Kommentarer til Den politiske Kandstøber IX

Sivert Pose-Kiger og oppasseren Sivert forholder seg begge til en person, henholdsvis Jacob von Bremen og Falk, som mener at han er forutbestemt til å utvirke storverk, men som faller for sin egen hybris. Hos Holberg er det nesten snakk om en standardkarakter, og gjennomgående felles helten av skuter og seilaser. Kremmeren Peder Paars har satset stort sammen med skipsfellene på å fylle en jakt med varer - formodentlig tekstiler, pels, pyntebånd, pepper og sølvsaker dersom innholdet i heltens reisekiste tas som pekepinn - og seile fra Kalundborg til Århus. Men underveis driver jakten ut av og havarerer utenfor Anholt, for siden å legge til i feil havn, slik at den bankerotte kremmeren må traske landeveien til Århus, "fast som nøgen". Niels Klims reise derimot går  under jorden, men etter at han er blitt utropt til keiser, konge og storhertug og begynner å bygge en flåte, dukker undergangstegnene opp. 

"Da jeg havde fået det fra hånden, følte jeg mig som en anden underjordisk Alexander der skulle slippe lige så store kræfter løs her som han engang havde gjort det i vores verden. Magtbegærets vanvid eskalerer i det uendelige og lader sig aldrig standse. Nogle år tidligere havde et ydmygt embede som degn, sekretær eller præst været mit største ønske, højere ambitioner havde jeg ikke. Men nu forekom fire eller fem hele riger mig at være for lidt – så i forhold til min ærgerrighed, der voksede sammen med magten og rigdommen, havde jeg aldrig været mere fattig og forarmet." (Peter Zeebergs oversettelse)

Nøkkelord for eventyreren - som gjerne er prosjektmaker - er storhetsmani, flåte, kompanier, som fører til fall, skibbrudd og bankerott. Som vist i de tidligere kommentarene til Den politiske Kandstøber, fremtrer Jacob von Bremen som et satirisk portrett av Christian 4. Finnes en person med navn Sivert som har tilknytning til kongens heidundrende merkantilistiske seilas? Kan denne personen knyttes til nedtegnelser av samme "seilas"; jevnfør Falks oppasser Sivert som får den låste mappen med poetens havarerte skriveprosjekt, hans romantiske diktportefølje (utvilsomt en henspilling på Ibsens egne nasjonalromantiske dikt)?

Rent konkret gikk Christian 4s merkantilistiske seilas av stabelen 17. april 1599, da kongen innledet reisen til "Norges yderste Egne, lige til Kildin og 'Olenia'  med syv af de største Skibe: Victor, Gideon, Josaphat, Raphael, S. Michel, Hector, Duffven, Pappegøjen". Den som har forfattet disse linjer (på latin) er oversekretæren i Danske Kancelli, adelsmannen Sivert Grubbe. Også Jonas Carisius, sekretær i Tyske Kancelli, førte journal under reisen. Sivert Grubbe, kongens nære venn og svirebror, har samvittighetsfullt loggført drikkingen til kongen eller "kapteinen" (påbudt tittel under reisen), mens Carisius, som var lege, interesserte seg mer for naturobservasjoner.

Ekspedisjonens hensikt var å markere myndighet i rikets nordområder hvor utlendinger, deriblant engelsmenn, hollendere, russere, svensker og samer, drev virksomhet, som fiske- og pelshandel, uten å svare toll til Christian 4; kongen var av den oppfatning at havstrekningen utenfor Norskekysten tilhørte ham. På slutten av 1500-tallet var det stor aktivitet i Nordområdene, til vanns som til lands. I tillegg til jakt, fiske og handel hadde letingen etter Nordøstpassasjen begynt; hensikten var å finne en nordlig vei til Ostindias ettertraktede varer. Kaptein Christian Frederiksen seilte i kjølvannet til Willem Barentsz’ berømte ekspedisjon i 1596–1597, som nettopp hadde som mål å oppdage Nordøstpassasjen. Det var først og fremst handel på Ostindia som motiverte hollendernes utforskning av de nordlige farvann. Etter først å ha oppdaget Spitsbergen og Bjørnøya nådde Barentsz og mennene hans nordspissen av Novaja Semlja. Etter en fryktelig overvintring klarte 12 av mannskapet å ta seg til Kola, hvor de ble reddet. Da var Barentsz og fem andre døde. I 1597 vendte det reduserte skipsmannskapet hjem til Nederland, 1. november ankom de til Amsterdam. 

