi Kiøbenhavn; thi foruden det Ostindiske, det Islandske, og Salt-Compagniet, seer jeg af en Kongl. Skrivelse til Peder Wibe, at der ogsaa har været et Østersøisk Compagni i samme Stad."

I denne passasjen er det knapt snakk om noen over- og undertekst. Det Holberg faktisk gjør her, er å legitimere et av kongens kjente pengesluk, Det store bilager, med et annet pengesluk: dannelsen av kompanier, deriblant Det ostindiske, og manufakturer, som endte som tapsprosjekter. 

        

         Duk fra Christian 4s Silkeverk, gitt i gave til den russiske tsar i 1622.

---