Kommentarer til En folkefiende I
Stykket åpner med fru Stockmanns replikk: "Ja, når De kommer en time for sent, herr Billing, så får De ta’ tiltakke med kold mad."
Billing er medarbeider i avisen "Folkebudet". "Billing" kan opptre som slektsnavn (av ulikt opphav) i Norden, samtidig er det navnet til en jotun. Norrønt "billingr" betyr "tvilling", og ordet finnes også med denne betydning på dialekt, en annen betydning er "tomsing". Det er sannsynlig at Ibsen har hatt den norrøne bakgrunn i tankene. Da fru Stockmann kort etter hører det gå i forstuen, utbryter hun: "Der kommer visst Hovstad også." Hovstad er redaktør i "Folkebudet"; hov er som kjent et hedensk gudshus. Under en senere replikkveksling avslører husets yngste gutt, Morten, at han har lyst til å bli viking. Storebroren, Ejlif ("den som lever evig") sier at da må han være hedning, noe Morten synes er helt greit. Billing slutter seg til Mortens standpunkt. Fru Stockmann reagerer på dette, men Billing gjentar sitt standpunkt. "Jo, gud døde mig –! Jeg er en hedning, og det er jeg stolt af. Pas på, snart blir vi hedninger allesammen."
Det er verdt å merke seg "Billing"s betydning av tvilling, for stykkets hovedperson, doktor Stockmann, heter Tomas, og det har samme betydning. Et av historiens mest kjente tvillingpar er gresk mytologis Kastor og Pollux, sønner av Leda. Kastor er i de fleste versjoner Tyndarevs' ' sønn og derfor dødelig; Pollux er sønnen til Zevs' og vil leve evig. Tvillingene har fått sitt stjernetegn på himmelen, Tvillingene/Gemini.
Kastor er gresk for bever (latin Castor fiber). Dette kan være av betydning for tolkningen av En folkefiende, der flosshatter og uniformshuer spiller en rolle. Flosshatten ble opprinnelig fremstilt av beverens underull, kastor. Den opprinnelige betydning av "floss" er fine hår eller dun, noe som også er verdt å merke seg ettersom doktor Stockmann i en av sine tilsynelatende uforståelige replikker sammenligner seg med en edderfugl som ligger på redet. Edderfuglen var - og er stadig - ettertraktet for sine dun, slik beveren var det for underullen. Dunene fungerer på samme måte for sjøfuglen som ullen for beveren; de isolerer mot kulde og vann. Når hunnen bygger rede før eggleggingen, fôrer hun det med dun som hun plukker av sin egen kropp. Replikken viser tilbake til Ibsens dikt "Edderfuglen" (1851), som er skrevet i dialog med romansen om edderfuglen i Johannes Ewalds syngespill Fiskerne (1779).
Kastor kan både bety beverull og hatt, opprinnelig hatt av beverull. Beverull var en gang en viktig brikke på det europeiske handelsmarked og danner bakgrunnen for etableringen av handelskompanier på det amerikanske kontinent.
På begynnelsen av 1600-tallet var beveren nærmest utryddet i Europa, og det var bare de aller mest fornemme som kunne koste på seg en kastor; her svogerne Christian 4 og Jabob 1.
I Den politiske Kandstøber finnes en lengre passasje viet kastorens attraksjon som handelsvare, der det er et viktig poeng at kastor kun brukes til hatter. Det er ikke snakk om alminnelige hatter, men finere; nettopp slike som omtales i En folkefiende, selv om det er sannsynlig at byfogdens uniformshatt og doktorens floss har vært fremstilt av erstatninger for den kostbare beverullen. Skjønt det er ikke byfogdhatten, som er en flott tosnuttet hatt à la Napoleon, og beregnet til galla, Peter Stockmann bærer i stykket, men en langt enklere politihue av stoff, noe jeg skal komme tilbake til.
Et utvalg kastorhatter; ektheten fremgår ikke av teksten.
I scenen der doktoren har tatt byfogdens hue og stokk og plassert huen på sitt eget hode, faller replikken som er en utvetydig henvisning til Den politiske Kandstøber. Idet byfogden, som er doktorens bror, tar tilbake hatten og stokken, sier han: "Din borgermesterværdighed fik en brat ende". Det refererer til Herman von Bremens replikk i femte akt: "Min hierte Kone! gaa hen til dit Arbeid igien; vor Bormesterskab er alt til ende." Referansen må sies å så tvil om doktor Stockmanns berømmelige idealitet. Holbergs budskap i Den politiske Kandstøber er som kjent at mester Herman må avholde seg fra enhver befatning med byens styre og stell og vende tilbake til sitt håndverk.
