Kommentarer til Den politiske Kandstøber X
I "Libr. 109. Epigramm. 1.", der et hovedbudskap er at velstand ikke bringer menneskene lykke, skriver Holberg følgende:
"Ligesom jeg agter den fattig, der udi Riigdom aldrig haver nok, og den u-lykkelig, der lader sig anfægte af mindste Anstød. Den som er tilbøjelig til Gremmelse, bliver ved ingen Velstand glad, og den som inclinerer til Gierighed, lever stedse udi Fattigdom: ligesom den Graadige aldrig kand blive mæt, og den Vattersotige aldrig lædskes."
I forrige innlegg trakk jeg linjen fra dette epigrammet til "Handelen" (Dannemarks og Norges Beskrivelse), der Holbergs skriver om danskenes store begjærlighet etter fremmede varer, tilmed de som bare tjener til vellyst. Ovenstående linjer kan tolkes som en moralsk oppfordring til danskene om å legge bånd på sitt begjær. Samtidig er det verdt å nevne at i dette stykke gikk kongehuset foran. Den iøynefallende festivitas som ble utvist under Christian 4s kroning i 1596 overgikk langt det som hadde vært vanlig ved tidligere kroninger i Danmark. Den kostbare markeringen av den danske konge kan sees som en innvarsling av den store satsning på arkitektur, kunst og andre reputasjonsfremmende tiltak under denne kongens regime, som skulle utarte til den pomp og prakt som ble utfoldet under eneveldet, et regime som også brakte økt fokus på ytre tegn på verdighet som rang, titler og ordener.
Allerede med komediens første replikk får publikum vite at mester Herman er blitt fin på det i det siste. Det er Antonius som forteller dette idet han "pynter paa sig" ved døren til mester Hermans hus. Først binder han halskluten om igjen, så tar han opp en kam, kjemmer håret og børster skoene. Det er verdt å merke seg at Antonius kjemmer håret, for det viser at hjulmakeren, som oppebærer komediens moral, ikke bærer parykk liksom alle menn av en viss posisjon på 1720-tallet. Hvorvidt mester Herman bruker parykk før han er blitt borgermester, er usikkert. I femte akt, scene 3 tar han av seg en parykk, kaster den på gulvet, spaserer over den og sparker til den.
Parallelt til at kannestøperen har politiske ambisjoner ønsker han at husstanden skal bli mer fornem. Tjeneren Henrich forteller til Antonius:
"Det meste, hand paa nogen Tid har haft at dadle paa Folckene her i Huuset, er, at der er saadant gemeent Væsen hos os alle, besynderlig hos mig, hvilken hand aldrig nevner, uden hand kalder mig: Din liiderlige gemeene Slyngel. Hand vilde endelig med Dievels Magt forleeden Uuge, at Mutter skulle gaae med Adriane, skiønt hand kom ingen Vej dermed; thi Mutter er en Gudfrygtig gammeldags Kone, som heller lood sit Liv, end lagde sin flasked Trøye af."
Parallelt til at kannestøperen har politiske ambisjoner ønsker han at husstanden skal bli mer fornem. Tjeneren Henrich forteller til Antonius:
"Det meste, hand paa nogen Tid har haft at dadle paa Folckene her i Huuset, er, at der er saadant gemeent Væsen hos os alle, besynderlig hos mig, hvilken hand aldrig nevner, uden hand kalder mig: Din liiderlige gemeene Slyngel. Hand vilde endelig med Dievels Magt forleeden Uuge, at Mutter skulle gaae med Adriane, skiønt hand kom ingen Vej dermed; thi Mutter er en Gudfrygtig gammeldags Kone, som heller lood sit Liv, end lagde sin flasked Trøye af."
Men da Geske forstår at mannen faktisk er blitt borgermester, forandrer hun oppførsel totalt. Først minner hun om hvordan det gikk siste gang han drømte da hun gav ham en ørefik, men etter at han har klart å overbevise konen, faller hun på kne og utbryter." Ach! min hierte Mand! forlad mig, om jeg har giort dig noget imod tilforn." Herman svarer: "Aldt forladt; beflit dig kun paa at være noget fornemme herefter, saa skal du have min Naade. Men hvor skal vi faa en Tienner i en hast?" Heretter er det ektemannen som er herre, og han går av alle krefter inn for å forvandle den gemene fru kannestøper til den fornemme fru borgermester, og Geske følger lydig hans instruksjoner. Det er for øvrig ingen tvil om at hun trives i sin nye rolle.
