Kommentarer til Den politiske Kandstøber ("Democritus og Heraclitus") XXVI

Mennesket er det aller edleste i skaperverket fordi det har fått en sjel. Likevel lar det seg kujonere av en jordklump; en eneveldig hersker som er skapt av jord og vil bli til jord. Et viktig ankepunkt er at mennesket, både hersker og undersått, unnlater å tenke på sin sjel og i stedet lar seg styre av pasjoner og begjær, det være seg etter ære og makt eller tant og fjas. Dersom menneskene hadde vært mer vendt mot sjelen, ville de i større grad ha sanset hva som er rett og galt. I satirens første linjer beskrives sjelen som følger:

Et prægtigt Lys jo i vort legeme er sat, En Siæl er os betroed, en herlighed, en skat, Guds egen aande, Det prektige lyset er naturens lys, et begrep som forekommer flere ganger hos Holberg og som stammer fra opplysningstidens filosofi som igjen viser til gresk filosofi. I tilknytning til dette finnes et annet begrep, naturens orden, og denne orden kan menneskene oppdage ved å studere naturen, det vil si den fysiske verden (inklusive de menneskelige relasjoner eller forhold). Mennesket kan altså opplyses ved å studere naturen eller verden. For Holberg vil naturens lys i siste instans være likt med Guds lys, ettersom det er Gud som har skapt verden og menneskene. Et annet sentralt begrep i denne sammenheng er naturens rett, som postulerer at forskjellen på rett og galt er naturgitt. Men også denne lar seg tilbakeføre til Gud, for det er han som lot trær vokse opp i Edens have, og blant disse var treet til kunnskap om godt og ondt. Etter at menneskeparet har spist av det forbudne treet, får de kunnskap om godt og ondt. Det første de oppdager, er sin egen nakenhet, og de dekker til kjønnsorganene. Da Adam og Eva jages ut av Eden, vet de altså forskjell på godt og ondt eller rett og galt. Det kan nærmest utelukkes at dette skriftstedet ikke har inngått i Holbergs refleksjoner om naturens rett. I forfatterens skrifter inngår referanse til de sentrale fortellingene i Mosebøkene, som syndefallet og byggingen av tårnet i Babel, som grunnleggende del av moralen.        Den første onde handlingen Bibelen omtaler etter utdrivelsen av haven, er da Kain dreper Abel. Årsaken er at Herren ser med velvilje til hyrden Abel og hans offergave, men ikke til jorddyrkeren Kain og hans gave. Adam og Evas førstefødte sønn blir svært sint. Herren oppdager at han ikke har godt i sinne og påbyr ham å betvinge sitt begjær til å synde. Men Kain dreper Abel. Da sier Herren: "Hør, din brors blod roper til meg fra jorden!"  Skriftstedet kan sammenstilles med den første onde handlingen som nevnes i satirens innledning. Mennesket kan ikke leve helt fritt, hevder Holberg: "Thi broders sværd da mod en broder draget staar; En Fader mod sin Søn, en Søn imod sin Fader Paatager Harnisk, og til Strid sig føre lader. (...) Naar riiset kun er brudt, og Straf ej meer kand temme, Strax seer man mennesker i Mennesk-blod at svemme,"   Også i beskrivelsen av den polerte byen midt i Europa (= København) er det brødredrap som nevnes først. Mannen fra månen ville oppdage at der kjempet brødre mot brødre. Kort under står det at hvis et menneske var blitt myrdet eller byer svømte i menneskeblod, ble det feiret med musikk, dans og klokkeringing, dette har kan knyttes til feiringen i København etter Christian 5s seier i den innledende fasen av Skånske krig (jfr. innlegg 3.7.). Her må det erindres at brødres blod roper til Gud fra jorden.                  Christian 5 under Skånske krig (Rosenborg-tapetene). I innlegget 25.6. skriver jeg følgende basert på satirens innledende passasje: "Fordi mennesket er grumt eller grusomt, må det kunne straffes med galge, kak, ris etc. og være underlagt lover. De grumme lover er hugget i stein. Frihet kan ikke innføres blant menneskene, for da ville brutaliteten utfolde seg; bror trekke sverdet mot bror; far krige mot sønn og sønn mot far. Når riset er brutt, ser man straks menneskene svømme i menneskeblod; idet Moseloven mister sin makt, blir Guds egen stad til en røverkule." Samme scenario finnes altså i den polerte byen midt i Europa (= København), noe som leder til den mistanke at Moseloven ikke gjelder i Danmarks hovedstad; dette er et hovedtema i innlegget 16.7.        Den sentrale person i den lovløse blodtørstige byen der forfengelighet og vellevnet lever ved siden av den dypeste fattigdom og nød, er kongen, den "ringe Madik, Kaalorm og Oldenborger"; åtselet og jordklumpen som kujonerer alle andre ved sin enevoldsmakt. For denne jordklumpen finnes ingen kak eller galge, og kan det tilføyes: ingen lover hugget i stein. Den makt og gudenærhet oldenborgeren tillegges i Kongeloven, står nemlig i sterk kontrast til Moseloven, spesielt det første bud, Du skal ikke ha fremmede guder for meg, og det opprinnelig andre bud, billedforbudet, og det sjette: Du skal ikke slå ihjel. Ingens levnet passer bedre med beskrivelsen av brødre som dreper brødre og får byer til å svømme i menneskeblod, enn den danske kongens, som kan gå til krig når han finner det for godt (jfr. Kongeloven V).        Enevoldskongen kan gjøre akkurat som han lyster med lovene (jfr. Kongeloven III) og står som det eneste menneske på jorden over loven. Men også en oldenborger i rett arvelinje kan, som Kain, henfalle til begjær og drepe sin egen bror. Etter oppløsningen av Riksrådet i 1660 ble det innført full frihet for kongen; det var ikke lenger noen institusjon som kunne legge bånd på oldenborgerens begjær etter ære og makt - eller høye tollinntekter.      Holberg hevder at det er kun fordi mennesket har fått en fornuftig sjel, at det kan karakteriseres som en tyrann og en narr. Her kan det legges til at det er kun fordi kongen står utenfor loven at han uhindret kan herske ut fra sine pasjoner og derfor ikke er i stand til å handle raisonabelt. Det finnes ingen i riket som er verdig til å sette kronen på oldenborgerens hode eller som kan tukte hans "Hær af Ønsker, Lyster og Begær, for å sitere Peer Gynt kort før narrekroningen utenfor dårekisten i Kairo. Den som setter halmkronen på hodet til "keiser Peer", er ingen ringere enn dårekistedirektør Begriffenfeldt. Her kan forstavelsen enkelt fjernes, så dukker Griffenfeld opp; den tidligere servile nedskriver av Kongeloven, det krimskramsede keiserlige pergament, for å sitere den ytterst tjenstvillige minister Hussejn, som egentlig bare er er en penn som ber om å bli halshugget! Dette er en utvetydig hentydning til Danmarks mektigste mann, rikskansler grev Griffenfeld, som hadde nedtegnet/forfattet Kongeloven den gang han het Peter Schumacher og var Frederik 3s kammersekretær. I henhold til denne loven kunne kongen gjøre akkurat hva han ville med hvem som helst - inklusive dømme ham til halshugging òg tilbakekalle dommen i det øyeblikk sverdet skulle falle.    Kongeloven (1665), nedskrevet av Peter Schumacher, senere grev Griffenfeld. Peter Schumacher, tidligere grev Griffenfeld, under bøddelens sverd 1676. Schumacher ble benådet på stedet, og dommen omgjort til livsvarig fengsel.  Satirens jordklimp, åtsel og dåre er et nådeløst portrett av den eneveldige oldenborger, men det finnes ett som er langt verre, nemlig skildringen av den totalt unyttige skjødehund i "Epistel 69, Tomus I".                                                  forts.