Den som oppebærer den uttalte satire i En folkefiende, er doktor Stockmanns svigerfar, Morten Kiil. Kiil er garvermester, noe som åpner for en sammenheng med et mulig kastormotiv. Under den første del av garvingen, som er en omstendelig prosess, blir hår og ull fjernet fra den rå huden eller skinnet. Selve herdingen foregikk tidligere med bark, og barke er et annet ord for garve. Det er en åpenbar likhet mellom garving av dyrehud og banking eller pisking av menneskehuden under korporlig avstraffelse, noe som har ført til at garving/barking kan brukes metaforisk. Det gjelder ikke bare den synlige ytre likhet, men herdingsaspektet. Historisk har korporlig avstraffelse blitt ansett å ha en herdende virkning på den avstraffede. Ved å utsettes for slag eller pisking blir den myke huden sterkere, samtidig som straffen virker herdende på karakteren; er man bløt i utgangspunktet, blir man hard etter tukten.
Korporlig avstraffelse inngår i Den politiske Kandstøber. Mens mester Herman sitter og bygger luftkasteller på vertshuset i stedet for å ha oppsyn med kannestøpersvennene, er det kona, Geske, som må svinge pisken, det vil si: Hun gir ektemannen en ørefik. Men harselasen med hans politikerambisjoner gir Herman en kraftig lærepenge, og han innser at hans oppgave er å være kannestøpermester. Da Geske nok en gang gir ektemannen en ørefik, pryler han kona dyktig. Alt er på sin rette plass igjen. Tidligere var fysisk tukt en viktig del av ethvert hushold: Foreldre slo barn og tjenere som hadde forsyndet seg, og mannen dengte kona. Sistnevnte var riktignok forbudt i henhold til Christian 5s lov, men som det fremgår av Den politiske Kandstøber, hang skikken eller minnet om den, stadig i. Den religiøse begrunnelse for tuktens plass stod i Martin Luthers lille katekisme, som tidligere var kjent som Doktor Morten Luthers lille Katekisme; "Doktor Mortens bog", som det heter i Norske Mysterier. Her var også Guds bud forklart, noe som kan sees som en motsetning til navnet på avisen der Hovstad og Billing arbeider; "Folkebudet".
Garvermester Kiils fornavn er en norsk variant av tysk Martin og viser til reformatoren og hans katekisme som var av grunnleggende betydning for barneoppdragelsen i protestantiske land. "Kiil" er ikke kjent som slektsnavn i Norge; det nærmeste er Kilen eller Kilen. Men i ODS finnes følgende oppslag:
"III. Kil, pl. [ki?l] (fra ty. (pl.) keile, til keilen, slaa, se II kile; vulg. (nu l. br.) ell. dial.) bank; prygl; især i forb. faa, give kil. *Fra Kjøbenhavn vi seiled' for at give Tydsken Kiil. HPMøller. Sang tilegn. den kgl. Livgarde tilfods.2(1848). *Jeg veed, Filuren i Berlin, | Han gjerne Kiel vil “hohle”, | Det skal han faae, men det bli'er Kiil. FolketsNisse.24/121863.16. Rantzau.D.Nr.5. D&H. Feilb."
Garvermester Morten Kiil kan således peke mot garving av hud / korporlig tukt, Martin / Morten Luthers katekisme, pryl. Dette representerer det absolutt motsatte ståsted av doktor Stockmanns ideer om frihetlig barneoppdragelse, jfr. hans lovnad til sønnene, som han vil ta dem ut av skolen: "Jeg vil selv lære jer op; – ja, det vil sige, I skal ikke lære nogen guds skabte ting." Samtidig setter Ibsen med denne karakteren fokus på religionen kontra det fritenkeri som doktor Stockmann og "Folkebudet" representerer.
