Kommentarer til Den politiske Kandstøber (oppsummering)  XXVI

I tidligere innlegg har jeg argumentert for at Holberg har lagt handlingen til Hamburg for friere å kunne kritisere forhold i Danmark, ikke minst i København. Sammen med de politiske aspirasjonene legger mester Herman for dagen en særlig interesse for det som skiller den fornemme verden fra den alminnelige han som håndverker selv tilhører, deriblant fransk konduite og utstrakt te- og kaffedrikking. 
      Det fremgår i flere av Holbergs skrifter at forfatteren er kritisk til tidens affekterte levemåte inspirert av fransk mote, som fordrer omfattende import av finere tekstiler, pels, pynt, billedkunst, ulike interiørgjenstander, billedkunst, samt eksotiske varer fra Ostindia og Amerika. I Peder Paars står følgende:

Tre Aar for Calmar-Krig, da Folk var meere riige, Af Vellyst, Overdaad man vidste lit at siige, Da man ey Midler sat paa Speceri, Caffee, Da reven Øll og Brød var brugelig for Tee, Da man kun vidste lit af fremmet Skick og Noder, Man aad og drak paa Dansk og ingen Franske Moder I Landet kommen var. At sige kortelig: Da Folk meer sparsom var og derfor meere riig.

      
Tre år før Kalmarkrigen (1611-1613) = 1608. Dette året legger "en velfornemme Kremmer" ut på en reise fra Kalundborg med stavnen mot Århus for å treffe festemøen Dorothea. Skipet, en jakt, fører kostbar cargo, formodentlig finere tekstiler, pels, pyntebesetning, pepper og andre attraktive importvarer (jfr. tidligere innlegg). Det fremgår av Paarses tale at flere, muligens hele skipsfølget, har investert i varene, sannsynligvis også i jakten og dens utrustning. Dette bringer tanken på en viktig nyvinning på begynnelsen av 1600-tallet: handelskompanier som frakter eksotiske varer over store havstrekninger. Først ut var engelskmennene med English East Indian Company i 1600; hollenderne fulgte etter med Vereenigde Oost-Indische Compagnie (VOC) i 1602, verdens første aksjeselskap (jfr. innlegg 1.1.18 om "Libr. III. Epigramm. 82"). At ekspedisjonen seiler fra én dansk by til en annen dansk by, og at jakten, et lite seilskip, ikke er noen typisk ostindiafarer, er ikke til hinder for at Paars kan ha dannet et kompani for å finansiere ekspedisjonen. Grunnstrukturen i det komiske heltediktet er jo at noe høyt eller stort parodieres, for eksempel er kommandolinjen på Paarses jakt, kaptein, skipper, styrmann, som på et større dansk orlogsskip. 
      Noen år senere lot Christian 4 seg lokke med på det ostindiske eventyr, og i 1616 ble Ostindiske Kompagni grunnlagt som Danmarks første aksjeselskap. Først i 1618 var man klar til å sende en ekspedisjon til Ceylon bestående av fire skip under Ove Gieddes kommando. Hollenderen Roland Crappé seilte av sted i forveien på jakten "Øresund" for å verifisere en handelsavtale mellom Christian 4 og "keiseren" av Ceylon. For å gjøre en lang historie kort var kongen blitt lurt av en annen hollender, Marcelis Boshouwer, med en gyllen avtale. Jakten havarerte etter å ha vært i kamp med portugisere utenfor Koromandelkysten i India, og flere av mannskapet ble henrettet. Crappé selv klarte å unnslippe sammen med resten av mannskapet og søkte redning hos nayak (fyrst) Ragunatha i Tanjore. Sammen med Ove Giedde klarte Crappé å få på plass en avtale med nayaken, der denne overdrog den lille byen Trankebar på Koromandelkysten til Christian 4. 

                         
                  Festningen Dansborg i Trankebar, oppført av Ove Giedde.

