Dagens facebook-innlegg

ABRAHAM(S) OG SAND(ERUS) / "DEN POLITISKE KANDSTØBER"

"Hvordan skal man få et rike til å florere?" er et sentralt spørsmål i "Den politiske Kandstøber", og i forlengelsen av dette: Hvilken styringsform er den beste for å oppnå dette?

I Danmark, som Holberg utvilsomt viser til i komedien, gjelder Kongeloven (1665):

"Skal derfor ogsaa Kongen allene have højeste magt og myndighed til at giøre love og forordninger efter sin egen gode villie og velbehag at forklare, forandre, formeere, formindske, ja og slet at ophæve forrige af hannem selv eller af hans forfædre udgivne love, (denne Konge-lov alleene undtagen, hvilken, saasom Konge-dømmets rette grund og grundvolds lov, jo endeligen faaer at blive uforanderlig og uryggelig) saa og at undtage hvad og hvem ham lyster af lovens almindelige befalning. (...) saasnart en Konge ved døden afgaar, er strax virkelig og i gierningen selv Konge, og fører Konge Navn og titel den, som arve-linien den næste at være udviiser, og skal hannem strax Kongelige Majestetes titel og ubunden enevolds magt arveligen være til og hiemfalden det samme øjeblik hans formand aanden opgiver."

Uroppførelsen av "Den politiske Kandstøber" finner sted i 1722, to år etter Store nordiske krig, på et tidspunkt da Danmarksriket er "paa Knæ" for å bruke et uttrykk fra komedien.

Skildringen av Herman von Bremen, hans husholdning og prosjekter for å få Hamburg til å blomstre, minner mistenkelig om politikken som ble introdusert i Danmark av Christian 4 og fortsatt under oldenborgerarvingene som fulgte etter slik Kongeloven påbyr: Utesteng de som er født til å styre (fødselsadelen/Riksrådet), etablér kompanier, kolonier, manufakturer i fleng; flå fremmede skip i Sundet og dyng opp edel mynt i landet; kle dere i kniplinger og silke, tapetsér veggene med gobeliner og malerier, tyll i dere kaffe og te og tal fransk!

I tredje akt ankommer to personer, Abrahams og Sanderus, med sine tjenere til Herman von Bremens hus for å spille komedie med den politiske kannestøper. Abrahams henviser til Abraham, israelittenes stamfar; Sanderus henviser overtekstlig til den flamske historiker Antonius Sanderus / Antoon Sanders (1586-1664), undertekstlig til substantivet sand. Det mest kjente løfte om et rikes blomstring finnes i 1 Mos 22. Gud sier til Abraham at han skal ta sin eneste sønn, Isak, som han elsker, og ofre ham. Abraham lyder Herren, men idet han skal stikke kniven i Isak på offeralteret, roper Herrens engel til ham at han ikke skal legge hånd på sønnen. Nå vet Herren at Abraham frykter ham og ikke har spart sin sønn, den eneste, for hans skyld. Siden følger velsignelsen:

«Jeg sverger ved meg selv, lyder ordet fra Herren: Fordi du gjorde dette og ikke sparte din eneste sønn, vil jeg velsigne deg rikt og gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets strand. Dine etterkommere skal ta byene fra sine fiender, og i din ætt skal alle folk på jorden bli velsignet fordi du lød mitt ord."

Den nederste rekken på den første frontispisen i Christian 4s bibel fra 1633 er en fordekt fremstilling av kongens håp om arvekongedømme for sønnen, den utvalgte pris Christian. Christian / kong David er tydelig molefonken med sin åpne middelalderkrone, men den utvalgte prins / kong Josia, også han med middelalderkrone, har blikket håpefullt vendt mot israelittenes kongesalver, som holder den lukkede bøylekrone i den ene hånden; salvningskrukken i den andre. Frontispisen for øvrig forteller at Christian 4, bibelutgiveren, fortrøster seg til at Gud vil fornye sin pakt med danskekongen - som i det siste er blitt rammet av flere alvorlige ulykker som tapet i Keiserkrigen og Kirsten Munks utroskap - dersom loven endres slik at arvekongedømme innføres i Danmark. Frontispisen uttrykker et diametralt motsatt syn av Abrahams.