Mye av komikken etter forvandlingen hviler på Geskes forsøk på å opptre som fornem frue, og de som har satt opp komedien har nok visst å utnytte det komiske potensialet i karakterens kostyme og fremtoning for øvrig. Sannsynligvis har fru bormester, forhenværende kannestøper gitt et utmaiet inntrykk. Blant annet har Geske på mannens bud lånt hunden til nabokonen, Arianke grovsmeds, som må spille rollen som skjødehund. Tjeneren Henrich, som skal illudere lakei i livré, opptrer i mester Hermans gamle brune kjole. Den er altfor lang, men som mester Herman sier: "man faar at hielpe sig i en hast, som mand kand". Spørsmålet er hvordan man i hast har kunnet forvandle håndverkerkonen til en fornem bormesterfrue. Det fremgår at Geske er kledd i forkle under mottagelsen av rådsherrinnene, men ikke hvordan resten av fremtoningen har vært; mon tro hva forfatteren selv har tenkt? Kanskje har man gjort noe med Geskes hår som til vanlig har vært samlet innenfor en kappe. Tidens frisyre blant fornemme damer bestod ikke av parykk slik som for mannens del, men av det naturlige håret påsatt løshår. Hele frisyren ble til slutt pudret , liksom mannens parykk. Til slutt kunne også ulike typer pynt festes til frisyren.
Geske er altså en ganske alminnelig eldre kone fra det lavere borgerskap, som gjør sitt beste for å te seg som fornem frue en stakket stund. I mitt forrige innlegg antydet jeg Holbergs valg av "Geske" kan få sin forklaring i "Libr. I.Epigramm. 109." Når jeg nå ser nærmere på det, blir jeg litt i tvil om en slik mulig sammenheng, men vil likevel nevne dette som del av gjennomgangen av "Geskes" etymologi og bakgrunn.
"Geske" er kjæleformen av "Gjertrud", et gammelt germansk navn som er sammensatt "spyd" og "styrke". Det er nærliggende å anta at Gjertrud eller Gertrud er navnet på en hedensk gudinne, og at deler av hennes kult har blitt omformet og fått sin fortsettelse i dyrkelsen av St. Gertrud fra Nivelles (626–59), datter av Pipin d.e. Helgenen er blant annet skytsgudinne for reisende, enker og katter - at sistnevnte dreper mus og rotter, spiller nok en rolle. Gjertrudsfugl er et gammelt navn på svartspetten og vitner om en sammenheng med helgenen/gudinnen Gjertrud, som vi i dag ikke lenger kjenner til. Noe av tradisjonen er blitt bevart i den kjente legenden om gjertrudsfuglen, som inngår i Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger.
I eventyret fortelles at den gang Vårherre og St. Peter vandret rundt på jorden, kom de en gang til en kone som satt og bakte. Hun het Gjertrud og hadde på seg en rød lue. De hadde gått lenge og var sultne, og Vårherre bad så vakkert om en lefse å smake på. Kona tar et lite emne, men da hun kjevler det ut, blir det så stort at det dekker hele takken. Konen gjentar prosessen to ganger med stadig mindre emne, men også disse gangene blir lefsen for stor. Gjertrud ber Vårherre og St. Peder gå videre uten å ha fått noen lefse. Da ble Vårherre vred og sa at fordi hun unnet dem så ille, skulle hun bli forvandlet til en fugl og ta sin tørre føde mellom bark og ved og ikke få noe oftere å drikke enn når det regnet. Straks han hadde sagt dette, ble kona til en fugl som fløy opp gjennom pipen. Eter den turen ble hun svart over hele kroppen, og kun på hodet hadde fuglen en rød topp. Gjertrudsfuglen pikker støtt på trærne etter mat og piper mot regnvær, for hun er alltid tørst.
Gjertrudsfugl (hunn).
Legendens Gjertrud fremstår som den personifiserte gjerrighet. Blant mennesker på evinnelig jakt etter mer gods og flere goder, som Holberg beskriver i "Libr. I. Epigramm. 109.", inngår den gjerrige. Den gjerrige kan hevdes å bidra sammen med de andre utilfredse menneskene til uforholdsmessig stor etterspørsel etter fremmede luksusvarer i Danmark. Dersom Geske og Herman skulle måtte leve opp til forventningene om å ha en fornem husholdning, ville det ha krevet stadige innkjøp av kaffe, te og specerier; huset ville måtte fylles med fine møbler, malerier, kanskje gobeliner eller tapeter, og de selv og resten av husstanden prange i klær av finere tekstiler med besetninger, pels, kastorhatter, parykker, løshår og alskens pynt. Fransklærer måtte også være på plass; hester og kusk; kanskje en portechaisse; listen er lang.
Jeg er usikker på om det er bakstekonens legendariske gjerrighet som ligger bak Holbergs valg av Geske som navn til fru kannestøper. Men det er andre enkeltheter i Gjertrud-tradisjonen som trolig inngår i bakgrunnen for navnevalget. Et gammelt dansk ordtak lyder: "Glansen/forgyllingen er gått av St. Gjertrud." Dette ble sagt om alle typer skjønnhet som var tapt. Bakgrunnen kan være å finne i middelalderens dyrkelse av St. Gjertrud. Fordi helgenen beskyttet reisende, ble det satt opp statuer av henne langs ferdelsveiene. Disse har trolig ofte vært skåret i tre, forgyllet og malt. Jørn Piø trekker linjen fra uttrykket til tilsvarende i Peder Syv, Almindelige danske Ord-Sproge (1682): "Ingen forsmaa Sankt Anna for [fordi] Guldet er af hende" og "Forgyldningen er af Sankt Jørgen." Dette virker sannsynlig, men det kan ikke utelukkes at andre forhold inngår i forklaringen på uttrykket. Det er jo unektelig en parallellitet mellom bakstekonen Gjertrud som blir helsvart på kroppen og helgenen Gjertrud som mister forgyllingen. Dette bringer frem et annet aspekt ved den falmede Gjertrud: Hun, det vil si skulpturen, er bare et utskåret stykke tre, på alle måter svært fordervelig, akkurat som mennesket. Det er kun bilthuggerens arbeid og farverens og malerens forgylling som gjør det døde trestykket til en vakker helgen, som angivelig hjelper mennesket i dets nød.
Sankt Gjertrud.
Avskallet helgenfigur av tre.
Her skal det minnes om at i det opprinnelige Collegium politicum er det også til stede håndverkere som er sysselsatt med billedfremstilling. I kommentaren til denne passasjen knytter jeg disse til avbildningen av en konge.
I Asbjørnsen og Moes eventyr flyr konen som er blitt forvandlet til en fugl opp gjennom pipen. Ettersom det dreier seg om en opprinnelig katolsk legende, må pipen, en relativt ny innretning, ha erstattet noe annet som har kunnet sverte den forvandlede kvinnen. Her kan man tenke seg ild på en åre og røyk som stiger opp mot ljoren. I forlengelsen av det gamle ildstedet dukker forestillingen om sjelens reise gjennom skjærsilden opp. Også under denne reisen ble nemlig St. Gjertrud påkalt, så det kunne hevdes at denne detaljen utgjorde nok et sammenfall med legenden om bakstekonen. Hun hadde jo syndet mot Vårherre, og ble til gjertrudsfugl som straff. Til grunn for både fuglens flukt gjennom ild og røyk og st. Gjertruds bistand under sjelereisen gjennom skjærsilden ligger trolig hedenske forestillinger.
Geske, av Gjertrud, har så visst tapt glansen. I femte akt, scene 3, forteller Henrich til mester Herman, som nå innehar den høye borgermesterverdighet, at et helt regiment matroser står utenfor huset og krever sin rett. Herman, som selv viker tilbake for å utøve noen form for tukt, ber tjeneren hitkalle Geske, som nok kan holde styr på matrosene. Henrich fraråder dette ettersom de kan ta henne med vold, hvortil Herman repliserer: "Ej! det er jo en gammel kone."
Holberg bruker aldri Geske/Gertrud som navn på komediens attraktive gifteferdige unge pike, tvertimot brukes Geske som skjellsord, nemlig i utskjellingsscenen i ULYSSES Von ITHACIA Eller En Tydsk COMOEDIE mellom Penelope og Helenes søster, Rosimunda. Sistnevnte knipser med fingeren mot Penelope og sier: "og den er for deg Gædske!" Her kunne betydningen nettopp være din gamle kjerring og peke mot en avskallet Gjertrud eller svart gjertrudsfugl. Penelope er jo en gift kone med barn, dette siste ifølge komedien, og fremstår som sinnbildet på den hardt arbeidende husfrue og trofaste kone. Nok et eksempel kan peke i samme retning. I vertshusscenen i Peder Paars, fjerde bok, fortller verten om en del ting stadens satyrikus, Hieronymus, aldri vil kunne få seg til å skrive, deriblant:
Geske er altså en gammel kone som ikke lenger har noen attraksjon, motsatt datteren, Engelke, "lille engel". Slik er livets gang; også Engelke vil om et par-tre tiår miste glansen. Dette fremtrer som en parallell til Magdelone-figuren, som gjerne er den gamle kone i komediene. Magdelone er en variant av Magdalena. Magdalena eller Maria Magdalena er tradisjonelt blitt oppfattet som den angrende falne kvinnen som vasket Kristi føtter med sine tårer. Tidligere fantes det hjem for falne kvinner, såkalte magdalene(a)hjem. En magdalene var en kvinne som hadde sex uten å være gift, ofte med barn som resultat. I en rekke tilfeller søkte den falne kvinnen underhold som amme. Det var imidlertid ingen klar grense mellom en kvinne som hadde falt i ulykken, som det het, og en prostituert; falne var de alle sammen.
Christian 4s Tukt- og Børnehus i København. Olaf Olsen skriver i Christian IV’s tugt- og børnehus at rentemester Axel Arnfeldts memorial viser «at selv om de løse kvinder sattes til det simpleste og enkleste arbejde i kvindeafdelingen, nemlig spinding, så var de genstridige og uduelige arbejdere, der nok måtte volde en fabriksherre bekymring.»
Språkbruken vitner om den misforståtte forståelsen av ekteskapets betydning. Ekteskapsinngåelse er ikke noe sakrament, og Luther er meget tydelig på at det ekteskapelige samliv er akkurat like syndig som det utenforekteskapelige. Etter Adam og Evas syndefall utvikler alle avkommerne kjønnsdrift, og det er denne som er syndig. Kanskje skal Holbergs navnevalg forstås slik at både gjertruder/gesker og magdeloner vitner om at mennesket er syndig og fordervelig; det er underlagt aldring, forgjengelighet og død. Akkurat dette er hovedbudskapet i Ibsens Kjærlighedens Komedie, som nok er det skuespillet hvor det er flest hentydninger til Holberg og samværet i Det lærde Holland. Her uttaler Falk, som omtales som "han i Brabantstriden" (viser til Jacob von Tyboe) og som siterer Erasmus Montanus:
"Thi den solide Grundvold, kan jeg tænke,
Er sagtens Mynt, – Mirakelmidlet Mynt,
Som laaner mangen middelaldersk Enke
Sankt Gjertruds Gyldenglorie til Pynt."
"Geske" er kjæleformen av "Gjertrud", et gammelt germansk navn som er sammensatt "spyd" og "styrke". Det er nærliggende å anta at Gjertrud eller Gertrud er navnet på en hedensk gudinne, og at deler av hennes kult har blitt omformet og fått sin fortsettelse i dyrkelsen av St. Gertrud fra Nivelles (626–59), datter av Pipin d.e. Helgenen er blant annet skytsgudinne for reisende, enker og katter - at sistnevnte dreper mus og rotter, spiller nok en rolle. Gjertrudsfugl er et gammelt navn på svartspetten og vitner om en sammenheng med helgenen/gudinnen Gjertrud, som vi i dag ikke lenger kjenner til. Noe av tradisjonen er blitt bevart i den kjente legenden om gjertrudsfuglen, som inngår i Asbjørnsen og Moes eventyrsamlinger.
