Dagens andre facebook-innlegg Kommentar til Falks "Man paastaar vel, at vi Poeter fødes" og "Kjærligheden gjør Petrarker" ("Kjærlighedens Komedie")

I Holbergs komedie "De Usynlige" er det til en forandring Harlekin selv som blir dyktig rundlurt. Utgangspunktet er at Harlekin tar eksempel av sin herre Leander, som er blitt forelsket i en maskert kvinne. Plutselig virker kjæresten Colombine både plump og hverdagslig. Den snarrådige tjenestepiken, Holbergs utmyntning av commedia dell’artes Colombina (lille due”), pønsker ut en hevnplan der Maren-Amme skal oppflamme Harlekins kjærlighet ved å skjule sitt stygge åsyn bak en maske. Planen virker, Harlekin faller pladask. Navnet til Harlekins muse bringer tanken hen på Maren i "Kjærlighedens Komedie", som Stråmand skriver pastorale sonetter til da hun er ung, men som etter en rekke barnefødsler ender opp med en fremtoning, som virker frastøtende på Falk, stykkets poet i andre ledd. Scenen der den forlibte tjeneren beretter om sin nyervervede poetiske åre, fremtrer som et sannsynlig forelegg for to av Falks uttalelser om poeten, nemlig at ”vi poeter (dvs. Falk og hans like) fødes, og at kjærligheten gjør Petrarker. I andre akt har Harlekin fått tak i en fiolin og innleder slik:

"Man siger at Poeter fødes; men det er Løgn. Thi jeg har ofte tilforn søgt at giøre Vers, men det har aldrig villet lykkes for mig. Nu, siden jeg er bleven forliebt, regner der lutter Riim og Poetiske Indfald over mig, saa at jeg tør vove at giøre Vers i Kapp med den beste hornet eller kroned Poet; thi siden jeg forlod min Usynlige, har jeg med liden Umag giort en temmelig hob Vers, og sat dem udi Melodi for at siunge dem uden for min Kiærestes Vinduer."

Harlekin gir seg til å stryke på fiolinen, mens han mumler på visen sin, kvinten ryker, men den forlibte fortsetter ufortrødent med musiseringen. Så sier han:

"Gid jeg faae Skam om jeg min Livs Tid har strøget bedre. Jeg troer, Kierlighed giør ogsaa Spillemænd, saa vel som den giør Poeter; thi min Instrumental-Musiqve gaaer snart ligesaa vel som min Vocal."

I denne scenen finnes således både et utsagn om at poeter fødes og at kjærligheten gjør poeter. Når Harlekin nevner den kronede poet (dvs. poet laureate), er det rimelig å tolke dette som en referanse til den mest kjente av de kronede poeter, nemlig Petrarca. I 1341 ble den italienske dikteren kronet til ”laurbærkranset poet” på Kapitol, som den første siden antikken. Med andre ord: Kjærligheten gjør petrarker.