"Da vi kom dit, ble mange forbauset, for man hadde for lengst regnet oss som døde. Nyheten spredte seg over byen og nådde også frem til Prinsenhof, der Arnoldus Witfeldius, kansler og ambassdør til Kongen av Danmark og Norge, Gøtene og Vendene, satt med til bords. Derfor ble vi straks ført dit og har overfor nevnte herr ambassadør og herrene borgermestrene berettet om vår reise og våre opplevelser." (Beretningen er hentet fra Willem Barentsz’ siste reise. Etter Gerrit de Veers beskrivelse fra 1598. Oversatt og med innledning, kommentarer og noter av Inez Boon Ulfsby, Oslo 1997.

                 Willem Barentsz' skip i ferd med å skrus inn i isen.

Halvannet år etter møtet mellom Christian 4s ambassadør og de hollandske oppdagerne seiler kongen selv ut fra København med Kola som mål. Christian har neppe trodd ekspedisjonen skulle klare å finne en passasje til India, men drømmen om en gang å gjøre en slik oppdagelse, har nok spøkt i tankene hans. I 1610 gav kongen den dansk-norske sjøfareren Jens Munk i oppdrag å lete etter nettopp Nordøstpassasjen. Ekspedisjonen mislyktes. Ni år senere sendte Christian ut en ny ekspedisjon for å lete etter den motsatte passasjen, nemlig Nordvestpassasjen, stadig under Munks ledelse. Under overvintringen i isen døde 63 menn av skjørbuk. På mirakuløst vis klarte Munk å ta seg tilbake til Bergen sammen med to andre overlevende. 
      Christian 4s ekspedisjon til Kola er første kapittel i kongens storstilte merkantilistiske eventyr der tollinnkreving - eller posekikking - var av grunnleggende betydning. Sivert Grubbes dagbok, som er skrevet på latin, forteller altså at syv av flåtens største skip, omtrent halve den dansk-norske orlogsflåten, var med på ferden. "Kapteinen" befant seg om bord på "Victor", ekspedisjonens flaggskip, det gjorde også Sivert Grubbe. 

                                                  
                                              Fregatten "Victor".   

Sivert Grubbes innførsel for 14. mai lyder (Holger Fr. Rørdams oversettelse):

"For god Medbør kom vi endelig med alle vore Skibe, undtagen Pappegøjen, til Varø Havn omtrent Kl. 8 om Morgenen. Her traf vi to engelske Skibe, som strax overgav sig. Hvad der var i Skibene blev erklæret for god Prise. (...)"

Fra Anniken Steinbakks "Fra Mare Nostrum til Mare Liberum. En studie av konflikten mellom Danmark-Norge og England i perioden 1553-1625":

"For om lag 460 år siden satt man i England og planla hvordan man skulle komme seg til de nye og presumptivt lukrative handelsmarkedene i Østen. Verden var delt – èn del til Spania, èn del til Portugal; det hadde paven bestemt. Engelskmennene hadde riktignok tilgang på markeder rundt Østersjøen, i dagens Baltikum, men adgangen til disse var styrt av Danmark-Norge, hvis rike i denne perioden omfattet begge sider av Øresund. Tollen og avgiftene for å seile gjennom sundet hadde lenge vært ett irritasjonsmoment. I 1553 dro noen modige menn ut fra England på jakt etter Nordøstpassasjen. Plutselig hadde man fri tilgang til det russiske markedet – uten å måtte betale Sund-tollen til Danmark-Norge. Årene gikk, land skiftet ledere, og i 1596 kom Christian IV til makten i Danmark-Norge. Tre år senere, i 1599, legger skipet «Victor» ut fra København. Om bord er Christian IV selv. De er på vei mot Norge, herunder Nordkapp, og Nord-Russland. Hensikten er å synliggjøre Danmark-Norges suverenitet over området, etter mange års diskusjoner med England om retten til å ferdes her, og på hvilke vilkår slik ferdsel i så fall skulle finne sted."
Christian oppbrakte flere engelske skip underveis, som må sies å være det eneste nyttige kystvakttoktet foretok seg. Men flåtens tilstedeværelse var samtidig en markering overfor andre makter.

Rune Blix Hagen skriver i "KONG CHRISTIAN IVs TOKT TIL DET YTTERSTE NORD I 1599":

"Formålet med toktet var å rense "Hans Kongelige Majestets strømme" for sjørøvere, fribyttere og andre som seilte øst– og nordom Vardø uten å ha betalt toll eller innløst seilingspass. Overfor de europeiske landene ville Christian Kvart demonstrere at flåtestyrke betydde militær sjømakt. Den dansk-norske armadaens opptreden på den nordre flanke for godt og vel fire hundre år siden var ei kraftfull markering overfor andre europeiske stater av hvem som hadde herredømmet over sjøterritoriet i nord. Suverenitetshevdelsestoktet framsto dessuten som et utvetydig svar på svenske og russiske utfordringer omkring retten til land og skatt på Nordkalotten. Denne skjellsettende ekspedisjonen til de nordlige breddegrader var Christian IVs første store utenrikspolitiske initiativ. Den ga da også gjenklang over store deler av Europa og markerer derfor den dansk-norske kongens inntog som betydningsfull og respektinngytende aktør i europeisk storpolitikk de kommende tiårene."

Til tross for "Victor"s 44 kanoner var det liten våpengny under seilasen; størst ståhei var det nok under "kapteinen"s mange drikkegilder fra Kola i nord til Grimstad i sør, som altså er punktlig nedtegnet av Sivert Grubbe. Dette har jeg omtalt i innlegget "Loggføring av drikk og svir (Vildanden og Peder Paars)" (www.holberg-ibsen.blogspot.com, 26.11.17. Her er et utdrag:

Hans Mikkelsen - Holbergs pseudonym i sitt komiske forfatterskap - ynker seg over at dagboken kremmersvennen Peder Ruus har ført for prinsipalen, kaptein Paars, er blitt fordervet under jaktens havari utenfor Anholt. Dette medfører blant annet at han ikke kan fortelle "hvad han hver Dag, hver Maaltid pleide tære. / Hvor mange Potter Øll min Helt om Dagen drack (...)" Til sistnevnte linje har den lærde Just Justesen føyet en note der han forklarer at Mikkelsen vil raljere med skribenter «som tegne op alt hvad dem vederfares. Der ere fundne adskillige saadanne Journaler efter en og anden, hvormed de haver villet gi tilkiende, at de icke havt meget at bestille.» Substantivet «Ruus» viser hos Holberg i de fleste tilfeller til «rus fremkalt av alkohol». Det er nærliggende å tolke skriverens etternavn "Ruus" i denne betydningen. Fem linjer etter at Peder Ruus er blitt introdusert, uttaler skriveren: «Det meget bedre er en ærlig Ruus at drikke, / End at forlove sig […]» Det kan gi en ekstra vekt til Ruuses nedtegnelse av alle de potter øl som Paars drakk under seilasen. Disse detaljer bringer tanken hen på danmarkshistoriens "fuktigste" dagbok, nemlig den som Sivert Grubbe førte under Christians 4s flåteekspedisjon til rikets nordligste utpost Vardø og videre til Kola i 1599. Den inneholder detaljerte skildringer av fyllefester. Journalinnføringene for øvrig gjaldt i hovedsak enkelte oppbringelser av fremmede skip, grunnstøtingen til kaptein Frederiksens skip «Victor» og en rettssak mot en russisk trollkatt. Her skal nevnes enkelte eksempler på den kongelige ranglingen.

Den 17. mai seilte "Victor" forbi Kildinøya og la siden til havn i Olenja etter

å ha gått på et skjær i innseilingen. Her brakte en russisk befalingsmann, «Gylvanisch», som var i følge med ti andre russere, Kapteinen en god skinke og et smakfullt brød. Samtidig tilbød «Gylvanisch» den skibbrudne Kapteinen all den hjelp han kunne trenge. Christian Frederiksen takket ved å beverte russerne slik på skipet, «at de kom fra Borde som Svin og Bæster». For 11. juni er kun følgende anført: «Stormen stillede lidt af, og vi drak noget i Kaptejnens Kahyt». Da følget omsider ankommer Bergen 21. juni, innleder danskene en heidundrende svir som skal vare ut måneden. Sivert Grubbe har gjort følgende innførsel for 23. juni: "Kaptejnen indbød alle Adelsmend, der havde været med paa Rejsen til et Gilde i Apothekerens, Nicolaus de Freuncks, Hus, og der blev vi svært beværtede. De smukkeste Piger fra Bergen vare tilstede og vi dandsede ordentlig med dem, glade over, at vi endelig vare komne til et Sted, der var efter vor Smag. Tilsidst, da vi havde drukket tæt og dandset nok, slog vi Apothekerens Vinduer i Stykker, og drog Omsorg for, at Kaptejn Christian Frederiksens og alle vores Vaabenmærker bleve indsatte i dem til Erindring." 30. juni: "Hvilede vi en Smule ud efter vore Drikkelag, da vi havde gaaet i en stadig Rus, saa Naturen tilsidst nægtede sin Tjeneste, og det ikke var os muligt at drikke mere; vi maatte saaledes gjøre en Dyd af Nødvendigheden."