I eventyret fortelles at den gang Vårherre og St. Peter vandret rundt på jorden, kom de en gang til en kone som satt og bakte. Hun het Gjertrud og hadde på seg en rød lue. De hadde gått lenge og var sultne, og Vårherre bad så vakkert om en lefse å smake på. Kona tar et lite emne, men da hun kjevler det ut, blir det så stort at det dekker hele takken. Konen gjentar prosessen to ganger med stadig mindre emne, men også disse gangene blir lefsen for stor. Gjertrud ber Vårherre og St. Peder gå videre uten å ha fått noen lefse. Da ble Vårherre vred og sa at fordi hun unnet dem så ille, skulle hun bli forvandlet til en fugl og ta sin tørre føde mellom bark og ved og ikke få noe oftere å drikke enn når det regnet. Straks han hadde sagt dette, ble kona til en fugl som fløy opp gjennom pipen. Eter den turen ble hun svart over hele kroppen, og kun på hodet hadde fuglen en rød topp. Gjertrudsfuglen pikker støtt på trærne etter mat og piper mot regnvær, for hun er alltid tørst.
Gjertrudsfugl (hunn).
Legendens Gjertrud fremstår som den personifiserte gjerrighet. Blant mennesker på evinnelig jakt etter mer gods og flere goder, som Holberg beskriver i "Libr. I. Epigramm. 109.", inngår den gjerrige. Den gjerrige kan hevdes å bidra sammen med de andre utilfredse menneskene til uforholdsmessig stor etterspørsel etter fremmede luksusvarer i Danmark. Dersom Geske og Herman skulle måtte leve opp til forventningene om å ha en fornem husholdning, ville det ha krevet stadige innkjøp av kaffe, te og specerier; huset ville måtte fylles med fine møbler, malerier, kanskje gobeliner eller tapeter, og de selv og resten av husstanden prange i klær av finere tekstiler med besetninger, pels, kastorhatter, parykker, løshår og alskens pynt. Fransklærer måtte også være på plass; hester og kusk; kanskje en portechaisse; listen er lang.
Jeg er usikker på om det er bakstekonens legendariske gjerrighet som ligger bak Holbergs valg av Geske som navn til fru kannestøper. Men det er andre enkeltheter i Gjertrud-tradisjonen som trolig inngår i bakgrunnen for navnevalget. Et gammelt dansk ordtak lyder: "Glansen/forgyllingen er gått av St. Gjertrud." Dette ble sagt om alle typer skjønnhet som var tapt. Bakgrunnen kan være å finne i middelalderens dyrkelse av St. Gjertrud. Fordi helgenen beskyttet reisende, ble det satt opp statuer av henne langs ferdelsveiene. Disse har trolig ofte vært skåret i tre, forgyllet og malt. Jørn Piø trekker linjen fra uttrykket til tilsvarende i Peder Syv, Almindelige danske Ord-Sproge (1682): "Ingen forsmaa Sankt Anna for [fordi] Guldet er af hende" og "Forgyldningen er af Sankt Jørgen." Dette virker sannsynlig, men det kan ikke utelukkes at andre forhold inngår i forklaringen på uttrykket. Det er jo unektelig en parallellitet mellom bakstekonen Gjertrud som blir helsvart på kroppen og helgenen Gjertrud som mister forgyllingen. Dette bringer frem et annet aspekt ved den falmede Gjertrud: Hun, det vil si skulpturen, er bare et utskåret stykke tre, på alle måter svært fordervelig, akkurat som mennesket. Det er kun bilthuggerens arbeid og farverens og malerens forgylling som gjør det døde trestykket til en vakker helgen, som angivelig hjelper mennesket i dets nød.
Sankt Gjertrud.
Avskallet helgenfigur av tre.
Her skal det minnes om at i det opprinnelige Collegium politicum er det også til stede håndverkere som er sysselsatt med billedfremstilling. I kommentaren til denne passasjen knytter jeg disse til avbildningen av en konge.
I Asbjørnsen og Moes eventyr flyr konen som er blitt forvandlet til en fugl opp gjennom pipen. Ettersom det dreier seg om en opprinnelig katolsk legende, må pipen, en relativt ny innretning, ha erstattet noe annet som har kunnet sverte den forvandlede kvinnen. Her kan man tenke seg ild på en åre og røyk som stiger opp mot ljoren. I forlengelsen av det gamle ildstedet dukker forestillingen om sjelens reise gjennom skjærsilden opp. Også under denne reisen ble nemlig St. Gjertrud påkalt, så det kunne hevdes at denne detaljen utgjorde nok et sammenfall med legenden om bakstekonen. Hun hadde jo syndet mot Vårherre, og ble til gjertrudsfugl som straff. Til grunn for både fuglens flukt gjennom ild og røyk og st. Gjertruds bistand under sjelereisen gjennom skjærsilden ligger trolig hedenske forestillinger.
