Kommentarer til En folkefiende, II
"Du skal ikke gjøre dig noget udskaaret Billede" - Norske Mysteriers tremenn og En folkefiendes stokkmenn
Bakgrunnen for Ibsens valg av Stockmann som tittelfigurens etternavn er uklar. Utover det som er nevnt i kommentaren til Henrik Ibsens skrifter, vil jeg trekke frem ett forhold: En stokk, det være seg i bearbeidet eller ubearbeidet tilstand, er dødt tre eller ved fra planter som bambus. Det åpner for et mulig forgjengelighetsmotiv.
Fru Stockmann har tatt feil av personen hun hører i forstuen; det er ikke Hovstad, men byfogd Peter Stockmann. Han kommer inn i stuen iført overfrakke og med uniformshue og stokk. Det fremgår ikke av sceneanvisningen om han har huen på, men det er sannsynlig. Huen eller hatten tilsier at han bærer uniform under frakken. Stokken er utvilsomt en spaserstokk, som inngikk i korrekt antrekk for herrer på 1800-tallet. En stokk kan også fungere som støtte i alderdommen eller under sykdom og således vise til menneskets skrøpelighet eller fordervelighet.
I Peer Gynt henspiller Ibsen på en gresk myte der stokken opptrer som oldingens støtte. Oidipus (han med de oppsvulmede føtter) er kjent som den som endelig løste sfinksens gåte, noe ingen hadde klart før ham. Etterpå kastet den uhyggelige spåkvinnen seg ned fra klippen utenfor Theben, der hun hadde sittet vaglet på Heras bud og drept og fortært de forbipasserende som ikke klarte å finne svaret på gåten hennes. Gåten lød: «Hvem er det som går ut om morgenen på fire ben, går på to ben midt på dagen og på tre om kvelden?» «Mennesket,» svarte Oidipus. Forklaringen er som følger: Ved begynnelsen av livet kryper mennesket på fire, når det er ved livets middagshøyde, går det på to, og når det nærmer seg enden, må det støtte seg til en stokk; nedbrytningen merkes ikke minst på ganglaget. Budskapet er enkelt: Mennesket fødes, vokser, svekkes og dør. Sfinksens hemmelighet er grusom og såre enkel: Mennesket er fordervelig.
I fjerde akt kommer Peer til Egypt, der han stanser opp for å betrakte Den store sfinks ved Giza. Egypt ble tidligere oppfattet som selve hedendommens urland, noe som fremgår tydelig hos Holberg. Oppfatningen grunner seg dels på Mosebøkenes beretning om jødenes ørkenvandring, spesielt skriftstedet om dyrkelsen av gullkalven, ifølge Holberg et uttrykk for påvirkning fra den egyptiske okse-/Apiskulten, da Moses mottok tavlene med De ti bud på Sinai.
Sfinksen ved Giza har mannshode, og flere forskere mener dette forestiller faraonen Khafre (ca. 2520 til ca. 2494 f.Kr.). Ibsen velger da også konsekvent å omtale statuen som «han», men sier samtidig at den er et krysningsdyr, som «på engang er løve og kvinde», noe som viser til den greske sfinksen. Så går det heller ikke lange stunden før svaret på sistnevntes gåte forkynnes. Etter en lang monolog henvendt til sfinksen spør Peer om han, som han sammenligner med Bøjgen, ennå kan gåter. Og gåten lyder: «Hej, Bøjg, hvem er du?» En stemme som tilhører den tyske professor Begriffenfeldt gjentar spørsmålet: «Ach, Sfinx, wer bist du?» Og stemmen gjentar spørsmålet, eller gåten: «Wer bist du?» Deretter kommer Begriffenfeldt frem bak sfinksen, får åpenbart øye på Peer og utbryter: «Et Menneske!» Det vil si akkurat det Oedipus svarte sfinksen utenfor Theben. (Jfr. for øvrig innlegget 5.11.17)
Den tragiske myten om den greske kongssønnen med de oppsvulmede føttene; Oidipus var blitt forlatt i skogen som baby med bundne føtter på grunn av de dystre spådommene om hans liv, fremtrer som en variant av Bibelens fortelling om syndestraffen, der Gud befaler at slangen skal bite Evas avkom i foten, et tegn på menneskets forgjengelighet; myten om Akillevs' og hans sårbare hæl er en annen parallell.
"Stockmann" består av leddene "stokk" og mann". "Mann" kan bety "menneske", og det er nærliggende å knytte "Stock-mann" til Begriffenfeldts utbrudd da han får øye på Peer foran sfinksen: "Et Menneske!"; et menneske går altså ifølge gåten med stokk i alderdommen, som er det siste stadiet før døden inntreffer. Kort etter møter Peer fellapen som bærer en mumie på ryggen som han påstår er kong Apis som ble stilt opp i templene som bildet av en stut.
Den stockmannske familie kan ut fra en slik oppfatning sies å representere den ettersyndefalne menneskehet, for å referere til Botten-Hansens estetiske betraktninger i Norske Mysterier (1851; illustrert av Ibsen) som baserer seg på syndefallshistorien. Dette setter navnet til den eldste gutten, Eilif Stockmann, i relieff. Den vanligste tolkningen av "Eilif", er "den som lever evig".
En stokk kan også skjæres ut til et bilde eller en skulptur og bemales, slik at man rent glemmer at det dreier seg om et dødt trestykke eller -stamme. Her har mange latt seg lure; forført, kunne man også si. Bibelske tremenn er et sentralt motiv i Norske Mysterier; fra dette romanfragmentet har Ibsen som kjent hentet stoff til Peer Gynt. Helten i den planlagte romanen er den bortskjemte guttungen Hastværk, som vokser opp hos bestemoren, Kari. Hastværk begynner alt tidlig å skjære ut figurer av veden gamle Kari møysommelig har samlet for å få brenne til grua. Det er altså et ytterst forgjengelig emne Hastværk har brukt til tremennene; mon det er en likhet med Ibsens "stokkmenn"? En slik mulighet bestyrkes ved en nærmere undersøkelse av guttungens produksjon. Inspirert av enkelte av vedstykkenes likhet med tobente vesener setter Hastværk i gang med å skjære ut figurer. Disse har riktignok visse svakheter, blant annet er de hodeløse. Men Kari vet råd og tar den lille bilthuggeren med til kirken, hvor han får se den utskårne altertavlen i gilde farger med blant annet Moses og Aron og Jesus og apostlene. Synet gjør et voldsomt inntrykk på gutten, og vel hjemme gyver han løs på bestemorens vedstykker og skjærer ut oldjøder og apostler så flisene fyker. Hastværks treapostler, som naturlig nok er preget av guttens generelle hastverk i tillegg til hans unge alder, nevnes spesielt. De er tolv i tallet og trolig hentet fra nadverdsscenen til en viss bilthugger Kjørven, som hentyder til Eistein Kjørrn og dennes altertavle i Sel kirke; Botten-Hansens hjemkirke.
Eistein Kjørrns altertavle (1783) i Sel kirke.
Oppe på skapet i Karis stue, der bestemoren har plassert apostlene, står altså de bibelske tremennene Tomas og Peter. Disse kan fremtre som en parallell til tre av Ibsens "stokkmenn", nemlig Tomas (viser til apostelen Tomas) Stockmann; Peter (viser til apostelen Peter) Stockmann og Petra (viser også til apostelen Peter) Stockmann. Hastværks apostler oppe på skapet sammenlignes i romanen med Bertel Thorvaldsens apostler.
Thorvaldsens Tomas (tvileren).
Disse finnes i original gipsavstøpning i Thorvaldsens museum og i marmor i Vor Frue Kirke i København. Tilsvarende ble tolv apostelfigurer av den norske billedhuggeren Hans Michelsen oppstilt i Trondhjem domkirke som allerede hadde en gipskopi av Thorvaldsens Kristus (sistnevnte står henholdsvis i Thorvaldsens museum og i Vor Frues Kirke). Michelsens apostler var det største billedhuggerverket i Norge på 1800-tallet (skulpturene gikk tapt under brannen i Erkebispegården i 1983). Her skal bare kort nevnes at billedmester Rubeks figur av den rene oppstandne kvinne dels har Thorvaldsens oppstandne hvite marmor-Kristus som forelegg.
Thorvaldsens Kristus.
Videre er Torvald Helmer, hvis interesse for den skjønne bevegelse og konas tarantellatrinn virker noe i overkant for en bankdirektør, utvilsomt en henspilling på Bertel Thorvaldsen og hans skjønne plastikk; nok en gang er det dukkemester Henrik som har regien.
Eilif Stockmann representerer som nevnt en dikotomi; evig liv kontra forgjengelighet, mens Morten Stockmann peker mot Martin/Morten Luther som var den direkte årsak til at hellige "tremenn" forsvant fra kirkene. Fru Stockmanns fornavn, Katrine, fikk sin utbredelse fordi det bæres av en rekke helgener, deriblant Katarina av Aleksandria. "Katarina" har ukjent gresk opprinnelse, men fikk etter hvert betydningen kysk. Man kan anta at finnes like mange utskårne bilder av en eller annen hellige Katarina som det finnes fliser fra Kristi kors.
I innlegget 17.3.18 er foredraget postet som jeg holdt i Skien bibliotek, "Dukkemesteren som lo". Her trekker jeg en linje fra Ibsens lek med sine selvlagede pappdukker som var limt fast til treklosser og Hastværks bibellek med sine tremenn, deriblant apostlene som må spille jødene i ørkenen og få kjeft av Moses da han kommer ned fra Sinai med lovtavlene.
Fru Stockmann har tatt feil av personen hun hører i forstuen; det er ikke Hovstad, men byfogd Peter Stockmann. Han kommer inn i stuen iført overfrakke og med uniformshue og stokk. Det fremgår ikke av sceneanvisningen om han har huen på, men det er sannsynlig. Huen eller hatten tilsier at han bærer uniform under frakken. Stokken er utvilsomt en spaserstokk, som inngikk i korrekt antrekk for herrer på 1800-tallet. En stokk kan også fungere som støtte i alderdommen eller under sykdom og således vise til menneskets skrøpelighet eller fordervelighet.
I Peer Gynt henspiller Ibsen på en gresk myte der stokken opptrer som oldingens støtte. Oidipus (han med de oppsvulmede føtter) er kjent som den som endelig løste sfinksens gåte, noe ingen hadde klart før ham. Etterpå kastet den uhyggelige spåkvinnen seg ned fra klippen utenfor Theben, der hun hadde sittet vaglet på Heras bud og drept og fortært de forbipasserende som ikke klarte å finne svaret på gåten hennes. Gåten lød: «Hvem er det som går ut om morgenen på fire ben, går på to ben midt på dagen og på tre om kvelden?» «Mennesket,» svarte Oidipus. Forklaringen er som følger: Ved begynnelsen av livet kryper mennesket på fire, når det er ved livets middagshøyde, går det på to, og når det nærmer seg enden, må det støtte seg til en stokk; nedbrytningen merkes ikke minst på ganglaget. Budskapet er enkelt: Mennesket fødes, vokser, svekkes og dør. Sfinksens hemmelighet er grusom og såre enkel: Mennesket er fordervelig.
I fjerde akt kommer Peer til Egypt, der han stanser opp for å betrakte Den store sfinks ved Giza. Egypt ble tidligere oppfattet som selve hedendommens urland, noe som fremgår tydelig hos Holberg. Oppfatningen grunner seg dels på Mosebøkenes beretning om jødenes ørkenvandring, spesielt skriftstedet om dyrkelsen av gullkalven, ifølge Holberg et uttrykk for påvirkning fra den egyptiske okse-/Apiskulten, da Moses mottok tavlene med De ti bud på Sinai.
Sfinksen ved Giza har mannshode, og flere forskere mener dette forestiller faraonen Khafre (ca. 2520 til ca. 2494 f.Kr.). Ibsen velger da også konsekvent å omtale statuen som «han», men sier samtidig at den er et krysningsdyr, som «på engang er løve og kvinde», noe som viser til den greske sfinksen. Så går det heller ikke lange stunden før svaret på sistnevntes gåte forkynnes. Etter en lang monolog henvendt til sfinksen spør Peer om han, som han sammenligner med Bøjgen, ennå kan gåter. Og gåten lyder: «Hej, Bøjg, hvem er du?» En stemme som tilhører den tyske professor Begriffenfeldt gjentar spørsmålet: «Ach, Sfinx, wer bist du?» Og stemmen gjentar spørsmålet, eller gåten: «Wer bist du?» Deretter kommer Begriffenfeldt frem bak sfinksen, får åpenbart øye på Peer og utbryter: «Et Menneske!» Det vil si akkurat det Oedipus svarte sfinksen utenfor Theben. (Jfr. for øvrig innlegget 5.11.17)
Den tragiske myten om den greske kongssønnen med de oppsvulmede føttene; Oidipus var blitt forlatt i skogen som baby med bundne føtter på grunn av de dystre spådommene om hans liv, fremtrer som en variant av Bibelens fortelling om syndestraffen, der Gud befaler at slangen skal bite Evas avkom i foten, et tegn på menneskets forgjengelighet; myten om Akillevs' og hans sårbare hæl er en annen parallell.
"Stockmann" består av leddene "stokk" og mann". "Mann" kan bety "menneske", og det er nærliggende å knytte "Stock-mann" til Begriffenfeldts utbrudd da han får øye på Peer foran sfinksen: "Et Menneske!"; et menneske går altså ifølge gåten med stokk i alderdommen, som er det siste stadiet før døden inntreffer. Kort etter møter Peer fellapen som bærer en mumie på ryggen som han påstår er kong Apis som ble stilt opp i templene som bildet av en stut.
Den stockmannske familie kan ut fra en slik oppfatning sies å representere den ettersyndefalne menneskehet, for å referere til Botten-Hansens estetiske betraktninger i Norske Mysterier (1851; illustrert av Ibsen) som baserer seg på syndefallshistorien. Dette setter navnet til den eldste gutten, Eilif Stockmann, i relieff. Den vanligste tolkningen av "Eilif", er "den som lever evig".
En stokk kan også skjæres ut til et bilde eller en skulptur og bemales, slik at man rent glemmer at det dreier seg om et dødt trestykke eller -stamme. Her har mange latt seg lure; forført, kunne man også si. Bibelske tremenn er et sentralt motiv i Norske Mysterier; fra dette romanfragmentet har Ibsen som kjent hentet stoff til Peer Gynt. Helten i den planlagte romanen er den bortskjemte guttungen Hastværk, som vokser opp hos bestemoren, Kari. Hastværk begynner alt tidlig å skjære ut figurer av veden gamle Kari møysommelig har samlet for å få brenne til grua. Det er altså et ytterst forgjengelig emne Hastværk har brukt til tremennene; mon det er en likhet med Ibsens "stokkmenn"? En slik mulighet bestyrkes ved en nærmere undersøkelse av guttungens produksjon. Inspirert av enkelte av vedstykkenes likhet med tobente vesener setter Hastværk i gang med å skjære ut figurer. Disse har riktignok visse svakheter, blant annet er de hodeløse. Men Kari vet råd og tar den lille bilthuggeren med til kirken, hvor han får se den utskårne altertavlen i gilde farger med blant annet Moses og Aron og Jesus og apostlene. Synet gjør et voldsomt inntrykk på gutten, og vel hjemme gyver han løs på bestemorens vedstykker og skjærer ut oldjøder og apostler så flisene fyker. Hastværks treapostler, som naturlig nok er preget av guttens generelle hastverk i tillegg til hans unge alder, nevnes spesielt. De er tolv i tallet og trolig hentet fra nadverdsscenen til en viss bilthugger Kjørven, som hentyder til Eistein Kjørrn og dennes altertavle i Sel kirke; Botten-Hansens hjemkirke.
Oppe på skapet i Karis stue, der bestemoren har plassert apostlene, står altså de bibelske tremennene Tomas og Peter. Disse kan fremtre som en parallell til tre av Ibsens "stokkmenn", nemlig Tomas (viser til apostelen Tomas) Stockmann; Peter (viser til apostelen Peter) Stockmann og Petra (viser også til apostelen Peter) Stockmann. Hastværks apostler oppe på skapet sammenlignes i romanen med Bertel Thorvaldsens apostler.
Thorvaldsens Peter.
Disse finnes i original gipsavstøpning i Thorvaldsens museum og i marmor i Vor Frue Kirke i København. Tilsvarende ble tolv apostelfigurer av den norske billedhuggeren Hans Michelsen oppstilt i Trondhjem domkirke som allerede hadde en gipskopi av Thorvaldsens Kristus (sistnevnte står henholdsvis i Thorvaldsens museum og i Vor Frues Kirke). Michelsens apostler var det største billedhuggerverket i Norge på 1800-tallet (skulpturene gikk tapt under brannen i Erkebispegården i 1983). Her skal bare kort nevnes at billedmester Rubeks figur av den rene oppstandne kvinne dels har Thorvaldsens oppstandne hvite marmor-Kristus som forelegg.
Videre er Torvald Helmer, hvis interesse for den skjønne bevegelse og konas tarantellatrinn virker noe i overkant for en bankdirektør, utvilsomt en henspilling på Bertel Thorvaldsen og hans skjønne plastikk; nok en gang er det dukkemester Henrik som har regien.
Eilif Stockmann representerer som nevnt en dikotomi; evig liv kontra forgjengelighet, mens Morten Stockmann peker mot Martin/Morten Luther som var den direkte årsak til at hellige "tremenn" forsvant fra kirkene. Fru Stockmanns fornavn, Katrine, fikk sin utbredelse fordi det bæres av en rekke helgener, deriblant Katarina av Aleksandria. "Katarina" har ukjent gresk opprinnelse, men fikk etter hvert betydningen kysk. Man kan anta at finnes like mange utskårne bilder av en eller annen hellige Katarina som det finnes fliser fra Kristi kors.
I innlegget 17.3.18 er foredraget postet som jeg holdt i Skien bibliotek, "Dukkemesteren som lo". Her trekker jeg en linje fra Ibsens lek med sine selvlagede pappdukker som var limt fast til treklosser og Hastværks bibellek med sine tremenn, deriblant apostlene som må spille jødene i ørkenen og få kjeft av Moses da han kommer ned fra Sinai med lovtavlene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar