Kommentarer til "Niels Klims underjordiske rejse" (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse) / "Epistel 389", VIII

Kommentarer til Niels Klims underjordiske rejse (Jens Baggesens og Peter Zeebergs oversettelse) / "Epistel 389", VIII

BINGEGRISEN SOM BILLET SEG INN AT HELE VERDEN VAR SKAPT FOR HANS SKYLD 

I F.J. Billeskov-Jansens utgave av Holbergs epistler, Epistler, bind 4 (1949) står det i kommentaren til "Epistel 389" at denne er bemerkelsesverdig i to henseender, dels ved den hurtig arbeidende Holbergs respekt for det langsomt utførte solide arbeide, dels ved "H.s henrevne Hyldest til sidst af de næsten overnaturlige Begavelser, de gyldne Genier". Til dette er å si at tekstens betydning ikke finnes på overflaten; den angivelig henrevne hyllest har en mørk undertone. Bare påstanden om at det finnes vidundermennesker som er blandet med en materie herligere enn gull, burde vekke mistanke. Det dreier seg tross alt om en av opplysningstidens giftigste penner; en hvass rakekniv. 
      
Hvis en person utskilles som edlere eller høyere enn andre mennesker, kan det føre til hybris. Liksom epistelens siste linje om begavelsene av første orden viser, er inndelingen av mennesker etter rang et sentralt tema. Identifiseringen av den herlige vidunder-materien som kvintessens, det himmelske element, peker også mot hybris. Niels Klims tanker om seg selv som planet er et skoleeksempel på hvordan et rangsysten kan nøre opp under hybris. Epistelens hensikt er å vise hvilke karakterer eller ingenier som motsatt den allmenne oppfatning ikke egner seg som ledere. Tittelfiguren selv ender da også som en nådeløs enevoldshersker og er nok Holbergs mest overmodige litterære figur. 
      I "37. Fabel, "Galtens Hovmod" (Moralske Fabler, 1751) skriver Holberg at intet dyr, hvor ringe og usselt det er, har mindre tanker om seg selv enn det "allerædeleste Creatur", noe fabelen om galten er et eksempel på. Det fremgår ikke klart hva eller hvem kreaturet sikter til. Begrepet det usleste dyr har som motsats det aller edleste dyr, og det er naturlig å innlemme dette blant betydningene av det aller edleste kreatur. Men "kreatur" har flere betydninger; de viktigste er "skapning", "menneske", "dyr", "husdyr", og det åpner for tolkning på flere nivåer.     
      Det er nærliggende å tolke Holberg slik at galten deler de samme tanker som det aller edleste kreatur, men at disse hos det usle dyret fremtrer som uttrykk for innbilskhet. Hos det aller edleste kreatur derimot er disse tankene angivelig på sin plass. Allerede her anes en brodd mot forestillingen om det edle kreaturet, jeg hadde nær sagt adelsdyret - eller mennesket. For om galten synes hovmodig på grunn av sine høye tanker om sin egen plass i verden, er det ikke til å unngå det samme vil kunne sies om det aller edleste kreaturet. 
      Epistelforfatteren hevder altså at det eksisterer en rangorden i dyreriket, men det er liten tvil om at det er rangordenen blant menneskene, som også er kreaturer, det siktes til. Tittelen på "69. Fabel", "Pans Rangforordning", er et ganske tydelig tegn på at det er rangordenen i Danmark som er Holbergs tema.        Fabelen handler om en tam galt eller galte, men det kan være verdt å notere seg at "galt" også kan betegne en vill galt eller en villsvinhann. Dette, som var Frøys dyr, er en imponerende skapning og rangerer blant de heraldiske dyrene sammen med eksempelvis løve og ørn. I Danmark-Norge er Galt, Galte, Galtung navn på adelsslekter. Den mest berømmelige av de danske Galter er utvilsomt admiral Peder Galt, som ble halshugget i en alder av seksti år etter å ha forsømt en uklar ordre fra Christian 4 etter Sjøslaget på Kolberger Heide i 1644. Hovedskylden for at svenskene klarte å bryte seg ut fra Kielerfjorden, skal visstnok ikke ha hvilt på Galt, men kongen fant det opportunt å tolke det slik. Holberg omtaler hendelsen i Dannemarks Riges Historie, der han også siterer Thomas Bartholins gravskrift på latin. Her i dansk oversettelse (LHS):

"Den navnkundige kannik Peder Galte, fornem dikter og rettslærd, som på de kongelige skip, som han ulykkeligvis hadde kommandoen over, brakte sin lykke til forlis, i det han ved å forandre element forandret sin skjebne, forstod ikke å anvende den kanoniske rett på oseanet, og led for sin forseelse til havs sin straff på landjorden. For i sin siste stund å lære hva han hadde forsømt, nemlig kongens lovparagrafer, døde han som olding."

Det virker unektelig komisk at en galte som lever i en binge og må ete menneskenes skyller, slik det står i epistelen, tror at hele verden er skapt for hans skyld. Ettersom galten ikke har mindre tanker om seg selv enn det aller edleste kreatur, er det rimelig å anta at også sistnevnte tror at verden er skapt for hans skyld. Epistelens galt tror at solen står opp om morgenen for å gi lys og varme eksklusivt til ham, og at den skjuler seg når det passer seg å hvile. De som åpner grisebingen for å slippe ham ut på felledet eller fellesbeitet, oppfatter han som sine tjenere, og de som  kaster skyller til ham, mener han er spisemestre, det vil si personer som er ansatt for å sørge for hans bespisning.          Det er klart at ingen av disse "storhetstankene" har sin motsats hos noen av dyrene som tradisjonelt oppfattes som edle og som rangerer høyt over tamgalten. Her er det naturlig å tenke på ville dyr, fortrinnsvis løve, bjørn og hjort og blant fuglene ørnen. Hva disse monne tro om solens gang over himmelen, får være usagt, men ingen av dem er avhengig av at noen andre hverken åpner for dem eller skaffer dem føde. Ville dyr er selvhjulpne, noe som kan tyde på at det ikke er dem forfatteren primært sikter til med det "allerædeleste Creatur". 
      Blant husdyrene derimot finnes ett som må sies å stå langt over galten og som i særlig grad lar seg betjene, nemlig skjødehunden. Innlegget 22.7.18 er et redigert utdrag fra Hollandske oppdagelser - Holbergs og Ibsens satiriske skrifter om "Epistel 69". Her skriver jeg blant annet:

"Hvilken person nyter tilsvarende «Privilegium» som epistelen forteller at skjødehunden gjør: ligge og dra seg på en bløt pute uten å gjøre det skapte grann; besudle matroners og jomfruers forklær, og som den eneste av dyrene ikke er underkastet den alminnelige lov? 

      Det er bare ett menneske som passer til denne beskrivelsen, enevoldskongen, noe som åpner for at det er eneveldets monstrum Holberg utfordrer med sitt paradoks, navnlig at den oldenborger som til enhver tid sitter med makten etter arveregler nedfelt i Kongeloven står over loven og for øvrig kan gjøre akkurat som han lyster. Dersom han vil besudle sin kones eller en jomfru forklede – eller fang – eller ligge og dra seg i en bløt seng, er det opp til ham. Så er det heller ikke noe under at beskrivelsen av skjødehundens privilegerte liv minner om fogd Woldemars, som er gift med «matronen» Barbara, men helst sitter med Grete på fanget, blir oppvartet og dullet med, når han altså ikke ligger og drar seg i sengen." 

Galtens oppfatning er at alt er til for hans skyld og at han derfor er en kvintessens av alle skapte ting. Det ringe dyret rangerer altså seg selv i "Epistel 389"s fjerde kategori sammen med vidunderne som er iblandet en materie som er enda herligere enn gull. At Holberg i siste instans sikter til et menneske med betegnelsen "det allerædeleste Creatur" - òg med portrettet av den hovmodige galten, bekreftes av fabelens avslutning. Her skriver Holberg at fabelen også skal tjene mennesker til lærdom som biller seg inn at alt er skapt for deres skyld; jorden er nemlig som et sandkorn mot den tilsyneværende uendelige verden. Slike mennesker fortjener å beles likesom galten "naar de mene, at utallige Stjerner ere satte paa Himmelen alleen til Zirat for deres skyld, item at Cometer lade sig see for at advare om een og anden forestaaende Hændelse".          Fabelens siste linjer bringer oss tilbake til motiver fra skjemtediktet "Democritus og Heraclitus", som jeg har behandlet i flere tidligere innlegg. Forestillingen om at stjerner pryder himmelen for visse innbilske menneskers skyld og at kometer varsler om hendelser i deres liv, viser til Caesars forvandling til stjerne/komet, som poeter som Vergil og Ovid har rimet om. Men i sin dypeste grunn handler skjemtediktet om den danske enevoldskonge, som Kongeloven har forvandlet til en halvgud, kvintessensen av alt det skapte, og som poeter som Kingo i sine kosmiske panegyrikker lar oppvartes av sol og himmel. Samme enevoldskonge har en rekke tjenere hvis eneste oppgave er å sørge for hans "Commoditet". 
      Ved hjelp av gullkrone, hermelinskappe, silkedrakt og -hoser og stasparykk, òg panegyrikk, kontrafeier, trompetspill og kastratsang, avrundet av Castrum doloris forvandles et menneske som lever på det uanselige sandkornet jorden til et gudelignende vesen. Men som alle andre skapte "kreaturer", er enevoldsfyrsten intet mer enn en jordklump eller en "ringe Madik, Kaalorm og Oldenborger", for å sitere Harlekin om sin egen lavhet i De u-synlige.  
      Holbergs inette frustrasjon over bortskjemte skjødehunder og innbilske galter dekker over forfatterens egentlige agenda, som er etsende angrep på det danske enevelde. I «Et lidet Gratulations Vers Hans Mickelsen til Ære», der Holberg i praksis roser sin egen satiriske penn, står følgende om Hans Mikkelsen, Holbergs pseudonym i en rekke av de skjønnlitterære skriftene: «Ham som de hade og forfølge, dadle nu, / Men han den Skiebne har, som andre derudi, / Der pennens Ragekniv mod Verdens Strube sætte / Med Blekkets Lud der Skabb af jordens hoved tvette […]»