Kommentarer til En folkefiende, III

Fru Stockmann minner Billing om hvor nøye ektemannen er med å holde spisetiden. Dette er nok hos doktoren snarere et uttrykk for appetitt enn for punktlighet. Da byfogden kort etter kommer inn i stuen, spør han om fru Stockmann kanskje har gjester, idet han gløtter mot spisestuen. Hun blir forlegen og benekter dette på det sterkeste, før hun raskt skifter over og nøder ham til å "ta en bid med". Under den videre replikkveksling fremgår det, mellom linjene, at Tomas Stockmann er uøkonomisk, kanskje tilmed en ødeland, et ord som dukker opp ganske umiddelbart. Samtidig antydes noe som blir tydeligere etter hvert; det er lån fra broren som har forhindret at doktorfamilien har endt på bar bakke; kanskje tilmed på fattigkassen, et tema som også bringes opp ganske raskt. At det serveres oksestek på en hverdag, kan understøtte antagelsen om at doktor Stockmann har et uansvarlig forhold til penger. Byfogden understreker at han ikke beskylder fruen for å være uøkonomisk, så det er neppe hun som har bestemt menyen. Selv fremtrer Peter Stockmann som en forsiktig mann, det gjelder både med hensyn til mat og drikke og pengebruk; om kvelden holder han seg til sitt "thevand" og smørbrød. 
      Byfogden har på seg uniformshue, og tekstlige forhold røper at han bærer en daglighue etter reglementet av 1878 og ikke en gallahatt, noe jeg skal komme tilbake til. Det er kun huen eller luen som viser at Peter representerer øvrigheten; overfrakken skjuler en mulig uniform, og spaserstokk inngikk i datidens korrekte herreantrekk. Det var ikke uvanlig at embedsmennene bar uniformsluen til sivilt antrekk.

Byfogden/politimesteren bar på begynnelsen av 1880-tallet en gallahatt av denne typen; tosnutet filthatt med kokarde og krampe (digitaltmuseum).

Til daglig bar han en lue av denne typen, trolig i stoff - etter reglementet av 1878 (Knut Erik Strøm; Rettssystemets uniformshistorie).

Da redaktør Hovstad kommer inn, dreier samtalen over på byens nye badeanlegg. Byfogden er opptatt av den økonomiske og samfunnsmessige fordel ved prosjektet; eiendommer stiger i verdi, det er hektisk aktivitet i byen, og fattigbyrden for de "besiddende klasser" minsker. Det er verdt å merke seg at til tross for det noe kyniske inntrykket byfogdens standpunkter kan gi, er han, som åpenbart er bemidlet, blant dem som gir penger til de fattige. Dette kan utlegges slik: Fordi Peter utviser økonomi, er han i stand til å gi til de nødlidende. Og som nevnt, er det utvilsomt byfogden som har lånt penger til doktorfamilien når de har trengt hjelp. 
      Hovstad forteller at doktoren har skrevet et innlegg til avisen. Byfogden utbryter: "Har han nu skrevet noget igen?" Rett forut for utbruddet uttalte han at broren er en "frugtbar forfatter i 'Folkebudet'". Doktoren er altså en produktiv artikkelforfatter, uten at dette synes å ha innbrakt synderlig fortjeneste. Fru Stockmanns kommentar lyder: "Ja, Tomas er såmænd utrættelig, når det gælder badet." Det kan tolkes slik at ektemannen ikke er tilsvarende utrettelig når det gjelder andre oppgaver, for eksempel legegjerningen, noe som understøttes utover i stykket. Doktorens produksjon av avisartikler, som synes å ha båret lite frukt, er også tema senere i skuespillet. 
      Ved dette punktet skal et biografisk forhold bringes inn; det har lenge vært kjent at Bjørnstjerne Bjørnson er  modell for doktor Stockmann, noe for øvrig Ibsen selv røpet overfor Bjørnson i 1902 på sistnevntes 70-årsdag. 

                                               Den unge Bjørnson.

I Norsk biografisk leksikon står følgende: 

"Sommeren 1859 flyttet Bjørnson til Christiania og ble medredaktør i Aftenbladet. Der debatterte man det berettigede i å danne politiske partier og var engasjert i stattholdersaken som hadde gjort forholdet til Sverige meget aktuelt. Bjørnson førte en meget uvøren polemikk, offentliggjorde opplysninger som regjeringen gjerne ville ha holdt hemmelige og ertet særlig på seg Morgenbladet. Ut på vinteren måtte han derfor forlate Aftenbladet. Den økonomiske situasjon ble meget vanskelig, og det ble ikke bedre av at hustruen hadde fått barselfeber.
      Denne vanskelige våren var Bjørnson mye sammen med Henrik Ibsen (...)"

Fornavnet til Bjørnsons hustru er Karoline. Ettersom sammenhengen mellom doktor Stockmann og Bjørnson er så tydelig, er det naturlig å notere seg den språklige likhet mellom Karoline og Katrine, fru Stockmanns fornavn. Karoline var født Reimers, men mistet moren tidlig og vokste opp hos tante Catherine og onkel Adolph Jahn; hun vekslet mellom å bruke Reimers og Jahn som etternavn. Karoline var venninne med Susannah Thoresen, som senere giftet seg med Ibsen, og det er vel sannsynlig at dramatikeren har vært kjent med at Karolines stemor het Catherine. Dette er riktignok ikke et viktig poeng; det vesentlige er likheten mellom Karoline og Katrine. 

                                 Den fulltallige bjørnsonske familie. 

Navnet opptrer hele 57 ganger i løpet av stykket, og med unntak av to tilfeller, nemlig i Morten Kiils replikker, er det bare doktor Stockmann som sier Katrine. Fru Stockmann er nærmest for en bifigur å regne, så det virker påfallende at ektemannen bruker navnet så mange ganger. Motsatt husker ikke Stockmann navnet til husets tjenestepike. Årsaken ligger oppe i dagen. En rekke av doktorens replikker der han henvender seg til "Katrine", er beskjeder om å utføre tjenester for ham. 

Tomas bruker altså hustruen som en tjenestepike; andre ganger er det barna som må stille opp. Doktoren fremstår således som en svært bedagelig person, men med en karisma som gjør at personene rundt ham villig lar seg utnytte.

      Under samtalen kommer man inn på hvem som skal ha æren for den nye badeanstalten, og det viser seg da at det er Tomas som har hatt ideen, mens Peter har satt den ut i livet. Et viktig ledd i etableringen av badeanlegget har selvfølgelig vært å skaffe kapital, og det er vel mer enn sannsynlig at byfogden, som er formann i bestyrelsen, selv har skutt inn penger. Det er altså Peter Stockmann som har gjort jobben, mens Tomas "ruged ud" planen da han "lå på æg ligesom en ærfugl" i "en forskrækkelig afkrog langt der nordpå", dette ifølge ham selv.