Familien Stockmann har altså nettopp spist middag, og oksestek har stått på menyen. Det er en vanlig arbeidsdag, men i det stockmannske hjem har man nytt et søndagsmåltid. Fruen serverer et stort stykke oksestek til hedningen Billing, som vet å sette pris på maten. Dette kan gi assosiasjoner til israelittenes frafall fra Gud da de henfalt til dyrkelse av den hedenske gullkalven mens Moses var oppe på Sinais berg og mottok tavlene med Guds bud. En slik tolkning kan understøttes ved at fru Stockmann kort etter bringer Hovstad på banen. Med stykkets innledning er allerede hovedtemaet presentert: Tidens frafall. Den nyutrugede fritenker Bjørnstjerne Bjørnson står som alltid i fremste rekke når en fane skal løftes, det være seg for det rene norske flagg, det rene ekteskap eller som her: det rene menneske unndratt syndefallets forbannelse. Det er en kjent sak at Bjørnson er modell for doktor Stockmann som vil helbrede menneskene med rent vann. Det er her garveriet til Morten Kiil kommer inn og skaper ugreie med sin fordervelse oppe i Mølledalen. He he.
Det er verdt å merke seg "Billing"s betydning av tvilling, for stykkets hovedperson, doktor Stockmann, heter Tomas, og det har samme betydning. Et av historiens mest kjente tvillingpar er gresk mytologis Kastor og Pollux, sønner av Leda. Kastor er i de fleste versjoner Tyndarevs' ' sønn og derfor dødelig; Pollux er sønnen til Zevs' og vil leve evig. Tvillingene har fått sitt stjernetegn på himmelen, Tvillingene/Gemini.
Kastor er gresk for bever (latin Castor fiber). Dette kan være av betydning for tolkningen av En folkefiende, der flosshatter og uniformshuer spiller en rolle. Flosshatten ble opprinnelig fremstilt av beverens underull, kastor. Den opprinnelige betydning av "floss" er fine hår eller dun, noe som også er verdt å merke seg ettersom doktor Stockmann i en av sine tilsynelatende uforståelige replikker sammenligner seg med en edderfugl som ligger på redet. Edderfuglen var - og er stadig - ettertraktet for sine dun, slik beveren var det for underullen. Dunene fungerer på samme måte for sjøfuglen som ullen for beveren; de isolerer mot kulde og vann. Når hunnen bygger rede før eggleggingen, fôrer hun det med dun som hun plukker av sin egen kropp. Replikken viser tilbake til Ibsens dikt "Edderfuglen" (1851), som er skrevet i dialog med romansen om edderfuglen i Johannes Ewalds syngespill Fiskerne (1779).
Kastor kan både bety beverull og hatt, opprinnelig hatt av beverull. Beverull var en gang en viktig brikke på det europeiske handelsmarked og danner bakgrunnen for etableringen av handelskompanier på det amerikanske kontinent.
På begynnelsen av 1600-tallet var beveren nærmest utryddet i Europa, og det var bare de aller mest fornemme som kunne koste på seg en kastor; her svogerne Christian 4 og Jabob 1.
I Den politiske Kandstøber finnes en lengre passasje viet kastorens attraksjon som handelsvare, der det er et viktig poeng at kastor kun brukes til hatter. Det er ikke snakk om alminnelige hatter, men finere; nettopp slike som omtales i En folkefiende, selv om det er sannsynlig at byfogdens uniformshatt og doktorens floss har vært fremstilt av erstatninger for den kostbare beverullen. Skjønt det er ikke byfogdhatten, som er en flott tosnuttet hatt à la Napoleon, og beregnet til galla, Peter Stockmann bærer i stykket, men en langt enklere politihue av stoff, noe jeg skal komme tilbake til.
Et utvalg kastorhatter; ektheten fremgår ikke av teksten.
I scenen der doktoren har tatt byfogdens hue og stokk og plassert huen på sitt eget hode, faller replikken som er en utvetydig henvisning til Den politiske Kandstøber. Idet byfogden, som er doktorens bror, tar tilbake hatten og stokken, sier han: "Din borgermesterværdighed fik en brat ende". Det refererer til Herman von Bremens replikk i femte akt: "Min hierte Kone! gaa hen til dit Arbeid igien; vor Bormesterskab er alt til ende." Referansen må sies å så tvil om doktor Stockmanns berømmelige idealitet. Holbergs budskap i Den politiske Kandstøber er som kjent at mester Herman må avholde seg fra enhver befatning med byens styre og stell og vende tilbake til sitt håndverk.
