Utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter (redigert) 

Skjødehunden på den bløte puten

Skjødehunder tilhører en dyreart som nyter privilegiet ikke å bli slaktet og spist, et tema Holberg debatterer i «Epistel 69, Tomus I». Epistelens budskap er viktigheten av skribentens frihet til å utfordre vedtatte sannheter med «paradoxe Meninger». «Paradoks» betyr her «urimelig», «uforståelig» eller «selvmotsigende», men det er verdt å merke seg at det kan settes et «tilsynelatende» foran adjektivet, slik at uttrykket kan bety to helt motsatte ting, eksempelvis «selvmotsigende» eller «tilsynelatende selvmotsigende». En rekke gamle sannheter, i praksis villfarelser, overtro og «Monstra», bør ifølge forfatteren utfordres, nemlig med paradokse meninger. I slike tilfeller må man formode at de paradokse meningene bare er tilsynelatende selvmotsigende eller urimelige.

      Det er lite sannsynlig at Holberg ser det som en fanesak å overtale menneskene til å spise kjæledyrene sine. Snarere kan det hevdes at forfatterens humør i epistelen veksler - et gjennomgangsmotiv i Holbergs skrifter - han er alvorlig når han uttaler seg om viktigheten av at skribenter er kritiske, men lystig når han kritiserer at menneskene spiser nyttige dyr, men skåner de unyttige kjæledyrene (min kursivering):

"Paradoxe Meeninger og Lærdomme have erhvervet det Menneskelige Kiøn
stor Beqvemmelighed, og hævet mangen latterlig og skadelig Overtroe, hvorved
saavel Personer i sær, som heele Lande og Riger ere styrtede i Uheld. Vore
Forfædre have ladet sig forskrække af Fugle-Skriig, af Maanens og Solens Formørkelse, af Cometer; og derved have forsømt de vigtigste Ting, og opofret

Republiqvers Velfærd. Mange have heller villet døe af Hunger, end æde visse
af Vanen forbudne Ting, hvorudi dog kunde være naturlig og god Føde. Der
vilde, for Exempel end findes utallige Personer, der heller skulde beqvemme
sig til at æde Bark af Træer, eller kaage Suppe paa deres Skoe og Tøfler, end at
opofre en Hund eller Kat, og det ikke saa meget af Kierlighed til samme Dyr,
som af Indbildning, at saadan Føde var syndig og u-naturlig. Jeg erindrer, mig
engang til Forsøg herpaa at have budet mig til Giest hos en vis Dame paa et
Par af hendes Skiøde-Hunde, som jeg meenede at kunne blive en god Ret, enten i Suppe, Fricasée eller Steeg. Hun zittrede derved, sigende, at hun heller vilde miste begge hendes Døttre, end beqvemme sig til saadan unaturlig Gierning."

I krigstid opphører fredningen av hunder og katter. Dette forholdet er kjent fra en rekke kriger, spesielt når folk er beleiret. Under Grevefeiden (1534–36), da Christian 3 beleiret København, oppstod en fryktelig hungersnød i byen. Holberg forteller i Dannemarks Riges Historie (min kursivering):

"Hvorudover, da all Communication blev afskaaren med Amager, begyndte
Hunger at tage saadan Overhaand, at de Belejrede maatte æde Hæste, Hunde,
Katte, Krager og Brød, som var baget af Mask […] Hvor stor Hunger og
Elendighed der da regierede, kand sees deraf, at nogle fulde ned døde som
de ginge paa Gadene. Andre laae af Hunger saa afmægtige, at de kunde ikke
reise sig, og spæde Børn fandtes paa deres Mødres Brøste begge døde. Det
forskrækkeligste Syn var paa Heillig Geistes Kirke-Gaard, hvor en Qvinde
saaes død med 2 levende Børn paa Armene, som suede Blod af Moderens
Bryste, og døde strax efter Moderen. Udi saadan Beængstelse finge de ingen
anden Trøst, naar de beklagede sig for Borgemester og Raad, end at de maatte
give sig tilfreds; thi de havde endda ikke ædt deres egne Børn som i Jerusalem."

Hentydningen til kannibalisme i Jerusalem refererer til Moses’ tale til folket på slutten av livet, der han forteller om velsignelsen Gud vil sende over Israel dersom de lyder hans lov. Men dersom de ikke lyder Herrens røst og lov, vil forbannelse følge (5 Mos 28,52–53):

"Og det [et fiendtlig folk] skal trænge dig i alle dine Porte [beleire alle dine
byer], indtil dine Mure falde ned, de høie og faste, paa hvilke du forlader dig,
i hele dit Land; og det skal trænge dig i alle dine Porte i hele dit Land, som
Herren, din Gud, har givet dig. Og du skal æde dit Livs frugt, Kjødet af dine
Sønner og dine Døtre, som Herren, din Gud, giver dig, under Trængsel og
Angest, hvormed din Fiende skal ængste dig."