Geske, av Gjertrud, har så visst tapt glansen. I femte akt, scene 3, forteller Henrich til mester Herman, som nå innehar den høye borgermesterverdighet, at et helt regiment matroser står utenfor huset og krever sin rett. Herman, som selv viker tilbake for å utøve noen form for tukt, ber tjeneren hitkalle Geske, som nok kan holde styr på matrosene. Henrich fraråder dette ettersom de kan ta henne med vold, hvortil Herman repliserer: "Ej! det er jo en gammel kone."
Holberg bruker aldri Geske/Gertrud som navn på komediens attraktive gifteferdige unge pike, tvertimot brukes Geske som skjellsord, nemlig i utskjellingsscenen i ULYSSES Von ITHACIA Eller En Tydsk COMOEDIE mellom Penelope og Helenes søster, Rosimunda. Sistnevnte knipser med fingeren mot Penelope og sier: "og den er for deg Gædske!" Her kunne betydningen nettopp være din gamle kjerring og peke mot en avskallet Gjertrud eller svart gjertrudsfugl. Penelope er jo en gift kone med barn, dette siste ifølge komedien, og fremstår som sinnbildet på den hardt arbeidende husfrue og trofaste kone. Nok et eksempel kan peke i samme retning. I vertshusscenen i Peder Paars, fjerde bok, fortller verten om en del ting stadens satyrikus, Hieronymus, aldri vil kunne få seg til å skrive, deriblant:
"Ej Trudsler, Pinebenck ej Knæfald, Suck, ej Bøn / At sige tvinger ham at Gertrud Smeds er Kiøn". |
Geske er altså en gammel kone som ikke lenger har noen attraksjon, motsatt datteren, Engelke, "lille engel". Slik er livets gang; også Engelke vil om et par-tre tiår miste glansen. Dette fremtrer som en parallell til Magdelone-figuren, som gjerne er den gamle kone i komediene. Magdelone er en variant av Magdalena. Magdalena eller Maria Magdalena er tradisjonelt blitt oppfattet som den angrende falne kvinnen som vasket Kristi føtter med sine tårer. Tidligere fantes det hjem for falne kvinner, såkalte magdalene(a)hjem. En magdalene var en kvinne som hadde sex uten å være gift, ofte med barn som resultat. I en rekke tilfeller søkte den falne kvinnen underhold som amme. Det var imidlertid ingen klar grense mellom en kvinne som hadde falt i ulykken, som det het, og en prostituert; falne var de alle sammen.
Christian 4s Tukt- og Børnehus i København. Olaf Olsen skriver i Christian IV’s tugt- og børnehus at rentemester Axel Arnfeldts memorial viser «at selv om de løse kvinder sattes til det simpleste og enkleste arbejde i kvindeafdelingen, nemlig spinding, så var de genstridige og uduelige arbejdere, der nok måtte volde en fabriksherre bekymring.»
Språkbruken vitner om den misforståtte forståelsen av ekteskapets betydning. Ekteskapsinngåelse er ikke noe sakrament, og Luther er meget tydelig på at det ekteskapelige samliv er akkurat like syndig som det utenforekteskapelige. Etter Adam og Evas syndefall utvikler alle avkommerne kjønnsdrift, og det er denne som er syndig. Kanskje skal Holbergs navnevalg forstås slik at både gjertruder/gesker og magdeloner vitner om at mennesket er syndig og fordervelig; det er underlagt aldring, forgjengelighet og død. Akkurat dette er hovedbudskapet i Ibsens Kjærlighedens Komedie, som nok er det skuespillet hvor det er flest hentydninger til Holberg og samværet i Det lærde Holland. Her uttaler Falk, som omtales som "han i Brabantstriden" (viser til Jacob von Tyboe) og som siterer Erasmus Montanus:
"Thi den solide Grundvold, kan jeg tænke,
Er sagtens Mynt, – Mirakelmidlet Mynt,
Som laaner mangen middelaldersk Enke
Sankt Gjertruds Gyldenglorie til Pynt."
Dette vil jeg kommentere i neste innlegg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar