Kommentarer til Den politiske Kandstøber (oppsummering) XXVII

Det er et felles trekk ved håndverkerne som deltar i Collegium politicum: De fremstiller varer som ikke er nødvendighets-, men luksusartikler. Mester Herman, kannestøperen, utgjør et unntak, så fremt ikke Holberg mener folk burde bruke flere kjørler og mer dekketøy av tre. 
      Opprinnelig talte Collegium politicum følgende håndverkere, som er nummerert, i tillegg til mester Herman:

Frantz Parykmaker 3, som blir forvandlet til Frantz Knivsmed i løpet av andre akt, scene 1
Christopher Maler 4
Gilbert Tapetmager 5
Christian Farver 6
Gert Bundtmager 7
Richart Børstenbinder 12

Disse har jeg omtalt i tidligere innlegg, sa her vil det være enkelte gjentagelser. 

Frantz Parykmager viser til fransk mote, som peker mot luksusforbruk. Parykken stammer fra Ludvig 13 og Ludvig 14 og spredde seg fra fyrstehuset nedover i befolkningen. Dette gjaldt sannsynligvis også i Danmark, hvor portretter av Frederik 3 og Hannibal Sehested tyder på at parykken slo igjennom hos fyrste og adel rundt 1650. 

                                                  Frederik 3. 

Hannibal Sehested, malt av Karel van Mander III, sønn av tapetmester Karel van Mander II.

Christopher Maler er høyst sannsynlig faglært håndverker, det betyr at han kan dekorere og lage skilderier, noe som omfatter alt fra landskaps- og byprospekter til portretter. Dette kan peke mot luksusforbruk. En detalj som kan understøtte en slik tolkning, er at skildrer nevnes sammen med tapetmaker i "Handelen" / Dannemarks og Norges Beskrivelse, der temaet er danskenes begjær etter luksusvarer. Passasjen er angivelig et forsvar for merkantililistiske ideer, noe jeg har argumentert mot i tidligere innlegg, idet jeg mener Holberg er klart satirisk: 

"Ja et kostbart skilderie, saa meget som det pryder et huus, naar det er giordt udi landet, saa meget defigurerer det en mands vegg eller muur, naar det er forarbeided paa et fremmed sted; Thi det første har ingen anden ond suite for landet, end at der transporteres et tusind daler fra een gade til anden, fra en rig borger til en fattig skildrer eller tapetmager, og kand kaldes generositet eller almisse til en fattig konstner, men det sidste kand kaldes overdaad og lande tyverie, saasom det fører pengene ud af landet."


Gilbert Tapetmager kan være sysselsatt med to forskjellige ting, enten fremstilling av håndvevde billedtapeter eller industriell trykking av bilder på lerret. Mest sannsynlig er Gilbert tapetmaker i ordets opprinnelige betydning, det vil si at han fremstiller det som ellers er kjent som gobeliner. Bakgrunnen for denne tolkningen er at tapetmakeren nevnes ved siden av Christian Farver. Holberg omtaler tapetmakere tre ganger utover eksemplet i Den politiske Kandstøber, deriblant i Almindelig Kirkehistorie (1738) hvor han forteller om den spanske rabbiner Benjamin av Tudelas reisebeskrivelser fra 1100-tallet: 

"Jerusalem siger han var endda en vel bebygged Stad, men der vare kun faa Jøder saavel der som paa andre Stæder iPalæstina, og den største Deel af dem vare Farvere og Tapetmagere."