Den som oppebærer den uttalte satire i En folkefiende, er doktor Stockmanns svigerfar, Morten Kiil. Kiil er garvermester, noe som åpner for en sammenheng med et mulig kastormotiv. Under den første del av garvingen, som er en omstendelig prosess, blir hår og ull fjernet fra den rå huden eller skinnet. Selve herdingen foregikk tidligere med bark, og barke er et annet ord for garve. Det er en åpenbar likhet mellom garving av dyrehud og banking eller pisking av menneskehuden under korporlig avstraffelse, noe som har ført til at garving/barking kan brukes metaforisk. Det gjelder ikke bare den synlige ytre likhet, men herdingsaspektet. Historisk har korporlig avstraffelse blitt ansett å ha en herdende virkning på den avstraffede. Ved å utsettes for slag eller pisking blir den myke huden sterkere, samtidig som straffen virker herdende på karakteren; er man bløt i utgangspunktet, blir man hard etter tukten.
Korporlig avstraffelse inngår i Den politiske Kandstøber. Mens mester Herman sitter og bygger luftkasteller på vertshuset i stedet for å ha oppsyn med kannestøpersvennene, er det kona, Geske, som må svinge pisken, det vil si: Hun gir ektemannen en ørefik. Men harselasen med hans politikerambisjoner gir Herman en kraftig lærepenge, og han innser at hans oppgave er å være kannestøpermester. Da Geske nok en gang gir ektemannen en ørefik, pryler han kona dyktig. Alt er på sin rette plass igjen. Tidligere var fysisk tukt en viktig del av ethvert hushold: Foreldre slo barn og tjenere som hadde forsyndet seg, og mannen dengte kona. Sistnevnte var riktignok forbudt i henhold til Christian 5s lov, men som det fremgår av Den politiske Kandstøber, hang skikken eller minnet om den, stadig i. Den religiøse begrunnelse for tuktens plass stod i Martin Luthers lille katekisme, som tidligere var kjent som Doktor Morten Luthers lille Katekisme; "Doktor Mortens bog", som det heter i Norske Mysterier. Her var også Guds bud forklart, noe som kan sees som en motsetning til navnet på avisen der Hovstad og Billing arbeider; "Folkebudet".
Garvermester Kiils fornavn er en norsk variant av tysk Martin og viser til reformatoren og hans katekisme som var av grunnleggende betydning for barneoppdragelsen i protestantiske land. "Kiil" er ikke kjent som slektsnavn i Norge; det nærmeste er Kilen eller Kilen. Men i ODS finnes følgende oppslag:
"III. Kil, pl. [ki?l] (fra ty. (pl.) keile, til keilen, slaa, se II kile; vulg. (nu l. br.) ell. dial.) bank; prygl; især i forb. faa, give kil. *Fra Kjøbenhavn vi seiled' for at give Tydsken Kiil. HPMøller. Sang tilegn. den kgl. Livgarde tilfods.2(1848). *Jeg veed, Filuren i Berlin, | Han gjerne Kiel vil “hohle”, | Det skal han faae, men det bli'er Kiil. FolketsNisse.24/121863.16. Rantzau.D.Nr.5. D&H. Feilb."
Garvermester Morten Kiil kan således peke mot garving av hud / korporlig tukt, Martin / Morten Luthers katekisme, pryl. Dette representerer det absolutt motsatte ståsted av doktor Stockmanns ideer om frihetlig barneoppdragelse, jfr. hans lovnad til sønnene, som han vil ta dem ut av skolen: "Jeg vil selv lære jer op; – ja, det vil sige, I skal ikke lære nogen guds skabte ting." Samtidig setter Ibsen med denne karakteren fokus på religionen kontra det fritenkeri som doktor Stockmann og "Folkebudet" representerer.
Familien Stockmann har altså nettopp spist middag, og oksestek har stått på menyen. Det er en vanlig arbeidsdag, men i det stockmannske hjem har man nytt et søndagsmåltid. Fruen serverer et stort stykke oksestek til hedningen Billing, som vet å sette pris på maten. Dette kan gi assosiasjoner til israelittenes frafall fra Gud da de henfalt til dyrkelse av den hedenske gullkalven mens Moses var oppe på Sinais berg og mottok tavlene med Guds bud. En slik tolkning kan understøttes ved at fru Stockmann kort etter bringer Hovstad på banen. Med stykkets innledning er allerede hovedtemaet presentert: Tidens frafall. Den nyutrugede fritenker Bjørnstjerne Bjørnson står som alltid i fremste rekke når en fane skal løftes, det være seg for det rene norske flagg, det rene ekteskap eller som her: det rene menneske unndratt syndefallets forbannelse. Det er en kjent sak at Bjørnson er modell for doktor Stockmann som vil helbrede menneskene med rent vann. Det er her garveriet til Morten Kiil kommer inn og skaper ugreie med sin fordervelse oppe i Mølledalen. He he.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar