(Innlegget er skrevet på en lånt PC)

Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse) / "Epistel 389", VII

VIDUNDERNE; MENNESKEKJØNNETS KVINTESSENS


Tilsynelatende er det i henhold til epistelen negativt at et menneske ikke er et tre eller treemne som Merkurius kan dannes av. Ut fra en slik vurdering får man tro mennesker som er dannet av merkurius eller kvikksølv, vil rangere høyt på verdiskalaen over ingeniene (menneskene basert på åndelig begavelse). Det kan virke som om de greske filosofene Platon og Aristoteles har laget en egen rangforordning for ingeniene. At Holberg har tenkt i de baner, bestyrkes av epistelens siste linje, der det står at filosofene kaller den fjerde kategori for "Ingenia primæ magnitudinis", "begavelser av første orden". Dette leder til mistanken om at Holberg i en undertekst uttaler seg om danske forhold, nemlig eneveldets rangsystem som var regulert av Rangforordningen, Gemakksordinansen og Grevene og friherrenes privilegier. I innlegget 28.8.18 trekker jeg en linje fra skildringen av Niels Klims forvandling til stjerne og det danske rangsystemet. Epistelens mål er som nevnt å belyse årsaken til at Holberg valgte å skrive Niels Klim, der oppfatningen av de kvaliteter en hersker bør ha står sentralt. Skjønt dette kunne snus på hodet ettersom epistelen mest handler om hvordan en hersker ikke bør være, noe som blir klarere etter gjennomgangen av vidundernes betydning.        
     
Den fjerde og siste kategori omfatter hoder som er som en "Quint-Essenz" av menneskekjønnet eller -arten. Påstanden peker rett mot Aristoteles. Kvintessens, som betyr "det femte element", betegnet det fullkomne element, eteren, i Aristoteles' lære. Kvintessensen var det himmelen, planetene og de andre stjernene bestod av og kunne klart beskrives som "end herligere end guld". Dette gjaldt i en alkemistisk sammenheng også for kvikksølv, men her er det nok den himmelske materie Holberg sikter til. Den jordiske verden på sin side bestod av de fire elementene jord, vann, ild og luft. Det er således ikke tilfeldig at Aristoteles nevnes som den første av vidunderne; menneskekjønnets kvintessens:

"Blandt saadanne Mænd kand regnes Aristoteles, Lutherus, Cartesius og nogle store Lovgivere, der have oplyset og reformeret Verden."

Grunnleggende i Aristoteles' lære om eteren var at materien beveget seg i sirkel, som ble oppfattet som den fullkomne bevegelse, mens de jordiske elementene beveget seg lineært. For å si det kort; de ramlet rett ned. Denne oppfatningen av kosmos bringer oss rett til Holbergs beskrivelse av Niels Klims tilsynekomst på himmelen over Nazar. En stakket stund, tre dager for å være nøyaktig, forvandles huleforskerens lineære fall til en sirkulær bevegelse oppe på himmelen, før han styrter sammen med en griff i en ytterst lineær bevegelse ned mot planeten under seg. I disse lykksalige tre dagene synes Klims jordiske kropp å ha blitt forvandlet til samme fullkomne materie som planetene består av. Passasjen er en nøyaktig beskrivelse av Aristoteles' kosmologi, som filosofen har videreutviklet etter sin lærer, Platon:

"Jeg befandt tillige nu, at jeg ikke allene svævende hang i den himmelske Luft; men at den lodrette Linie, hvori jeg hidindtil havde tumlet, gik over til en Sirkel. Jeg nægter ikke, at Haarene reiste sig paa mit Hoved ved denne Opdagelse, af Frygt for, at jeg maatte være bleven forvandlet til en Planet eller Planet-Drabant, for at omdreies i en evig Hvirvel til Verdens Ende. Dog, da jeg overveiede hos mig selv, at min Ære herved ikke tabte det mindste, og at en himmelsk Klode, eller en himmelsk Klodes Drabant i det mindste, altid i Rang kunde gaae op mod en sulten STUDIOSUS PHILOSOPHIÆ, voxte mit Mod paa nye, saa meget meer, som jeg, styrket ved den himmelske Luft, hvori jeg svævede, hverken fandt til Hunger eller Tørst." 

Beskrivelsen er uttalt satirisk, som er å forvente i en satirisk roman. Holbergs påhitt om å la et uspist ovalt rundstykke sirkle i bane rundt bakkalaureusen understreker satiren. Rundstykket, av form og størrelse som en menneskelort, kan tolkes som en påminnelse om den naturlige lineære bevegelse maten vi putter i munnen foretar inne i kroppen, før den altså kommer ut lenger ned (jfr. innlegget 28.8.18). Dette kan samtidig oppfattes som et usminket bilde på menneskets forgjengelighet - av jord er du kommet, til jord skal du bli - i Holbergs særlige satiriske utlegning. Holberg er som 1700-tallsforfatter vulgær, det vil si i henhold til den rådende norm i det påfølgende århundre. 

For å forklare planetenes ulike bevegelser opprettet Aristoteles en rekke himmelsfærer i tillegg til de tidligere syv, slik at de ble 55 i alt. Disse bestod ifølge filosofen av krystallisk materie. Hvorvidt denne adskilte seg fra eteren, er jeg usikker på, men i alle tilfeller har eter eller kvintessens inngått i krystallhimlene. Den niende himmel, krystallhimmelen, er visstnok en forestilling fra middelalderen.

                                         Himmelsfærene (1300-tallet).


Skildringen av himmelen i Metamorphosis peker, likesom Niels Klims sirkling på himmelen over Nazar, rett mot Aristoteles' kosmologi. I innlegget 2.9.18 har jeg omtalt Krystallriket, hvor Hierax, høken, styrer eneveldig, og nedenstående linjer er redigert sitat fra dette.

      Blant dyrene som undergår metamorfose, er høken, Hierax, og slangen, Ophis. Sistnevnte brysker seg av å nedstamme fra Den store Python, som er skapt av jord og som skaldene forteller hadde banet seg vei til et stort og tappert navn - liksom den bibelske slange - til den ble utryddet av Apollon. Som sitt opphav er slangen fylt av overmot, og den oppsøker Hierax med en bønn om å bli båret opp til himmelen:

"Hør, sagde han, du, som i Luften er erkiendt

For Fuglenes Monark, som fører Regiment

Og u-omskrænked Magt i det Crystalle Rige,

For hvilken alt hvad Fiær og Vinger har maa vige,

Utallig Penned-folk Natur har underlagt

Dit Herredomme, og har givet Envolds Magt

Sær over mindre Fugl, som Spurre, Giæs og Ænder." 

Hierax er altså konge med enevoldsmakt i luften, det vil si i Krystallriket eller "stjernerommet". Benevnelsen "Krystallriket" har sin bakgrunn i den gamle inndelingen av himmelrommet i syv sfærer eller himler med et gjennomsiktig fast himmelhvelv som den åttende sfære. Denne forestillingen ble altså videreutviklet av Aristoteles som utvidet antallet himler eller sirkulære planetbaner og hevdet at de var krystalliske, det vil si av en transparent materie. Det er nok snarere disse krystallhimlene som danner bakgrunn for benevnelsen "Crystalle Rige" enn den middelalderlige forestillingen om en niende krystallhimmel over glasshimmelen der fiksstjernene er festet (jfr. innlegget 18.9.18). Disse er for øvrig på plass i Holbergs skildring av høkens krystallrike. For å skremme slangen fra hans planlagte himmelferd, sier Hierax:

"(...) Ophis! til din Undergang du iler,
Dit Forsætt daarligt, og i mod Naturen er,
Du tragter alt for højt, for store Ting begiær.
Kand du vel uforsagt de Himmeltegn beskue,
Hvis Fæle syn mig selv tit kommer til at grue,
Mon du dig understaaer at komme Løven nær,
Hvis aabne strube Skræk for Jovis Fugl end er.
Den grumme lede Krebs, som knorted Arme strækker
Samt Tyrens hvasse Horn ej mindre dig forskrækker,
Den gloend Scorpion, den horned Gedebuk
Vil udaf Øjne Graad, og Brystet presse Suk,
De omkring-løbende, og Stierne-zired Himle,
Dit Sind forvirre vil. (...)"

De omkringløpende stjernesirede himler er utvilsomt en hentydning til Aristoteles' krystallhimler. i Ulysses von Ithaka sier Rasmus: "thi jeg kunde see Stierner saa næt indfæstet i Glas-Himmelen, saa ingen Jubilerer her kunde giøre det nettere". I linjen i Metamorphosis er det derimot tale om himler i flertall, slik at disse må antas å referere til Aristotels' krystallhimler. Her skal siteres fra Wikipedia om "Celestial spheres":

"The celestial spheres, or celestial orbs, were the fundamental entities of the cosmological models developed by Plato, Eudoxus, Aristotle, Ptolemy, Copernicus, and others. In these celestial models, the apparent motions of the fixed stars and planets are accounted for by treating them as embedded in rotating spheres made of an aetherial, transparent fifth element (quintessence), like jewels set in orbs. Since it was believed that the fixed stars did not change their positions relative to one another, it was argued that they must be on the surface of a single starry sphere."

Videre i innlegget fra 2.9.18 trekker jeg linjen fra Hierax til den danske enevoldskonge, navnlig Christian 5. Her følger et uredigert sitat:

Fuglene, som er utstyrt med «Fiær og Vinger», omtales som «Penned-Folk», et underlig uttrykk. Dette varieres idet Hierax løfter Ophis: «Da sagde Hierax, udstrækkend Penned Vinger: / Velan see til du fast dig om mit Hoved svinger.» Uttrykket viser utvilsomt til den kjensgjerning at penner ble fremstilt av fuglevinger. Særlig var gåsefjær mye benyttet, og det kan være grunnen til at gjess er nevnt blant fuglene som faller inn under Hierax’ maktsfære. Budskapet kan utlegges slik: Enevoldsmakten er gitt til hauken, en rovfugl, av de andre fuglene som har benyttet vingene som penn. Dette speiler forholdene nede på jorden, nærmere bestemt i Danmark. Enevoldsmakten ble overdratt til Frederik 3 ved undertegning med fjærpenn av skriftlige dokumenter. I 1661 utstedte kongen Arveenevoldsregjeringsakten som overdrog all makt til ham selv, og denne ble underskrevet av representanter for alle stendene, selvsagt med fjærpenn. 

