Kommentarer til Den politiske Kandstøber ("Democritus og Heraclitus") XXIV

Redigert utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter:

Den fremmede personen som Peder Paars og følge møter på Anholt etter grunnstøtingen, legger for dagen en særlig interesse for jaktens last, og spør: «hvad haver I for Vare». Siden de nylig støtte an, mener han det er fullt mulig å berge varene, og etter at Paarses kiste full av finere tekstiler, pels, pyntebesetning, sølvsaker og pepperkaker er brakt i trygghet, styrter alle ut til det sønderrevne skroget. Eposets poet, Hans Mikkelsen, forteller at han «paa en Prick / Altsammen kunde læt opregne og beskrive, / Et fuldt Register paa den heele Cargo give […]» Det betyr at det eksisterer en detaljert skriftlig oversikt over hele lasten som ble reddet fra vraket, som Mikkelsen har anledning til å lese. Dette er formodentlig en hentydning til et spesielt register, Øresundstollregnskapene, der med få unntak all fortolling av skip og last som er blitt anholdt ved Kronborg slott er nøyaktig nedtegnet.

      Anholtingene er ikke bare interessert i å bemektige seg cargoen til Paars. I fredsslutningen etter «slaget» på Anholts strand lyder krigsskadeerstatningens punkt 4: Paars og følge skal betale «Kioele, Trøye, Samt heele bierget Gods». Undertøyet derimot skal de overvunne få beholde, sammen med kobbermynten. Her ser vi at kjole og trøye nevnes sammen med det bergede godset, noe som kan understøtte hypotesen om at Paarses jakt for en stor del er lastet med de viktige importartiklene til Danmark på denne tiden, navnlig finere tekstiler og de andre artiklene som er nevnt under omtalen av kremmerens reisekiste; typiske eksempler på varer Holberg forteller danskene har begjærlighet etter, og som kun tjener til vellyst (jfr. innlegg XIV). Disse varene er det tydeligvis stor interesse for på Anholt.

      Den fremmede opplyser følgende om stedet de er kommet til: «Det Eyland Anholt heder». Det er verdt å merke seg at «eyland» eller «øland» ofte er blitt

brukt om Danmark, som er en nasjon bestående av flere øyer. Navnet

«Anholt» er forklart i en av Just Justesens noter: «Saa kaldet, fordi det holder Skibe an. Vid: Ped: Syvs Ordsprog […]» Forklaringen medfører ikke riktighet. Dette er selvfølgelig Holberg klar over, noe som åpner for å tolke noten satirisk. Den viktigste inntektskilden på eposets Anholt er plyndringen av skip som strander på øya. Den påfallende hjelpsomme mannen tenner ild for de skibbrudne på klinten, noe som tyder på at det ikke har vært ild der tidligere, det vil trolig si i øyas fyr. Historien har mange eksempler på at folk lot være å skjøtte vedlikeholdsplikten på steder der det var fyr, og det er nok denne kjensgjerning Holberg sikter til. Bare ved sin beliggenhet er Anholt en fare for skipstrafikken om natten og ved dårlig sikt. Derfor ble et av Danmarks aller første fyr bygget på Anholt, og øyboerne hadde plikt til å sørge for at det var tent, noe som slett ikke alltid ble etterfulgt. Forfatteren antyder slik sett at anholtingene unnlater å tenne fyret for at skip skal grunnstøte, ettersom ran av skipsvrak og sjøfarende er viktigste næring i dette øylandet, for øvrig en ikke uvanlig inntektskilde tidligere for folk som bodde ved sjøen. Når den fremmede endelig sørger for lys fra klinten, er det neppe av omtanke for de skibbrudne, men av selvisk interesse for deres last.

      Skjebnen til Paars, klærne og cargoen hans kan ikke annet enn bringe

tanken hen på øylandet Danmark selv, som i kraft av sin geografiske

beliggenhet på begge sider av den trangeste del av Øresund kunne holde

skip an for å innkreve toll. 

Den første kjente befestning på det strategisk viktige stedet er Krogen, som ble oppført av Erik av Pommern rundt 1420 med det formål å innkreve avgift av skipene som passerte. Siden ble Kronborg bygget av Frederik 2 1574–85 på restene av Krogen. De utenlandske skipene som ble anholdt ved Kronborg, opplevde det etter hvert som et ran i takt med at tollsatsen stadig ble øket for å dekke danskekongens behov for mynt. Sundtollen gjorde et stort hopp da Peder Oxe (1520–75) fikk endret bestemmelsen slik at det ikke lenger var skipet, men lasten eller cargoen som avgjorde størrelsen på tollen. Reformen førte til en tredobling av inntektene og bidrog i vesentlig grad til at Danmark klarte å redde seg ut av den økonomiske krisen landet havnet i etter Syvårskrigen. Noten som oppgir etymologien til «Anholt», viser da også til Plautus’ komedie Menaechmi, der den gamle greske havnebyen Epidamnos, dagens Dürres i Albania, fremstilles som en lastenes by. Justesen siterer en linje på latin som kan oversettes slik til dansk: «Derfor er der givet denne by navnet Epidamnus, fordi ingen skilles herfra uden tab (damnum).» (LHS) Dette er nok en understrekning av at øylandet der Paars strander, flår fremmede.

      Opplysningen om den nøyaktige registreringen av de konfiskerte

varene antyder at dette ikke bare peker mot de tilfeller der strandbefokningen

bemektiger seg vrakgods i strid med loven. Ranet av fremmede og deres skipscargo angår hele øylandet Anholt og virker institusjonalisert. Den kjensgjerning at størstedelen av inntektene fra plyndringen av de sjøfarende går i lommene til fogd Woldemar, Anholts hersker, kan peke mot Danmarksriket; Sundtollen gikk nemlig rett i danskekongens egen kiste. Woldemar styrer for øvrig etter en hemmelig lov, noe som minner om forholdene i Danmark. Kongeloven (1665) var i praksis ukjent for folket inntil Holberg publiserte den i Dannemarks og Norges Beskrivelse i 1729. Riktignok ble Kongeloven utgitt av Frederik 4 i 1709, men da kun i en kostbar utgave beregnet for et svært begrenset publikum.
      Danskekongen satte en god del av tollinntektene i sirkulasjon i sitt eget land, slik at det også dryppet noe på undersåttene. Slik sett kunne det hevdes at den fremmedes utsagn «Hver lever Christelig og nærer sig af Vrag», viser til Danmark, så fremt «Vrag» byttes ut med skipene som ble avkrevet toll ved Kronborg. Mikkelsens påpekning av at den gamle skikken med plyndring av skip er en akseptert del av et kristent regime, kan tolkes som et fordekt utsagn om at Danmark – et kristent kongerike – anholder fremmede skipene for å slå kloa i eiernes penger, skjønt det rent formelt handler om en nøktern registrering av varelasten i den hensikt å fastsette tollavgiften.

      Det er verdt å merke seg at innholdet i kremmerens reisekiste, som peker mot import av "vellystartikler" (innlegg XIV), knyttes til ran av skipslast. I det førsiterte avsnittet i "Handelen" skriver Holberg følgende:

"Naar man eftertænker, at Dannemark ingen exporter har eller vahre at udføre, og, naar man tilligemed betragter den store begierlighed dette folk har til fremmede vahre endogsaa dem, der allene tiene til vellyst, item at faa ting her udi landet blive fabrikerede, da kand man fast ikke begribe, hvorledes der endnu kand være rede penge tilbage."

Svaret på hvorledes det ennå kunne være rede penger tilbake i Danmark, er utvilsomt Øresundstollen. Dersom ikke kongen hadde kunnet øse av denne kilden, ville han neppe kunnet omgi seg med all den pomp og pakt som preget kongehuset. Fornemme københavnere ville heller neppe kunnet kle og utstyre seg slik som den "velfornemme kremmer" Peder Paars, i kjol av sars, vest i kalemank med silkeknapper, kastorhatt og rulærssko.

                                         Frederik 4 (1671-1730).

Det råder i dag liten tvil om at den innbringende Sundtollen fikk fatale

følger for det lille landet som lå så gunstig plassert på hver side av Øresund,

et av verdens mest trafikkerte streder. Man kan ikke ustraffet rane

fremmede nasjoner for store summer over lengre tid, en kjensgjerning

som kan ha vært innlysende for Holberg. Det var riktignok ikke tollinnkrevingen

som sådan det ble reagert på; kongen bidrog med gjenytelser som jakt på pirater og oppsetting av sjømerker, men størrelsen på tollen. Etter hvert fungerte denne som en ren inntektskilde for kongen, og alt i 1594 sammenligner presten Jon Jensen Kolding Øresundstollen med en gullgruve og Danmark med Arabia og Spania og andre land med tilgang på rike metallforekomster: 

«Thi landet frembringer – bortset fra metalminer – sine egne vældige rigdomme. Til visse er nemlig denne Balterhavets munding en sand guldgrube og ægte vingård. Havet flyder nemlig med vin og guld. I kraft af disse umådelige årlige indtægter vokser kongens skatkammer og rigdomme …» 

På Holbergs tid var Sundtollen en fast institusjon, i praksis regale (kongelig rettighet), og neppe tema for åpen debatt.