På bakgrunn av bibelreferansen i DRH kan uttalelsen til «en vis Dame» om at hun heller ville miste sine to døtre enn lage frikassé av skjødehundene, settes inn i en sammenheng der den mosiske advarsel om Herrens straff klinger med, idet «miste» oppfattes som eufemisme for slakte og spise. Med utsagnet "heller miste sine to døtre enn spise sine skjødehunder" går kvinnen rundt grøten; betydningen kan bare være "heller spise sine to døtre enn spise sine skjødehunder". Under beleiring kan det skje at en kvinne blir så desperat av sult at hun spiser sine egne barn. Den hundekjære damen vil altså under en krig heller koke frikassé på døtrene enn på skjødehundene.
      Damen, utvilsomt en fiksjon, lever samtidig med Holberg i København. Skrekkvisjonen der folket i Jerusalem spiser sine egne barn, vil bli til virkelighet hvis jødene ikke lyder Guds lov. Dette bringer tanken på den polerte byen midt i Europa, som kan identifiseres med København, der Moseloven har tapt sin kraft, og folket lar seg kujonere av en en ringe maddik og oldenborger, dette i henhold til Kongeloven (jfr. tidligere innlegg). Det kan tyde på at københavnerinnen ikke lyder Moseloven, men Kongeloven ifølge hvilken oldenborgeren er fredet.  

                        Christian 5s krone; makten er lukket om kongen.

Det er verdt å merke seg at Holberg i epistelen først snakker om motviljen
mot å oppofre en «Hund eller Kat», men etter hvert er det skjødehunden
det gjelder. Forfatteren mener altså at dersom man først skal slakte og spise uskyldige kreaturer, kunne man spare slike dyr som er til nytte for menneskene. I den anledning nevner han kua som gir melk, oksen som dyrker jorden og «en Kat der renser vore Huuse fra Utøy». Her er altså huskatten blitt innlemmet blant de dyr som ikke er fredet mot å bli slaktet og spist, noe som gjør at fokus i særlig grad rettes mot skjødehunden, og det er da også dennes særstilling kritikken retter seg mot på slutten av epistelen. Passasjen kan ikke leses uten at tanken bringes hen på parallelle forhold blant menneskene, ikke minst ettersom
dette er en tekst av forfatteren til Metamorphosis, et verk som handler om
dyrs forvandling til mennesker.
      Hvilken person nyter tilsvarende «Privilegium» som epistelen forteller
at skjødehunden gjør: ligge og dra seg på en bløt pute uten å gjøre det
skapte grann; besudle matroners og jomfruers forklær, og som den eneste
av dyrene ikke er underkastet den alminnelige lov? 

             
Det er bare ett menneske som passer til denne beskrivelsen, enevoldskongen, noe som åpner for at det er eneveldets monstrum Holberg utfordrer med sitt paradoks, navnlig at den oldenborger som til enhver tid sitter med makten etter
arveregler nedfelt i Kongeloven står over loven og for øvrig kan gjøre akkurat som han lyster. Dersom han vil besudle sin kones eller en jomfru forklede – eller fang – eller ligge og dra seg i en bløt seng, er det opp til ham. Så er det heller ikke noe under at beskrivelsen av skjødehundens privilegerte liv minner om fogd Woldemars, som er gift med «matronen» Barbara, men helst sitter med Grete på fanget, blir oppvartet og dullet med, når han altså ikke ligger og drar seg i sengen. 

Sophie Amalie Moth, Christian 5s elskerinne - eller "Matrasse", for å sitere Arv i Jean de France.

Som nevnt styrer Anholts hersker etter en hemmelig lov (liksom Christian 5) og lener seg tungt til den bestikkelige fullmakten Storck (= Griffen, dvs. Griffenfeld), unntatt når spørsmålet gjelder hans egen krigsdeltagelse (jfr. uenigheten mellom Christian 5 og Griffenfeld om kongen skulle gå til krig mot Sverige. For øvrig satte Christian 5 mest pris på jakt og elskov.) Hermed er portrettet av Danmarks første fødte enevoldskonge, Christian 5, komplett; i Holbergs tilsynelatende fleipete kritikk av fredningen av den unyttige skjødehunden er det umiskjennelig satyrikusen som har dyppet pennen. Holbergs alvorlige budskap lyder: Det må bli slutt på fredningen av den unyttige oldenborgerætling, der han som den eneste av menneskene ikke er underkastet loven; dette er det underliggende paradokset. 

      Holberg bodde i et land der kongen kunne gå til krig etter å ha blitt forskrekket av et fugleskrik eller en fjert, eller fordi han ville bli større enn nabokongen – eller keiseren, for den saks skyld. Ja, han behøvde ikke engang ha noen annen grunn enn at han hadde lyst til å krige. Dermed oppstod naturlig nok muligheten for at kongen kunne komme til å styrte hele riket i ulykke. Det gjorde da også både den ene og den andre av oldenborgerne, og først ut var Christian 4, som foregrep enevoldskongens absolutte makt ved å trumfe sin vilje igjennom overfor Riksrådet. Dersom det er et monstrum av et regime Holberg vil til livs, blir viktigheten av skribentens frihet – en frihet eneveldet ikke tillot – forståelig.

Detalj av den forreste frontispisen i Christian 4s Biblia (1633), der kongesalveren Samuel holder en lukket bøylekrone opp for Christian 4s (kong Davids) sønn, Den utvalgte prins Christian (kong Josia).