      Også Kongeloven, eneveldets grunnlov, nedtegnet av Schumacher, den fremtidige Griffen, er skrevet med fjærpenn, liksom selvfølgelig Rangforordningen, Gemakksordinansen og Grevenes og friherrenes privilegier (jfr. innlegget 28.8.; Niels Klim - en hybrisfortelling av rang). 

      Etter at skyene er forsert, øker farten til Hierax og Ophis likesom et stjerneskudds. Men idet høk og slange når opp til Dyrekretsen, blir Ophis slått

av skrekk ved synet av Skytten, som sikter mot ham. Slangen svimler og faller ned i elven Potamus og dør, men blir siden forvandlet til jorddyrker. Som straff for at Hierax løftet Ophis opp til himmelen, blir han skutt av Apollon, og høken styrter død til jorden. Men Pan forbarmer seg over den tidligere enevoldsmonarken og omstøper ham til en mann, en skogfogd. Pilen som stadig stod i brystet, ble til en hirschfenger, og linjen av blod som gikk fra såret ble til et rødt geheng med sølvplater på. En eneveldig hauk og forvandlingen av en dødelig pil og et sår til en hirschfenger i rødt geheng peker entydig mot Danmarks første fødte enevoldskonge, den jaktglade Christian 5, som skamhugget Sjællands skoger etter parforcesystemets krav, men som selv endte som sportens offer (jfr. innlegget 7.7. der historien om den siste gangen kongen brukte hirschfengeren, fortelles.) Også en annen av Holbergs figurer bærer hirschfenger, nemlig fogd Woldemar i Peder Paars. I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter er en grundig gjennomgang av beskrivelsen av Anholts fogd til hest foran "slaget" mot Peder Paars og drabanter. Her viser jeg punkt for punkt hvordan de ulike detaljer kan knyttes til Christian 5, fra det tette, tykke håret som rekker ned til beltet (allongeparykk), hirschfengeren som henger ved siden og det at fogden hadde utstyrt seg mot kulden, var "vel foeret" (den hermelinsfôrede kroningskappen).

                                                forts.

  

    

 

(Innlegget er skrevet på en lånt PC)

Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse) / "Epistel 389", VI

TROLLMANNEN HERMES TRISMEGISTOS, EGYPTS STORE LOVGIVER OG HIEROGLYFENES OPPHAVSMANN 

Når det gjelder vidunderne, inneholder de ifølge Holberg en materie som er enda herligere enn gull; her skal det for ordens skyld nevnes at opplysningsmannen Holberg selv nok har et distansert forhold til antikkens og middelalderens kosmologi og metallurgi, som han bruker retorisk eller satirisk. Epistelen benytter seg også til en stor grad av overdrivelsens retorikk. Forfatteren avslører ikke hvilken herlig materie det dreier seg om. Det fremgår heller ikke om vidunderne utelukkende består av denne materien, eller om de samtidig er blandet med "adskillige Metaller", men sistnevnte tolkning virker sannsynlig ut fra sammenhengen.
      Ettersom det finnes åpenbare likheter mellom vidunderne og de hastige hoder med sterk innbilningskraft, kan kvikksølv, eller "Mercurius" som Holberg også kaller det, peke seg ut. Kvikksølv er svært flyktig. "Flygtighed" og "flygtig" nevnes i epistelen sammen med "hastig", for eksempel "flygtigt og hastigt Begreeb", som en motsetning til det ønskverdige "Bestandighed", som for øvrig er inntegnet på Holbergs segl fra 1723, noe som skal omtales i et senere innlegg. "Kvikk" betyr "kvikk, rask eller hastig, levende", og "kvikksølv" er en oversettelse av "argentum vivum" via middelnedertysk "quiksulver". Hastige, og flyktige, hoder er et hovedtema i epistelen.

Flere steder i Holbergs skrifter fortelles det om en konkret fysisk sammenheng mellom kvikksølv og hastige personer. Under rundreisen på Nazar der målet er å utforske planeten, kommer Klim til landet Markok, der folket ikke har blod, men noe som minner om kvikksølv i årene. «Nogle mener ligefrem at det virkelig er ægte kviksølv, eftersom det kan bruges i termometre med samme virkning som kviksølv.» Dette folket, som er så oppskjørtet at det virker som om de ikke går, men løper eller flyr rundt i byens gater, fremtrer som en personifikasjon av hastighetsbegrepet. Samme motiv finnes i «Epistel 48», der Holberg diskuterer adressatens planer om å flytte til utlandet. Her skriver han blant annet: «At vor Ungdom ikke kand holde sig hiemme, kand jeg nogenledes begribe: Thi den Alder er flygtig og fuld af Qvæg-Sølv.» Dette er nok et eksempel på at Holberg knytter en linje fra mennesker som er drevet av hastighet, flyktighet og reisefeber til kvikksølv. Her skal det også erindres at Klim før rundreisen hadde løpt omkring i to år med bud som en annen Merkur, og at han under fallet ned under jorden følte seg nettopp som denne guden.

      

I "Apologie for Sangeren Tigellio", der menneskets lunefullhet utbroderes, er nevnt en rekke motsatte ting som personer kan være blandet med, deriblant metallene "Bly Mercurio". Det er også verdt å merke seg Holbergs spesielle utforming av ordtaket om trestykket og hermen: Hvilket stoff skal et menneske være gjort av for å bli til Merkur? Her snakker vi ikke om trevirke og en billedstøtte, men om menneskelige karaktertrekk eller nettopp ingenia og selveste guden Merkur. Ut fra Holbergs bruk av ordtaket må det det kunne fastslås at kvikksølv eller "merkurius" ville være en perfekt materie til de hastige hoder.
       I Kilde-Reysen (1725) uttaler Henrich til sin herre, Leander, som elsker Leonora:

"Jeg veed nock hvad Kierlighed er. Jeg er baget af samme Dey som andre Mennisker, men Interessen træcker dog meest; naar Cupido, som er Gudinde for Kierlighed, siiger: Staae, saa staaer jeg! Men naar Mercurius, som er Gud for Gevinst og Interesse gir Contra-Ordre, og siiger: Gaae, saa reyser jeg."

Her er det igjen snakk om hva slags materie som menneskene er laget av. Henrich blander sammen metallet og selve guden Merkur; budskapet er at han selv i særlig grad mener å være under innflytelse av metallet/guden. Merkur, som er den raskeste av gudene, er også den som er mest på reisefot, og handelsreiser, vareeksport og -import, fortjeneste og børs er hans spesielle domene. Utgangspunktet for Henrichs refleksjon er pekuniær; han mener herren bør ta ut på reise for å hente en arv hos sin bror.

Kvikksølv hadde en særstilling blant magikerne. Ifølge en alkemistisk tese kunne alle metaller ledes tilbake til kvikksølv og gull utvinnes med dette som basis. Kvikksølv spilte således en viktig rolle innenfor det magiske verdenbilde, som igjen var av stor betydning for nyplatonikerne. Det er neppe tilfeldig at både Platon og hans disippel Aristoteles er omtalt i epistelen. Vidunderne oppfattes som trollmenn av allmuen.  Dette leder over til spørsmålet om en annen mytisk figur, navnlig Hermes/Mercurius Trismegistus som Holberg omtaler flere steder, også inngår i epistelens tematikk.

     
                              Alkemistisk fremstilling av Merkur, Tripus Aureus.

Hermes Trismegistus, som Holberg omtaler som Mercurius Trismegistus, er en sammensmeltning av den egyptiske guden Thot og Hermes. «Den tre ganger store Hermes», som opprinnelig ble antatt å være en historisk person, ble regnet som forfatter av De hermetiske skrifter (Corpus hermeticum). Det dreier seg om en rekke nyplatonske, til dels naturfilosofiske tekster fra 200–300-tallet, hvor det finnes innslag fra ulike religioner, magi og folketro. Målet for den hermetiske filosofi var guddommeliggjørelse og gjenfødelse av mennesket gjennom innsikt i den hermetiske viten, som altså var dypt forankret i okkultisme og hvor astrologi og alkemi spilte en viktig rolle. Hermes Trismegistus regnes som alkemiens far, og ifølge hans teori kunne alle fenomener føres tilbake til de tre grunnelementer salt, svovel og kvikksølv. Grunnleggende for hermetismen var oppfatningen om at mennesket gjennom tilegning av kunnskap om verden, det være seg om stjernehimmelen, naturens oppbygning, medisin, metaller, kjemiske prosesser etc. kunne oppnå herredømme over liv og død.
      Holberg skriver følgende om vidunderne:

"Det er saadanne, der have oplyset Verden ved store og nyttige Tings Inventioner og Stiftelser, og hvis Forstand saaledes skinner, at de af nogle ansees som guddommeligen inspirerede, og af den gemeene Almue som Troldmænd, efterdi de Egenskaber, som hos dem findes, synes overnaturlige. Blandt saadanne Mænd kand regnes Aristoteles, Lutherus, Cartesius og nogle store Lovgivere, der have oplyset og reformeret Verden."

I Introduction til de Europæiske Rigers Historier (1711) er en oppramsing av historiske lovgivere, og her finner vi ingen ringere enn Mercurius Trismegistos:

"(...) hand (den vestgotiske kongen Eurik) sigis at have kaldet de Fornemste af Riget sammen, og givet dem Alphonsus à Carthagenaskrevne Lover, af hvilcke de Gother tilforn ingen havde, hvorfor hand maa billigen regnis blandt de andre Lovgivere, og ligesom Isidorus fortæller, at Phoroneus gav først Lofver til de Græcker; Mercurius Trismegistus til de Ægypter, Solon til de Athenienser, Lycurgus til de Lacedæmonier, og Numa Pompilius til de Romere; saa kand Euricus sigis den første, som gaf Lofver til de Gother." 

     
                                                       forts.

Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse), V

HVA SLAGS MATERIE HAR GUD BLANDET TIL MENNESKEARTENS VIDUNDERE?

I «Epistel 389», der Holberg avslører årsaken til at han skrev Niels Klim, deler han menneskene inn i fire kategorier: de langsomme hoder, de hastige hoder, de som er en sammenblanding av de hastige og de langsomme hoder, og vidunderne. De hastige hoder egner seg ikke som ledere, det gjør derimot de langsomme. De som er en blanding av de hastige og de langsomme, utgjør heller ikke en positiv kategori, ettersom de motsatte karaktertrekkene i én og samme person oppveier hverandre. 
      Blant de som har et "hastig begrep", det vil si oppfatter ting og tenker raskt, er det noen som har en sterk innbilningskraft. Disse oppfattes som en pryd ikke bare av den ukyndige allmue, men også av sine lærere som beskriver dem som naturens mesterstykker; feiltagelsen oppdages først når elevene får et embete. Årsaken er at man beundrer dem som kan avgjøre noe raskt og mange ting på engang. De som evner å se litt dypere i en sak, merker nok de feil som begås av de såkalt store hoder, men unnskylder dem med at de har fått for mye tillit eller mangler flid og bestandighet. Hvis bare dette legges til, vil de store hoder ved sin naturlige dyktighet kunne tilveiebringe mirakler. "Men," hevder Holberg, "U-lykken er, at deslige Hoveder ikke ere begavede med Bestandighed, og Erfarenhed lærer, at jo meere de pønse paa en Ting, jo værre bliver den." Dette er en sterk uttalelse, når man betenker at Holberg her omtaler faktiske historiske personer, nemlig slike som er født med rask fatteevne og har hatt lærere og andre personer rundt seg som har beundret dem og båret dem på skulderen til verdighet og embeter.        

      Den siste kategorien omfatter personer med tilsynelatende svært ønskverdige karaktertrekk, men stemmer egentlig dette? Forfatteren har alt tidlig i epistelen inntatt det motsatte standpunkt av de fleste om hva som er rosverdige kontra lastverdige egenskaper hos et menneske, nemlig hos en leder. 
      Den siste kategorien, vidunderne, består kun av noen få som er kvintessensen av menneskearten og naturens mesterstykker. Disse har «oplyset Verden ved store og nyttige Tings Inventioner og Stiftelser». Deres forstand skinner slik at enkelte tror de er guddommelig inspirert, og den gemene allmue anser dem for å være trollmenn. Beskrivelsen minner om de hastige hoder med sterk innbilningskraft, og det kan tyde på at også den fjerde kategorien er preget av hast; uttrykket "Naturens Mesterstykker" brukes både om de hastige hoder med sterk innbilningskraft og den fjerde kategori. Spørsmålet er hva resten av vidunderne består av.

      Avslutningsvis nevner Holberg at Platon sammenligner «menneskelige Ingenia» (mennesketyper basert på åndelige egenskaper) med metaller: «saa at nogle ere af Guld, nogle af Blye, andre af Glas, og andre igien blandede af adskillige Metaller». Holbergs kilde er utvilsomt Staten, som det for øvrig hentydes til i epistelens innledning der det står at forfatterens generelle siktemål er å vise at de fleste tar skyggen for legemet idet de altså roser det lastverdige og vice versa; å ta skyggen for legemet refererer til Platons berømmelige hulelignelse.     

"Citizens, we shall say to them in our tale, you are brothers, yet God has framed you differently. Some of you have the power of command, and in the composition of these he has mingled gold, wherefore also they have the greatest honour; others he has made of silver, to be auxillaries; others again who are to be husbandmen and craftsmen he has composed of brass and iron (...)."  

Platon hevder at gud har har dannet menneskene forskjellig ved å iblande henholdsvis gull, sølv eller bronse. Herskerne skal hentes fra "gullmenneskene", krigerne fra "sølvmenneskene", mens "bronsemenneskene" har å adlyde ordre fra herskerne. Tidligere i epistelen står det at det er ikke gull alt som glimrer, der gull viser til angivelig rosverdige ledere. Og etter at samme rosverdige hoder har hatt et embede, kan følgende observeres: "at alt hvad som tilforn haver skinnet, er u-ægte, naar Prøvesteenen derpaa bliver appliceret", som viser til testing av edelmetall med prøvestein. Etter påstanden om at jo mer samme hoder pønsker på en ting, desto verre blir det, står følgende: "Lima magis atteruntur, qvàm splendescunt"; de skinner ikke når man pusser dem, men blir slitt. Disse metaforiske talemåtene imøtegår alle Platons tese om det ønskverdige ved å ta herskere fra de gullblandede menneskene.   
      I antikken var syv metaller blitt identifisert: gull. sølv, kobber, tinn, jern, kvikksølv og bly. Glass er ikke et metall, og det ville være underlig om Platon hadde skrevet dette. Holberg vet selvfølgelig at glass ikke er metall, og det samme gjaldt nok for flesteparten av hans lesere. Det kan tyde på tilstedeværelsen av en undertekst. 
      De syv metallene ble i antikken satt i forbindelse med de syv kjente planetene. Systemet var som følger: solen/gull; månen/sølv; Venus/kobber; Jupiter/tinn; Merkur/kvikksølv; Mars/jern og Saturn/bly. Planetene ble på sin side identifisert med guder. Hver enkelt planet hadde sin egen himmel eller himmelsfære, slik at man regnet med syv himler. Over disse var himmelhvelvet, den åttende sfære, som man mente bestod av glass, noe som åpner for at det er dette Holberg sikter til når han regner glass blant metallene, som altså mennesker kan blandes med. Ovenfor himmelhvelvet var krystallhimmelen, den niende himmel, og over der igjen den tiende himmel eller sfære, Primum Mobile (Den første beveger). Den åttende himmel, som bestod av solid materie, ble også kalt fiksstjernehimmelen, idet man mente fiksstjernene satt fast på himmelhvelvet.

Holberg refererer flere steder til antikkens kosmologi, og det er ingen tvil om at forfatteren er kjent med den korrrekte himmelinndeling. I Ulysses von Ithaka Eller En Tydsk Comoeidie (1725) forteller Didos tjener Rasmus fra sin himmelferd på en drage: 

"Ja hvor mange Miil meener eders Naade vel der er til Maanen, icke over 5 fierding Vey, og jeg vil sværge paa, at jeg icke var langt fra Glas-Himmelen, som Jacob Skolemester regner at være over 8te Miil fra Jorden; thi jeg kunde see Stierner saa næt indfæstet i Glas-Himmelen, saa ingen Jubilerer (juvelér) her kunde giøre det nettere."

"8te Miil fra Jorden" hentyder til at glasshimmelen med fiksstjernene er den åttende himmel.
      I Juele-Stue (1724) stiller skolemesteren spørsmål til Jeronimus og Leonoras barn om den antikke himmelinndeling. Alle vet at det er syv himler, men utover det er det mange feil. 

"Skole-Mesteren: Arv! hvor langt er der herfra til Glas-Himlen?

Arv: Der er 7 Mile herfra til Mariager.

Skole-Mesteren: Christopher, Henning, Peer, Else, Marie, Anne, hvor langt er der herfra til Glas-Himmelen?

Tuti: Saa langt som der er fra Glashimmelen til Crystal-Himmelen.

Jeronimus: Hør Børn peger Finger af Arv.

De peger alle Finger af ham.

Skole-Mesteren: Arv! hvor mange Himle er der?

Arv: Der er en Himmel paa hver Seng, og der er ligesaa mange Himle som der er Senge.

Skole-Mesteren: Christopher, Henning, Peer, Else, Marie, Anne, hvor mange Himle er der?

Tuti: Der er 7 Himle den eene lige højt fra den anden.

Jeronimus. Peger ham ud igien.

Børnene: Æ – Æ – Æ – – – –

Skole-Mesteren:Christopher den første Himmel?

Christopher: Den blaae Himmel.

Scole-Mesteren: Henning den anden Himmel?

Henning: Melke-Himmelen.

Skole-Mesteren: Peer den tredie Himmel?

Peer: Glas-Himmelen.

Skole-Mesteren; Folder jere Hænder smukt naar I examineres.
De folder Hænderne.

Skole-Mesteren: Else! den fierde Himmel?

Else: Chrystal-Himmelen.

Skole-Mesteren: Marie! den femte Himmel?

Marie: Diamant-Himmelen.

Skole-Mesteren: Anne! den siette Himmel?

Anne: Perle-Himmelen .

Jeronimus: Der er jo endnu een –

Skole-Mesteren: Arv! den syvende Himmel?

Arv: Det er den som er nest den ottende."

Som det fremgår av ovenstående, er den korrekte himmelkunnskap blandet med feil, blant annet svarer barna med flere gale himmelnavn, deriblant perle- og diamanthimmelen. Krystallhimmelen nevnes etter glasshimmelen, som riktignok er den åttende og ikke den tredje himmel. Det kan sies å være en viss likhet mellom glass- og krystallhimmelen, noe som er interessant fordi Holberg to andre steder omtaler en krystallhimmel, der man nærmest må tenke på glasshimmelen som er besådd med stjerner. 

      I Erasmus Montanus hevder Jesper at "der er 12 Himle, den eene høyere end den anden, indtil man kommer til Chrystal Himmelen", der krystallhimmelen fremtrer som en grense. Størst omtale får krystallhimmelen i Metamorphosis (1726), som jeg har skrevet om i tidligere innlegg. Det fortelles at Ophis, slangen, oppsøker Hierax, høken, med en bønn om å bli båret opp til himmelen:

"Hør, sagde han, du, som i Luften er erkiendt
For Fuglenes Monark, som fører Regiment
Og u-omskrænked Magt i det Crystalle Rige,
For hvilken alt hvad Fiær og Vinger har maa vige,
Utallig Penned-folk Natur har underlagt
Dit Herredomme, og har givet Envolds Magt
Sær over mindre Fugl, som Spurre, Giæs og Ænder."

Hierax er altså konge med enevoldsmakt i luften, eller snarere Krystallriket,
slik Christian 5 er det på jorden. Fuglene, som er utstyrt med «Fiær
og Vinger», omtales som «Penned-Folk», et underlig uttrykk. Dette varieres
idet Hierax løfter Ophis: «Da sagde Hierax, udstrækkend Penned
Vinger: / Velan see til du fast dig om mit Hoved svinger.» Uttrykket viser
høyst sannsynlig til den kjensgjerning at fjærpenner, datidens skriveredskap,
ble fremstilt av fuglevinger. Særlig var gåsefjær mye benyttet, og
det kan være grunnen til at gjess er nevnt blant fuglene som faller inn
under Hierax’ maktsfære. Budskapet kan utlegges slik: Enevoldsmakten
er gitt til Hierax av noen som har benyttet fjærpenn. Også dette speiler
de jordiske forhold ettersom enevoldsmakten ble overdratt Frederik 3
nettopp ved undertegning av skriftlige dokumenter. I 1661 utstedte kongen
Arveenevoldsregjeringsakten som overdrog all makt til ham selv, og
denne ble underskrevet av representanter for alle stendene, selvsagt med
fjærpenn. I 1665 ble så Kongeloven, eneveldets grunnlov, nedtegnet av
Schumacher, igjen med fjærpenn.
      Det synes å råde en sammenheng mellom Hierax’ Krystallrike, som befinner seg i nærheten av stjernetegnene, som er fiksstjerner, og beskrivelsen av fogd Woldemar væpnet med en hirschfenger til hest før "slaget" mot Peder Paars. 

"Hans Trøje den var blaae med smaa Glas-Knapper paa,
De syntes langt fra fast som mange Stierner staae
Paa Himlens Firmament."

 I Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter er en grundig gjennomgang av "rytterportrettet" av Anholts fogd. Her viser jeg punkt for punkt hvordan de ulike detaljer kan knyttes til Christian 5, fra det tette, tykke håret som rekker ned til beltet (allongeparykk), hirschfengeren som henger ved siden og det at fogden hadde utstyrt seg mot kulden, var "vel foeret" (den hermelinsfôrede kroningskappen). At fogdens glassknapper så ut som stjerner som stod på firmamentet, hentyder til antikkens forestilling om den åttende himmel, selve himmelhvelvet.
      Det er således flere belegg i Holbergs tekster for at krystallhimmelen kan hentyde til opphøyelsen av fyrsten, et tema som innvarsles med Niels Klims oppfatning av seg selv som stjerne, det vil si vandrestjerne, eller planet høyt oppe under himmelhvelvet over Nazar. Holbergs "gale" oppramsing av metallene, der han blander inn glass, kan antyde at den ikke navngitte materie som vidunderne er blandet med, er å finne i de aller høyeste himmellag. 

                                                forts.
      

                

      

Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse), IV

VELTALENHETENS GUD KAN IKKE DANNES AV EN TREKLOSS -  

ELLER MERKUR AV MARSKALK TURENNE  

I første kapittel presenteres en rekke klanderverdige egenskaper hos tittelfiguren, Niels Klim. I stedet for å skaffe seg en jobb som står i forhold til hans nyvunne akademiske grad, bakkalaureus, søker han den raske vei til rikdom og berømmelse gjennom et ambisiøst prosjekt: løse Fløyhulens gåte som ingen før ham har klart. Konkret går oppgaven ut på å finne årsaken til snorkelyden som hulen gir fra seg. Det er ingenting i veien med Klims forstand; han har oppnådd laudabilis både i teologi og filosofi, men alt tidlig under ekspedisjonen oppstår det et alvorlig problem: Tauet som brukes under nedfiringen av Klim, ryker nesten umiddelbart. Det betyr at det ikke har tålt belastningen, noe som forteller at Klim ikke har tatt seg tid til å teste det på forhånd. Det vågale prosjektet er altså preget av hastverk, et begrep som er sentralt for det som siden skjer etter landingen i underjordens idealstat Potu (Utopia), der langsomhet oppfattes som en dyd.

      I tidligere innlegg har jeg skrevet om «Epistel 389», der Holberg avslører hva som har vært hensikten med å skrive Niels Klim, nemlig å vise at de fleste mennesker laster det som er ros verd, og roser det som er «mest ille grundet» hos en person. Synspunktet eksemplifiseres ved vurderingen av de evner og karaktertrekk som særmerker Niels Klim. De fleste, navnlig de som bor på jorden, i Europa, vurderer disse positivt. I Potu derimot blir samme talenter og karaktertrekk oppfattet som klanderverdige. Utgangspunktet for epistelen er et ønske om å gå i rette med godtfolks oppfatning av visse personer, åpenbart slike som har gjort seg bemerket. «Hoved-Lærdommen derudi sigter ellers til at bestride den Vildfarelse, som gemeenligen begaaes udi de Domme, der fældes over visse Personers Capacitet og Duelighed til Embeder, saasom man af daglig Erfarenhed seer, at man sætter meer Priis paa hastigt Begreb og Flygtighed end paa langsom Skiønsomhed …» 
      I epistelen trekker Holberg frem langsom forstand som en verdifull menneskelig egenskap, og han gir eksempler på kjente personer som skal ha utvist dette, hvorav de fleste i ungdommen. Dette leder til kommentaren at man snarere må ønske at barn legger for dagen et langsomt enn et hastig begrep. Midt i passasjen står følgende: «Og den store Franske General Turenne, som udi Krigs-Videnskab og Skiønsomhed overgik de allerstørste Anførere i sin Tiid, blev udi Ungdommen anseet som en u-nyttig Jordens Byrde, og som et Træe, hvoraf ingen Mercurius kunde dannes.»  

                               Henri de La Tour d'Auvergne Turenne.


Utsagnet om Merkurius er en variant av et kjent latinsk uttrykk: «e quovis ligno non fit Mercurius», som betyr at man ikke kan gjøre en Merkur-skulptur eller -støtte av et hvilket som helst stykke tre. Det antas at det ligger et gresk ordspråk bak, i så fall handler dette om den såkalte hermen. Hermen var en støtte eller pillar i stein eller tre med et skulptert hode av Hermes og vanligvis en fallos. Hermene var et vanlig syn i Hellas, der de stod oppstilt utenfor hus, ved veiskiller og til markering av avstand. Slike støtter var naturlig nok av en viss størrelse, ettersom de skulle synes i terrenget eller i bybildet. Det skal ha vært varden, en steinhaug samlet av veifarende, som var hermens forløper; Merkurs rolle som de veifarendes gud spiller naturlig nok inn i denne sammenheng. Det må formodes at hermen var skåret i ett stykke, og at det i så fall var påkrevet med en anselig stokk av et materiale, som både egnet seg for utskjæring og tålte vær og vind. Det betyr at ikke et hvilket som helst trestykke kunne dannes til en «Merkur», det vil si en Merkur- eller Hermesstøtte. Uttrykket har således hverken med hast eller langsomhet å gjøre; det handler da også om to ubevegelige ting; et trestykke og en billedstøtte. 

                                                Herme i stein.

Uttrykket sikter mot det forhold at ikke alle mennesker har det i seg, er skapt av det stoff som skal til for, å prestere innenfor et gitt område.
      Ut fra sammenhengen ville det være naturlig å forstå det slik at general Turenne ble oppfattet som en unyttig jordens byrde på grunn av sitt langsomme begrep da han var ung. Et slikt karaktertrekk er imidlertid ikke kjent fra hans biografi. Det utelukker ikke at Holberg kan ha lest noe slikt, men det er et annet alternativ som virker mer sannsynlig. Holberg bruker forskjellige varianter av Merkur-ordspråket en rekke ganger, blant annet i "Første Levnedsbrev"(1728): 

"Da jeg nemlig af den yngste søn, som hans moder elskede som sin øjesten, vilde omskabe en træklods til en veltalenhedens gud, skønt han ikke var gjort af et saadant stof, at man af hans hjerne kunde fremlokke en videnskabens gudinde, fik jeg min afsked som følge af mit altfor strenge regimente."  

      
Det er verdt å merke seg at Holberg her ikke benytter ordspråket i den opprinnelige mening der et særlig egnet trestykke eller -stokk skjæres ut til en herme, men fokuserer på at en trekloss, et negativt begrep, ikke kan bli til veltalenhetens gud, nemlig Hermes eller Merkur. Holbergs bruk av uttrykket er således meget fri. Merkur, som er bedre kjent som reisens og handelens gud, er også veltalenhetens gud. Ved dette punktet står vi trolig ved svaret på sammenligningen mellom Turenne og treet som ikke kunne bli Merkur. Marskalk Henri de La Tour d'Auvergne Turenne (1611-1675), som regnes som Frankrikes største general nest etter Napoleon, hadde en hemsko: Han stammet. Dette ville uvegerlig føre til at talen ble langsommere. I tillegg var han nærsynt, men dét har neppe betydning for vår sammenheng. Turenne var definitivt ikke et tre som kunne omskapes til veltalenhetens gud. I Holbergs bruk av ordspråket i ovennevnte to tilfeller trekkes guden som sådan inn i betydningen, mens det opprinnelige uttrykket kun refererer til hvilken type treemne som høvet for en billedstøtte av guden.   
      Det er verdt å legge merke til at Klim under nedfarten sammenlignes med guden Merkur, idet Holberg varierer noen linjer fra Vergils Aeneiden der gudenes sendebud er på et av sine tallrike oppdrag:

"– – Som en fugl der kredser ved stranden, lavt over skær hvor fiskene står, i sin flugt over havet, netop som dén fløj jeg nu midt mellem himlen og jorden."

Et viktig særtrekk ved guden Merkur, som er utstyrt med vinger på føttene og hatten, er at han flyr hastig fra sted til sted, noe som skyldes dennes planetariske tilknytning; Merkur har den raskeste omløpstid av planetene. Det betyr at planeten/guden Merkur er karakterisert ved den negative egenskapen som er epistelens hovedtema: hastighet. I epistelen er det riktignok snakk om rask fatteevne, mens gudens/planetens hast angår bevegelsen. I Niels Klim derimot inngår de to hastighetene i en symbiose, idet Klim både oppfattes av potuanerne å være i besittelse av et hastig begrep òg rask gange, to egenskaper som er av grunnleggende betydning for hans videre skjebne under jorden. 
      Akkurat som i tilfellet med Turenne omtales Klim som en potensiell byrde etter landingen på Nazar, skjønt årsaken er den motsatte. Dette henger sammen med at vurderingen av hastighet er helt motsatt i Potu av hva den er over jorden. 

                          Potuaner, illustrasjon fra 1767-utgaven.

Men fordi Klims hurtighet også strekker seg til bena – her overgår han naturlig nok tremenneskene som har korte ben – kan han tross alt brukes til noe, nemlig budbringer. Dette er samme oppgave som Merkur er mest kjent for; han er gudenes sendebud. Når det gjelder Klims evne til å forflytte seg raskt, som altså er et særkjenne ved Merkur, blir dette først tema etter ankomsten til Nazar. To ganger nevnes ordtaket om Merkur for å beskrive Klim, og det er i begge tilfeller jordboens hastige begrep som er årsaken til at han sammenlignes med et tre som er uegnet til Merkur. Dette må oppfattes ironisk, ettersom det nettopp er hast som særmerker denne guden.

Temaet menneskekarakterens planetariske tilknytning gjenopptas på slutten av epistelen, noe som skal omtales i neste innlegg.