Her nevnes altså tapetmakere, åpenbart produsenter av billedvev, sammen med farvere, slik som i Peiters oppramsing av deltagerne i Collegium politicum. Sannsynligvis har det dreid seg om to forskjellige håndverk ettersom både billedvevning og farving av tekstiler er kompliserte prosesser; bildet på en gobelin fremtrer ved bruk av en rekke forskjellige farver. I Almindelig Kirkehistorie nevnes for øvrig at da Paulus oppholdt seg i Korint, ble han kjent med jøden Aqvila som var tapetmaker; dette var også Paulus' håndverk. Hvis Gilbert Tapetmager skal oppfattes som produsent av trykkede billedtapeter, ville dét være eneste gang Holberg bruker ordet i en slik betydning. 
      Billedtapeter eller gobeliner kan definitivt klassifiseres som luksusvare, og når Holberg omtaler de tusen dalerne som transporteres fra én gate til en annen, fra en rik borger til en fattig skildrer eller tapetmaker, er det utvilsomt satirisk. Det sier seg selv at dersom en håndverker får tusen daler for et maleri eller en veggtapet, er han ikke fattig. At den store pengesummen omtales som almisse, understreker satiren. 
      På Holbergs tid skilte man ikke mellom kunstner og håndverker slik som i dag, og aller best betalt fikk de som leverte bilder og tapeter til kongehuset. I komediens fjerde akt, scene 9 er en hentydning til fyrstelig betaling. Geske beordrer Heinrich til å oppsøke "Doctor Hermelin" for at han skal gjøre sin oppvartning hos henne, utvilsomt sette klystér. Her er det underforstått at doktoren har fornemme pasienter, noe som setter ham i stand til å kle seg i hermelin. Det er nærliggende å tenke på kongen, som for øvrig trekker i den hermelinsfôrede kroningskåpen når han skal portretteres. 
     Også når det gjelder de angivelig fattige skildrerne og tapetmakerne som får tusen daler slengt til seg, fremstår kongehuset som en sannsynlig kunde. Tapetmakeriet eller tapisseriet er et komplisert håndverk og inngikk ikke i den hjemlige danske håndverks- eller husflidstradisjonen. Tvert imot var det utlendinger, nemlig hollendere, som behersket tapetmakeriet i Nord-Europa. Det var da også hollendere som fikk oppdragene på de berømte tapetene til henholdsvis Frederik 2, Christian 4 og Christian 5. 
      Det fantes altså ikke fattige tradisjonelle tapetmakere i kummerlige gater i København, som bare satt og ventet på at en rik mann skulle dukke opp med et fett oppdrag. Det samme gjaldt for skildrerne. Dersom disse mottok tusen daler for et bilde, var de neppe danske, men hollandske. Blant hollenderne som leverte "varer" til kongehuset, oppholdt flere seg i Danmark i perioder, men de bodde neppe blant Københavns fattige befolkning. Dette betyr ikke at det ikke kan ha bodd skildrere og håndverkere som produserte trykte billedtapeter i København, tilmed blant de fattige, som har hatt kunder blant borgerskapet. Men disse håndverkerne har ikke mottatt tusen daler for sine arbeider! Snarere har det gått tusen daler eller fler' fra slottet til fremmede håndverkere, som gjerne kan ha bodd på slottet eller i nærheten. For eksempel ble det innredet tapetverksted på Kronborg under fremstillingen av Frederik 2s "Kongetapeter". Det ble ledet av den hollandske tapetmesteren Anthonius de Corte som hadde 19 hollandske svenner under seg. Etter Cortes død tok hoffmaleren Hans Knieper, som malte kartongene, over ansvaret for tapetverkstedet. Disse hollenderne har neppe bodd i København. Holberg skriver om Kniepers tapeter i Dannemarks Riges Historie, der han kaller dem "Frideriksborgs Tapisserier". Tapene har ført en omskiftelig tilværelse etter at de først hang i Dansesalen på Kronborg; hvorvidt de har vært opphengt på Frederiksborg, er jeg ikke kjent med. Holberg forteller at Frederiks hund, Vildprat eller Wildbrat, er avbildet på disse.

Frederik 2 og sønnen Christian avbildet på Kongetapetene med hver sin hund, symbolet på troskap.

Til overmål avslutter Holberg den åpenbart satiriske passasjen om luksusforbruk ved å utrope det til en dødssynd hvis den rike "borgeren" gir "almissen" på tusen daler til en fremmed skildrer eller tapetmaker i stedet for en dansk. Nei, her skal vi nok heller tenke på en rik konge, og det som førte til at danske konger hadde et stort tilsig av rede penger, var Sundtollen. De første oldenborgertapetene ble altså bestilt for å pryde veggene i dansesalen på Frederik 2s Kronborg, selve bastionen for danskekongens ran av fremmede skip i Sundet. Praktslottet ble oppført for inntektene fra Sundtollen, som Peder Oxe hadde sørget for å øke betydelig ved omlegningen fra skips- til varetoll. Danskekongen kunne bade i edel mynt, men det var ikke et bad som bekom riket vel på lengre sikt.
      Nå regjerte Kronborgs byggherre riktignok før merkantilismen, men heller ikke etterfølgerne, Christian 4 og Christian 5, benyttet danske håndverkere da de bestilte tapeter, men vendte seg til den hollandske ekspertise. Det samme gjaldt når monarken skulle portretteres av malere, som uten unntak var av fremmed, særlig hollandsk, opprinnelse. Undertekstlig peker Holberg på det paradoks at de to kongene, som representerte en merkantilistisk politikk, i særdeleshet Christian 4, handlet varer av fremmede slik at de selv gjorde seg skyldig i merkantilismens dødssynd nummer 1: betale med edelmynt til utlendinger. Det var selvfølgelig ikke bare utenlandske tapeter og malerier som stod på danskekongens handleliste, men silke og andre finere tekstiler og en rekke andre fremmede luksusvarer.     

Hvis vi bytter om på "Gilbert Tapetmager 5." og "Christian Farver 6.", som kan sies å danne et par, blir det "Christian Farver 5.". På Christian 5s tapeter på Rosenborg slott er kongen fremstilt med allongeparykk godt nedover skuldrene, kastorhatt (som er tema i Femte akt), halsklut som ender i kniplinger og klær i kostelige stoffer, alt utpregede luksusartikler som i hovedsak vitner om import. 

  Mange farver har forsvunnet fra de engang så strålende Rosenborgtapetene.

Tapetene skildrer kongen i krig, så for en gangs skyld er han uten den hermelinsfôrede kroningskappen, som han gjerne er iført på maleriene (jfr. "Doctor Hermelin"). Den som har laget hermelinskappen, er en buntmaker, noe som bringer tanken på Gert Bundtmager. 

      Flere detaljer ved Christian 5s fremtoning er interessante for sammenhengen, det gjelder både på tapetene og maleriene: Han er skjeggløs. Det betyr at kongen er blitt raket av en barberer med en hvass kniv, trolig også oppå hodet slik at parykken satt best mulig. Som nevnt, forvandles Frantz Parykmager til Frantz Knivsmed i løpet av komedien. I Holbergs verker er rakekniven symbol for satirikerens penn - eller munn - og inngår i et metaforkompleks sammen med barberer, parykk og hueblokk (jfr. innlegget 30.4.18 der dette er gjort grundig rede for). Dette kan understøtte en tolkning der deltagerne i Collegium politicum hentyder til danskekongen, nemlig Christian 4 (Jacob von Bremen) og Christian 5 som representant for den danske enevoldskonge. Barbereren har også vært utstyrt med kost, trolig av det mer eksklusive slaget, for eksempel av kastor. Barberkoster ble fremstilt av børstenbinderen, og dermed er det knyttet en linje mellom Richart Børstenbinder, den sist nevnte håndverkeren i Collegium politicum, og malerier og tapeter hvor Christian 5 pranger i all sin tekstile og pelsfôrede overdåd. En annen detalj som det er verdt å merke seg, er kongens blankskinnende ridestøvler, som en kammertjener må ha pusset, formodentlig med skobørste. Dette bringer tanken hen på komediens aller første scene, der Antonius står på mester Hermans terskel og engster seg før frieriet til Engelke. Kannestøperen er ifølge Antonius blitt "curiøsk", det vil si pertentlig, i det siste, så frieren pynter litt på seg; tar av halskluten og binder den om igjen, tar opp en kam og kjemmer håret - altså bærer han ikke parykk - og børster skoene. Det står ikke hva Antonius børster skoene med, noe som åpner for at han bruker hendene. Dette vil i så fall gi en komisk virkning. Moten tilsa at menn skulle bære en lang klut som var viklet om halsen og bundet foran der endene hang ned. Det står ingenting om at Antonius har hatt med seg en klut til i lommen - eller en børste. 