Benito Scocozza (Christian 4.) kommenterer at kongen ved Ove Gieddes tilbakekomst våren 1622 måtte innse «at det store ceylonske eventyr havde været et luftkastell». Det danske Ostindiske Kompagni skulle vise seg å bli et stort tapsforetagende, liksom resten av kongens merkantilistisk motiverte etableringer. Det magre resultat av Christian 4s underhandlinger med "keiseren" av Ceylon, som viste seg ikke å være keiser, men rajah og som slett ikke ønsket å gi danskene gylne handelsavtaler, danner utvilsomt bakgrunn for mester Hermans forslag under diskusjonen i Collegium politicum om handelens forfremmelse i Hamburg: 

Herman: (...) Jeg har tit tenckt paa, hvoraf det kommer, at vi ingen Steder har udi Indien: men skal kiøbe de Varer af andre. Det er en Sag, som Bormester og Raad nock burdte betencke.

Richart Børstenbinder: Tal icke om Bormester og Raad, skal vi bie, til de tencker derpaa, kommer vi til at bie lenge. Her udi Hamborg berømmes en Bormester alleene deraf, at hand kand holde det lovlige Borgerskab i Tvang.

Herman: Jeg meener I goode Mænd, at det endnu icke er for sildig; thi hvorfor skulde icke Kongen af Indien unde os saa vel Handel som Hollænderne, hvilcke har intet at føre did hen uden Ost og Smør, som gemeenligen blir fordervet paa Vejen (...)."

Det er riktig nok komisk å tenke på at lille Hamburg skulle kunne bli en kolonimakt på linje med et imperium som Storbritannia eller sjøfartsnasjonen Nederlandene, men heller ikke Christian 4s ambisjoner om verdenshandel står i forhold til Danmarks størrelse og posisjon. Inntrykket av komikk forsterkes når man leser hele historien om den mislykkede Ceylon-ekspedisjonen, som ikke vendte hjem til Danmark før fire år senere etter mange fortredeligheter, men med en ladning pepper som plaster på såret. 
      I innlegget 20.5.18 argumenterer jeg for at Gert Buntmagers forslag om heller å grunnlegge kompanier på Grønland og Strat Davids enn å skaffe seg byer i India hentyder til Christian 4s ekspedisjoner til Grønland for å finne den gamle kolonien, som fant sted i årene rett forut for 1608, nemlig i 1605, 1606 og 1607. I samme innlegg foreslår jeg at Franz knivsmeds ønske om å bytte til seg gull fra de "ville" i India peker mot Christians forsøk på å lure inderne med Corona danica, som hadde dårligere lødighet enn pålydende, noe nayken av Tanjore oppdaget ganske raskt. Man har spekulert på hvorvidt utmyntningen av den prangende mynten i 1618 har sin bakgrunn nettopp i planleggingen av det danske fremstøtet mot Ostindia. Holberg besatt omfattende numismatisk kunnskap, og det er vel sannsynlig at også han har sett denne muligheten. 

                                           Corona danica (1618).     