I innlegget 24.8.17 argumenterer jeg for at kallenavnet til tittelfiguren i Jacob von Tyboe, "den brabandske Jacob" refererer til den heltemodige fremstilling av Christian 4 på Karel van Mander IIs tapeter på Frederiksborg. Her skriver jeg blant annet:

"Spiller så komediens begreper "Holland", "Brabant" og "hollendere" også en rolle under billedfremstillingen av Christian 4 etter Kalmarkrigen? Svaret er et ubetinget ja. Det var til hollenderne, Nord-Europas dyktigste billedkunstnere, Christian vendte seg med bestilling av heroiske avbildninger av seg selv. Billedkunst, særlig malerier, var blant Hollands viktigste handelsvarer. Provinsen Brabant, som dels sammenfaller med Flandern, var særlig kjent for sin tekstilindustri, og kniplinger og billedvev var blitt utviklet til et høyt nivå. Christian 4 var storkunde hos hollandske malerihandlere, og han bestilte kniplinger og veggtapeter eller gobeliner av tapetmesteren Karel van Mander II, som hadde arbeidet flere år i verkstedet til den flamske tapetmester François Spiering. Christian ønsket et storslagent vitnesbyrd om seieren ved Kalmar, og tekstilkunstneren fikk i oppdrag å lage 18 store tapeter til riddersalen på Frederiksborg slott. Hele 16 av disse skulle skildre like mange av Christians triumfer under Kalmarkrigen. Dette bød på et problem, som dels ble løst ved å ta med mindre og tvilsomme og tvære ut de større triumfene."

Kopi av Karel van Mander IIs tapet som forestiller Christian 4 som kommanderer troppene foran Kalmar.
      
I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter argumenterer jeg for at beskrivelsen av fogd Woldemar til hest før "slaget" mot Peder Paars er et satirisk portrett av Christian 5, som baserer seg på Rosenborgtapetene og Lamoureux' rytterstatue på Kongens Nytorv. 

Lamoureux' rytterstatue av Christian 5, støpt i bly og opprinnelig gullforgylt. Statuen begynte umiddelbart å synke, og på 1900-tallet ble den erstattet av en bronsekopi (Kongernes Lapidarium).

Fogd Woldemar styrer etter en hemmelig lov liksom Christian 5 gjorde en lengre periode, og lener seg tungt til den bestikkelige fullmakten Storck, noe som bringer tanken på den ytterst bestikkelige rikskansler Griffenfeld, med kallenavn Griffen. Uenigheten mellom fogden og "Stork" knytter seg til spørsmålet om fogdens forestående krigsdeltagelse, noe som fremtrer som en ganske utilslørt referanse til den fatale konflikt mellom kongen og Griffen forut for Skånske krig. Etter å ha beskrevet den prangende kledningen og utrustningen til fogd Woldemar kommenterer Hans Mikkelsen barbereren Jens Bloch, som pussig nok stiller som general under "slaget":

"Jens Bloch man derimod sig understod at laste; Thi han saae ilde ud, som Frue-Dag i Faste, Han slet i Klæder var; men denne gode Mand, At Fienden med Pragt ey overvindes kand, Vel vidste, tvert imod, at den af riige Klæder Opmuntres til at slaaes, sig over Byttet glæder, Han ickun havde sig forsynet med Gevær Saa skarp som Ragekniv, at komme ham fornær,"