I Peder Paars, fjerde bok fortelles om Niels korporal, som sitter sammen med Paars og drikker på et vertshus utenfor byen kremmeren kom til ved andre gangs forsøk på å finne Århus, formodentlig Flensburg (jfr. "Landet '--'" / Hollandske oppdagelser). Niels vil ta regningen. Paars motsetter seg dette, og Niels foreslår da at de skal slå krone og mynt, noe kremmeren aksepterer. Niels gir ham en daler i hånden og sier: «Kronen jeg vil tage, tag I Manden.» Daleren er å betrakte som håndpenger på at Paars har inngått en soldatkontrakt. Holberg forteller ikke direkte hvilken mynt hververen bruker, men angir altså hvilket merke eller stempel som finnes på hver av sidene. Disse opplysningene er tilstrekkelig til at den danske numismatikeren Georg Galster har klart å identifisere hververmynten som Corona danica, dansk krone, fra 1618, ti år etter at eposhandlingen finner sted. «Manden» er altså selveste Christian 4, det vil si hans portrett, og dette portrettet "gir" altså Niels til Peder Paars; «Kronen» forestiller kongekronen som er stemplet på reversen.
      Mynten faller ned med «Manden» opp, helfiguren av den hosekledde
kongen, og med dette knepet har Niels hvervet Paars til soldat for myntherren.
Hververmynten, som altså spiller en rolle under Christians mislykkede Ostindia-prosjekt, kan her peke mot Trettiårskrigen, den inntil da verste krig i Europas historie, som begynte i 1618. Slik sett kan scenen hentyde til Christian 4s hverving av tyske leiesoldater til sin ulykksalige deltagelse i konflikten som kretsoberst (jfr. mester Hermans mine). Opptakten til storkrigen var de protestantiske bøhmernes opprør mot keiser Matthias (etterfulgt av Ferdinand 2 i 1619), som kom til uttrykk da de resolutt pælmet to keiserlige utsendinger samt deres skriver ut av vinduet på borgen i Praha. Året etter ble Frederik 5, kurfyrst av Pfalz, valgt til konge av Böhmen. Frederik var gift med Christian 4s niese, Elisabeth, datter av Jacob 1 og Anna, et ekteskap Christian hadde ivret for å få i stand. De tette forbindelser mellom danskekongen og Frederik av Pfalz inngår i bakgrunnen for at Christian lot seg velge til kretsoberst av Den neder-sachiske krets. Kurfyrsten var leder i Protestantiske union og fremstod som en forgrunnsskikkelse for de tyske protestantene i konflikten med den romersk-katolske keiser inntil det fatale tapet ved Hvite berg i 1620. Den protestantiske union, som spilte en hovedrolle i krigen frem til tapet, ble dannet i 1608 med Frederik 4 av Pfalz, Frederik 5s far, som forgrunnsskikkelse. 
      1608 er også året da kremmeren Peder Paars legger ut på sin skjebnesvangre ekspedisjon til Århus, trolig etter dannelsen av et handelskompani. Tre år senere følger Kalmarkrigen, som ikke innfrir Christian 4s planer om gjenopprettelse av Kalmarunionen med ham som enekonge.  Holberg synes å knytte disse hendelser, nemlig kongens merkantilistiske handelspolitikk, dannelsen av Protestantiske union som førte til eskalering av konflikten mellom protestantene og katolikkene i Europa, og Kalmarkrigen til det forhold at danskene vender vekk fra sin lykkelige nøysomme levemåte og begynner å  trakte etter fremmede varer som kaffe og te og kopiere fransk mote. I denne passasjen utpeker Holberg - undertekstlig - Christian 4s ambisjoner som  merkantilist, kolonisator og imperiebygger som årsak til danskenes beklagelige dreining fra det enkle liv til ett som er styrt av et uutslukkelig begjær etter varer som kun er til vellyst, og der ingen har tid til å tenke på åndelige ting eller grunne over naturens rett og orden.

        Den tysk-romerske keiser, Rudolph 2 (1576-1612) med krone fra 1602.

     

Fra utsmykningen i Frederiksborg slottskirke, som samlet utgjør en fremstilling af kongemaktens rolle i Danmark. På et av relieffene hever seiersgudinnen Viktoria den tysk-romerske keiserkrone, et uttrykk for slottsbyggerens skyhøye ambisjoner - et luftkastell, skulle det vise seg.

Beskrivelsen i Peder Paars av danskenes overfladiske og ødsle liv, som altså har sin begynnelse i 1600-tallets første tiår, fremtrer som en parallell til fremstillingen av den polerte byen midt i Europa i "Democritus og Heraclitus", som er et satirisk bilde av København (jfr. innlegg 3.7.18) Her er det riktignok Holbergs samtid og eneveldet som danner rammen, men bakgrunnen må likevel søkes i Christian 4s regime. 
      Franske moter, eller snarere noter, kaffe og te er "vellyst-vaner" som omtales åpent i Den politiske Kandstøber, men det finnes også mer skjulte hentydninger til danskenes ødsle liv. Dette skal jeg kommentere i neste innlegg.